Kringkastingssjefer i går og i dag

Vi har fått ny kringkastingssjef

Jeg sier «vi» – ikke bare fordi NRK er statseid – men fordi jeg kan huske da NRK dominerte mediebildet. Ikke bare samlet folk seg rundt radio og TV-apparatene under sportssendinger og på lørdagskveldene. De søkte også NRKs sendinger når verdensfreden var truet. Kringkastingssjefen hadde større innflytelse på vanlige menneskers liv enn i dag – noe som gjorde dem til kjendiser.

Om den nye kringkastingssjefen, Vibeke Fürst Haugen, vet jeg lite.

I grunnen ser jeg ingen behov for å google henne heller. Kringkastingssjefer er ikke lenger «allemannseie» som hennes fordums forgjengere var. NRKs posisjon i mediebildet er nå på linje med andre mediebedrifter. Ingen bryr seg vel om hvem som er leder for Netflix og HBO, for eksempel?

Det er lenge siden kringkastingssjefene var kjendiser.

Jeg husker Torolf Elster, Bjartmar Gjerde, Einar Førde og John G. Bernander. Vel var de kjendiser før de tiltrådte stillingen som kringkastingssjef, men de ble også trukket frem i samfunnsdebatter – og ofte parodiert på scenen eller på TV. I ettertid er det ikke så lett å dra frem ledernes enkeltprestasjoner – eller bragder. Jeg tror tidligere kringkastingssjefer satt stille i båten og konsentrerte seg om å holde stø kurs.

De gjorde i hvert fall ingen skade.

Det kan man dessverre ikke si om avtroppende kringkastingssjef, Thor Gjermund Eriksen. Han blir neppe husket ved navn, bare som kringkastingssjefen som innførte DAB, tok ned FM-stasjonene og fjernet mangfoldet på eteren. DAB er et digitalt format som allerede er på vei ut – som CD’er og floppydisker. Andre land valgte å være tilbakeholdne med å innføre DAB og har nå klokelig nok trukket seg. I dag kan man nemlig enkelt streame radio live på mobiltelefon – uten DAB. Kobler man på en liten høyttaler, så er lydkvaliteten «i boks» uansett hvor man måtte befinne seg.

Det var ikke alle som så det komme.

Noen husstander fulgte oppfordringene fra NRK om å anskaffe nye DAB-radioer. En av de mest populære radioene, Pinell, skulle vise seg å være en brannfelle. I ettertid ble husholdningene som kjøpte radioene kritisert. Ingen kritiserte leverandørene – som tjente seg rike på DAB-eventyret.

Bortfall av radiomangfoldet.

Husker du FM? Der man kunne cruise rundt på båndet og oppdage små, ukjente radiostasjoner. Da jeg jobbet sene kvelder og netter, lyttet jeg ofte til Nite Rocket – drevet av Rune Kjelldahl. I dag er begge dessverre borte. Men om noen skulle ønske å starte Nite Rocket igjen, måtte de velge et annet medium. DAB er utelukket. Det har en båndbredde som kun tåler et begrenset antall kanaler, forbeholdt store mediahus som NRK, P4, P5, Radio Norge – kanaler som kun spiller musikk som gir mange lyttere. Noen smale kanaler har fått plass – som folkemusikk og country – men de har fått så liten båndbredde, at lydkvaliteten er elendig.

Den frie radioen er borte.

– FM var dårlig og måtte oppgraderes for mange penger!
Det er NRK som meldte dette.
– Senderne er sendt til Afrika!
Sivilforsvaret har laget en beredskapsliste for norske husholdninger i tilfelle krig. Én av tingene man behøver i følge denne listen, er en batteridrevet DAB-radio. Vi kan ikke lenger utelukke en invasjon fra Russland. Det er naivt å tro at man skal kunne få inn datasignaler i krig. DAB vil sannsynligvis legges død. Lokale FM-sendere, derimot, er mye vanskeligere å sette ut av spill. Men høyst sannsynlig ville det kunne være mulig å lytte til utenlandske sendinger på lang- eller mellombølgen. Det kan man ikke når alle gamle radioer er kastet.

Hva ville Elster ha gjort?

En klok leder ville lyttet til rådgivere utenfor sin egen organisasjon – også utenfor landets eget fagmiljø. Både Danmark og Sverige vurderte DAB, men valgte å avbryte. Flere vestlige land tilbyr DAB-sendinger uten å kutte ut FM. Det sies at man ikke bør satse på ny teknologi før man har sett det i drift i minst tre år. Eriksen valgte å gjøre Norge til førstemann og gikk «all in» for DAB. Den ukloke beslutningen er kritisert i ettertid – både fra teknikere og politikere. Kritikk ble møtt med arroganse. Jeg har hørt at det heller ikke var særlig god stemning for å kritisere DAB internt i NRK – noe som vel antyder en lederstil få setter pris på.

