Forfatter: terjebjornstad

Tanker om kjøtt

Er den tradisjonelle julematen i fare?

Hvis du ferdes langs motorveien forbi Sjølyst 15.00 på en hverdag, kan du få øye på en gråhåret mann som titter på trafikken gjennom panoramavinduer i et kontorbygg. Det er jeg som tar en time-off på en barkrakk med brødskive og nøtter, – nødvendig for å høyne blodsukkeret. Jeg trenger noen minutter alene for å rense tankene fra jobboppgaver. I stedet funderer jeg over det jeg får øye på i trafikken. Folk og fe på farten. For akkurat i disse dager transporteres nemlig mange dyr til de store slakteriene hvor produksjonen går på høygir.

Jeg er nokså sikker når jeg påstår: Det blir nok ribbe til alle sammen i år!

Jeg får øye på en bil fra Fatland på vei innover. Skapet har lufteglugger og jeg kan skimte lys der inne. Jeg forestiller meg dyr på siste reis. Hva føler de, tro? Har de noen formening om hva som kommer til å skje de nærmeste timene?

Jeg leste om en dyrlege som var forferdet over hundeeiere som ikke orket å være til stede når kjæledyret deres skulle avlives. Han ser hundens fortvilelse når den forgjeves søker etter kjente ansikter i rommet de siste minuttene den har igjen å leve. Jeg kjenner prosessen. For noen dager siden slapp jeg en av mine hunder løs på «de evige jaktmarker». Jeg er nøye med at den siste dagen skal forløpe som normalt. Ingen ekstra biffer eller overdreven kos. De vanlige turene, de vanlige godbitene, de vanlige godordene. Også da vi var på dyrlegekontoret, som vi var for to uker siden. Det var da vi fikk beskjeden. Etter hvert sitter jeg på gulvet med hunden min i fanget, mens jeg stryker ham rolig over hodet og i nakken. Så gir dyrlegen ham en sprøyte. Ikke den dødelige, men en sprøyte for å sove. Etter noen minutter får han sprøyten som får hjertet hans til å stanse.

Først da slipper jeg ham.

Mens tårene trillet, følte jeg skam. Jeg hadde forrådt en venn som «alltid» var ved min side – kroppsnært, og som kjente meg bedre enn de fleste. Jeg forestiller meg at hvis det finnes en tilværelse i det hinsidige, vil han komme logrende bort til meg når det er min tur til å vandre.

– Det kristne menneskesynet er under angrep fra miljøbevegelsen. Deler av den mener mennesket ikke er noe annet enn et litt intelligent dyr.

Utsagnet kommer fra Kjell Ingolf Ropstad. Krf-lederens angrep på miljøbevegelsen tegner et mørkt og dystert bilde av kristendommen. Fra min egen barnetro minnes jeg illustrasjoner hvor Jesus Kristus står med et lam på armen, omgitt av en flokk med sauer. Saueflokken er et symbol på mennesker som følger Jesus blindt – fromme som dyr ofte er – når de følger sin leder. Jeg mener man kan sammenligne mennesker med dyr, ikke for å gjøre menneskene mindre guddommelige eller sjeleløse. Tvert i mot. Jeg utelukker ikke at dyr kan ha sjel, de også, uansett hva den kirkelige lære måtte hevde.

Det er sånt som kan lede til kjøttskam.

Ingen stryker griser og storfe over hodet når de skal slaktes. Skal man spise kjøtt, kan man ikke unngå at dyr opplever slakteprosessen i redsel. Dyrene jeg så på vei mot slakteriet, har kanskje vært stuet sammen inne i skapbilen i flere timer før de skal stilles opp i kø for avliving. Dette er én av årsakene til at mange avstår fra å spise kjøtt. Miljøbevegelsen peker på at kjøttproduksjon bidrar til økt forurensing av atmosfæren. Sett i et verdensøkologisk perspektiv, er det uheldig at soya og korn går til kjøttproduksjon, i stedet for å mette mennesker.

Det er da jeg stiller følgende spørsmål:

Må vi spise kjøtt til alle måltider? Må vi spise kjøtt hver dag? Kan vi ikke kutte ned på kjøttmengden i kjøttbaserte retter? Selv spiser jeg mindre kjøtt enn tidligere uten å føle noe savn.

Det kan jeg gjøre uten å ha kjøttskam.

Eier Instagram relasjonene våre?

Poster du et bilde på Instagram, gir du samtidig Instagram rettighetene til det. Men det er ikke bare bildene Instagram eier. De eier også relasjonene dine. De kan nekte deg å endre dem.

please-follow-me-531x800

© Can Stock Photo / piedmont_photo

Eldre mennesker bør vise ekstra stor varsomhet med sosiale medier. De har ikke utviklet alle antenner for et sosialt liv på nettet. De kjenner ikke sperrene. De vet ikke hva som er privat og hva som er åpent for hele verden. De forstår ikke at noen har uredelige hensikter, – at folk som ikke kjenner deg, ønsker å høste fordeler på din bekostning.

