HosOss

Skodder

Minnesmonument i Céret over falne fra første verdenskrig. Flere familier led store tap.

Hva slags forhold har du til skodder?

Du vet, de lemmene som slår igjen foran vinduene på huset, eller hytta. I utsatte strøk er de gode å ha når vinterstormene herjer og veggene dekkes med hardpakket snøfokk.

I Syd-Frankrike har alle bolighus skodder. Alle. De er ikke til pynt sånn som pynteskoddene vi hadde i Norge for noen tiår siden. Puslete bord som ikke kunne brukes og som neppe ville ha dekket halve vinduet en gang.

Nei, i Frankrike brukes skoddene. Når mørket faller på, stenges de. Alle sammen. Om morgenen åpner man dem etter hvert som dager skrider på. For eksempel åpner man først skoddene på kjøkkenet. Kanskje bare en. Senere på dagen, kanskje i stuen, eller et soverom. Går du gjennom byens gater i mørket, er skoddene stengt, såfremt det ikke holdes party, eller noe sånt, der. I den første tiden vi oppholdt oss i Frankrike, åpnet vi alle skoddene da vi ankom, og stengte dem ikke før vi reiste hjem. Dessuten hadde vi fullt lys på i alle etasjer. Du kan tro det lyste «utlending» lang vei! Hvis du går ut for kvelden med lyset på inne i huset ditt, kan det hende naboen din kommer løpende heseblesende etter deg for å fortelle deg at du har glemt å slå av lyset.

Å stenge skoddene for kvelden er viktig. Så vidt jeg vet, finnes det ingen fransk lovpåbud om å stenge skoddene, bortsett fra at forsikringsselskapene faktisk kan avkorte utbetalinger hvis et tap kunne ha vært forhindret hvis skoddene hadde vært stengt. Kanskje er det bare skikk og bruk? Som å huske på å ta inn det norske flagget når solen går ned? Det er bare utlendinger som glemmer det.

I norske grender er lys i vinduene et god tegn, på samme måte som røyk i skorsteinen. Det forteller at folkene der er i live. Dessuten hjelper de opplyste vinduene forbipasserende å ta seg frem på den mørke veien.

Av og til tenker jeg når jeg trasker gjennom mørklagte gater, at franskmennene kanskje er så kjipe at de ikke vil dele sitt dyrbare lys med andre? Men så hender det at man for øye på en enslig skodde satt på gløtt med et levende kubbelys eller telys i mellom. Et lys for sorg, tro eller håp? Eller kanskje glede? Hva vet jeg? Men en ting er sikkert. Hadde alle husene latt lyset falle ut i gaten, ville jeg ikke ha sett det vakre stearinlyset …

… for bare lys.

Innvandrere fra nord

Dårlig vær og høyt prisnivå i nord kan bli dårlige nyheter for de som bor i syd.

Jeg har akkurat kommet hjem fra ferieboligen vår i den franske byen Céret like ved grensen til Spania. Vi er der så ofte vi kan. Med bare 5 ukers ferie blir det dessverre alt for lite. Vi er utvilsomt en type beboere de fastboende ikke ønsker. I hvert fall ikke hvis det blir for mange av oss. På Mallorca og i Barcelona har innbyggere tatt til orde mot ukontrollert turistutvikling og de som kjøper leiligheter til feriebruk. De føler seg fortrengt av innvandrere fra nord. Jeg tygger litt på ordet «innvandrer». Det gir ingen positive assosiasjoner. Jeg forbinder det ikke bare med mennesker fra et annet land, med fremmed språk og etnisitet, – men også med noe som er under oss selv, – mindre verdig på en måte.

Det er i grunnen merkelig. En familie fra Pakistan blir «innvandrere» når de flytter hit, mens en familie fra USA «kommer fra USA». Selv om begge familiene de facto er innvandrere, bruker vi «innvandrer» kun om de vi føler er under oss selv.

