Forfatter: terjebjornstad

Min franske snakkeboble

Det begynte på det franske instituttet i Holtegata. Deretter ble det fransktimer sammen med 3-4 andre venner i samme situasjon. En dag innså jeg at fransk litteraturhistorie og fjollete rollespill ikke var min greie. Jeg vil være i stand til å føre dagligdagse samtaler på fransk.

I løpet av sommeren merket jeg at jeg greier å snakke med folk uten å analysere språket. Det er samtalen som er i fokus, ikke språket. Tidligere jobbet hjernen konstant med et imaginært flytskjema over alle mulige utfall av samtalen. Et slags «God dag mann økseskaft»-konsept som var dømt til å mislykkes etter et par replikkvekslinger. Verre er det at jeg, som fra før er en innadvendt analytiker, ikke kan konsentrere meg både om språket og samtidig være sosial. For meg handler språk om regler og gramatikk som krever analytiske tanker, mens samtalen oftest er av sosial karakter. Jeg elsker en positiv samtale.

Samtale er som et tog som farer gjennom landskapet. Hvis vi bare er to som snakker sammen, er det ikke så alvorlig om jeg faller ut. Da kan jeg bare be samtalepartneren min om å stanse sånn at jeg kommer meg på igjen. Er vi flere som snakker sammen, og alle de andre er franske, blir toget lengre. Da er det ikke sikkert det kan stanse hvis noen faller ut.

Derfor er det så viktig å klamre seg til samtalen.

Jeg synes det er berusende å kunne være med i en fransk samtale uten å måtte tenke språk hele tiden. Kunne lene meg litt bakover i setet, slappe av og nyte turen. Men av og til hender det – og det gjør det jo når jeg snakker norsk også – at jeg mister tråden. Da må jeg starte opp den analytiske delen av hjernen for å bøye uregelmessige franske verb i rett tid og rett pronomen. Av og til har jeg det på tunga, uten å finne riktig frase. Og hva heter det ordet igjen? Er det hannkjønn eller hunkjønn, tro? Den analytiske meg er langt i fra like kommunikativ som den sosiale.

Vi opptrer forskjellig når vi tenker.

Jeg har lest et sted at hvordan du plasserer øynene, røper din personlighet. Lar du øynene fare opp når du tenker, er du en drømmer. Lar du de gå til høyre, er du analytisk, og så videre. Ren sprøyt, selvfølgelig! For meg forteller det at samtalepartneren trenger en «break». Når jeg behøver å tenke, fester jeg øynene til høyre, rett inn i veggen, for å konsentrere meg. Dessverre venter ikke samtaler på folk som stirrer inn i veggen. Dørene lukkes!

Så mens jeg befinner meg inne i en samtale, gjelder det å ikke tenke – i hvert fall ikke på språket. Det gjelder å komme seg videre med én gang man snubler. Det er tillatt å lage franske lyder som «Euh, alors, hein, ben, pfff» – så får man kanskje beholde tilhørernes oppmerksomhet og følge toget et stykke videre.

Ett triks for å komme seg videre, er å ty til engelsk og forfranske uttalen som «Inspecteur Cluseau» i the Pink Panther gjorde. Du har sikkert sett Peter Sellers når han uttaler «I want a rym» eller «Does your døg bite?». Forfranskning av engelske ord funker nesten alltid, – enten fordi ordet faktisk er det samme, bare med forskjellig uttale, – eller fordi samtalepartneren forstår engelsk.

Et annen triks for å holde samtalen i gang, er å forklare med fakter eller lyd. Da jeg bisto en venninne med å kjøpe bil, husket jeg i farten ikke betegnelsen for ryggealarm. Jeg sa i stedet: «Den lyden man hører når man rygger?», hvorpå selgeren utbryter «Ah d’accord! Un Bip-bip-bip…». Så lo vi oss skakke.

Jeg merker at jeg trenger å være omgitt av en slags snakkeboble for å våge å la den sosiale delen av hjernen ta styringen under samtalen. Det handler om å føle trygghet og selvtillit. Jeg må kunne studere munnen på de som snakker. Og, mens jeg snakker, trenger jeg å kunne følge med øynene på samtalepartnerne for å se om de forstår meg. Dessuten trenger jeg å vite at språkene våre er kompatible – enten fra tidligere samtaler eller ved hjelp av et par innledende høflighetsfraser.

Av og til forstår jeg nemlig ikke et kvekk.