Kringkasting vil forsvinne

Kringkasting baserer seg på alle ser på det samme – samtidig. Det taper for «streaming» hvor alle kan se hva man vil – når man vil. NRK er med på denne utviklingen og skiller seg således lite fra andre medieselskaper.

Det spørs om ikke NRK burde slutte å ansette kringkastingssjefer – og heller velge en god konsernsjef?

https://www.youtube.com/watch?v=AFel55BLr6k

Reklame

Sannhetens riddere

I dag leste jeg om Oleksandra – en ung russisk kvinne bosatt i Kharkiv i Ukraina. Hun søkte skjul på badet mens hun ringte moren sin i Moskva og fortalte om bombingen og beskytningen. Men moren, som på alle måter bryr seg om datteren sin, tok det hele med stoisk ro – selv om hun hørte smellene fra krigen utenfor og kunne føle datterens redsel. Moren var overbevist om at dette var ulykkestilfelle – russerne ville aldri skyte mot sivile mål.

«Det er ukrainerne som dreper sitt eget folk»

Det er BBC som forteller historien. Oleksandras foreldre har fulgt med på TV. De vet at det befinner seg russiske militære styrker i Ukraina, men de er ikke der for å ødelegge noe – de skal redde folkene der – deres egen datter inklusive.

Min datter bor i London.

Til høsten har hun bodd der i 10 år. Hadde hun vært i samme situasjon som Oleksandra, ville jeg trodd henne – uansett hva BBC måtte melde. Heldigvis er BBC ganske pålitelige. De formidler både de store bildene og skjebnen til enkeltmennesker. Mye bedre enn alt søppelet som renner inn fra ABC-nyheter, Nettavisen & Co her hjemme. Jeg er lei av alle som skal mene noe om hva som befinner seg i hodet på Putin. Det er spekulasjoner – ikke nyheter.

Da er det faktisk mer sannhet i «sannhetens avis» Pravda.

Jeg anbefaler alle å følge med på deres nettsider i disse tider, men ikke velg sidene for engelskspråklige! Bruk nettleserens oversetter til å oversette de autentiske russiske sidene. Artiklene som presenteres for russere, er nemlig ikke de samme som vises utad.

Pravda viser konflikten fra en annen side enn vi er vant til.

De forklarer hvordan de ondsinnete økonomiske sanksjonene vil slå tilbake og skade vestlig økonomi. Det er faktisk sanne spekulasjoner. Sanksjonene mot Russland kommer utvilsomt til å blir svært kostbare for alle. Også endringene i Swift. De kan faktisk skape det oppsvinget Bitcoin så sårt trenger for et gjennombrudd.

Jeg liker ikke pressesensur, men jeg er imponert av hvordan pressefolkene i Pravda jobber. De leverer ikke «fake news». Sakene virker godt underbygget og jeg er sikker på kildereferansene er fullt på høyde med BBC.

Det handler om hvilke saker man presenterer.

Visste du at det en gruppe gammelkommunister i Milano nylig demonstrerte til støtte for Putin? Pravda har funnet mennesker i Kyiv som forteller om volden og kriminaliteten i gatene – og hilser russerne velkomne for å skape lov og orden. Avisen er dessuten den eneste som gir en saklig og troverdig fremstilling av hvorfor Ukraina ikke kvalifiserer seg til å være egen stat med egne grenser – Putins offisielle grunn til krig.

Med tanke på alle beskrantningene journalistene jobber under, gjør de en mesterlig jobb. Skulle en journalist falle for fristelsen til å formidle BBC’s historie om Oleksandras samtale med moren sin, er det ikke usannsynlig at han blir funnet i en av Moskvas bakgater – angivelig død av medisinske årsaker. Heldigvis leser Pravdas politiske team grundig gjennom alt før det publiseres. Derfor kan journalisten reise trygt hjem til familien, spise middag og se på TV. Hadde ikke han gjort jobben sin, ville noen annen ha gjort det.

– Det samme sier servicemannen som skyter granater inn i Kyiv.

 

Ukraine war: ‘My city’s being shelled, but mum won’t believe me’ (BBC)

Pensjonister i syden

Hva er det som lokker nordmenn til Syden? Er det bare bedre klima og billig alkohol? Eller er det noe mer? Jeg tror et aktivt sosialt liv er vel så viktig.

Jeg ble kjent med fenomenet en vinternatt for flere år siden da jeg fulgte mine gamle svigerforeldre til flyplassen. Mens folk flest ennå sov, var det nesten ikke til å komme frem inne i avgangshallen. De eldre myldret over alt og pratet lystig med venner som skulle samme vei. På flight-tavlen så jeg flere charterfly som var satt opp til å dra sydover i morgenmørket. Jeg forestilte meg at pensjonistene på Østlandet hadde inngått en hemmelig pakt om å flykte fra landet samtidig i nattens mulm og mørke.