Hvis du som nordmann ønsker å bosette deg i Frankrike, er du utvilsomt innvandrer, i den betydningen som jeg akkurat nevnte. Folk fra de nordiske landene er langt fra nederst på rangstigen, men de befinner seg under det franske, – og under sveitsere og belgiere. Her er selvfølgelig språket avgjørende. Vi må innse at vi blir innvandrere, sannsynligvis resten av livet.

Nordmenn ser ikke på seg selv som innvandrere.

Som turist er vi gjester, ikke innvandrere. Gjester gir klingende mynt i kassa. I Spania, for eksempel, har nordmenn nytt godt av spanjolenes gjestfrihet lenge. I turistnæringen spiller det ikke så stor rolle hvilken rang statsborgerskapet ditt har. «Be my guest» så lenge regningen betales. Men hvordan er det, egentlig? Oppfatter spanjoler innflyttede nordmenn som innvandrere på samme måte som franskmenn gjør? Ja, men først når vi går over fra å være gjest til å bli innvandrer. Det er når spanjolen finner navnet ditt på ringeklokken i boligen ved siden av. Det er når du har beveget deg ut av turiststedene og bruker samme servicetilbud som de lokale. Turiststeder er fine å ha når man er på ferie, men ingen vil leve der. Fastboende holder seg unna turistfellene – de overprisede restaurantene og forretningene.

Servicetilbud er viktig.

Syd-Europeere bruker lokale servicetilbud mer enn vi er vant til. Det er bakeren, grønnsakshandleren, frisøren, kaféen, restauranten, vaskeriet, skomakeren og sydamen, for å nevne noen. Nordmenn venner seg fort til å benytte lokale servicetilbud, men bare de ukene de bor der. Når en bydel får mange feriebeboere, endres kundegrunnlaget. Mange næringsdrivende går så vidt rundt og er sårbare for endringer. Forsvinner kundene om vinteren kan man se at åpningstidene bli endret slik at de bare holder åpent i turistsesongen – til turistpriser. Da vil strøket være ødelagt for de fastboende. På Mallorca er det foreslått å bygge egne områder for innvandrere. Men det vil neppe friste turister som søker byens etablerte servicetilbud, uvitende om at innvandringen nettopp bidrar til å ødelegge det autentiske miljøet de opprinnelige søkte.

Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for at min franske by skal oppleve et rush av nordiske boligkjøpere. Til det er den for lite kjent, for lite snobbete, for fransk og for langt unna havet. Katalanske småbyer er foreløpig ikke på nordmenns favorittliste.

Det er kanskje like greit.

Saint Cyprien – fiskeutsalg på havna.

Grå mote


I helgen har vi dyrket kjønnsrollene. Mor bestemmer farge, far maler. Helt siden vi flyttet inn i heis-peis-og-garasje-leilighet, har vi mislikt de kritthvite gipsplatene på veggene. Stuen med den åpne kjøkkenløsningen ble det første rommet på to-do-listen.

Husets frue hadde bestemt farge. Farge og farge. Nå skal jo alt være i en eller annen gråtone. Akkurat som biler. Ingen velger røde og gule biler lenger. Det er gråtoner som gjelder. Så diskusjonen har ikke dreid seg om hvilken farge som skal velges, men hvor mørk den skal være.

Det er her kjønnsrollene kommer inn. Det er damen i huset som har veto når det gjelder farge. Jeg fryktet fruens valg ville bli for mørk. Hvis veggene blir for mørke, kryper de inn på deg. De gjør rommet mindre og dystert. På den annen side, skaper mørke farger lunhet og varme.

Når malingen er i hus, utføres malerarbeidet av mannen i huset. Før første malerspann sprettes, skal det tapes for at overgangen til den nye fargen skal bli skarp. Det skal avfettes med salmiakk for å få godt feste. Alt i alt ble det tre lag fra den britiske malingsprodusenten Farrow & Ball.

En flaske god Chianti sto klar på benken – som belønning. Først halv tolv på kvelden kunne vi innta vårt første måltid til levende lys omgitt av nymalte leiregrå vegger.