Hvis noen bråstanser bilen midt i gata sveiver ned ruta og spør om veien til et sted, svarer jeg alltid «beklager, jeg er ikke her-i-fra», selv om jeg kunne ha hjulpet dem. Det går ikke an å opprette en snakkeboble med noen som sitter inne i en bil, midt i en bråkete gate med utålmodige bilister bak. Av og til skjønner jeg ikke et kvekk. Sist gang det skjedde, var i møte med en gruppe hvor en ung, britisk kvinne snakket til meg på fransk – med engelsk aksent. Hæ? Jeg fikk hetta! Heldigvis kunne vi jo begge snakke engelsk etterpå.

Problemet med samtaler på fremmede språk, er at man trenger noen å snakke med. Jeg er nå ved kjernen i den franske språkutviklingen. Hvem vil snakke med en nordmann som er mer opptatt av å bøye verb, enn av selve samtalen? – Eller er så cool at han ikke har giddet å lære språket og bare prater tøys? Det er vanskelig. Man trenger franske samtalepartnere for å snakke fransk, men da må du allerede kunne snakke ganske godt fra før.

Heldige er de som har en fransk partner eller god venn som de kan snakke regelmessig med. Kanskje en hyggelig kelner på den rolige kaféen, eller den naboen som alltid sitter utenfor? De siste to årene har jeg «skypet» med en dame jeg kjenner i den franske byen vår. Fokuset er på den gode samtalen, – ikke språket. Det kommer.

Hvor plasserer du blikket når du tenker?

Reklamer

Varselet

En historie fra virkeligheten om å føle uberettiget sinne.

Alle opplever sinne. Det er naturlig at man blir opprørt. Hvis noen sniker i køen eller gir deg en overhøvling for noe du ikke har gjort, fungerer sinnet som en god reaksjonsmekanisme. Hendelse … reaksjon … ferdig! Helt naturlig. Noen sverger kanskje til å undertrykke sinnefølelsen. Snu det andre kinn til. Et slags fromt «over-ego» som griper inn når djevelen i deg vil fortelle hvor David kjøpte øl.

Jeg tror ikke det er bra å undertrykke naturlige følelser mer enn nødvendig. En liten hendelse – en liten sinnereaksjon – ferdig. Mange små hendelser – ingen sinnereaksjon? – ikke ferdig… Hvor mange hendelser kan over-egoet akseptere før det smeller? Før begeret er fullt? Før dråpen får det til å renne over? Den dagen du eksploderer i sinne over en liten bagatell. Kanskje noe som ikke er relatert til tidligere bagateller, – de du galant snudde det andre kinnet til?

Da handler vi irrasjonelt. Hva får mennesker til å reise seg opp på bussen og brøle i sinne uten noen åpenbar grunn? Hva skjer med oss når bolten som holder vett og forstand sammen ryker? Følelse av sinne uten grunn er utvilsomt irrasjonelt. Det bør tas alvorlig.

Det var det som skjedde meg for en stund siden. Jeg kom ned i fellesgarasjen for å ta sykkelen til jobben og følte et plutselig anfall av sinne. Det var rettet mot to unge gutter der nede, som jeg aldri har pratet noe med ut over et «hei» eller noe sånt. De jobbet som elektrikere og hadde holdt på i to uker med å strekke kabler til elbil-ladere. Boksene var for lengst satt opp på veggen. Nå satt de henslengt i en av trappene som om de ventet på noen. Det var i dag de skulle koble laderne til hovedtavlen. Strømmen til alle leilighetene skulle kobles ut. Kanskje de ventet på en overordnet med gråsprengt hår, – en som meg. En som kunne passe på at alt var i orden før de koblet seg til?

En stemme inni meg ville gå bort til guttene, filleriste dem og brøle: «Dere vet ikke hva dere gjør!» – «Dere har faen meg ikke peiling på hva dere driver med!». Fullstendig irrasjonelt. Jeg måtte ta meg sammen. Jeg hadde jo ingen grunn til å kjefte på guttene. De gjorde bare jobben sin, tenkte jeg mens jeg tuslet bort med hamrende hjerte for å hente sykkelen min. Den sto i mekkerommet. Mens mange moderne menn rigger seg til med man-cave og spillerom, digger jeg rommet mitt i garasjen. Femten kvadratmeter med lysstoffrør og ventilasjon – med plass til å mekke sykler og påhengsmotorer. En gang kom to damer inn til meg og lurte på om jeg var vaktmesteren. Vi har ingen vaktmester her, men det smigret meg at noen trodde at det var meg. Jeg innser at mekkerommet betyr mye for meg.

Men hvorfor dette raseriet?

«Det var jo akkurat det du sa!» – «Det kom til å gå til helvete!», utbrøt kollegaen min, da jeg viste henne nyhetene på lokalavisen noen timer senere. Tykk røyk veltet ut av garasjeanlegget. Alle beboerne evakuert. Alle nødetatene er til stede. Naboer fortalte om to slukørede gutter som hadde kommet løpende opp fra garasjen. De sa at hele greia hadde eksplodert!