I høst var jeg en av dem

Ferden gikk ned til vårt knøttlille gjeterhus ved foten av Pyreneene i Frankrike med kort vei til Spania. Jeg har aldri vært der i mer enn 14 dager i ett strekk. Nå har jeg vært der så lenge at jeg kan forestille meg hvordan en pensjonist-tilværelse i Syden kan fortone seg.

Jeg tilhører gruppen «vi over seksti»

Jeg er ikke gammel på ordentlig, altså. Men, tenker jeg godt etter, vil jeg nok si det samme etter at jeg har passert 80 også.

Det er bedre vær i Syden, billigere å spise ute og billigere alkohol. Men jeg tviler på at det er bare det som trekker pensjonister til Syden. Med tanke på hva det koster å leie/eie husvære og reise, kunne man vel like gjerne skru opp varmen hjemme et par hakk og ta noen ekstra turer til Strømstad?

Trolig det sosiale livet som lokker

I vår lille by befinner det seg som oftest minst 10-20 andre nordmenn – alle i gangavstand til hverandre med god tid til å være sosiale. Ikke koster det så mye å møtes heller. På en lokal restaurant serveres det tre retters lunsj for 11,50 euro. Man kan droppe desserten for et glass vin eller en kopp kaffe i stedet. Senere på dagen kan de som vil, møtes til et glass ved «norskebordet» på en bar i nærheten. Der finner man gjerne noen man kan spise middag sammen med. Ingen behøver å være alene.

Som nordmenn i Spania?

Du har sikkert hørt om dem. Isolerte grupper av nordmenn som ikke har lært seg spansk, som drikker for mye og holder seg for seg selv. Fenomenet er stigmatisert gjennom pressen, men i virkeligheten er det større mangfold blant nordmenn i Spania enn det mediene har gitt inntrykk av. Det tror jeg også er tilfelle i min by. Nordmenn er generelt godt likt.

Men jeg ser likevel en fare

Treffer du nordmenn i Syden, vil du oppleve at takhøyden er mye høyere enn hjemme. Jeg kjenner den norske gruppen i byen min godt. Den gir en sosial trygghet, men jeg tror alle trenger å finne en tilværelse utenfor den trygge «boblen». Jeg snakker fransk, men synes det er en utfordring å utvide bekjentskapskretsen, treffe lokale mennesker. Ikke bare de som jobber i handel- og serviceyrker – men vanlige mennesker med samme interesser og samme natur som meg. Det er ikke alltid like enkelt – verken i Syden eller hjemme – hvis man ikke er spesielt utadvendt av natur. Men utadvendte mennesker er jo ofte så overflatiske!

Hund som ice breaker

Vi hadde tatt med med oss husets lille strihårete dachs. Hund er en fin måte å komme i snakk med lokale. «Pablo» får fire turer hver dag – også i Syden. Ettersom vi vandret på samme veier og stier til nesten faste tider, traff jeg ofte samme mennesker langs rutene. Hunder har ingen sosiale barrierer, så mens de hilste på hverandre, passet det jo godt å slå av en prat for eierne også – om ikke annet om hundene våre. Av og til om andre ting – for eksempel villsvinjakt. Strihårete dachser er gode til å jage vilt. Jeg må nok innse at jeg aldri kommer til å bli bestevenner med særlig mange franskmenn. Det er jeg for reservert til. Men det er alltid hyggelig og spennende å veksle noen ord under nye himmelstrøk.

Kilde: Forskning.no: Harrymyten om nordmenn i Spania er overdrevet. Les her>>

Meg og «Pablo» på tur

Les Cascades

Pittoreske hus i Collioure

Fine dining

Un repas sans vin est un jour sans soleil 🙂

Trenger vi å gå?

Jeg liker å gå. Det er blitt en vane. Jeg går hver dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg liker det. Selv om jeg verken får høy puls eller svetter mye, føler jeg velvære over å konstatere at kroppsmaskineriet fungerer.

Jeg har hund og kan fint forsvare å gå lange turer hver dag. Men en liten dachs trenger ikke mer enn et kvarter for å være fornøyd. Selv trenger jeg flere kilometer og et par timer. I det siste har jeg funnet ut at jeg kan kombinere pleasure med business.

Bena kan brukes som fremkomstmiddel!

For noen dager siden stanset en bil opp ved siden av gangstien jeg gikk på. Ut kom ei jente som stilte seg opp rett foran meg med et skilt – «Adgang forbudt».

-Ja, nå har det seg sånn at vi skal sprenge her, altså…

Jeg bor i et område hvor det skal bygges ny T-bane. Det er byggeaktivitet over alt. Og akkurat nå – på sletta der jeg vandret.

Hun så på meg med en mine som sa – «Du kan vel gå et annet sted?«.

En annen vei ville bety at jeg ville komme ti minutter for sent. Jeg forklarte bedende at jeg var på vei til Granfoss, et par kilometer unna, og ikke ville rekke frem i tide hvis jeg måtte gå rundt.