For en stund skrev mediene om en eldre dame som hadde blitt lurt av en falsk frier. En staut mann i passende alder iført amerikansk marineuniform hadde tatt kontakt med henne på Facebook. «Han» hadde gitt henne komplimenter – og hun hadde gått fem på. Det økonomiske tapet var i millionklassen. Det følelsesmessige tapet hadde ennå ikke sunket inn.

Damen fra Oslo var ikke det eneste offeret. Det eksakte antallet er ukjent. Men ett offer hadde ikke tapt et øre, – bare sitt ansikt. Marinesoldaten på bildene.

For et par år siden opprettet jeg en profil på Instagram til et bloggprosjekt. Bildene jeg poster, er biler jeg har kommet over på min vei. Det er biler som enten er spesielle, gamle eller eksklusive – helst tatt samme dag som de publiseres. Jeg trenger strengt talt ikke ha noen følgere, men oppdaget at det er hyggelig å få nye venner, selv om mange kun er virtuelle. Mange ferdes i mine områder i Norge, Frankrike og Storbritannia. Mange deler mine interesser for biler, foto, reiser, arkitektur, dachshunder, og hva det måtte være. Men i bunn og grunn er min Instagram-profil et sted for bilnerder. Emnespekteret er smalt og vil kjede livet av mange.

Derfor ble jeg forbauset over at flere begynte å følge meg på Instagram. I tråd med hva jeg oppfatter som god folkeskikk, følger jeg gjerne tilbake. Ja, ikke alle. Ikke unge kvinner som kun har en håndfull følgere, til tross for at de er svært vakre og barmfagre. Jeg er ikke født i går.

Fenomenet er godt kjent på Instagram.

Du får en ny følger, en som ikke er eksakt i samme målgruppe som deg. Du følger likevel tilbake. Etter en kort stund har vedkommende slettet deg fra sin følgerliste, mens du intetanende fortsetter å følge. Jeg føler meg brukt i et uetisk spill. Noen har utnyttet min brukerkonto til å berike seg selv. Kanskje ikke like graverende overgrep som marineoffiseren fra USA, men en type aktivitet jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Er det jeg som ikke forsto spillereglene?

Lot jeg meg dupere av at en vakker, sporty kvinne eller cool treningsgutt ville følge meg og mine biler? Niks. Jeg følger ingen på Instagram uten å ha sjekket at vi har en snev av felles interesser. Det kan jeg se ved å studere bildene og se hvem de selv velger å følge. Jeg ser også etter at vedkommende har en rimelig balanse mellom antall følgere som følger dem og antall de selv følger. Jeg foretrekker vanlige mennesker og ikke super-coole hot-shots. Akkurat nå holder jeg på å slette tusenvis av profiler jeg følger, som ikke lenger følger meg, og som jeg ikke har noen interesse av å følge, og som jeg ikke kan forstå at jeg noen gang kunne finne på å følge.

Har jeg vært bevisstløs?

Hvordan kan det ha seg at kvinnen som fulgte meg, som jeg valgte å følge tilbake, egentlig er modell og værdame i Hellas, har 30 000 følgere på et par uker, og som selv kun følger en håndfull brukere? Hun er neppe interessert i en gråhåret mann fra Norge som fotograferer snåle biler. Jeg innser at hun aldri kan ha hatt noe som helst ønske om å følge meg.

Så merkelig at mange av de personene jeg følger, er fremstående artister, kunstnere, politikere, modeller, designere, næringslivstopper, profesjonelle livsnytere og rikinger? Offisielle personer. Jeg, som ikke liker sånne mennesker, ville neppe fulgt dem på Instagram hvis jeg visste de var det. Jeg et sikker på at profilen deres så annerledes ut da jeg besluttet meg for å følge dem. Dessuten, tenker jeg: Hvor ydmykende må det ikke være for en fremtredende mann og kvinne å bruke dirty triks for å skaffe seg følgere? Gjør norske politikere og andre kjendiser det samme? Jeg tror det. Det er vanskelig å komme videre med kun 100 følgere på Instagram.

Det sies at det er mye vanskeligere å tjene den første millionen enn den andre. Sånn er det også med følgere på Instagram. Det er lettere å bli store hvis du allerede er stor. Du kan nemlig kjøpe deg en start. Hvor mange vil du ha? 30 000? Bruk vår betalingsløsning!

Jeg har sett det med egne øyne. Kjendisenes bilder benyttes til å skape en profil over en alminnelig, hyggelig person som skaffer godtroende følgere fra andre steder i verden – ikke der hvor kjendisene er kjent. Når det bestilte antall følgere er nådd, sitter Instagram-brukeren med 30 000 godtroende fjotter, uten at vedkommende selv følger noen som helst, Idiotene som trykket «follow» vet ikke at profilen nå tilpasses et helt annet publikum. Bil-interesserte Instagram-brukere blir over natten følgere til sminkesider, og lignende.

Det er ikke Instagram som er synderen. Tredjeparts-leverandørene fikser alt på kort tid uten at Instagram stanser det. Meg, derimot, kan ikke uten videre slutte å følge tusenvis av håpløse følgeforhold. Sletter jeg for mange på kort tid, opplever jeg at Instagram stanser meg. De sier at mine forsøk på å avslutte følge-forhold er et forsøk på å sabotere Instagrams verdifulle data. Da er det jeg som blir ekskludert, ikke luringene i bakgrunnen.

