Forfatter: terjebjornstad

Hjemme alene

Det er fredag kveld. Min ektefelle er i utlandet på jobbtur. Barna har flyttet hjemmefra. Jeg innser at jeg er alene. Jeg skal være alene helt til søndag kveld. Jeg kjenner på følelsen. Jeg tenker at selv om det er uvant, er det ikke utenkelig at jeg en dag havner overgitt i mitt eget selskap. Men da håper jeg å være mer forberedt.

Helg er forbundet med kos. Samvær, god mat og godt drikke. Fredagspizzaen ble en pizza fra frysedisken på supern. Det føles litt merkelig å vandre rundt i matvareforretningen i nabolaget mitt for første gang. Jeg har bodd her i over 2 år nå. Pizza, Cola light, kornbrød, makrell-i-tomat. På lørdag blir det ungarske pølser, lomper, tomater og løk. Jeg undersøker mulighetene for å kjøpe et ferskt wienerbrød, men slår det fra meg. Uvant ser jeg meg forvirret rundt. Hvordan får man med seg et ferskt wienerbrød? Kan man bare forsyne seg selv? Må man påkalle betjeningens oppmerksomhet?

Tanken over å påkalle noens oppmerksomhet får meg til å grøsse. Her står jeg med en kurv med en porsjonspizza, 4 gourmetpølser og spør om ett – 1 – wienerbrød. Det er nesten så jeg hører noen si: «Jasså? Du skal virkelig slå deg løs i kveld, ser jeg?»

En følelse av skam, kanskje?

Det får meg til å tenke hvor trist det er å se hvordan enslige menn innretter seg. Ikke de som har vært enslige hele tiden, men de som er kommet litt til sjels alder og som av en eller annen grunn er blitt alene. En slags idiotisk nøysomhet. Det er ikke så nøye. Det er jo bare meg. Jeg er heldigvis ikke hjemme alene særlig ofte.

🙂 Derfor er det viktig å øve seg!

Advertisements

Skodder

Minnesmonument i Céret over falne fra første verdenskrig. Flere familier led store tap.

Hva slags forhold har du til skodder?

Du vet, de lemmene som slår igjen foran vinduene på huset, eller hytta. I utsatte strøk er de gode å ha når vinterstormene herjer og veggene dekkes med hardpakket snøfokk.

I Syd-Frankrike har alle bolighus skodder. Alle. De er ikke til pynt sånn som pynteskoddene vi hadde i Norge for noen tiår siden. Puslete bord som ikke kunne brukes og som neppe ville ha dekket halve vinduet en gang.

Nei, i Frankrike brukes skoddene. Når mørket faller på, stenges de. Alle sammen. Om morgenen åpner man dem etter hvert som dager skrider på. For eksempel åpner man først skoddene på kjøkkenet. Kanskje bare en. Senere på dagen, kanskje i stuen, eller et soverom. Går du gjennom byens gater i mørket, er skoddene stengt, såfremt det ikke holdes party, eller noe sånt, der. I den første tiden vi oppholdt oss i Frankrike, åpnet vi alle skoddene da vi ankom, og stengte dem ikke før vi reiste hjem. Dessuten hadde vi fullt lys på i alle etasjer. Du kan tro det lyste «utlending» lang vei! Hvis du går ut for kvelden med lyset på inne i huset ditt, kan det hende naboen din kommer løpende heseblesende etter deg for å fortelle deg at du har glemt å slå av lyset.

Å stenge skoddene for kvelden er viktig. Så vidt jeg vet, finnes det ingen fransk lovpåbud om å stenge skoddene, bortsett fra at forsikringsselskapene faktisk kan avkorte utbetalinger hvis et tap kunne ha vært forhindret hvis skoddene hadde vært stengt. Kanskje er det bare skikk og bruk? Som å huske på å ta inn det norske flagget når solen går ned? Det er bare utlendinger som glemmer det.

I norske grender er lys i vinduene et god tegn, på samme måte som røyk i skorsteinen. Det forteller at folkene der er i live. Dessuten hjelper de opplyste vinduene forbipasserende å ta seg frem på den mørke veien.

Av og til tenker jeg når jeg trasker gjennom mørklagte gater, at franskmennene kanskje er så kjipe at de ikke vil dele sitt dyrbare lys med andre? Men så hender det at man for øye på en enslig skodde satt på gløtt med et levende kubbelys eller telys i mellom. Et lys for sorg, tro eller håp? Eller kanskje glede? Hva vet jeg? Men en ting er sikkert. Hadde alle husene latt lyset falle ut i gaten, ville jeg ikke ha sett det vakre stearinlyset …

… for bare lys.

Innvandrere fra nord

Dårlig vær og høyt prisnivå i nord kan bli dårlige nyheter for de som bor i syd.