Seks måneder etter totalskaden kom fagrapporten fra konsulentselskapet som hadde jobbet på oppdrag for politiet. Den ga et bilde av to gutter i et stummende mørkt rom. Den ene på en vaklevoren gardintrapp med en tykk kabel i hånden som han skulle føre inn bak hovedtavlen. Den andre støttet trappen så godt han kunne mens han prøvde å lyse med mobilen sin. Den ble senere funnet utbrent på gulvet. Rapporten forklarte at når en tykk kabel slippes ned mot en strømførende inntakskabel ville det oppstå et magnetfelt som ville trekke den løse kabelenden mot den strømførende. Guttene visste ikke hva de gjorde. Ikke bare hadde de forårsaket ødeleggelser for titalls millioner. Fagrapportens mest kritiske punkt var at guttenes manglende kunnskaper kunne ha kostet dem livet.

Men ett spørsmål står likevel åpent:

Hvem prøvde å varsle meg?

Les videre

Hjemme alene

Det er fredag kveld. Min ektefelle er i utlandet på jobbtur. Barna har flyttet hjemmefra. Jeg innser at jeg er alene. Jeg skal være alene helt til søndag kveld. Jeg kjenner på følelsen. Jeg tenker at selv om det er uvant, er det ikke utenkelig at jeg en dag havner overgitt i mitt eget selskap. Men da håper jeg å være mer forberedt.

Helg er forbundet med kos. Samvær, god mat og godt drikke. Fredagspizzaen ble en pizza fra frysedisken på supern. Det føles litt merkelig å vandre rundt i matvareforretningen i nabolaget mitt for første gang. Jeg har bodd her i over 2 år nå. Pizza, Cola light, kornbrød, makrell-i-tomat. På lørdag blir det ungarske pølser, lomper, tomater og løk. Jeg undersøker mulighetene for å kjøpe et ferskt wienerbrød, men slår det fra meg. Uvant ser jeg meg forvirret rundt. Hvordan får man med seg et ferskt wienerbrød? Kan man bare forsyne seg selv? Må man påkalle betjeningens oppmerksomhet?

Tanken over å påkalle noens oppmerksomhet får meg til å grøsse. Her står jeg med en kurv med en porsjonspizza, 4 gourmetpølser og spør om ett – 1 – wienerbrød. Det er nesten så jeg hører noen si: «Jasså? Du skal virkelig slå deg løs i kveld, ser jeg?»

En følelse av skam, kanskje?

Det får meg til å tenke hvor trist det er å se hvordan enslige menn innretter seg. Ikke de som har vært enslige hele tiden, men de som er kommet litt til sjels alder og som av en eller annen grunn er blitt alene. En slags idiotisk nøysomhet. Det er ikke så nøye. Det er jo bare meg. Jeg er heldigvis ikke hjemme alene særlig ofte.

🙂 Derfor er det viktig å øve seg!

Skodder

Minnesmonument i Céret over falne fra første verdenskrig. Flere familier led store tap.

Hva slags forhold har du til skodder?

Du vet, de lemmene som slår igjen foran vinduene på huset, eller hytta. I utsatte strøk er de gode å ha når vinterstormene herjer og veggene dekkes med hardpakket snøfokk.

I Syd-Frankrike har alle bolighus skodder. Alle. De er ikke til pynt sånn som pynteskoddene vi hadde i Norge for noen tiår siden. Puslete bord som ikke kunne brukes og som neppe ville ha dekket halve vinduet en gang.

Nei, i Frankrike brukes skoddene. Når mørket faller på, stenges de. Alle sammen. Om morgenen åpner man dem etter hvert som dager skrider på. For eksempel åpner man først skoddene på kjøkkenet. Kanskje bare en. Senere på dagen, kanskje i stuen, eller et soverom. Går du gjennom byens gater i mørket, er skoddene stengt, såfremt det ikke holdes party, eller noe sånt, der. I den første tiden vi oppholdt oss i Frankrike, åpnet vi alle skoddene da vi ankom, og stengte dem ikke før vi reiste hjem. Dessuten hadde vi fullt lys på i alle etasjer. Du kan tro det lyste «utlending» lang vei! Hvis du går ut for kvelden med lyset på inne i huset ditt, kan det hende naboen din kommer løpende heseblesende etter deg for å fortelle deg at du har glemt å slå av lyset.

Å stenge skoddene for kvelden er viktig. Så vidt jeg vet, finnes det ingen fransk lovpåbud om å stenge skoddene, bortsett fra at forsikringsselskapene faktisk kan avkorte utbetalinger hvis et tap kunne ha vært forhindret hvis skoddene hadde vært stengt. Kanskje er det bare skikk og bruk? Som å huske på å ta inn det norske flagget når solen går ned? Det er bare utlendinger som glemmer det.