I dag, da jeg luftet dachsene, passerte jeg en av de nybygde blokkene i nærheten. Nesten alle leilighetene hadde vegger i samme gråtoner. Jeg tenker med tilfredshet at 9 av 10 beboere neppe kan ta feil med hensyn til fargevalg. Grå vegger er så absolutt på mote. Like populært som blomstrete oransje tapeter var på syttitallet. Problemet med ting som er veldig populært i dag, er at de blir totalt ute den dagen de ikke lenger er på mote.

🙂 Håper det blir veldig, veldig lenge til.

Alt fargeavstemt som i en møbelbrosjyre. 300 kroners taklampe fra Ikea skal byttes, i følge husets interiør-ekspert.

Farge i puter gjør at ikke alt blir grått.

Lysbrytere og varmepanel ble mer synlig på mørkere vegg.

Den grå veggfargen matcher den stålgrå splash-back over kjøkkenbenken.

Kafferus

Jeg liker kaffe. Jeg nyter lyden når husets kaffemaskin starter opp om morgenen. Jeg gråt da husets damer kom hjem med det italienske vidunderet, og jeg måtte bære min slitne Moccamaster ut i garasjen. Lenge håpet jeg at den nye kaffemaskinen skulle gå i stykker, så jeg triumferende kunne la den gamle trakteren gjøre come-back. Jeg må imidlertid innrømme at drikken med nykvernede Java-bønner overgår det meste jeg hadde smakt av kaffe tidligere.

Ingen blir født til å like kaffe. Ikke øl eller whiskey, heller, for den saks skyld. Jeg tvang meg selv til å drikke kaffe da jeg begynte å kjøre bil. Det forventes jo at voksne mennesker drikker kaffe. Jeg syntes det ble for komplisert å be om te eller cola, når lukten av nytraktet kaffe lå i luften. Dagliglivet er enklere for oss som drikker kaffe. Men det tok lang tid før jeg lærte å innta den varme drikken med nødvendig forsiktighet. Det var lett å glemme seg. Som attenåring kjørte jeg derfor land og strand rundt med skinnfrie og forbrente gommer.

Smaken av kaffe er udiskutabel god både alene, og sammen med kaker, sjokolade, sukker og melk. Kaffen forsterker liksom smaken av søtsakene. Men den beste comboen er svart kaffe sammen med blåmuggost. Det er bare helt himmelsk!

Jeg synes det er merkelig at alle prater om virkningen av kaffe, uten å kalle det for det det er, nemlig et rusmiddel. Koffeinet i kaffen gjør oss oppspilte, våkne og oppmerksomme. Tar du med en kopp kaffe til et møte, er det større sannsynlighet for at du får med det alt som blir sagt, uten å duppe med hodet. Men gir ikke kaffen også andre effekter? Virker den ikke angstdempende? Føles det ikke tryggere å tilnærme seg kompliserte saker og vanskelige mennesker når man slurper i seg litt kaffe? Blir man ikke lettere til sinns, rett og slett?

Det kan hende dette med rus bare er innbilning, – en slags ønsketenkning. Kanskje det ikke er selve kaffen, men å kunne fomle med noe annet, – noe som avleder oppmerksomheten i tilfelle man blir stilt til veggs? Kanskje skape en pause i en kjapp ordveksling? -Må bare ta en slurk kaffe først mens man håper at andre har noe på hjertet?

Jeg drikker mest kaffe før tolv. Jeg elsker å drikke kaffe de første timene etter at jeg har våknet. Spesielt på søndager mens kroppen går på halv maskin. Da kan jeg gjerne drikke 3-4 kopper og ta en lur på stigende kafferus. Jeg vet at mange synes dette høres snålt ut, fordi koffeinet jo er kjent for å virke oppkvikkende. Mange får rett og slett ikke sove i det hele tatt etter å ha inntatt kaffe. Det kan være innbilning, siden alle sier at kaffe skal holde deg våken.

Jeg kan love at å sove på kafferus er en helt spesiell opplevelse. Hjernen holder seg klar under søvnen, og søker ubevisst løsninger på det ene og det andre. Så når du våkner, er det ikke umulig at du plutselig skjønner hvordan uforklarlige ting henger sammen.