Problemet med Instagram er at alt du og jeg laster opp, er Instagram’s eiendom. Ikke bare eier de bildene våre, – de eier også relasjonene våre. Hvis alle ryddet opp i følger-listene sine, ville mange av dagens brukere ikke se noen vits i å bruke tjenestene. Mange av de som er store på Instagram i dag, ville aldri greie å skaffe følgere på ærlig vis. Mange er store fordi de startet opp som store. En profil med 30 000 umælende følgere har kjempegode muligheter for å vokse, uansett hvor dårlig den er.

Folk velger vinnere.

Lurer på hva Instagram hadde vært hvis ingen fikk jukse?

Kampen mot de politisk korrekte

Er miljøbevegelsen i ferd med å skape et nytt klasseskille?

I dag er det nesten ingen som med hånden på hjertet kan identifisere seg som arbeider, selv blant de som med all grunn kunne ha gjort det.

Er vi blitt klasseløse?

Da «de gule vestene» begynte å demonstrere mot økt drivstoffskatt i Frankrike, var ett av bevegelsens argumenter at det ikke var rettferdig at «vi» skal betale for landets klimakrav. «Vi», i denne betydningen, er de som reagerte på avgiftsøkningen, som ble innført for å finansiere landets klimakrav i henhold til Parisavtalen.

Vi kan trekke paralleller til de norske «gule vestene».

Tidligere i høst demonstrerte de mot planlagte utvidelser av bomstasjoner. De pekte på en tilsvarende urettferdighet – en usosial avgift som legges på skuldrene til mennesker som bor utenfor bykjernene, som ikke har anledning til å velge alternative transportmidler. «Hvorfor skal vi betale?»

La oss se globalt på miljøproblemene.

De er utvilsomt skapt av den vestlige verdens overforbruk. Nå begynner de rikeste av oss å angre. «Hvorfor stanset vi ikke i tide?». Noen har begynt å bremse forbruket. I dag skal alt være bærekraftig og kortreist. Men forbruksveksten kan ikke bremses. Ikke globalt. Skal vi greie det, må vi henvende oss til husstander i andre deler av verden som akkurat nå kjøper kjøleskap, farge-TV’er og utrangerte biler. De vil reagere på samme måte hvis «vi» sier til dem at «Sorry, dere kan ikke starte samme kjøpe-galei som oss!»

«Vi» i denne sammenhengen er de politisk korrekte. De som bor på Ullevål, Berg, Tåsen, eller der hvor det går trikker og busser – og det nye byrådet har sørget for å brøyte sykkelstiene så folk kan sykle hele året. De fleste har master- eller doktorutdannelse, godt betalte jobber, – er innflytelsesrike, veltalende, skriveføre, samfunnsengasjerte, kulturelle, – og, selvfølgelig, miljøbevisste. I dag kjører de Tesla – uten skatter og avgifter. Diesel-bilene solgte de for to år siden.

De brukte og velfungerende diesel-bilene ble kjøpt opp av mennesker langt utenfor bomringene. De som valgte å bosette seg i boliger til halv pris, på steder hvor kollektivtrafikken aldri har fungert, i sovekommuner som tar innflytternes skattepenger uten å tilby noe tilbake. Endelig kan også «vi» kjøre BMW og Mercedes. «Vi» i denne sammenhengen er «de gule vestene» – de som har gjort en materialistisk klassereise. Nå et det deres tur, akkurat som nyrike familier i Kina og Vietnam som har kjøpt seg mikrobølgeovn og farge-TV.

Ingen er i stand til å nekte millioner av kinesere en klassereise lik vår egen, selv om den ødelegger kloden. Vi får heller skape vår egen miljøbevegelse. Når «de politisk korrekte» vedtar tiltak mot bilkjøring – i miljøbevegelsens navn – blir det som en rød klut for «de gule vestene». Hva får folk fra hele landet til å skrive rasende kommentarer når folkevalgte Oslo-politikere innfører tiltak i Oslo sentrum? Majoriteten av de hatefulle kommentarene kommer fra mennesker som knapt har vært i Oslo sentrum, og aldri noen sinne kommer til å kjøre bil innenfor Ring 1. Hatet er reelt, men ikke rettet mot sak. Det er et klassehat, – de «gule vestene» mot «de politisk korrekte». Miljøvern, som egentlig vedrører oss alle, oppfattes som et middel for å skape klasseskille.

Hvem sier at verden går mot en miljøkatastrofe?

Klimaforskernes teori om menneskeskapt, global oppvarming legitimerer «de politisk korrektes» iverksettelse av miljøtiltak. Forskerne tilhører for øvrig også «de politisk korrekte». Det finnes alternative forskere som mener at det ikke er overveiende grunnlag for å hevde at den globale oppvarmingen eksisterer. Andre mener at den eksisterer, men ikke er menneskeskapt.

