Løsrivelsesprosessen

Endelig er det noen som fokuserer på å være storbarnsforeldre. Noen som tør å fortelle den usminkede sannheten. En hverdag som mange storbarnsforeldre opplever med redsel, skam og skyldfølelse, – ofte uten å ha noen å dele opplevelsene med.

storbarnsforeldre

Utsnitt fra et ungdomsbad

Først vil jeg takke VG-journalist Guro Hoftun Gjestad for hennes glimrende innlegg i VG om frustrasjonene ved å være storbarnsforeldre. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen!

Plutselig, og helt uventet, forsvinner de unge inn i sin egen sfære. De begynner å oppføre seg som marsboere som du ikke lenger greier å kommunisere med. De blir innadvendte. De møter ikke blikk. De snakker ikke. De bare grynter og kommer med ekle oppstøt. Hvis de tar del i familieaktiviteter, skal alt være tilrettelagt for dem, – hvis ikke får de ukontrollerte raseriutbrudd. Du lurer på om du må oppsøke psykologisk ekspertise. Kanskje de blir plaget på skolen uten at du vet om det? Men du får ikke vite noe.

De hører ikke på deg.

Innerst inne burde jeg ha forstått hva som ventet meg. Ved flere anledninger har jeg møtt andre foreldre som jeg kjenner godt, – som har vært på gråten. Jeg hørte hva de sa. Jeg hvordan de hadde det. Men jeg forsto likevel ikke. Beklager. For det var jo sitt eget barn de snakket om, ikke sant? Ens eget barn forvandler seg da ikke til et uhyre over natten? Jeg skjønte rett og slett ingenting! Men det var før mine egne barn var kommet så langt i utviklingen …

Så skjer det. Helt uventet!

Jeg ser på meg selv som en god far. Jeg er meg selv på godt og ondt. Jeg spiller ingen kunstig «god far» rolle. Det de ser, er det de får. Det vet de. Jeg er også en autoritær far. Det jeg sier, er det jeg gjør. Det vet de også. Og jeg har alltid sagt at jeg vil stille opp for dem, uansett hvor enn i verden de måtte befinne seg – så lenge jeg lever.

Jeg er heldigvis ikke alene om å være storbarnsforeldre. Jeg kjenner flere foreldre som sliter med de samme problemene. Det er befriende å kunne høre og fortelle de samme historiene. Det er godt å ha noen å snakke med, og som forstår. Likevel skal jeg ikke skjule at jeg ennå føler skam og skyldfølelse, og et slags «dårlig far» stempel i pannen. For det er sikkert noen som aldri har opplevd dette. Noen som ryster på hodet og sier: «Slike foreldre får jammen spørre seg selv om de er så gode foreldre som de innbiller seg».

Greier noen å slippe unna den vanskelige ungdomstiden?

Når jeg oppsummerer alle tilfellene jeg kjenner til, er det et fenomen jeg stopper opp ved. Alle tilfellene dreier seg nemlig om familier med veldig tette, trygge bånd mellom barn og foreldre. Når den vanskelige tiden kommer, vendes alt det vanskelige mot de personene de unge er trygge på – 100 prosent trygge på. Forholdet til andre mennesker, derimot, fungerer tilnærmet som normalt. Det kan nesten virke som jo tettere og tryggere barnet har hatt det under oppveksten, jo vanskeligere blir det.

For det dreier seg om en mental løsrivelse.

Selv opplevde jeg aldri noen vanskelig og opprivende ungdomstid. Det har forundret meg, – spesielt etter at jeg ble storbarnspappa. Forklaringen ligger sannsynligvis i det faktum at jeg vokste opp under mer utrygge forhold. Da jeg var i samme alder, var familien min allerede splittet opp, og mine søsken var plassert i forsterhjem og adoptivforhold. Det var ingen ting å løsrive seg fra.

Det får meg til å spekulere i om unge, som ikke opplever den vanskelige tiden, kanskje allerede føler seg løsrevet fra foreldrene? Kanskje de løsrev seg på et tidligere tidspunkt, for eksempel når foreldrene skilte seg, eller noe annet skjedde?

Det er i hvert fall ingen tvil om at de vanskelige årene – løsrivelsesprosessen – er helt normal. Jeg vil hevde at den ikke bare er normal, men den er en viktig og nødvendig del av utviklingen. Jeg antar at barn trenger å løsrive seg mentalt fra foreldrene før de begynner sitt eget voksenliv.

Hva kan gå galt?

Som foreldre er det ikke så mye vi kan få gjort mens de unge svever der oppe som marsboere. Det er farlige år, ingen tvil om det. Labil mental tilstand, og store emosjoner, – spesielt knyttet til forelskelse og sånt. De kan ødelegge for seg selv. Men i moderat grad. Dårlig konsentrasjon og dårligere skoleresultater er vel nokså typisk, men ikke veldig alvorlig. De aller farligste skadene de kan påføre seg selv, er knyttet til rusmidler. Som storbarnsforeldre får vi sitte oppe og vente, og krysse fingrene for at det går bra denne gangen også.

Det verste som nemlig kan skje, er om vi foreldre ødelegger eller stenger returmulighetene. Det er nemlig mulig å ødelegge sitt foreldre-barn forhold for alltid gjennom handling og hatske ord i denne perioden. Det blir som å slå av lysene på runway’en for et fly under innflyvning. Det er synd. For like plutselig som barnet forsvant, er det tilbake, – som voksen. Du som er midt oppe i storbarnskrisen skal vite at ingen ting kan måle seg med den dagen det voksne «barnet» uoppfordret smiler til deg, møter blikket ditt, – og sier et vennlig «Hei» – helt uten videre, liksom.

🙂 Velkommen tilbake på jorda – som voksen!

Leder i VG (24.08.2014): Kjære storbarnsforeldre

VG (25.08.2014): Slik håndterer du de store barna

La det være sagt! (01.05.2013): Med to hender på rattet!

Advertisements

3 kommentarer

  1. De vender tilbake, jupp. Men ikke lenger som barn. Og der ligger en liten fallgruve, for foreldrene. Å akseptere at de IKKE lenger er barn. For de er jo det. Mitt eller ditt barn, så lenge VI er i live.
    Ha en deilig dag 🙂

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s