🙂 Kvalitetssøvn

Java-bønner. De beste råvarene som kan skaffes.

Java-bønner. De beste råvarene som kan skaffes.

Det italienske treskeverket kan nå feire 10 år. Caccia Brera heter den,

Det italienske treskeverket kan nå feire 10 år. Caccia Brera heter den,

Nykvernet Java i en typisk bloggekopp.

Nykvernet Java i en typisk bloggekopp.

Ostekake og kaffe går godt sammen.

Ostekake og kaffe går godt sammen.

Den grønne lykkepillen

Jeg liker å gå. Selv på full-bookede dager, får jeg alltid tid til å gå minst en tur hver dag. Når man lever av å selge timer, er det fristende å ofre den daglige tur-timen. Men det går ikke. Jeg verdsetter gåturen høyest.

Med to strihårete dachser i huset, blir turene tilpasset hundenes dorutiner. Men jeg ville gått tur hver dag, selv om jeg ikke hadde hatt hunder. Og som med så mye annet i livet, vet jeg ikke hvorfor jeg går. Jeg trimmer på andre måter også, men det erstatter ikke gåturen. Jeg har lest at man forbrenner kun en håndfull mandler (30 gram) på en halvtimes gåtur. Ikke får jeg bedre kondis av det, heller.

Hvorfor gidder man, da, liksom?

Jeg kom tilfeldigvis over svaret her om dagen. Det er ikke kroppen som høster fordeler av gåturene, – det er hjernen. Ny forskning (jeg elsker det uttrykket) har påvist at en tur i naturlige omgivelser demper blodtilstrømningen i de delene av hjernen som styrer bekymringene våre.

Naturens egen lykkepille.

Det som forundrer meg, er at forskerne fant ut at den gode virkningen oppnås kun hvis man går i naturlige omgivelser, – ikke i urbane omgivelser. Det er et tankekors for hvordan vi bygger og bor her i landet. I Oslo-området fokuseres det på å holde Markagrensen hellig, og heller fortrenge byens grønne lunger for å få plass til mer glass og betong.

De fleste av oss er barn av naturen, – født på bondelandet eller i drabantby med plenty av grønne områder. Hvis økt urbanisering gjør at vi mister daglig kontakt med det grønne, mister vi ikke bare lykkepillene naturen gir oss, – vi får hodet fullt av bekymringer og depresjoner, og ender kanskje opp med å bli likegyldige til natur og naturvern. Reduseres naturvernet, får vi mindre natur, og flere havner i samme uføre. En ond spiral.

Daglig omgang med det grønne, derimot, gjør godt for sinnet. Selv om vi ikke forstår sammenhengen, vil vi ha gode følelser for naturen, og en positiv innstilling til naturvern. Kanskje «ny forskning» har kommet frem til noe urfolket har visst siden tidenes morgen?

Jeg kommer til å søke ut i naturen så lenge jeg lever, og forhåpentligvis slippe å måtte ty til kunstige «lykkepiller» av forskjellige slag.

🙂 Kos deg med mandlene. De rekker til 30 minutters lykke i det grønne.

Tilsvarer kalorier for en gåtur på 30 minutter.

Tilsvarer kalorier for en gåtur på 30 minutter.

Aftenposten (04.09.2015): Ny forskning – Selv korte turer i naturen forandrer hjernen

Russebuss-foreldre

Jeg vet ikke om det har vært mer omtale av russebuss-aktiviteter i år enn tidligere år i media. Jeg er ikke den rette til å uttale meg, for i år er vi russebuss-foreldre. Jeg har registrert påstander om at foreldre må engasjere seg, rydde opp i galskapen og urettferdighetene rundt russebussene.

I kveld var det fremvisning av russebusser mange steder i landet. Endelig kunne foreldre og søsken se hva deres håpefulle har drevet med det siste året. Til stede var også medelever, samt annenklassinger og førsteklassinger. Annenklassingene har allerede kjøpt bussen for neste russeår, og førsteklassingene var på utkikk etter en buss de kan bruke til sin egen russetid. Det er de må forhandle.