I norske grender er lys i vinduene et god tegn, på samme måte som røyk i skorsteinen. Det forteller at folkene der er i live. Dessuten hjelper de opplyste vinduene forbipasserende å ta seg frem på den mørke veien.

Av og til tenker jeg når jeg trasker gjennom mørklagte gater, at franskmennene kanskje er så kjipe at de ikke vil dele sitt dyrbare lys med andre? Men så hender det at man for øye på en enslig skodde satt på gløtt med et levende kubbelys eller telys i mellom. Et lys for sorg, tro eller håp? Eller kanskje glede? Hva vet jeg? Men en ting er sikkert. Hadde alle husene latt lyset falle ut i gaten, ville jeg ikke ha sett det vakre stearinlyset …

… for bare lys.

Innvandrere fra nord

Dårlig vær og høyt prisnivå i nord kan bli dårlige nyheter for de som bor i syd.

Jeg har akkurat kommet hjem fra ferieboligen vår i den franske byen Céret like ved grensen til Spania. Vi er der så ofte vi kan. Med bare 5 ukers ferie blir det dessverre alt for lite. Vi er utvilsomt en type beboere de fastboende ikke ønsker. I hvert fall ikke hvis det blir for mange av oss. På Mallorca og i Barcelona har innbyggere tatt til orde mot ukontrollert turistutvikling og de som kjøper leiligheter til feriebruk. De føler seg fortrengt av innvandrere fra nord. Jeg tygger litt på ordet «innvandrer». Det gir ingen positive assosiasjoner. Jeg forbinder det ikke bare med mennesker fra et annet land, med fremmed språk og etnisitet, – men også med noe som er under oss selv, – mindre verdig på en måte.

Det er i grunnen merkelig. En familie fra Pakistan blir «innvandrere» når de flytter hit, mens en familie fra USA «kommer fra USA». Selv om begge familiene de facto er innvandrere, bruker vi «innvandrer» kun om de vi føler er under oss selv.

Hvis du som nordmann ønsker å bosette deg i Frankrike, er du utvilsomt innvandrer, i den betydningen som jeg akkurat nevnte. Folk fra de nordiske landene er langt fra nederst på rangstigen, men de befinner seg under det franske, – og under sveitsere og belgiere. Her er selvfølgelig språket avgjørende. Vi må innse at vi blir innvandrere, sannsynligvis resten av livet.

Nordmenn ser ikke på seg selv som innvandrere.

Som turist er vi gjester, ikke innvandrere. Gjester gir klingende mynt i kassa. I Spania, for eksempel, har nordmenn nytt godt av spanjolenes gjestfrihet lenge. I turistnæringen spiller det ikke så stor rolle hvilken rang statsborgerskapet ditt har. «Be my guest» så lenge regningen betales. Men hvordan er det, egentlig? Oppfatter spanjoler innflyttede nordmenn som innvandrere på samme måte som franskmenn gjør? Ja, men først når vi går over fra å være gjest til å bli innvandrer. Det er når spanjolen finner navnet ditt på ringeklokken i boligen ved siden av. Det er når du har beveget deg ut av turiststedene og bruker samme servicetilbud som de lokale. Turiststeder er fine å ha når man er på ferie, men ingen vil leve der. Fastboende holder seg unna turistfellene – de overprisede restaurantene og forretningene.

Servicetilbud er viktig.

Syd-Europeere bruker lokale servicetilbud mer enn vi er vant til. Det er bakeren, grønnsakshandleren, frisøren, kaféen, restauranten, vaskeriet, skomakeren og sydamen, for å nevne noen. Nordmenn venner seg fort til å benytte lokale servicetilbud, men bare de ukene de bor der. Når en bydel får mange feriebeboere, endres kundegrunnlaget. Mange næringsdrivende går så vidt rundt og er sårbare for endringer. Forsvinner kundene om vinteren kan man se at åpningstidene bli endret slik at de bare holder åpent i turistsesongen – til turistpriser. Da vil strøket være ødelagt for de fastboende. På Mallorca er det foreslått å bygge egne områder for innvandrere. Men det vil neppe friste turister som søker byens etablerte servicetilbud, uvitende om at innvandringen nettopp bidrar til å ødelegge det autentiske miljøet de opprinnelige søkte.

Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for at min franske by skal oppleve et rush av nordiske boligkjøpere. Til det er den for lite kjent, for lite snobbete, for fransk og for langt unna havet. Katalanske småbyer er foreløpig ikke på nordmenns favorittliste.

Det er kanskje like greit.

Saint Cyprien – fiskeutsalg på havna.