Hvem bruker bena som fremkomstmiddel?

Jenta slapp meg likevel forbi, og jeg kvitterte med å gå hastig over sletta mens bilene fortsatt kjørte få meter fra meg. Da jeg passerte tjue minutter senere med bil, så jeg at jenta med skiltet fremdeles var på plass, – mens biltrafikken gikk uforstyrret. Kun korte stopp ved sprengning.

Gående får gå et annet sted!

Det er dessverre mange som aldri går. De har ikke tid. De gidder ikke. De synes det er dumt. Når mennesker som aldri går, skal tilrettelegge for anleggsvirksomhet, velger de systematisk å stenge gangvei og fortau sånn at biltrafikk ikke blir forstyrret. Jeg greidde å få utbedret en livsfarlig trafikkfelle – for gående. Tankeløst arbeid. Kommunen involverer seg ikke i planleggingen av trafikkomleggingen. De overlater til Pjotr og Dimitrij å gjøre det de mener er best. Det som fungerer i Vilnius og Krakow, fungerer sikkert fint også på Fornebu.

Not!

Jeg vandret omkring i området lenge før den store utbyggingen begynte. En kveld kom jeg over et anleggsgjerde som stengte hovedveien for gående ut til Snarøya. Ingen omvei – ingen mulighet til å komme gjennom.

Ta bilen neste gang!

Dagen etter hadde Budstikka en reportasje med bilder av en mann som rev opp klærne sine da han forsøkte å krysse det samme gjerdet. Han skulle åpenbart rekke noe. Han brukte bena som fremkomstmiddel. Han visste ikke om noen omvei. Det sto ikke noe sted. Lokalavisen fikk anleggsformannen til å fortelle hvor dumt det var å gå der. Jeg tenkte at formannen kunne hatt godt av å bruke kroppen sin mer. Ikke bare ville han fått bukt med fedme, – han kunne også ha forberedt en bedre løsning for gående.

Bedre i gamle dager?

Jeg var nylig på befaring på gamle boplasser i skogen over Siljan i Telemark. På midten av 1800-tallet var det spredte plasser hvor det levde barnerike familier. Grusveiene eksisterer den dag i dag – men er stengt av bommer. Inne i skogen finnes ennå spor etter kjerreveier. De er delvis gjengrodd og moselagte, men de finnes – akkurat som restene etter torpene. Det forundrer meg hvor mye folk måtte gå – til fots – kanskje på ski om vinteren. Ikke for fornøyelsens skyld – ikke for å holde fedmen unna. Det var nødvendig – for å komme seg på jobb i skogen eller på skolen – eller utføre enkle ærender. En tur til doktoren – til skomakeren – levere varer – kjøpe salt og kaffe?

Det fortelles at kvinnene ofte slo i hjel tiden ved å strikke – samtidig som de gikk langs veien. Det er ikke noe problem å gå. Fire kilometer til – og fire tilbake – er vel ingen ting?

Inne på skogen måtte alle gå. Det var ikke noe lett liv. Tankefullt sto jeg på restene av en steintrapp hvor en familie på syv passerte da de i 1872 forlot plassen for å ta Amerikabåten til Quebec. De skulle ta seg videre «over leikane» til Minnesota. Ingen vet hvordan det gikk. Deres ankomst er notert i bøkene, men ingen har hørt fra dem siden.

I dag behøver ingen å dyrke rug og bygg, høste fôr, holde ku, høner og geiter i fjøset. Vi kan bo sentralt. Vi har kommunikasjonsmidler. Vi trenger ikke å gå.

– Eller gjør vi det?

Hvorfor reiser dere ikke bare?

På søndag skal Tour de France starte i vår by.

Først skal de parade-sykle gjennom byen, deretter åpner løpet med en kjempebratt stigning oppover mot Pyreneene. De første 2 kilometere er så bratt at jeg aldri velger den veien. Jeg tar heller en omvei på 6-7 km med lavere stigning. Lenger oppe i bakkene skal rytterne sykle på mine veier – de samme veiene jeg sykler på når jeg er i Frankrike.

Men jeg er fremdeles i Norge

«Alle» vi kjenner er fullvaksinerte og har reist for lenge siden. På sosiale medier kan vi se hvor fint det er. Byen er pyntet til den store festen. Solen skinner og karaflene er fulle av vin. Hva med dere? Dere har jo et tomt hus her nede – og dere er jo unge pensjonister? Hvorfor reiser ikke dere?

