drømmer

Der hvor hjertet er


Drømmer er merkelige ting. Uansett hvor fantastiske de er, så er de borte få sekunder etter at man har våknet. Når den er borte, er den borte. Samme drøm oppleves sjelden flere ganger.

Jeg har en sånn drøm.

Jeg befinner meg i et hus, skuer ut over vannet, oppover dalen mot Rondane i det fjerne. Så blir jeg plutselig fylt av angst. «Vi kan ikke være her», sier jeg med hamrende hjerte. «Joda», hvisker kona mi. «Det går fint. Ingen kommer til å merke noe».

Så våkner jeg.

Det sies at «hjemme er der hvor hjertet er». Gjennom livet har jeg solgt flere flotte boliger som har fungert som våre hjem. Når de er solgt, er de solgt. Borte for godt. Men for åtte år siden leide jeg ut et hus til en annen familie – som hytte. Det er det huset jeg har besøkt i drømmene mine, natt etter natt.

Det var huset til farmoren min.

I helgen var kona mi og jeg der. Leieforholdet er sagt opp. Atter er det vi som disponerer det. Nå er det flere år siden drømmen har hjemsøkt meg. I høst hadde jeg stilt meg åpen for å selge bestemorhuset for Tesla-penger, men de voksne barna mine ønsket å beholde det. De har minner fra barndommen sin som ikke kan kjøpes tilbake for penger.

Jeg elsker slagordet til en forretningskjede som har spesialisert seg på restepartier. «When its gone, its gone». I mitt hode var bestemorhuset «gone» – «gone» til noen andre enn meg. Kanskje følte jeg meg for gammel til å gå med øks og motorsag, slå med ljå, ordne med ved til vinteren, snekre på husene, drive garnfiske etter sik, dorge etter storaure i høstmørket og kanskje få øye på Huldra?

Nå gleder jeg meg til å være i huset. Tenk en gang å få grave etter meitemark sammen med en helt ny, oppvoksende generasjon! Jeg stusser over drømmen. Mens jeg befant meg andre steder, kan hjertet mitt hele tiden ha vært i det gamle huset. Da kan jeg ikke se bort fra at når jeg selv en gang er «gone», så befinner sjelen min seg ved kjøkkenvinduet og skuer utover vannet.

 

Solgt!

Det er hett på boligmarkedet om dagen. Når budene gis med frister på fem minutter, får boligkjøpere alt for knapp tid. Boligkjøp er tross alt en av livets viktigste beslutninger.

budgivning-0
 

Det var tre budgivere. De hadde vært på visning sammen med andre interesserte. De var bare innom noen få minutter. Hva fikk de egentlig med seg? En glanset brosjyre som ser ut som et interiørmagasin med de samme bildene som ligger på Finn.no. Den strenge stylist-damen hadde gjort en god jobb. Ingen ting var overlatt til tilfeldighetene. Den snart 20 år gamle eneboligen ble effektivt rensket for alle minner om glade 90-tall og OL på Lillehammer.

Selgerne – det var oss. Noen hadde fortalt oss at «alle» eneboliger selges over takst. Et hus i nærheten ble for få dager siden solgt for 1,3 millioner over prisforlangende. 1,3 millioner! Tenk hva man kunne bruke alle de pengene til! Vi var spente.

Så kom det første budet. Det er en halv million under prisforlangende med frist på en halv time. Skulle noen rekke å komme inn med et høyere bud innen det? Jo, da! Like før fristens utløp kom en ny budgiver inn på arenaen. Så gikk det slag i slag med bud inntil prisen landet på prisforlangende. Ikke et øre over, og heldigvis ikke under. Vi så at regnestykket vårt med ett falt på plass. Det samme regnestykket som i flere dager hadde gitt oss hodepine, skjøre nerver og sommerfugler i magen.

Huset, som har gitt oss så mye glede, fikk brått nye eiere.

På en knapp halvtime beveget budene seg en halv million kroner oppover. Jeg tenker på hvilke store beslutninger budgiverne har måttet ta på alt for kort tid. Jeg synes ikke det burde være tillatt å legge inn bud med kortere frist enn én time. Både budgivere og selgere trenger tid til å kjøle seg ned, tenke seg om og rådføre seg før de går videre. Det er umenneskelig å gi folk så knapp tid på noe som betyr mye.

De fleste bruker lengre tid bare på å velge ny sofa.

