Allmenn frykt, nød og hat. Subtil retorikk og massesuggesjon. Millioner av mennesker med håp om gjenreist verdighet. Det ville ikke komme av seg selv. Det skulle kreve lojal og unison innsats for fellesskapet. Den tyske propagandaen for 80 år siden kunne sikkert ha brukt ord som minnet om «fellesdugnad», eller noe sånt.
Hva det egentlig var, vet vi alle.
Det forundrer meg hvor ofte krigen trekkes frem i disse dager. Riktignok er følelsen av maktovergrep forståelig når ord som «fellesdugnad» konstant pumpes ut i alle mediene – når regjeringen har utvidet egne fullmakter og begrenset din og min personlige frihet. Men verken dette eller andre temaer i fredstid rettferdiggjør sammenligning med regimet for det tredje riket. Visst handler det om en slags krig, men det har absolutt ingen ting til felles med Norge under den 2. verdenskrig.
Men vi skal likevel ikke glemme krigen.
Jeg har lest boken Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger. Handlingen foregår i tre tidsepoker – krigsårene, 50-årene og nåtid. Boken følger familien Komissar og Henry Rinnan. En familie fra Trondheim med jødisk opphav og en skomakersønn fra Levanger på gale veier. Jeg fattet interesse for boken fordi noen i min egen familie har grener til familien Komissar. Fortellingen blir sterkere når den involverer ansikter du kjenner.
I jødisk kultur sies det at du dør to ganger. Én gang når hjertet ditt slutter å slå, og én gang når ingen lenger snakker om deg eller tenker på deg.
Det er den ene grunnen til at vi ikke skal glemme krigen.
Den andre grunnen til at krigen ikke må glemmes, et å forhindre at historien gjentar seg.
Er det ikke merkelig hvordan vi mennesker distanserer oss? Jordskjelv, krig og andre katastrofer i en fjern del av verden berører oss mindre enn det som skjer nært, selv om omfanget er av langt mindre alvorlighetsgrad. Når noe rammer din nabo, kollega eller noen i familien, blir det annerledes. Da vil man tenke:
– Det kunne ha vært meg!
At 6 millioner jøder ble drept for omtrent 75 år siden, er så ufattelig at det knapt når inn i bevisstheten. Det er først når man leser historien om enkeltmennesker, at man føler seg berørt. Leksikon om lys og mørke fikk meg til å leve meg inn i situasjonene. Telefonen fra Gestapo som ikke umiddelbart virket alarmerende, men som ledet til umiddelbar arrestasjon, fangeleir og død. Et annet sted – en ung mann med dårlig selvbilde og dårlig dametekke. Få år senere skulle han figurere i alle aviser – sittende i rettsalen med et seiersmil om munnen.
Vi har sett det i nyere tid også.
Unge, mistilpassede menn som smiler fårete i retten. Forvrengte selvbilder, fulle av bitterhet fant de noen å hate – lot seg radikalisere – gjorde det legitimt for seg selv å drepe. På åpne sosiale kanaler er det nemlig fritt frem for å uttrykke hat. Norge er et lite land. Ofrene er aldri langt unna. Det kan være noens farfar, en nabo eller kollega. Kanskje noen andre vi er glad i?
Kanskje oss selv?
La ikke historien gjenta seg!
La det være sagt! 