– Jo, nå skal du høre …

Vi har jo bare fått én sprøyte og vet ikke når vi får den neste. Kanskje får vi tilbud om sprøyte 2 mens vi er utenlands og må takke nei? Vi må reise via Spania. For å komme inn dit må vi ha en Covid-test som er mindre enn tre dager gammel. Hva om vi blir skikkelig forsinket på reisen og testen blir foreldet? Spania er akkurat blitt rødt. Kommer vi inn i Frankrike? Slipper de oss inn til Spania på vei hjem? Blir det karantene når vi kommer til Norge? Hva med hunden hvis vi blir stående et sted eller tvangsflyttet til karantene? Må vi ta ny test i Frankrike når vi skal hjem? Den må være mindre enn tre dager gammel. Hva om vi blir skikkelig forsinket på hjemreisen? Hva om det kreves en tredje sprøyte mens vi er utenlands? Hva …?

Jeg føler meg som Ludvig i Flåklypa.

Pessimisten som nødig forlater komfortsonen sin, som sitter betuttet med ryggsekken på ryggen mens Solan Gundersen kvitrer fra sydlige breddegrader: – Jeg bare reiste jeg! Det gikk så bra så!

Jeg skulle ha børstet bort løv og sneiper fra inngangspartiet.

Jeg skulle vasket verandaen og åpnet skoddene for å ta huset tilbake – vise alle at det ikke lenger var forlatt. Vi skulle sittet på den lokale baren sammen med alle de andre. Jeg skulle syklet de første kilometerne av etappen før Tour de France-sirkuset kom. Jeg skulle ha publisert på sosiale medier.

Nå lurer jeg på: Hva kommer til å inntreffe først?

Årets første snøfall? – Eller får vi det andre stikket først? Kanskje Norge får færre doser enn planlagt? Kanskje politikerne endrer prioriteringen over hvem som skal få vaksine? Kanskje kreves det tre stikk i stedet for to for å bli fullvaksinert? Kanskje kommer en ny bølge av pandemien? Kanskje kommer en ny pandemi? Kanskje …?

På min daglige tur gjennom parken der jeg bor – med hunden på slep, tenker jeg:

Det kunne aldri ha vært meg som oppdaget Amerika eller ble første menneske på månen.

Jeg hadde nok blitt hjemme jeg.

Forsidebilde: Hunden på bildet ser sliten ut men har akkurat badet og drukket etter pause i parken.

Min amerikanske drøm

Jeg lytter til Joe Bidens tale om å sikre helseforsikring for alle – et viktig tiltak i disse tider. Loven «The Affordable Care Act», også omtalt som «Obamacare», er omstridt og videre skjebne fortsatt usikker.

Er det riktig å bruke mine penger til å betale for din mors nye hofte?

Her vil mange amerikanere trekke frem sosialisme-kortet. «S»-ordet er et skjellsord på begge sider av det politiske USA. Den amerikanske frihet stikker dypt. Alle skal ha mulighet til å finne lykke og fritt «spenne» sine dollar. Friheten er et marked hvor varer og tjenester omsettes uten politiske og økonomiske reguleringer.

Har vi ikke alle hatt en amerikansk drøm?

Fattiggutten fra Norge som kom til USA med to tomme hender og gjorde suksess? Jeg jobbet meg gjennom videregående. Det var ikke flust med penger hjemme. Ikke var det noe godt sted å være, heller. Et destruktivt rusmiljø gjorde at jeg tviholdt på drømmen. Kanskje ikke den amerikanske – men noe lignende.

«-Arbeidsgiveren krever at alle har helseforsikring»

Sjefen min hadde jobbet flere år i USA – som kokk. Mens det var rolig på skiftet, snakket vi ofte om USA.
«-Amerikanske arbeidsgivere sørger for at alle som jobber, hadde forsikring. Med arbeidsgivers forsikringsselskap i ryggen er du trygg.»
Jeg var kjøkkenhjelp – skrelte poteter og holdt «skrubben» i gang. På begynnelsen av 70-tallet var 20 kroner timen god betaling, omtrent det samme som kokkelærlingene fikk. Vi regnet litt på det. Kjøkkensjefen mente at hvis man tok noen dobbeltskift, kunne man få et alright levebrød – i hvert fall i USA.

Et liv i «skrubben»

Jeg vinket til de unge damene som akkurat hadde sluttet skiftet sitt i Anretningen – og hastet forbi vinduene mine mot bakgården. Jeg hadde mye tid til å tenke. Jeg regnet ut hva lønnen ville blitt med dobbeltskift og helgetillegg. Tenk å slå seg sammen med ei lokal jente, finne et lite hus i skogkanten, – et par unger og en gammel bil å mekke på. Det kunne blitt et liv helt i tråd med den amerikanske drømmen – i hvert fall i følge populære country-låter.

«-Ingen spesialfradrag!»

Jeg satt sammen med kommunens sympatiske ligningssjef. Han hjalp meg med selvangivelsen. Egentlig var jeg bare innom for å spørre om det fantes særfradrag for en ung gutt som bodde i dysfunksjonelle omgivelser og jobbet helger og kvelder for å gå på gymnaset om dagen. I stedet tok han seg tid til å hjelpe meg med utfyllingen. Ingen særfradrag, dessverre. Men hadde jeg hatt lån, kunne jeg sluppet med mindre skatt. Det føltes urettferdig.