Mye tyder nok på at den globale oppvarmingen eksisterer og er skapt av mennesker. De politisk korrekte forskernes budskap blir like vanskelig å formidle i vår tid, som at jorden var rund på Christofer Columbus’ tid. Før eller siden kommer sannheten frem, og da kan det være for sent å endre kurs.

Det er synd at våre egne «gule vester» – «den nedre middelklassen» – fører kamp mot «de politisk korrekte» gjennom å fordømme et hvert miljøtiltak som berører elbiler, veiprising og byplanlegging. Den kampen kunne vært ført på andre måter og med andre politiske saker. Vi må innse at miljøbevegelsen alltid vil være en del av «det politisk korrekte» både i Norge og resten av verden. Ønsker vi virkelig politiske ledere som sier at den globale oppvarmingen ikke eksisterer?

Våkn opp! Jorden er rund …

Der hvor hjertet er


Drømmer er merkelige ting. Uansett hvor fantastiske de er, så er de borte få sekunder etter at man har våknet. Når den er borte, er den borte. Samme drøm oppleves sjelden flere ganger.

Jeg har en sånn drøm.

Jeg befinner meg i et hus, skuer ut over vannet, oppover dalen mot Rondane i det fjerne. Så blir jeg plutselig fylt av angst. «Vi kan ikke være her», sier jeg med hamrende hjerte. «Joda», hvisker kona mi. «Det går fint. Ingen kommer til å merke noe».

Så våkner jeg.

Det sies at «hjemme er der hvor hjertet er». Gjennom livet har jeg solgt flere flotte boliger som har fungert som våre hjem. Når de er solgt, er de solgt. Borte for godt. Men for åtte år siden leide jeg ut et hus til en annen familie – som hytte. Det er det huset jeg har besøkt i drømmene mine, natt etter natt.

Det var huset til farmoren min.

I helgen var kona mi og jeg der. Leieforholdet er sagt opp. Atter er det vi som disponerer det. Nå er det flere år siden drømmen har hjemsøkt meg. I høst hadde jeg stilt meg åpen for å selge bestemorhuset for Tesla-penger, men de voksne barna mine ønsket å beholde det. De har minner fra barndommen sin som ikke kan kjøpes tilbake for penger.

Jeg elsker slagordet til en forretningskjede som har spesialisert seg på restepartier. «When its gone, its gone». I mitt hode var bestemorhuset «gone» – «gone» til noen andre enn meg. Kanskje følte jeg meg for gammel til å gå med øks og motorsag, slå med ljå, ordne med ved til vinteren, snekre på husene, drive garnfiske etter sik, dorge etter storaure i høstmørket og kanskje få øye på Huldra?

Nå gleder jeg meg til å være i huset. Tenk en gang å få grave etter meitemark sammen med en helt ny, oppvoksende generasjon! Jeg stusser over drømmen. Mens jeg befant meg andre steder, kan hjertet mitt hele tiden ha vært i det gamle huset. Da kan jeg ikke se bort fra at når jeg selv en gang er «gone», så befinner sjelen min seg ved kjøkkenvinduet og skuer utover vannet.

 

Politiker i fella

De er ikke våre herrer. De skal være klar over, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de legger seg, at de er våre tjenere.

Ordene stammer fra Erik Bye i filmen Giganten. Det handler om at politikerne aldri må glemme å lytte til velgerne sine, de som ga dem tillit og makt. Problemet er at politikere, som andre mennesker, lett glemmer sine tillitsverv, og begynner å «tro at de er herrer» (for å sitere Erik Bye en gang til). Som politikere, må de lytte til mange, – til ledere i embetsverket, næringslivet, kulturlivet, storinvestorer og politikere. Men de må aldri glemme å lytte til sine velgere, også.

I Frankrike begynner det å bli en utbredt oppfatning at Emmanuel Macron har gått i samme felle som Erik Bye så treffende beskriver. Som tidenes yngste president ble han stemt frem av folk som kanskje ikke var særlig fornøyd med sitt eget parti, og som ikke ønsket at landet skulle falle i hendene på kommunistene eller høyrepopulistene. De ga sin stemme til Macron – en mann av folket.

I min del av Frankrike ligger den siste bomstasjonen på vei til Spania. Jeg kjenner noen av dem som iførte seg gule vester og troppet opp der for å markere avsky mot Macron’s avgiftsøkning på bensin og diesel. Det var gemyttlig stemning , – ikke bare blant demonstrantene, men også blant bilene som passerte. Med få unntak iførte alle sjåførene seg den gule vesten eller la den synlig på dashbordet for å uttrykke sin støtte til saken.

Frankrike trenger tilskudd for å dekke økte klimaforpliktelser i tråd med Paris-avtalen som ble vedtatt før Emmanuel Macron kom til makten. «Smarte» hoder i den franske regjeringen hadde kommet frem til at økte miljøkostnader vel kunne dekkes gjennom økte avgifter på forurensende ting, som bensin og diesel. Da ville man ikke bare få dekket de økonomiske forpliktelsene, – men også stimulere flere til å kjøpe miljøvennlige biler. To fluer i en smekk. Kanskje byråkratene tok en «high five» seg i mellom?