Lynraske budrunder om millioner er helt vanlig, i hvert fall i pressområder som Oslo. Alle er ute etter å gjøre et kupp, bli vinnere, selge dyrt og kjøpe billig. Snap-snap! Jeg tror de kjappe budrundene bidrar til å drive opp boligprisene. Når markedsprisen på boligen din øker i en helt annen takt enn lønningene og konsumprisindeksene, har man ikke lenger følelsen av å handle med norske kroner. Det kan virke som om boligmarkedet er bygget opp av en egen valuta som har likhetstrekk med monopolpenger. Få andre markeder kan tilby samme avkastning, og det er påfallende mange vinnere i et marked hvor prisene tillates å stige langt over de reelle verdiene.

Dette ligner unektelig på en boble.

For uansett hvor mye man pynter og styler boligen sin, så ligger det en grunnleggende kalkyle over hva en liten jordlapp med mur, trelast og andre byggevarer egentlig koster. Bobler kan sprekke, og da er ikke monopolpengene verdt stort mer enn monopolpenger.

Det er av stor samfunnsmessig interesse å unngå at det skapes en boligboble. Jeg er likevel ingen tilhenger av kunstig regulerte boligpriser. Jeg er gammel nok til å huske tiden da det var vanlig å omsette boliger med én sum over bordet, og en grå konvolutt med kontanter under bordet. Det er ingen tvil om at markedsprisene vil tvinge seg frem uansett. Men jeg er overbevist om at hvis folk får tenkepauser under budrundene, vil det kunne hindre at enkelte budgivere lar følelsene styre budene.

Fornuften trenger nemlig mer tid enn følelsene.

For huskjøp handler om følelser. Følelser som skapes allerede når du ser boligen på Finn.no. Dette vet boligselgerne og utnytte. De fleste velger nemlig å style boligen før fotografen kommer innom. Stylist og fotograf jobber gjerne i team. Vår stylist var dyktig, men også svært bestemt. De gamle sofaene og fars gamle lenestol måtte bort. Far ble i stedet sendt til Ikea for å kjøpe en ny sofa som matchet gardinene. En sofa vi ikke trenger etter salget. Alle fargene skulle avstemmes. Rødløk på kjøkkenbenken pynter opp. Vi bruker aldri rødløk til matlaging, bare vanlig løk. Badene ble utstyrt med nye håndklær som matchet shampooflaskene. Friske blomster i vinduene. Skinnfeller på utestolene. Alt måtte kjøpes. Alle overflødige gjenstander ble enten kastet eller stuet unna på et fjernlager. Stylister ønsker å skape en stemning som potensielle kjøpere skal kunne assosiere seg med, som skiller seg ut i forhold til hverdagens rot.

Til og med dorullene ble fjernet.

Det er selvfølgelig ikke sånn det ser ut til daglig. Jeg sammenligner med Frankrike. Riktignok ikke Paris, men en provins i syd. I fjor solgte vi en leilighet der. Der tar megleren selv bilder med helt vanlige kameraer. Ingen ultravidvinkel. Ingen bildemanipulering av himmelen. Du får se rommene som de er. På badet henger håndklær til tørk fra morgendusjen. På kjøkkenet står oppvasken etter frokosten pent til tørk. Det fungerer fordi ingen bryr seg om å style boligene sine før salg. Det er tross alt vanlige hus som selges til vanlige mennesker.

Jeg legger ved et par bilder fra vårt eget salg samt noen helt tilfeldige bilder hentet fra fransk «Finn.no». Alle vil formidle hjemmekos, men på forskjellige måter.

🙂 Lar du deg lure av styling, eller ser du verdiene i selve boligen?

Stylet kjøkkenbenk. Rødløk er valgt for fargens skyld, ikke smaken.

Stylet kjøkkenbenk. Rødløk er valgt for fargens skyld, ikke smaken.

De lilla håndklærne er innkjøpt for anledningen fordi de matcher shampoo-flaskene

De lilla håndklærne er innkjøpt for anledningen fordi de matcher shampoo-flaskene

Et svært hjemmekoselig og innholdsrikt kjøkken.