Hva har jeg gjort som russebuss-forelder?

Nesten ingen ting. Bare spørsmål en passant om hvordan det går, om de blir ferdige i tide, og sånt. Rundt middagsbordet har vi snakket om de sakene pressen har slått opp, – om auditions og utestengelse og sånt. Vi har fått vite hvordan nye medlemmer tas opp. Alle som vil være med, får være med. Men ingen nye tas med uten at de har presentert seg for de andre. Det er visst sånn det funker, – også for de andre russebuss-lagene.

Prosjektet er drevet som et hvilket som helst annet prosjekt. Det er prosjektledelse, budsjett, arbeidsoppgaver fordeles, noen tar inn penger og betaler regninger, – og sånn har dagene gått. Jeg vet ikke hvordan de andre har ordnet det økonomiske, men min sønn har spart opp penger fra arbeidsoppgaver han har hatt ute og hjemme. Sist fikk jeg god hjelp med båtpussen.

Skulle vi ha engasjert oss mer?

Vi står sammen med andre foreldre og speider etter bussen med våre håpefulle. De er litt forsinket. Det var noe med et laminatgulv som måtte fikses. Så kommer de i traktorfart fra Snarøya på vei mot brakktomta sør for IT-fornebu. Det er her endestasjonen på nye Fornebu-trikken skal legges, men i kveld er den forbeholdt russen. Dørene åpnes. Det kommer røyk ut av bussen. En russelåt dunker så hardt i asfalten at tyverialarmen på Lexusen ved siden av begynner å tute. Jeg kan med et tilfreds smil konstatere at dette har guttene virkelig fått til!

I det de gamle går hjem med bankende trommehinner til pizza og detektivserie på TV, hører vi at stemningen er høylytt. Snart ruller bussene i traktorfart gjennom Bærumsbygdene med dunkende rytmer forbi der du bor. Kanskje stanser de for å vanne hekken din. Bær over med dem.

🙂 Ikke visste jeg at det var mye arbeid med russebuss.

Bussen vi alle ventet på.

Bussen vi alle ventet på.

En front som kunne være hentet fra en amerikansk road movie.

What a lovely day! En front som matcher bussens tema godt.

En type man ikke kødder med.

En type man ikke kødder med.

Ikke han heller...

Ikke han heller…

Et maskulint tema over bussen. Vil den tiltrekke seg damer, tro?

Et maskulint tema over bussen. Vil den tiltrekke seg damer, tro?

Tittelen på bussen. Lurer på hva bokstavene står for?

Tittelen på bussen er Mad Max inspirert.

russebussvisning-13
 

Inne i bussen er det duket for party og disko. Skru opp volumet!

Inne i bussen er det duket for party og disko. Skru opp volumet!

Innvendig dekorasjon. Fremdeles litt usikker på om damene vil like dette.

Innvendig dekorasjon. Fremdeles litt usikker på om damene vil like dette.

En av de andre bussene hadde et budskap til foreldrene.

En av de andre bussene hadde et budskap til foreldrene.

Et møblert hjem

Hva har piano og sausenebb til felles? De er ting som bør finnes i et møblert hjem.

Her om dagen kom jeg over et sitat på Facebook postet av en av landets fremste eksperter innen sosiologi. Han hadde nylig lest boken «Nässlorna blomma» av Harry Martinson (avdød forfatter og nobelprisvinner). Boken handler om forfatterens egen barndomstilværelse hvor han uten pårørende ble sendt fra gård til gård tidlig på 1900-tallet. I boken gir forfatteren følgende kultursosiologiske betraktning:

«Av medelklass finns fyra slag. 1) med bildning och piano, 2) med bildning men utan piano, 3) utan bildning men med piano, 4) utan både bildning och piano.»

Vi må noen tiår tilbake i tid.

Ingen snakket om det, selv om alle la merke til det. Et piano i stuen røpet rikdom. Å eie et piano var ikke noe vanlige arbeidere valgte å unne seg. Men ingen regel uten unntak. Hvem som helst kunne kjøpe seg et piano på avbetaling, og for mange sto det øverst på ønskelisten. Pianoet var nemlig symbolet som kunne løfte familiens sosiale status.