-Er det riktig å bruke mine penger til å subsidiere en annen manns karnapp-hus og BMW?

Totalt uakseptabelt, sett med amerikanske øyne. Like uakseptabelt som å bruke skattepenger til å subsidiere min utdannelse. Men for meg betydde det at jeg kunne ta farvel med «skrubben» og konsentrere meg om å fullføre drømmen om et bedre liv. Damen på Arbeidsformidlingen så vennlig på meg. Jeg tror hun måtte være omtrent på samme alder som jeg selv er i dag. Hva var galt? Var jeg ikke god nok til jobben som altmuligmann på hotellet oppe i byen. kanskje…?
«-Du», sa hun.
«-Jeg tror du vil få det bedre ved å begynne og studere…»
Så tok hun frem et skjema. Det var én ledig plass på «stud-fag». Noen år senere fikk jeg mange turer til USA. Jeg kan faktisk ikke huske hvor mange. Et land med helt fantastisk mennesker, skjønt det snart er 20 år siden jeg jobbet med revisjon.

Ting har forandret seg

I dag ville ikke livet i USA vært like lett for gutten i «skrubben». Han ville ikke lenger hatt fast jobb. Hvorfor betale helseforsikring, og binde seg til lønnskostnader i dårlige tider? Hvorfor ansette, når man kan leie tjenester for mye mindre – selv om papirene er litt i gråsonen? Doble skift ville ikke gitt et utkomme å leve av. Dessuten greier ikke privateide spisesteder å konkurrere mot franchisestedene. Likeså bonden som fikk farm’en solgt på auksjon i morgentimene fordi ingen ville kjøpe det han produserte. Storinvestorene, som eier kornsiloene og slakteriene, eier alle gårdene rundt. Nå kjøpte de enda en gård – til halv pris.

Mangel på helseforsikring er det minste problemet. Folk trenger mat på bordet og bensin på tanken. Kanskje de tenker…

-Var det ikke en som lovte å stenge grensene mot sør og gjøre dette landet stort igjen?

Bare for syns skyld

Jeg har brukt maske noen ganger – på buss og trikk. Det er mulig at jeg gjør noe feil, for det begynner alltid å dugge på brillene. Jeg prøver å puste mindre, men det er ikke lett. Jeg måtte jo løpe de siste meterne for å komme på.

Er det flere som kjenner seg igjen?

Egentlig er jeg likegyldig til å bære maske. Jeg kjører sjelden kollektivt. Bare når det er få mennesker ombord. Likevel bruker jeg maske – og brukte også maske før påbudet kom. Paradoksalt bærer jeg masken kun for syns skyld, selv om jeg ikke ser noen ting gjennom dugget på brillene.

Politiet har uttalt at de ikke akter å følge opp maskepåbudet. Hadde de valgt å gjøre det, kunne vi risikere å møte politiet på bussen for maskekontroll. I Frankrike skriver politiet uvilkårlig ut bøter på 135 euro (1470 kroner) til folk som ikke bærer maske der dette er påbudt.

Hva er straffen her hjemme?

Man kan bli utsatt for folkets vrede. En samfunnsbevisst, ansvarlig borger kan komme bort til deg og fortelle hvor steike helvete dum du er som ikke bruker maske! Du har sikkert sett dem på YouTube. De som får hundretusenvis av «likes» for å sitte med skrekkslagne øyne og skjelle ut oss som ikke orker å leve bak lukkede dører, – som prøver å opprettholde en viss form for menneskelig verdighet, – som prøver å få hverdagen til å fungere som normalt.

Hvorfor gir vi utskjellerne oppmerksomhet?

Selv heier jeg på Sverige og Anders Tegnell.

---

– Vi må lære oss å leve med viruset. Denne smitten er rett og slett veldig vanskelig å unngå. Vi vet ikke når dette er over. (Anders Tegnell)

---

Jeg er ikke den eneste personen her i landet som støtter den svenske strategien, men jeg er kanskje den eneste som tør å si det høyt.

Men ikke på bussen.

Der tar jeg på meg masken.

Bare for syns skyld.

Andre planer

Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?

Jeg har tenkt mye på hva jeg skal gjøre.

Jeg tenkte at mens kollegene mine sitter i et møte for å diskutere ett eller annet, skulle jeg – glad og fri fra hverdagens mas – tøffe nedover mot Drøbak i fiskebåten min for å fiske småsei. Men det falt i fisk. Jeg ble nødt til å selge sjarken. En hel båtsesong forsvant fordi jeg hadde for mye å gjøre. Dessuten ønsket vi jo aller helst være i Frankrike hver gang båten skulle ut på vannet eller tas opp for vinteren.

Da måtte jeg tenke på nytt.