Det bor nye mennesker der nå

Jeg besøker ikke gravsteder særlig ofte. Det er fordi jeg ikke tror jeg vil finne noen sjeler der. Hvis sjelene fremdeles er aktive, finner jeg dem andre steder, – eller de finner meg.

– Det er fire graver her.

Damen på kirkeverge-kontoret listet opp navnene. Tippoldefar, oldefar og oldemor, morfar, tippoldemor, – og mormor, som døde sist, 26 år siden. Gravene rommer slekt og røtter til mange etterkommere. Det var kirken som tok initiativet til å finne gjenlevende familie etter at det i mange år hadde vært et manglende ledd. Det leddet var meg. Nå er kjeden komplett.

Jeg børstet litt mose fra gravstøtten og tenkte gode tanker, – for sikkerhets skyld. Man kan aldri vite. Det var en fin sommerdag i fellesferien. Det frodige Romerikslandskapet lå foran meg. Jeg tok en slurk vann og ga meg avgårde på sykkelen, den samme veien jeg syklet som guttunge. Fiskeplassen min. Det var to karer der nå. Nye mennesker. Jeg kjente igjen nesten alle husene langs veien. Jeg så nye mennesker der. Jeg vet ikke om de er etterkommere etter de som bodde der før, – eller om de er helt nye.

Det passet seg ikke å spørre. Jeg kunne bare observere. En grå mann på sykkel kan ta seg nesten helt inn på tunet uten å vekke oppsikt. Derfor parkerte jeg bilen noen kilometer unna og tok sykkelen fatt.

Målet for turen var det gamle, avsidesliggende småbruket der alle mine forfedre levde og arbeidet i mange generasjoner. Før krigen var det en husmannsplass. De hadde egne jorder med poteter, korn, fôr til kuer og griser, – høner og kattepus. Det ble lange dager, for de måtte jo også arbeide på hovedgården. Alle bidro.

Mormor var den siste gjenlevende på gården. Vi hadde mange fine kjøreturer sammen – hun og jeg. Fri som fuglen med rullestolen i bagasjerommet og musikken på full guffe. Vi spilte kassetter som hun hadde tatt opp fra radioen. Melodier med lette danserytmer fra 50-tallet. Jeg husker en av de aller siste gangene jeg traff henne før dødsleiet. Da tok hun opp et emne vi ikke hadde snakket om tidligere. Noe hun hadde grublet på.

– Jeg veit at den eneste som kan ta over her, er deg, Terje. Det hadde jo kanskje vært det beste … Men, det går ikke. Det kan du ikke, veit du ….

Jeg visste at det hadde vært et samtaleemne i mange år før morfar døde. Ingen hadde sagt det direkte til meg. Det lå likevel i kortene. Det ble sagt via andre. Selv om jeg hadde odelsrett og god økonomi, hadde jeg det klart for meg, – det kunne aldri bli meg som skulle overta. Jeg er hellig overbevist om at da ville de døde finne meg. Og de ville neppe vært glade.

Jeg følte meg utstøtt.

I de gamles øyne hadde jeg forlatt arbeiderklassen og gått over til «øvrigheta» da jeg tidlig valgte å bli akademiker. De levde nemlig med et inderlig hat til «øvrigheta». De som eide bankene, som sikret seg selv og lot småsparerne i stikken på tredvetallet, – sånn at oldeforeldrene mine mistet sparepengene som skulle kjøpe dem fri fra husmannskontrakten. Som gjorde dem til evige leilendinger.

Folkene på hovedgården tilhørte den forhatte øvrigheta. Jeg husker de siste gjenlevende. To stusselige gubber. Sånn blir det ikke så mange arvinger av. Så da siste gubbe ble fraktet ut med bena først, forsvant siste rest av øvrigheta. Men i morfars hode levde øvrigheta videre. Ikke i de nye menneskene som etter hvert slo seg ned på hovedgården. Men i mennesker som meg.

– Ikke faen om han skal ta over her!

Det var 26 år siden jeg hadde vært der. I dag, typisk utleiebolig. Mye skrot. Gårdsmalingen på våningshuset var den samme som jeg selv en gang hadde vært med å male. Vinduene var de samme som ble satt inn året etter krigen, da oldefaren min overtok grunnen til en av landets siste husmannsplasser. Men det bor nye mennesker der nå. Og det er nye mennesker som dyrker jorda. Jeg kan bare observere. Jeg ønsker ikke å fortelle noen face-to-face hvorfor det ikke ble meg som tok over. Hvorfor jeg ble slektsleddet som med åpne øyne tillot at stedet forsvant ut av familiens hender.

Jeg så et par gamle redskapshjul i det høye dødgrasset, – det som morfar ville ha slått – og som jeg ville har raket sammen og hesjet opp. Ingen ting skulle gå til spille.