Oppkomlingenes problem var at de ikke kunne spille på pianoet. I grunnen kan ingen spille piano, uten å ha tatt pianotimer som barn. Det er her dannelse kommer inn i bildet. I voksen alder kan alle lære seg å snakke pent og føre seg dannet, – men de kan ikke tilegne seg den dannelse man får fra barnsben av, – som for eksempel å spille piano.

Kona mi kommer fra et møblert hjem. Det er ingen tvil om det, selv om hun vokste opp i et hjem uten piano. Men hun har dannelse, – og gode minner fra da hennes mormor og morfar samlet seg rundt pianoet med venner og familie, og det ble spilt og sunget av full hals. I dag er den rødmalte villaen solgt, og ingen vet hvor pianoet havnet hen.

Hun hadde med seg to sausenebb i ekteskapet.

Av og til blir jeg påminnet om hvilket varp jeg gjorde, den dagen jeg ga mitt «ja». Jeg, som langt i fra kommer fra noe møblert hjem, hadde knapt sett et sausenebb før jeg giftet meg. Jeg forestilte meg at sausenebb kun var forbeholdt fine hjem med både piano og dannelse. Hvert år, når jeg bærer ut begge sausenebbene fylt med soppsaus til viltsteken på 2. dagens juleselskap, smiler jeg fårete av å tenke på min egen klassereise.

Kanskje overdriver jeg sausenebbets betydning, men det hørte utvilsomt hjemme i møblerte hjem, sammen med sølvbestikk, leksikon i tjue bind, en vegg med innbundne bøker, – ikke medregnet legeromaner og Det Beste. Poenget her er at disse tingene ikke lenger teller som symboler for klasse og dannelse.

Proppen har for lengst gått ut av pianomarkedet. På finn.no finner jeg akkurat nå 79 flotte pianoer jeg kan få gratis mot avhenting, og flere hundre kvalitetspianoer som koster mindre enn en iPhone. Sausenebb selges for noen hundrelapper til alle som vet å verdsette sånne fine ting. Det skjer for øvrig svært lite på leksikonmarkedet om dagen også, har jeg hørt.

Finnes det i det hele tatt noe som symboliserer et møblert hjem anno 2016?

Må vi grave frem våre besteforeldres pianostatus , – eller går det an å bla i en IKEA-katalog, peke på ulike oppholdsrom og fortelle hvilke som tiltaler arbeiderklasse og hvilke som tiltaler borgerklasse?

Pierre Bourdieu (sosiolog, antropolog, filosof 1930-2002) regnes som allfaderen innen kultursosiologi, og beskriver sin teori om klasseforskjeller i den store boken La Distinction, A Social Critique of the Judgement of Taste, utgitt i 1979 over 640 sider basert på empirisk forskning fra 1963-68. Hvor aktuell er Bourdieu i dag, når han baserer seg på våre besteforeldres smak?

Mange holdninger har forandret seg på 50 år.

For eksempel vårt syn på alternative samlivsformer, samlivsbrudd, barnerike familier, barneoppdragelse, for å nevne noe. Når det gjelder arbeid og karriere, stiller vi mye mer kritiske krav til etiske sider ved næringsliv og arbeidsliv enn for 50 år siden. Myke verdier knyttet til familie og helse er like viktig som å gjøre egen karriere. Jeg kunne sikkert nevnt flere ting.

Forresten lurer jeg på om mine barn kommer fra et møblert hjem. Jeg føler at vi eier nesten alt som kan kjøpes for penger, men hva med kulturell arv når kun den ene av foreldrene kommer fra et møblert hjem og den andre ikke?

Hva med deg?

🙂 Har du piano og sausenebb?

et-moblert-hjem-3 et-moblert-hjem-5 et-moblert-hjem-7 et-moblert-hjem-9

Ta vare på julemagien

Vanligvis tar jeg bilder når jeg gjør ting jeg ikke pleier å gjøre. Hvem vet? Kanskje de kan komme til nytte på Facebook eller i et eller annet blogginnlegg? Men av og til får jeg meg ikke til å ta bilder. Oppunder jul dukker det opp mange, flotte inntrykk! – men altså ingen bilder.