Men de hadde glemt å lytte til velgerne sine. Det kan vise seg å bli sjebnesvangert.

Tidligere avgiftsøkninger under president François Hollande var langt fra populære, men hadde i det minste en sosial profil. Frankrike er ikke like klasseløst som Norge. Majoriteten tilhører en slags nedre middelklasse som greier seg selv økonomisk, men som ikke har flust med penger. De har ikke råd til å kjøpe nye elbiler. I min del av Frankrike bor mange i avsides landsbyer fordi det er billig. Følgelig må de kjøre lange avstander, gjerne med eldre firehjulstrekkere for å komme frem på bratte, svingete og smale veier. Avgiftsøkningen går rett inn i disse familienes daglige velferd, mens høyere samfunnsklasser ikke merker noen verdens ting.

Også påfølgende lørdag tok mine venner på seg gule vester og stilte seg opp ved bomstasjonen. Hilsninger ble utvekslet mellom demonstranter og passerende kjøretøy. Baguetter og drikke ble fordelt gjennom sidevinduer. Noen snekret en hytte for å holde varmen. Gjennom løpende Facebook-oppdateringer kunne jeg se at stemningen var høy. Men etter hvert kom det inn meldinger om at gule vester tente fyr på bomstasjonene, gjorde hærverk, trakasserte journalister og angrep politiet. Hardcore demonstranter – ikke like godmodige som de som stilte opp de første helgene. Hvem er egentlig «de gule vestene»? Fransk presse er full av tolkninger. Et nytt 68-opprør? En ny revolusjon? Et klasseopprør?

Den opprinnelige årsaken, – den usosiale avgiftsøkningen, har kommet i bakgrunnen. Det som fikk begeret til å flyte over, var at presidenten skjøt seg selv i foten fordi han beviselig ikke hadde lyttet til sine velgere – til folket. Og nå er det for sent å angre, for sent å begynne å lytte.

Nye, mer aggressive og utagerende gule vester har sluttet seg til bevegelsen. Protestene er nå rettet mot politikere og valgsystemer som ikke lytter til folket – som ikke gir folk flest politisk innflytelse. En slags klassekonflikt. Demonstrantene krever Emmanuel Macron’s hode på et fat. Får de det som de vil, kan det bli åpnet et meget farlig tomrom i det politiske maktspillet.

Jeg siterer nok en gang Erik Bye:

Politikerne må en gang lære …

Min tur

Rambo, den eldste av hundene mine, lider av en kronisk betennelsessykdom. I følge dyrlegen er han allergisk mot sine egne bakterier. Betennelsen sitter blant annet der rovdyrtennene er festet i kjevebeinet. Selv om jeg behandler ham med bakteriedrepende midler flere ganger om dagen, når det ikke inn til roten. Det er klart at han lider!

Han krever tid – og koster mye penger. Hadde han vært en bruktbil, ville jeg levert den til skroting. De andre i familien ønsket å ta livet av Rambo allerede i høst, men jeg fikk overtalt dem til å vente. Dyrlegen satte ham på en ny antibiotikakur. Den fikk ham til å blomstre opp. Det var ikke hans tur ennå.

Den lille strihårete dachsen koser seg med maten sin og turene. Han ligger lojalt ved føttene mine og sover, eller ser bedende på meg for å få meg til å kaste en fillete tennisball eller et loslitt kosedyr bortover gulvet. Men nå har bakteriene begynt å komme tilbake.

Forrige helg trodde jeg det var min tur.

Smerter i underlivet og feber gjorde at jeg kontaktet fastlegen min. Hastig innleggelse på sykehuset. Kroppen jobbet med en betennelse i tarmsystemet. Var det blindtarmen, kunne den sprekke i løpet av noen timer. Men det kunne jo være noe mye verre enn det. Smertene hadde jeg jo kjent lenge. Var de ikke ufarlige, likevel?

Det kan ta tid å få resultatene av CT-bildene. De må analyseres av en kirurg. Jeg er 60 år, aldri vært på sykehus. Redd. Jeg så for meg bilder med tarmer perforert av blomkål-lignende tekstur. På stolen ved siden av sykesengen lå tøyet min pakket inn i hvite poser med merkelapper. Ytterjakken var brettet sammen. Refleksen hang mot radiatoren. Jeg tenkte på de daglige turene med hundene mine. Kanskje det var min tur nå, – ikke Rambo sin?

Jeg leste om en dame som hadde fått beskjed om at legene ikke kunne gjøre mer for henne. Legen hadde sagt:

-Gå hjem å gjør det du har lyst til å gjøre i livet.

Sykepleieren hadde sett meg, sånn som sykepleiere kan se pasientene sine. Hun tok seg tid til å prate. Jeg fortalte hva som plaget meg. Hun lovte å se om det fantes noen oppdateringer av resultatene mine.

Det er ikke sykepleierne sin oppgave å orientere pasienten om resultatene av undersøkelser. Det er legen, i mitt tilfelle kirurgen. Men kirurger ved sykehusets akuttmottak må ofte stå og operere eller gjøre andre livreddende oppgaver – sent og tidlig. Da må pasientbesøkene selvfølgelig utsettes. Sykepleieren kunne likevel hviske noe som gjorde meg lettere til sinns. Det var ikke min tur, likevel.

