Det bor nye mennesker der nå

Jeg besøker ikke gravsteder særlig ofte. Det er fordi jeg ikke tror jeg vil finne noen sjeler der. Hvis sjelene fremdeles er aktive, finner jeg dem andre steder, – eller de finner meg.

– Det er fire graver her.

Damen på kirkeverge-kontoret listet opp navnene. Tippoldefar, oldefar og oldemor, morfar, tippoldemor, – og mormor, som døde sist, 26 år siden. Gravene rommer slekt og røtter til mange etterkommere. Det var kirken som tok initiativet til å finne gjenlevende familie etter at det i mange år hadde vært et manglende ledd. Det leddet var meg. Nå er kjeden komplett.

Jeg børstet litt mose fra gravstøtten og tenkte gode tanker, – for sikkerhets skyld. Man kan aldri vite. Det var en fin sommerdag i fellesferien. Det frodige Romerikslandskapet lå foran meg. Jeg tok en slurk vann og ga meg avgårde på sykkelen, den samme veien jeg syklet som guttunge. Fiskeplassen min. Det var to karer der nå. Nye mennesker. Jeg dro kjensel på husene langs veien. Jeg så nye mennesker der, også. Jeg vet ikke om de er etterkommere etter de som bodde der før, – eller om de er helt nye.

Det passet seg ikke å spørre. Jeg kunne bare observere. En grå mann på sykkel kan ta seg nesten helt inn på tunet uten å vekke oppsikt. Derfor parkerte jeg bilen noen kilometer unna og tok sykkelen fatt.

Målet for turen var det gamle, avsidesliggende småbruket der alle mine forfedre levde og arbeidet i mange generasjoner. Før krigen var det en husmannsplass. De hadde egne jorder med poteter, korn, fôr til kuer og griser, – høner, kattepus og bier. Det ble lange dager, for de måtte jo også arbeide på hovedgården. Alle bidro.

Mormor var den siste gjenlevende på gården. Vi hadde mange fine kjøreturer sammen – hun og jeg. Fri som fuglen med rullestolen i bagasjerommet og musikken på inne i bilen. Vi lyttet til kassetter som hun hadde spilt inn fra radioen. Melodier med lette danserytmer fra 50-tallet. Jeg husker en av de aller siste gangene jeg traff henne før dødsleiet. Da tok hun opp et emne vi ikke hadde snakket om tidligere. Noe hun hadde grublet på.

– Jeg veit at den eneste som kan ta over her, er deg, Terje. Det hadde jo kanskje vært det beste … Men, det går ikke. Det kan du ikke, veit du ….

Jeg visste at det hadde vært et samtaleemne i mange år før morfar døde. Ingen hadde sagt det direkte til meg. Det lå likevel i kortene. Det ble sagt via andre. Selv om jeg hadde odelsrett og god økonomi, hadde jeg det klart for meg, – det kunne aldri bli meg som skulle overta jorda. Jeg er hellig overbevist om at da ville de døde finne meg. Og de ville neppe vært glade.

Jeg følte meg utstøtt.

I de gamles øyne hadde jeg forlatt arbeiderklassen og gått over til «øvrigheta» da jeg tidlig valgte å bli akademiker. De levde nemlig med et inderlig hat til «øvrigheta». De som eide bankene, som sikret seg selv og lot småsparerne i stikken på tredvetallet, – sånn at oldeforeldrene mine mistet sparepengene som skulle kjøpe dem fri fra husmannskontrakten. Som gjorde dem til evige leilendinger.

Folkene på hovedgården tilhørte den forhatte øvrigheta. Jeg husker de siste gjenlevende. To stusselige gubber. Sånt blir det ikke så mange arvinger av. Så da siste gubbe ble fraktet ut med bena først, forsvant siste rest av øvrigheta. Men i morfars hode levde øvrigheta videre. Ikke i de nye menneskene som etter hvert slo seg ned på hovedgården. Men i mennesker som meg.

– Ikke faen om han skal ta over her!

Det var 26 år siden jeg hadde vært der. I dag, typisk utleiebolig. Mye skrot. Gårdsmalingen på det skrøpelige våningshuset var den samme som jeg selv en gang hadde vært med å male. Vinduene var de samme som ble satt inn året etter krigen, da oldefaren min overtok grunnen til en av landets siste husmannsplasser. Men det bor nye mennesker der nå. Og det er nye mennesker som dyrker jorda. Jeg kan bare observere. Jeg ønsker ikke å fortelle noen face-to-face hvorfor det ikke ble meg som tok over. Hvorfor jeg ble slektsleddet som med åpne øyne tillot at stedet forsvant ut av familiens hender.

Jeg så et par gamle redskapshjul i det høye dødgrasset, – det som morfar ville ha slått – og som jeg ville har raket sammen og hesjet opp. Ingen ting skulle gå til spille.

Men alt skjedde så brått.

På Riksarkivet finnes det et bilde av en gammel dame som sitter i solveggen med rokken på det gamle småbruket. Det er tippoldemoren min.

Det var de nye menneskene som gjorde at det ikke forsvant.

Jeg tar sjansen på å dele bildet av tippoldemor (klikk på bildet for link til Riksarkivet, som eier rettighetene).

Vakkert landbrukslandskap.

Alléen som oldefar plantet, begynner å skrante etter så mange år.

Reklame