For det første skal du være en habil fotograf for å ta gode bilder i desemberlyset. For det andre ville magien forsvunnet hvis jeg hadde tatt bilder. Jeg vet at «magi» høres litt vidløftig ut. Magi er mer enn bare julestemning. Julestemning forbinder jeg festligheter med skrålende stemmer, pyntede klær, glitter og stas, – noe som ikke nødvendigvis gir noen magi. Strengt talt skiller ikke julefestligheter og julestemning seg så mye fra vanlige langhelger – i hvert fall for meg som er en lite festlig type.

Jeg skulle ønske jeg kunne sette opp en saklig oversikt over hva som skiller julemagi fra julestemning, – eller bare simpel helgestemning. Da kunne jeg fortalt andre mennesker hva de kunne gjøre for å oppleve julens magi. Jeg kunne for eksempel anbefalt en bestemt julekonsert, men det ingen garanti for å føle noen magi. Det handler om å sette seg inn i en tilstand hvor man er i stand til å fornemme magien. Da nytter det ikke å sitte å skravle med sidemannen om andre ting, eller sjekke om det er noe nytt på mobilen, eller ta fine stemningsbilder. Det er bare julestemning, det, – ikke magi.

Like oppunder jul opplevde jeg julemagi gjennom tre lune restaurantbesøk og en intim julekonsert. I skrivende stund er det kvelden hvor vi pynter juletreet, pakker inn julegaver, baker de siste kakene, drikker litt vin mens TV’en står på i bakgrunnen. «Uppesittarkväll» kaller svenskene det. Ganske magisk, den også, i grunnen.

🙂 God jul

På oppesitterkvelden skal de siste forberedelsene til julaften gjøres.

På oppesitterkvelden skal de siste forberedelsene til julaften gjøres.

Kjøkkenets "traktor" får kjørt seg.

Kjøkkenets «traktor» får kjørt seg.

Disse skal bli makroner med sitronsmak.

Disse skal bli makroner med sitronsmak.

Julemagi handler IKKE om Julenissen og Rudolf

Julemagi handler IKKE om Julenissen og Rudolf

Tid kommer

Når jeg tenker på advent, tenker jeg på å senke skuldrene og feste blikket ut over sjøen, eller noen annet man kan se på i timevis.

«Tid går ikke. Tid kommer» sier en gammel Farris-reklame. En genial påstand. Tiden som er gått, kan vi allikevel ikke gjøre noe med. Det er tiden som kommer, vi skal fokusere på. Alt jeg ikke rakk å gjøre i går er liksom glemt?

Særlig!

Rakk du ikke å bli ferdig med gårsdagens oppgaver, må du gjøre dem i dag. Da må du skvise dem inn i et fullpakket tidsskjema slik at du til slutt havner i bunnløs tidsgjeld. Det er ikke jeg som eier tiden som kommer. Den er pantsatt i øst og vest – som en drikkfeldig sjømann som har lånt penger av alle. Når han omsider får noen kroner mellom hendene, forsvinner de rett ut til långiverne. Sånn er det med tiden min også.

Inspirert av TV-reklame får jeg ideen til et nytt TV-program som begynner omtrent sånn:

-Vi er på vei til et boligområde utenfor Oslo. Nå skal vi møte en 57 år gammel mann som knapt har sett dagslys siden begynnelsen av november. Han påtar seg nye jobboppgaver og private avtaler helt ukritisk til hvor mye tid han har disponibelt. Med fire timers søvn hver natt er det bare et tidsspørsmål før det går galt. Velkommen til TV3’s nye program, «Tidsfellen».

Først skal TV-teamets eksperter kartlegge mannens miserable situasjon, stikke fingeren i øyet på ham og fortelle alvoret, få ham til å stå på egne bein. Deretter skal de gå i forhandlinger med mannens oppdragsgivere, kontaktnett, familie og tidstyver og forhandle ned tidsgjelden, kanskje sette opp en ny timeplan som alle parter kan være fornøyd med.

