Touch

touch

Har du tenkt over hva som skjer med oss når vi berører en annen person? Ikke når vi tilfeldigvis dulter borti noen på bussen, – og heller ikke når vi skal håndhilse på sytti mennesker i et bryllup. Kanskje det bare er innbilning, men jeg forestiller meg at alle mennesker er ladet med en eller annen form for energi, og at denne blir utjevnet ved berøring.

Uansett om det finnes noen grunn eller ikke, så liker mennesker å ta på hverandre, spesielt hvis de står hverandre nært. Det er mange måter å gjøre det på: Klemme, holde rundt, kysse, ta hverandre i hånden, håndhilse, ta high five eller low five, for å nevne noe. I vår familie innførte vi for noen år siden en egen variant som vi kaller «touch».

Hvis du har hatt barn i ulike alderstrinn vet du at det kan komme en tid hvor barnet ikke er like begeistret for å få klem og knuse-kos av foreldrene hele tiden. I hvert fall ikke hvis noen ser på! Jeg antar at det er en del av løsrivelsesprosessen. Det varer kanskje bare noen måneder. Det begynte med at vårt eldste barn høytidelig deklamerte at fra i dag ville hun gjøre en endring i kveldsritualet. Ingen klemmer, kun et muntlig «natt’a» – og ferdig med det!

Kompromisset
Jeg fortalte en historie som læreren min leste for oss da jeg gikk på skolen, og som gjorde inntrykk på meg. Historien handlet om det store jordskjelvet i California i 1906. To mennesker var veldig glad i hverandre. En kveld da de gikk til sengs, var de så slitne og trøtte at de ikke orket å gi hverandre nattaklem, en gang. Da morgenen kom, hadde det store jordskjelvet jevnet hele huset med jorden. Den ene personen levde – den andre lå død inne i ruinene. Den største sorg var at de ikke hadde fått tatt farvel med hverandre.

Nattaklemmen er en slags farvelklem. Når søvnen tar oss, skilles våre veier. Da går vi inn i hver vår verden – drømmeverdenen. Tenk om det kom et jordskjelv, eller noe sånt, i løpet av natten og at en av oss ble igjen der inne i drømmeverdenen. Tenk så synd det ville vært om vi ikke hadde tatt farvel?

Etter grundig overtalelse greidde jeg endelig å få til et kompromiss med min datter. Jeg foreslo en «touch», bare berøre hverandre ytterst på en finger. Det ble innført samme kveld. Ingen måtte gå til drømmeland før vi hadde sett hverandre inn i øynene og tatt en «touch». For sikkerhets skyld.

Avtale!

Far var fornøyd. Morsomt, og ganske søtt, om jeg skal si det selv.

Det var ikke like søtt da jeg, som en av flere foreldre skulle ta farvel med den unge damen på vei til sommerens store fotball-cup. Mens de andre foreldrene – mest mammaer – fikk knuseklemmer av barna sine, fikk jeg kun en enkel … «touch», – riktignok en svært velment «touch». Energistrømmen gjennom fingertuppene fra den spente tenåringen føltes tydelig, og jeg tror det var gjensidig. En av de andre mammaene la merke til oss, og fortalte meg – etter at barna var reist – at sånn hadde de også hatt det en stund.

Men hjemme hos oss lever skikken med «touch» i beste velgående. Når våre veier skilles for nattens drømmer, stanser vi opp, ser på hverandre, og tar en «touch» slik at energien fordeles mellom oss akkurat som ved en klem. «Touch’en» har utviklet seg til en slags high five eller low five i sakte film.

Min datter er nå 21 år gammel. På mandag reiste hun tilbake til studiene sine i England. Jeg meldte avbud til mandagsmøtet på jobben for å ha en lazy morgen sammen med henne og bære den blytunge kofferten hennes til flytoget. Den unge damen er svært reisevant og flyr alltid med overvekt i bagasjen. «SAS er så greie», sier hun lurt.

Våre veier skal gå i atskilte verdener helt frem til påske. Hun går inn i siste halvår før graduation, med hodet fullt av livsdrømmer som ennå ikke har gått i oppfyllelse. Jeg går i ytre bane mot pensjonisttilværelsen. Mine livsdrømmer er for lengst gått i oppfyllelse.

🙂 Heldigvis fikk jeg en ordentlig klem før dørene lukket seg.

train-station-3 airport-express-1
Advertisements

3 kommentarer

  1. Å berøre er viktig, Både den som er hud mot hud og den som er hjerte og sinn mot hjerte og sinn.
    NB. Den gode berøringen.
    Noen har vansker med berøring, det skaper misforståelser. Og kan være vanskelig å forklare.
    Men den gode og berikende berøringen er livsviktig.
    Da sender jeg en virtuell mormorklem 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s