Men jeg kunne ikke fri meg fra tanken om hva jeg ville hatt lyst til å gjøre i livet – hvis det hadde vært min tur.

Én aktivitet var nemlig nær forestående. Nærmere enn jeg ønsket. Om bare få timer hadde jeg billetter til et julepyntet London for å besøke datteren min. Men jeg lå jo på sykehus, og etter at nattevakten hadde gått på skift, svant håpet om å gjennomføre denne turen. Jeg vet ikke om det er vanlig at kirurger utfører pasientbesøk over midnatt, særlig når resultatene ikke et livskritiske. Men det skjedde. Jeg kunne dra hjem sånn at jeg rakk flyet.

Takk til alle på sykehuset som gjorde at jeg fikk ta den turen jeg egentlig ønsket å ta!

Min franske snakkeboble

Det begynte på det franske instituttet i Holtegata. Deretter ble det fransktimer sammen med 3-4 andre venner i samme situasjon. En dag innså jeg at fransk litteraturhistorie og fjollete rollespill ikke var min greie. Jeg vil være i stand til å føre dagligdagse samtaler på fransk.

Etter mange år kan jeg snakke med folk uten å analysere språket. Nå kan jeg sette samtalen i fokus. Tidligere jobbet hjernen konstant med et imaginært flytskjema over alle mulige utfall av samtalen. Et slags «God dag mann økseskaft»-konsept som var dømt til å mislykkes etter et par replikkvekslinger. Jeg synes det er vanskelig å konsentrere meg om språkregler og samtidig være sosial. Det ene fordrer analytisk tenkning, – det andre sosiale egenskaper.

Samtale er som et tog som farer gjennom landskapet. Hvis vi bare er to som snakker sammen, er det ikke like alvorlig om jeg faller ut. Da kan jeg bare be samtalepartneren min om å stanse sånn at jeg kommer meg på igjen. Er vi flere som snakker sammen, og alle de andre er fransktalende, blir toget vanskeligere å stanse. Da er det ikke sikkert det stanser hvis jeg faller ut.

Derfor er det så viktig å klamre seg til samtalen.

Jeg synes det er berusende å kunne være med i en fransk samtale uten å måtte tenke språkregler. Kunne lene seg bakover i setet, slappe av og nyte turen. Men av og til hender det – og det gjør det jo når jeg snakker norsk også – at jeg mister tråden. Da må jeg starte opp den analytiske delen av hjernen for å bøye uregelmessige franske verb i rett tid og rett pronomen. Av og til har jeg det på tunga, uten å finne riktig frase. Og hva heter det ordet igjen? Er det hannkjønn eller hunkjønn, tro? Den analytiske meg er langt i fra like kommunikativ som den sosiale.

Vi opptrer forskjellig når vi tenker.

Jeg har lest et sted at hvordan du plasserer øynene, røper din personlighet. Lar du øynene fare opp når du tenker, er du en drømmer. Lar du de gå til høyre, er du analytisk, og så videre. Ren sprøyt, selvfølgelig! Når jeg behøver å tenke, fester jeg ofte øynene til høyre, inn i veggen, for å konsentrere meg. Samtaler venter sjelden på folk som stirrer inn i veggen. Den fortsetter og jeg faller ut. Derfor gjelder det å komme seg videre med én gang man snubler. Det er tillatt å lage franske lyder som «Euh, alors, hein, ben, pfff» – så får man kanskje beholde tilhørernes oppmerksomhet og følge med et stykke videre.

Et annet triks for å komme seg videre, er å ty til engelske ord og forfranske uttalen. Da kommer du til å snakke som «Inspecteur Cluseau» i the Pink Panther. Du har sikkert sett Peter Sellers når han uttaler «I want a rym» eller «Does your døg bite?». Forfranskning av engelske ord funker nesten alltid, – enten fordi ordet faktisk er det samme, bare med forskjellig uttale, – eller fordi samtalepartneren faktisk forstår engelsk.

Et annen triks for å holde samtalen i gang, er å forklare med fakter eller lyd. Da jeg bisto en venninne med å kjøpe bil, husket jeg i farten ikke betegnelsen for ryggealarm. Jeg sa i stedet: «Den lyden man hører når man rygger?», hvorpå selgeren utbryter «Ah d’accord! Un Bip-bip-bip…». Så lo vi oss skakke.

Jeg merker at jeg trenger å være omgitt av en slags snakkeboble for å våge å la den sosiale delen av hjernen ta styringen under samtalen. Det handler om å føle trygghet og selvtillit. Jeg må kunne studere munnen på de som snakker. Og, mens jeg snakker, trenger jeg å kunne følge med øynene på samtalepartnerne for å se om de forstår meg. Dessuten trenger jeg å vite at språkene våre er kompatible – enten fra tidligere samtaler eller ved hjelp av et par innledende høflighetsfraser.

Av og til forstår jeg nemlig ikke et kvekk.