Men alt skjedde så brått.

På Riksarkivet finnes det et bilde av en gammel dame som sitter i solveggen med rokken på det gamle småbruket. Det er tippoldemoren min.

Det var de nye menneskene som gjorde at det ikke forsvant.

Jeg tar sjansen på å dele bildet av tippoldemor (klikk på bildet for link til Riksarkivet, som eier rettighetene).

Vakkert landbrukslandskap.

Alléen som oldefar plantet, begynner å skrante etter så mange år.

Fantasy Island

Ordentlig ferie er å koble av fra den daglige tralten.

Gjøre andre ting enn man gjør til daglig. Nye omgivelser og nye opplevelser. Fantasy Island var et slikt sted. I TV-serien fra 80-tallet sørget vertene, Mr. Roarke og lille Tatoo for at gjestenes fantasier ble virkeliggjort under oppholdet på øya. Men av og til ble virkeligheten annerledes enn man trodde.

På Fantasy Island var den hvitkledte Mr. Roarke sjef over alle og kunne styre kulisser, effekter, statister og rollespillere som gjorde det mulig å sette i gang fantasiens spill. Men ingen kunne spå hvordan rollespillene ville ende, selv om det jo alltid gikk bra til slutt.

Det får meg til å tenke på ferier hvor man kan leve ut andre sider av seg selv.

Forestill deg at du lander på et sted hvor ingen kjenner deg. Da kan du selv bestemme hvem du vil være. Ankommer du hotellet i fin blazer og nypussede sko kan du gjøre en liten klassereise. Senker du skuldrene, knepper opp et par skjorteknapper og setter på deg mørke solbriller, kan du slentre av gårde som Herr Coolesen, uten at noen skjønner at du egentlig jobber som revisor. Du kan endre nasjonalitet. Med ball cap, bermuda, hawaiiskjorte og nasal engelsk blir du fort tatt for å være amerikaner. I Fantasy Island er alt mulig.

Å kjøre sitt eget Fantasy Island i en levende verden kan være risikofylt. Rollefiguren kan lett sprekke som troll i sola. Da er det er tryggere å kjøre Fantasy Island i lukkede områder hvor alle lever sitt andre jeg, og alt annet stenges ute. Velkommen til hippie camp – eller countryfestival. Betrakter du spillet fra utsiden, kan du ikke fordømme det du ikke forstår.

I helgen overnattet jeg & Sønn ved en camping der motorfolk møtes. Man kan si at de holdt en hyllest til amerikanske biler og motorsykler. De var pyntet med amerikanske flagg, og kveldens antrekk var western outfits, med cowboy-hatter og det hele. Den natten føltes det som om Fantasy Island befant seg et sted i de amerikanske sørstatene.

I like!

Sent på kvelden dukket det virkelige amerikanske opp. I et stort partytelt med plass til 200 mennesker spilte ingen ringere enn rockabilly-legenden Billy Burnette opp til dans. Han er født i Memphis, USA, og har vært John Fogerty’s høyre hånd i 6 år. På konsertopptak står han alltid nærmest Fogerty. Tidligere spilte Burnette 9 år i Fleetwood Mac.

Da vi satt og hygget oss med øl til toner fra gamle CCR-låter og en Fleetwood Mac låt, fyltes hodet mitt med floskler som «We are all Americans» og «God bless America». Det fikk ikke hjelpe at akkustikken ikke var korrekt, at trommene var for kraftige og gjorde takten litt sidrumpet.

Men de westernkledte menneskene kom aldri innom. Vi var bare en håndfull mennesker i det kjempestore partyteltet. På prærien rett utenfor gikk det i helnorsk musikk. Hellbillies, og sånt. Hadde det vært i USA, er jeg sikker på at hele partyteltet ville vært fylt med «yeehaa».

🙂 Det var jeg som ikke hadde forstått spillet.

Flagget heist.

Arbeidslivets Fado

lisbon-700-3

Jeg har vært i Portugal med jobben.

Teambuilding. Det ga oss anledning til å snakke om det vi ikke har tid til å snakke om i arbeidstiden. En medarbeider presenterte en robot som han hadde laget på fritiden. En robot som kan se, snakke og utføre kommandoer formidlet gjennom en av de kommersielle nettjenestene jobben min leverer. Det var kult å se den lego-lignende skapningen. Synd at den ikke var opplært til å lytte. Den plapret nemlig ustanselig i munnen på sin Herre for å klage på ett eller annet.

Vi var i Lisboa.

Der fremføres det en spesiell type sang, kalt Fado. Det er en tradisjonell sangart uttrykt med intens innlevelse, lengsel, følelse, hjerte og smerte. Det finnes egne barer og scener hvor amatører fremfører Fado hver kveld. Det synges Fado i gatene. Jeg er fascinert av følelsene som uttrykkes, men grøsser når artistene ikke treffer tonene. Det hender ganske ofte, fordi følelsene har lett for å bli sterkere enn stemmen.