Jeg tenkte at mens høstregnet plasker ned her hjemme, skulle jeg sitte på en utendørs restaurant, drikke vin og studere menyen etter en frisk sykkeltur i de franske Pyreneene. Men Covid satte en stopper for det.

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre.

I går forlot jeg jobben for å bli pensjonist. Se for deg en kontorist på vei ned i heisen med tomt blikk og personlige eiendeler i en pappeske.

Jeg hater gamle mennesker på jobb.

De vil ikke lære seg nye ting. De gidder ikke sette seg inn i kompliserte problemstillinger. De mestrer ikke omstillinger. De har mistet sperrene for takt og tone. De har feil holdning, gal innstilling – og de sier dumme ting. De ser det ikke selv. De klamrer seg til jobben så lenge de kan – skryter høylytt av hvor viktige de er. Sannheten er at ingen lenger aner hva de driver med, bortsett fra å tusle rundt toalettene og kaffemaskinen.

Derfor gir jeg meg mens leken er god.

Overgang til pensjonisttilværelse kan bli smertefull hvis man er dårlig forberedt. Man får annen økonomi. Man mister en del av sitt sosiale liv. Man mister identitet. Mange kan føle at de også taper verdighet. Likevel er omstillingen nødvendig. Ingen kan lukke øynene for den.

Jeg har alltid følt meg bedre til mote som «jobb-Terje» enn som «bare Terje». Når jeg ikke lenger er på jobb, – hvem er jeg da – og hva er jeg? Det blir patetisk når pensjonister kun prater om sin jobbmessige fortid. Det gjelder å finne noe å flyte på når jobblivet forsvinner under meg. Noe som gir mening med livet. Noe som får meg ut. Noe som gir håp. Noe som gjør at jeg kan se verden i øynene.

Nå skal jeg ta med hunden min på en runde rundt halvøya der vi bor. Jeg jobber med å finne meg sjæl i min nye tilværelse. Mentalt er jeg ikke der jeg ønsker å være. Det føles syndig å ha fri når andre må jobbe. Derfor tenker jeg at noen – som er på jobb når vi passerer vinduene deres – kanskje bruker programvaren som jeg har laget. Før jeg ble pensjonist.

Når vi kommer hjem, hva passer vel bedre enn fyrstekake og kaffe? En trøst fra mine yngre kolleger.

Et sted på veien

Når jeg reiser, studerer jeg ofte hus langs veien. Noen av husene er spesielle. Ikke fordi de er store og flotte. Bare spesielle i mine øyne. Så spesielle at øynene mine ufrivillig søker etter huset, hver gang jeg farer forbi.

Hvordan hadde det vært å bodd der?

En bisarr tanke. Jeg forestiller meg en eller annen force majeure situasjon – som gjør det plent umulig å ta seg videre. En situasjon som krever at man søker tilflukt i nærmeste hus, – ett av «mine» spesielle hus langs veien. Jeg forestiller meg at jeg sitter innendørs med et kaffekrus og betrakter veien utenfor. At jeg sover i en gammel seng uten tanke på at jeg befinner meg i hutteheita uten å vite hvor nærmeste butikk er.

Vi har et sånt hus.

Da jernbanen kom, ble det satt opp mange nye hus. Nesten hver grend langs banen fikk stasjonsbygning med venterom, billettkontor og stasjonsmester-leilighet over. Og en fin stasjon på den tiden måtte også ha pakkhus, vokterbolig og et hus til baneformannen. Vårt hus er baneformand Peder Olsens hus.

«Jernbanehusene» ble de kalt.

Jeg vet ikke om det er mulig å uttale ordet uten at det låter kaldt og uvennlig. Med en tanke forakt. Kanskje det bare er den lokale dialekten? Husene var nemlig ikke lik lokale bygninger på samme tid. De var tegnet av hovedstadsarkitekter – i sveitserstil og malt i lyse farger. Byggmessige fremmedelementer på den tiden – i hvert fall i tradisjonsrike Gudbrandsdalen.

Jeg tror sikkert at noen gjennom tidene har plukket ut vårt hus som en milepæl mellom Trondheim og Oslo. Kanskje noen lurer på hvordan det hadde vært å bo akkurat der? Og gjennom et åpent vindu kunne høre den sildrende lyden av fjellbekken, eller den søvndyssende lyden av moderne tog som farer forbi – vel vitende om at man befinner seg et sted i hutteheita.

Jeg tror det var i 1968 at stasjonsmesteren pakket og dro av gårde med kone og datter i folkevogna si. Jeg arvet flagget som han vinket «klar til avgang» med. Like etter måtte sundmannen, som fraktet togpassasjerene over vannet, trekke inn årene. Den hvite duken som man kunne dra ned for å kalle ham over fra andre siden, ble båret opp fra stranda og inn i stabburet. Noen år senere måtte også handelsmannen på hjørnet stenge dørene til butikken.

«Folk treng hus. Og hus treng folk.»