Hvis noen bråstanser bilen midt i gata sveiver ned ruta og spør om veien til et sted, svarer jeg alltid «beklager, jeg er ikke her-i-fra», selv om jeg kunne ha hjulpet dem. Det går ikke an å opprette en snakkeboble med noen som sitter inne i en bil, midt i en bråkete gate med utålmodige bilister bak. Av og til skjønner jeg ikke et kvekk. Sist gang det skjedde, var i møte med en gruppe hvor en ung, britisk kvinne snakket til meg på fransk – med engelsk aksent. Hæ? Jeg fikk hetta! Heldigvis kunne vi jo begge snakke engelsk etterpå.

Heldige er de som har en fransk partner eller god venn som de kan snakke med. Kanskje en hyggelig kelner på den rolige kaféen, eller den naboen som alltid sitter utenfor? Men hvem vil snakke med en nordmann som er mer opptatt av å bøye verb, enn av selve samtalen? – Eller er så cool at han ikke bryr seg om å lære språket og bare prater tøys? Det er vanskelig å komme igang.

De siste to årene har jeg «skypet» med en dame jeg kjenner i den franske byen vår. Fokuset er på den gode samtalen, – ikke språket. Det kommer.

Hvor plasserer du blikket når du tenker?

Varselet

En historie fra virkeligheten om å føle uberettiget sinne.

Alle opplever sinne. Det er naturlig at man blir opprørt. Hvis noen sniker i køen eller gir deg en overhøvling for noe du ikke har gjort, fungerer sinnet som en god reaksjonsmekanisme. Hendelse … reaksjon … ferdig! Helt naturlig. Noen sverger kanskje til å undertrykke sinnefølelsen. Snu det andre kinn til. Et slags fromt «over-ego» som griper inn når djevelen i deg vil fortelle hvor David kjøpte øl.

Jeg tror ikke det er bra å undertrykke naturlige følelser mer enn nødvendig. En liten hendelse – en liten sinnereaksjon – ferdig. Mange små hendelser – ingen sinnereaksjon? – ikke ferdig… Hvor mange hendelser kan over-egoet akseptere før det smeller? Før begeret er fullt? Før dråpen får det til å renne over? Den dagen du eksploderer i sinne over en liten bagatell. Kanskje noe som ikke er relatert til tidligere bagateller, – de du galant snudde det andre kinnet til?

Da handler vi irrasjonelt. Hva får mennesker til å reise seg opp på bussen og brøle i sinne uten noen åpenbar grunn? Hva skjer med oss når bolten som holder vett og forstand sammen ryker? Følelse av sinne uten grunn er utvilsomt irrasjonelt. Det bør tas alvorlig.

Det var det som skjedde meg for en stund siden. Jeg kom ned i fellesgarasjen for å ta sykkelen til jobben og følte et plutselig anfall av sinne. Det var rettet mot to unge gutter der nede, som jeg aldri har pratet noe med ut over et «hei» eller noe sånt. De jobbet som elektrikere og hadde holdt på i to uker med å strekke kabler til elbil-ladere. Boksene var for lengst satt opp på veggen. Nå satt de henslengt i en av trappene som om de ventet på noen. Det var i dag de skulle koble laderne til hovedtavlen. Strømmen til alle leilighetene skulle kobles ut. Kanskje de ventet på en overordnet med gråsprengt hår, – en som meg. En som kunne passe på at alt var i orden før de koblet seg til?

En stemme inni meg ville gå bort til guttene, filleriste dem og brøle: «Dere vet ikke hva dere gjør!» – «Dere har faen meg ikke peiling på hva dere driver med!». Fullstendig irrasjonelt. Jeg måtte ta meg sammen. Jeg hadde jo ingen grunn til å kjefte på guttene. De gjorde bare jobben sin, tenkte jeg mens jeg tuslet bort med hamrende hjerte for å hente sykkelen min. Den sto i mekkerommet. Mens mange moderne menn rigger seg til med man-cave og spillerom, digger jeg rommet mitt i garasjen. Femten kvadratmeter med lysstoffrør og ventilasjon – med plass til å mekke sykler og påhengsmotorer. En gang kom to damer inn til meg og lurte på om jeg var vaktmesteren. Vi har ingen vaktmester her, men det smigret meg at noen trodde at det var meg. Jeg innser at mekkerommet betyr mye for meg.

Men hvorfor dette raseriet?

«Det var jo akkurat det du sa!» – «Det kom til å gå til helvete!», utbrøt kollegaen min, da jeg viste henne nyhetene på lokalavisen noen timer senere. Tykk røyk veltet ut av garasjeanlegget. Alle beboerne evakuert. Alle nødetatene er til stede. Naboer fortalte om to slukørede gutter som hadde kommet løpende opp fra garasjen. De sa at hele greia hadde eksplodert!