Fransk og ustylet. Et svært hjemmekoselig og innholdsrikt kjøkken. (Illustrasjonsfoto)

budgivning-4

Et bad fra dagliglivet. Håndklærne fra morgendusjen henger til tørk. (Illustrasjonsfoto)

Touch

touch

Har du tenkt over hva som skjer med oss når vi berører en annen person? Ikke når vi tilfeldigvis dulter borti noen på bussen, – og heller ikke når vi skal håndhilse på sytti mennesker i et bryllup. Kanskje det bare er innbilning, men jeg forestiller meg at alle mennesker er ladet med en eller annen form for energi, og at denne blir utjevnet ved berøring.

Uansett om det finnes noen grunn eller ikke, så liker mennesker å ta på hverandre, spesielt hvis de står hverandre nært. Det er mange måter å gjøre det på: Klemme, holde rundt, kysse, ta hverandre i hånden, håndhilse, ta high five eller low five, for å nevne noe. I vår familie innførte vi for noen år siden en egen variant som vi kaller «touch».

Hvis du har hatt barn i ulike alderstrinn vet du at det kan komme en tid hvor barnet ikke er like begeistret for å få klem og knuse-kos av foreldrene hele tiden. I hvert fall ikke hvis noen ser på! Jeg antar at det er en del av løsrivelsesprosessen. Det varer kanskje bare noen måneder. Det begynte med at vårt eldste barn høytidelig deklamerte at fra i dag ville hun gjøre en endring i kveldsritualet. Ingen klemmer, kun et muntlig «natt’a» – og ferdig med det!

Kompromisset
Jeg fortalte en historie som læreren min leste for oss da jeg gikk på skolen, og som gjorde inntrykk på meg. Historien handlet om det store jordskjelvet i California i 1906. To mennesker var veldig glad i hverandre. En kveld da de gikk til sengs, var de så slitne og trøtte at de ikke orket å gi hverandre nattaklem, en gang. Da morgenen kom, hadde det store jordskjelvet jevnet hele huset med jorden. Den ene personen levde – den andre lå død inne i ruinene. Den største sorg var at de ikke hadde fått tatt farvel med hverandre.

Nattaklemmen er en slags farvelklem. Når søvnen tar oss, skilles våre veier. Da går vi inn i hver vår verden – drømmeverdenen. Tenk om det kom et jordskjelv, eller noe sånt, i løpet av natten og at en av oss ble igjen der inne i drømmeverdenen. Tenk så synd det ville vært om vi ikke hadde tatt farvel?

Etter grundig overtalelse greidde jeg endelig å få til et kompromiss med min datter. Jeg foreslo en «touch», bare berøre hverandre ytterst på en finger. Det ble innført samme kveld. Ingen måtte gå til drømmeland før vi hadde sett hverandre inn i øynene og tatt en «touch». For sikkerhets skyld.

Avtale!

Far var fornøyd. Morsomt, og ganske søtt, om jeg skal si det selv.

Det var ikke like søtt da jeg, som en av flere foreldre skulle ta farvel med den unge damen på vei til sommerens store fotball-cup. Mens de andre foreldrene – mest mammaer – fikk knuseklemmer av barna sine, fikk jeg kun en enkel … «touch», – riktignok en svært velment «touch». Energistrømmen gjennom fingertuppene fra den spente tenåringen føltes tydelig, og jeg tror det var gjensidig. En av de andre mammaene la merke til oss, og fortalte meg – etter at barna var reist – at sånn hadde de også hatt det en stund.

Men hjemme hos oss lever skikken med «touch» i beste velgående. Når våre veier skilles for nattens drømmer, stanser vi opp, ser på hverandre, og tar en «touch» slik at energien fordeles mellom oss akkurat som ved en klem. «Touch’en» har utviklet seg til en slags high five eller low five i sakte film.

Min datter er nå 21 år gammel. På mandag reiste hun tilbake til studiene sine i England. Jeg meldte avbud til mandagsmøtet på jobben for å ha en lazy morgen sammen med henne og bære den blytunge kofferten hennes til flytoget. Den unge damen er svært reisevant og flyr alltid med overvekt i bagasjen. «SAS er så greie», sier hun lurt.

Våre veier skal gå i atskilte verdener helt frem til påske. Hun går inn i siste halvår før graduation, med hodet fullt av livsdrømmer som ennå ikke har gått i oppfyllelse. Jeg går i ytre bane mot pensjonisttilværelsen. Mine livsdrømmer er for lengst gått i oppfyllelse.

🙂 Heldigvis fikk jeg en ordentlig klem før dørene lukket seg.

train-station-3 airport-express-1