Kari Bremnes synger om at hus ikke bør stå tomme. Etterspørselen etter hus langs veien er ofte svært liten. Så liten at de lett kan bli stående tomme – særlig etter at alle servicetilbud i nærheten er lagt ned. Kanskje blir de tomme husene blikkfang for andre som farer forbi? Kanskje noen lurer på – som meg – hvordan det hadde vært å bo i huset? Kanskje en natt, en uke eller noen år? Kanskje som fritidsbolig?

«-Kakser fra byen som tror at de kan gjøre som de vil!»

Hytteeierne har nemlig blitt kraftig kritisert i det siste. Men husk at ikke alle hytteeiere er kakser og oppkomlinger. Noen ble bare fascinert av et spesielt hus langs veien. Ett som ligger langt fra nærmeste butikk. Så kommer de, stanser opp noen dager, før de drar videre.

PS.

Stasjonen på bildet har tidligere vært til leie. Hvis du greier deg uten eikeparkett, boblebad og veranda, tror jeg det er mulig å leie stasjonsmester-leiligheten over venteværelset for en rimelig penge. Kanskje som fritidsbolig? Flott utsikt, god takhøyde – og innvendig, med tidskoloritter fra 60-, 70- og 80-tallet.

Bane Nor Eiendom – link til denne stasjonen

VG (2003): Dronning Sonja uttaler: -Rørende å se folk i «hutteheita»

YouTube (2013) Ola og Kaia Bremnes – Folk i husan.

Å snakke om krigen

Allmenn frykt, nød og hat. Subtil retorikk og massesuggesjon. Millioner av mennesker med håp om gjenreist verdighet. Det ville ikke komme av seg selv. Det skulle kreve lojal og unison innsats for fellesskapet. Den tyske propagandaen for 80 år siden kunne sikkert ha brukt ord som minnet om «fellesdugnad», eller noe sånt.

Hva det egentlig var, vet vi alle.

Det forundrer meg hvor ofte krigen trekkes frem i disse dager. Riktignok er følelsen av maktovergrep forståelig når ord som «fellesdugnad» konstant pumpes ut i alle mediene – når regjeringen har utvidet egne fullmakter og begrenset din og min personlige frihet. Men verken dette eller andre temaer i fredstid rettferdiggjør sammenligning med regimet for det tredje riket. Visst handler det om en slags krig, men det har absolutt ingen ting til felles med Norge under den 2. verdenskrig.

Men vi skal likevel ikke glemme krigen.

Jeg har lest boken Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger. Handlingen foregår i tre tidsepoker – krigsårene, 50-årene og nåtid. Boken følger familien Komissar og Henry Rinnan. En familie fra Trondheim med jødisk opphav og en skomakersønn fra Levanger på gale veier. Jeg fattet interesse for boken fordi noen i min egen familie har grener til familien Komissar. Fortellingen blir sterkere når den involverer ansikter du kjenner.

 

I jødisk kultur sies det at du dør to ganger. Én gang når hjertet ditt slutter å slå, og én gang når ingen lenger snakker om deg eller tenker på deg.

 

Det er den ene grunnen til at vi ikke skal glemme krigen.

Den andre grunnen til at krigen ikke må glemmes, et å forhindre at historien gjentar seg.

Er det ikke merkelig hvordan vi mennesker distanserer oss? Jordskjelv, krig og andre katastrofer i en fjern del av verden berører oss mindre enn det som skjer nært, selv om omfanget er av langt mindre alvorlighetsgrad. Når noe rammer din nabo, kollega eller noen i familien, blir det annerledes. Da vil man tenke:

– Det kunne ha vært meg!

At 6 millioner jøder ble drept for omtrent 75 år siden, er så ufattelig at det knapt når inn i bevisstheten. Det er først når man leser historien om enkeltmennesker, at man føler seg berørt. Leksikon om lys og mørke fikk meg til å leve meg inn i situasjonene. Telefonen fra Gestapo som ikke umiddelbart virket alarmerende, men som ledet til umiddelbar arrestasjon, fangeleir og død. Et annet sted – en ung mann med dårlig selvbilde og dårlig dametekke. Få år senere skulle han figurere i alle aviser – sittende i rettsalen med et seiersmil om munnen.

Vi har sett det i nyere tid også.

Unge, mistilpassede menn som smiler fårete i retten. Forvrengte selvbilder, fulle av bitterhet fant de noen å hate – lot seg radikalisere – gjorde det legitimt for seg selv å drepe. På åpne sosiale kanaler er det nemlig fritt frem for å uttrykke hat. Norge er et lite land. Ofrene er aldri langt unna. Det kan være noens farfar, en nabo eller kollega. Kanskje noen andre vi er glad i?

Kanskje oss selv?

La ikke historien gjenta seg!

VG.no: Bokanmeldelse. Simon Stranger. Leksikon om lys og mørke