Seks måneder etter totalskaden kom fagrapporten fra konsulentselskapet som hadde jobbet på oppdrag for politiet. Den ga et bilde av to gutter i et stummende mørkt rom. Den ene på en vaklevoren gardintrapp med en tykk kabel i hånden som han skulle føre inn bak hovedtavlen. Den andre støttet trappen så godt han kunne mens han prøvde å lyse med mobilen sin. Den ble senere funnet utbrent på gulvet. Rapporten forklarte at når en tykk kabel slippes ned mot en strømførende inntakskabel ville det oppstå et magnetfelt som ville trekke den løse kabelenden mot den strømførende. Guttene visste ikke hva de gjorde. Ikke bare hadde de forårsaket ødeleggelser for titalls millioner. Fagrapportens mest kritiske punkt var at guttenes manglende kunnskaper kunne ha kostet dem livet.

Men ett spørsmål står likevel åpent:

Hvem prøvde å varsle meg?

Les videre

Hjemme alene

Det er fredag kveld. Min ektefelle er i utlandet på jobbtur. Barna har flyttet hjemmefra. Jeg innser at jeg er alene. Jeg skal være alene helt til søndag kveld. Jeg kjenner på følelsen. Jeg tenker at selv om det er uvant, er det ikke utenkelig at jeg en dag havner overgitt i mitt eget selskap. Men da håper jeg å være mer forberedt.

Helg er forbundet med kos. Samvær, god mat og godt drikke. Fredagspizzaen ble en pizza fra frysedisken på supern. Det føles litt merkelig å vandre rundt i matvareforretningen i nabolaget mitt for første gang. Jeg har bodd her i over 2 år nå. Pizza, Cola light, kornbrød, makrell-i-tomat. På lørdag blir det ungarske pølser, lomper, tomater og løk. Jeg undersøker mulighetene for å kjøpe et ferskt wienerbrød, men slår det fra meg. Uvant ser jeg meg forvirret rundt. Hvordan får man med seg et ferskt wienerbrød? Kan man bare forsyne seg selv? Må man påkalle betjeningens oppmerksomhet?

Tanken over å påkalle noens oppmerksomhet får meg til å grøsse. Her står jeg med en kurv med en porsjonspizza, 4 gourmetpølser og spør om ett – 1 – wienerbrød. Det er nesten så jeg hører noen si: «Jasså? Du skal virkelig slå deg løs i kveld, ser jeg?»

En følelse av skam, kanskje?

Det får meg til å tenke hvor trist det er å se hvordan enslige menn innretter seg. Ikke de som har vært enslige hele tiden, men de som er kommet litt til sjels alder og som av en eller annen grunn er blitt alene. En slags idiotisk nøysomhet. Det er ikke så nøye. Det er jo bare meg. Jeg er heldigvis ikke hjemme alene særlig ofte.

🙂 Derfor er det viktig å øve seg!

Skodder

Minnesmonument i Céret over falne fra første verdenskrig. Flere familier led store tap.

Hva slags forhold har du til skodder?

Du vet, de lemmene som slår igjen foran vinduene på huset, eller hytta. I utsatte strøk er de gode å ha når vinterstormene herjer og veggene dekkes med hardpakket snøfokk.

I Syd-Frankrike har alle bolighus skodder. Alle. De er ikke til pynt sånn som pynteskoddene vi hadde i Norge for noen tiår siden. Puslete bord som ikke kunne brukes og som neppe ville ha dekket halve vinduet en gang.

Nei, i Frankrike brukes skoddene. Når mørket faller på, stenges de. Alle sammen. Om morgenen åpner man dem etter hvert som dager skrider på. For eksempel åpner man først skoddene på kjøkkenet. Kanskje bare en. Senere på dagen, kanskje i stuen, eller et soverom. Går du gjennom byens gater i mørket, er skoddene stengt, såfremt det ikke holdes party, eller noe sånt, der. I den første tiden vi oppholdt oss i Frankrike, åpnet vi alle skoddene da vi ankom, og stengte dem ikke før vi reiste hjem. Dessuten hadde vi fullt lys på i alle etasjer. Du kan tro det lyste «utlending» lang vei! Hvis du går ut for kvelden med lyset på inne i huset ditt, kan det hende naboen din kommer løpende heseblesende etter deg for å fortelle deg at du har glemt å slå av lyset.

Å stenge skoddene for kvelden er viktig. Så vidt jeg vet, finnes det ingen fransk lovpåbud om å stenge skoddene, bortsett fra at forsikringsselskapene faktisk kan avkorte utbetalinger hvis et tap kunne ha vært forhindret hvis skoddene hadde vært stengt. Kanskje er det bare skikk og bruk? Som å huske på å ta inn det norske flagget når solen går ned? Det er bare utlendinger som glemmer det.

I norske grender er lys i vinduene et god tegn, på samme måte som røyk i skorsteinen. Det forteller at folkene der er i live. Dessuten hjelper de opplyste vinduene forbipasserende å ta seg frem på den mørke veien.

Av og til tenker jeg når jeg trasker gjennom mørklagte gater, at franskmennene kanskje er så kjipe at de ikke vil dele sitt dyrbare lys med andre? Men så hender det at man for øye på en enslig skodde satt på gløtt med et levende kubbelys eller telys i mellom. Et lys for sorg, tro eller håp? Eller kanskje glede? Hva vet jeg? Men en ting er sikkert. Hadde alle husene latt lyset falle ut i gaten, ville jeg ikke ha sett det vakre stearinlyset …

… for bare lys.