«Du er heldig du», kommer det anklagende fra sofaen. «Du gjør ingen ting til jul, du».

Jeg vet hva hun tenker på. Alle julepresangene! Jeg kunne jo kjøpt noen, jeg også. I hvert fall de som tilfaller min del av slekta. Når er siste frist med Posten? Julekort. I år også? Jeg kunne handlet inn mat til juleselskapene. Gjort storrengjøringen med stor «R». Pusset to kilo sølv. Gått gjennom 14 esker med julepynt og omhyggelig valgt ut et julepynt-tema for i år. I fjor var det rødt, året før var det sølv. Kanskje vi skulle velge gull i år? Forresten, kanskje vi skulle ha hengt opp noen julegardiner? Hva med blomsterdekorasjoner? Kanskje dukene skulle vært strøket…?

«Nei, vet du hva», svarer jeg med et tungt sukk. «Det er så mye å gjøre akkurat nå. Alle kundene mine har milepæler før jul. Ti-tusenvis av databrukere krever oppgradering nå på nyåret. Beklager, men jeg har tatt på meg alt for mye arbeid, så jeg har rett og slett ikke tid. Jeg er veldig lei for det, kjære…»

🙂 Er adventstid overtid for sleipe menn?

tid-kommer-3

translate Av og til kommer man over dingser man trodde var leketøy, men etter å ha tatt det i bruk, skjønner man ikke hvordan man greidde seg uten. Regnsensor og fjernlysautomatikk er slike dingser. Hvorfor skal jeg som bilfører fomle med vindusviskerhendel og fjernlysbryter når elektronikken gjør jobben mye bedre?

Vi lever tross alt i 2015. Derfor følte vi at tiden var inne til å oppgradere oss på støvsugerfronten. Har du sett de nye robotstøvsugerne? Vi kjøpte en på Elkjøp, – den dyreste modellen – og har latt den rase rundt i leiligheten som en tornadovind.

Den er dessverre kun et leketøy.

Den beveger seg nemlig som en hodeløs kylling. Alle vet at hybelkaniner liker seg best langs veggen. Vår iRobot Roomba greier ikke å gjenkjenne noen av våre vegger, den bare bounce’r tilbake. Når den kommer over store ansamlinger med hybelkaniner, oppfatter den ikke at det hadde vært smart å ta med de som ligger rett ved siden av. Den går ofte i sine egne repeterende spor. Jeg har sett hvordan den manøvrerer seg under et bord med et tyvetalls bevegelser i eksakt samme mønster som den gjorde for to minutter siden, uten evne til å ta opp støv og hundehår den ikke tok med forrige gang. Dette medfører at støvsugeren bruker svært lang tid på rengjøre et rom, – som langt i fra er miljøvennlig hverken i forhold til energiforbruk og støy. Når batteriet nærmer seg slutten, kommer det en lyd i 80-tallets Star Wars-stil.

Men den finner aldri tilbake til ladestasjonen.

Jeg nevner dette fordi virkeligheten overhode ikke stemmer med hva reklamen lover. Dette produktet er ikke i nærheten en gang! Jeg har selv utviklet programvare som inngår i apparatlignende gjenstander. I 2015 er det fullt mulig å lage en robot som støvsuger like effektivt som et menneske. Den kommer sikkert snart til en butikk nær deg.

Inntil videre får du greie deg med din gamle Hoover, eller hva det er.

Men den er jo en cool dings da! Med tentakler som visper opp støvet og blå dioder som ser ut som radarer, men som sikkert ikke er noe annet enn blå dioder. Jeg vet egentlig ikke hvor cool jeg føler meg etter å ha anskaffet noe som ser så cool ut, men som fungerer som en hodeløs kylling og teknologisk sett hører hjemme på 80-tallet?

🙂 Du forventet vel ikke at en robotstøvsuger virkelig skulle fungere?

irobot-rromba-1