Vi var på bar.

«Hun jobber hele tiden».

En av mine kvinnelige kolleger ventet på en venninne fra Spania. De hadde leid en airbnb-leilighet i nærheten for helgen. Arbeidslivet i Europa er tøft, spesielt for de yngste. Det er vanskelig å få en fot innenfor. Skulle du være en av de utvalgte, kreves det mye av deg. Lange dager gjør at det blir vanskelig å finne tid og energi til aktiviteter utenom arbeidslivet, – som å holde kontakt med gamle venner. Det kan lett bli en ond sirkel.

Min datter jobber i London. Hennes lønn er som andre nyutdannede. Den dekker bare det aller nødvendigste. Et værelse i en trygg forstad, enkel mat, samt litt fritid. Den dekker hverken avdrag på Lånekassa eller større utskeielser. Den onde sirkelen er at hvis man ikke har råd eller tid til fritid, stjeler bare jobben enda mer av livet ditt.

Robotene kommer!

Det sies at neste store tekniske nyvinning er robotene. Hvis du tenker på fabrikkjobbene, så er de for lengst robotisert. Nå snakker vi om roboter som skal overta saksbehandlerne og kontoristenes jobber. Jobber som krever master, initiativ, samt evne til å jobbe selvstendig. Da vil mange av de som er innenfor arbeidslivet, ubønnhørlig ryke ut.

En taxi stanset utenfor.

Silregnet hadde tatt pause, men vannet sildret ennå langsomt og lydløst mellom brosteinene. Venninnen ankom baren med trillekoffert og et stort smil, – og hilste på alle – på hvert kinn. Stemningen var god. Den portugisiske verten satte på spansk musikk som hyllest til sine spanske gjester. Glemt var arbeidslivet.

På stragegimøtet vårt tidligere på dagen hadde lederen annonsert min sorti fra arbeidslivet. Ikke nå, men om tre årsoppgjør. Min jobb er å utvikle programvare. Det er ferskvare. Den varen som lages i dag, blir neppe brukt om tre år. Da er det nye ting på gang. Kanskje kollegene mine da blir satt til å utvikle roboter. Dingser som overtar jobbene til unge mennesker som akkurat har greidd å få en fot innenfor arbeidslivet.

Fado Vadio er en omreisende fado-sanger.

Det sies at sangarten Fado er skapt for å uttykke den sorg mange opplevde ved å miste sine kjære på sjøen. Portugal er i likhet med Norge en sjøfartsnasjon.

Når jeg bruker Google.translate, oversettes «fado vadio» til «f…… looser». Det er åpenbart feil. En god fado-sanger behandles med respekt, men blir neppe rik. Til det finnes det for mange av dem.

Neste gang jobben min kommer til Lisboa på teambuilding finner de kanskje den gamle kollegaen deres i hjørnet med Brugal Cola i glasset, klimprende på gitaren sin mens han øser ut hjerte- og smerte fra et fordums arbeidsliv.

lisbon-700-1

Jakten på nettverket

På onsdag kveld ble jeg kontaktet av en utenbys venn og tidligere kollega. Han er pensjonist og har oppholdt seg ganske mye i utlandet. Det var mer enn ti år siden vi snakket sammen.

– Jeg kjører rundt og leter etter huset ditt nå.

I følge SMS’en var han like i nærheten. Men jeg var ikke hjemme. Jeg var på jobb fremdeles. Som programvareutvikler får jeg ideer til å spille sammen i det vi kaller «skyen». Problemet var at ingen ting spilte. Ikke sammen. Ikke ennå. Morgenen etter ville jeg være på vei til London. Tiden var i ferd med å renne ut for meg. Hvis ting tar for lang tid, kan prosjektet bli stanset. Da kommer noen til å be meg gjøre noe annet. Kanskje noe kjedeligere.

Om tre og et halvt år blir jeg pensjonist.

Jeg jobber i et hypermoderne glassbygg. I bygget på andre siden av gaten ser jeg at mange fremdeles er i full sving. Menn og kvinner i sin beste alder, i hvite skjorter og pene bluser sitter de på kontorene og skriver på PC’ene sine. Selv om de ikke jobber med det samme som meg, antar jeg at de drives av samme iver og frykt.

Jeg sa det ikke passet.

Når jeg tenker etter, består nettverket mitt nesten utelukkende av folk fra yrkeslivet mitt. Om tre og et halvt år – når jeg er pensjonert, – hvilket nett har jeg da?

Samme tid dagen etter. Det er torsdag. Jeg befinner meg i London sentrum, bare noen hundre meter unna lysene som er tent for ofrene etter gårsdagens grusomme attakk. Jeg skal møte datteren min som jobber i nærheten. Vi har ikke sett hverandre siden jul. Jeg håper alt er bra med henne.

Jeg rakk å få øye på henne før hun så meg. Det tok meg bare ett sekund å se at hun hadde det fint. Jeg er så stolt av henne. Hun er en av de velkledde kontoristene som commuter til sentrum hver dag. Hun går med målrettede, raske skritt og sier «sorry» og «-scuse me» når hun dulter borti vasete turister.

Vi gikk på pub.

Avsperrede gater, oppbud av væpnet politi, blålys og sirener. En gærning på min egen alder tørnet fullstendig og drepte tilfeldige mennesker, sånne som de som befinner seg her i puben. Sånne som datteren min. Å jobbe i London er ingen dans på roser. Det er lange dager. Mange har lange reiseveier. Mange tjener godt, men de fleste har ganske ordinære lønninger. Nybegynnerlønningene står ikke i stil til prisnivået. Du må vise at du kan prestere noe før du får høyere lønn.

Jeg tror ikke pengene er drivkraften. Jeg så et TV-program om folk på «benefits». En ung polakk hadde slått seg sammen med et tannløst, britisk kvinnfolk med whiskystemme. Etter to måneder begynte pengene å strømme inn. Han hadde ingen planer om å tilføre noe tilbake til samfunnet. Han hadde det fint i sofaen sammen med det tannløse kvinnfolket. Men han får ikke ta del av det jobbnettverket folkene her inne i puben har.

Datteren min forteller at mange går på pub hver dag etter jobben. På fredager samles hele kontoret hennes på puben etter lunsj. Sjefen spanderer på hele kontoret. Hvis det ikke skjer noe veldig viktig, blir man gjerne på puben ut over ettermiddagen. Jeg regner litt på det. Man slutter på jobb halv seks. Så er man på puben én og en halv time. Deretter tar man toget hjem. Det er mange triste, overprisede steder i Greater London. Steder som ikke innbyr til annet enn å sove.

Da blir jobbnettverket viktig.

🙂 Om tre og et halvt år er det kanskje jeg som kjører rundt for å gjenskape nettverket mitt.

Klikk her hvis filmen ikke kan avspilles hos deg.

Grå mote


I helgen har vi dyrket kjønnsrollene. Mor bestemmer farge, far maler. Helt siden vi flyttet inn i heis-peis-og-garasje-leilighet, har vi mislikt de kritthvite gipsplatene på veggene. Stuen med den åpne kjøkkenløsningen ble det første rommet på to-do-listen.

Husets frue hadde bestemt farge. Farge og farge. Nå skal jo alt være i en eller annen gråtone. Akkurat som biler. Ingen velger røde og gule biler lenger. Det er gråtoner som gjelder. Så diskusjonen har ikke dreid seg om hvilken farge som skal velges, men hvor mørk den skal være.

Det er her kjønnsrollene kommer inn. Det er damen i huset som har veto når det gjelder farge. Jeg fryktet fruens valg ville bli for mørk. Hvis veggene blir for mørke, kryper de inn på deg. De gjør rommet mindre og dystert. På den annen side, skaper mørke farger lunhet og varme.

Når malingen er i hus, utføres malerarbeidet av mannen i huset. Før første malerspann sprettes, skal det tapes for at overgangen til den nye fargen skal bli skarp. Det skal avfettes med salmiakk for å få godt feste. Alt i alt ble det tre lag fra den britiske malingsprodusenten Farrow & Ball.

En flaske god Chianti sto klar på benken – som belønning. Først halv tolv på kvelden kunne vi innta vårt første måltid til levende lys omgitt av nymalte leiregrå vegger.

I dag, da jeg luftet dachsene, passerte jeg en av de nybygde blokkene i nærheten. Nesten alle leilighetene hadde vegger i samme gråtoner. Jeg tenker med tilfredshet at 9 av 10 beboere neppe kan ta feil med hensyn til fargevalg. Grå vegger er så absolutt på mote. Like populært som blomstrete oransje tapeter var på syttitallet. Problemet med ting som er veldig populært i dag, er at de blir totalt ute den dagen de ikke lenger er på mote.

🙂 Håper det blir veldig, veldig lenge til.

Alt fargeavstemt som i en møbelbrosjyre. 300 kroners taklampe fra Ikea skal byttes, i følge husets interiør-ekspert.

Farge i puter gjør at ikke alt blir grått.

Lysbrytere og varmepanel ble mer synlig på mørkere vegg.

Den grå veggfargen matcher den stålgrå splash-back over kjøkkenbenken.