Jeg har akkurat kommet hjem fra ferieboligen vår i den franske byen Céret like ved grensen til Spania. Vi er der så ofte vi kan. Med bare 5 ukers ferie blir det dessverre alt for lite. Vi er utvilsomt en type beboere de fastboende ikke ønsker. I hvert fall ikke hvis det blir for mange av oss. På Mallorca og i Barcelona har innbyggere tatt til orde mot ukontrollert turistutvikling og de som kjøper leiligheter til feriebruk. De føler seg fortrengt av innvandrere fra nord. Jeg tygger litt på ordet «innvandrer». Det gir ingen positive assosiasjoner. Jeg forbinder det ikke bare med mennesker fra et annet land, med fremmed språk og etnisitet, – men også med noe som er under oss selv, – mindre verdig på en måte.

Det er i grunnen merkelig. En familie fra Pakistan blir «innvandrere» når de flytter hit, mens en familie fra USA «kommer fra USA». Selv om begge familiene de facto er innvandrere, bruker vi «innvandrer» kun om de vi føler er under oss selv.

Hvis du som nordmann ønsker å bosette deg i Frankrike, er du utvilsomt innvandrer, i den betydningen som jeg akkurat nevnte. Folk fra de nordiske landene er langt fra nederst på rangstigen, men de befinner seg under det franske, – og under sveitsere og belgiere. Her er selvfølgelig språket avgjørende. Vi må innse at vi blir innvandrere, sannsynligvis resten av livet.

Nordmenn ser ikke på seg selv som innvandrere.

Som turist er vi gjester, ikke innvandrere. Gjester gir klingende mynt i kassa. I Spania, for eksempel, har nordmenn nytt godt av spanjolenes gjestfrihet lenge. I turistnæringen spiller det ikke så stor rolle hvilken rang statsborgerskapet ditt har. «Be my guest» så lenge regningen betales. Men hvordan er det, egentlig? Oppfatter spanjoler innflyttede nordmenn som innvandrere på samme måte som franskmenn gjør? Ja, men først når vi går over fra å være gjest til å bli innvandrer. Det er når spanjolen finner navnet ditt på ringeklokken i boligen ved siden av. Det er når du har beveget deg ut av turiststedene og bruker samme servicetilbud som de lokale. Turiststeder er fine å ha når man er på ferie, men ingen vil leve der. Fastboende holder seg unna turistfellene – de overprisede restaurantene og forretningene.

Servicetilbud er viktig.

Syd-Europeere bruker lokale servicetilbud mer enn vi er vant til. Det er bakeren, grønnsakshandleren, frisøren, kaféen, restauranten, vaskeriet, skomakeren og sydamen, for å nevne noen. Nordmenn venner seg fort til å benytte lokale servicetilbud, men bare de ukene de bor der. Når en bydel får mange feriebeboere, endres kundegrunnlaget. Mange næringsdrivende går så vidt rundt og er sårbare for endringer. Forsvinner kundene om vinteren kan man se at åpningstidene bli endret slik at de bare holder åpent i turistsesongen – til turistpriser. Da vil strøket være ødelagt for de fastboende. På Mallorca er det foreslått å bygge egne områder for innvandrere. Men det vil neppe friste turister som søker byens etablerte servicetilbud, uvitende om at innvandringen nettopp bidrar til å ødelegge det autentiske miljøet de opprinnelige søkte.

Jeg tror ikke det er noen umiddelbar fare for at min franske by skal oppleve et rush av nordiske boligkjøpere. Til det er den for lite kjent, for lite snobbete, for fransk og for langt unna havet. Katalanske småbyer er foreløpig ikke på nordmenns favorittliste.

Det er kanskje like greit.

Saint Cyprien – fiskeutsalg på havna.

Det bor nye mennesker der nå

Jeg besøker ikke gravsteder særlig ofte. Det er fordi jeg ikke tror jeg vil finne noen sjeler der. Hvis sjelene fremdeles er aktive, finner jeg dem andre steder, – eller de finner meg.

– Det er fire graver her.

Damen på kirkeverge-kontoret listet opp navnene. Tippoldefar, oldefar og oldemor, morfar, tippoldemor, – og mormor, som døde sist, 26 år siden. Gravene rommer slekt og røtter til mange etterkommere. Det var kirken som tok initiativet til å finne gjenlevende familie etter at det i mange år hadde vært et manglende ledd. Det leddet var meg. Nå er kjeden komplett.

Jeg børstet litt mose fra gravstøtten og tenkte gode tanker, – for sikkerhets skyld. Man kan aldri vite. Det var en fin sommerdag i fellesferien. Det frodige Romerikslandskapet lå foran meg. Jeg tok en slurk vann og ga meg avgårde på sykkelen, den samme veien jeg syklet som guttunge. Fiskeplassen min. Det var to karer der nå. Nye mennesker. Jeg kjente igjen nesten alle husene langs veien. Jeg så nye mennesker der. Jeg vet ikke om de er etterkommere etter de som bodde der før, – eller om de er helt nye.

Det passet seg ikke å spørre. Jeg kunne bare observere. En grå mann på sykkel kan ta seg nesten helt inn på tunet uten å vekke oppsikt. Derfor parkerte jeg bilen noen kilometer unna og tok sykkelen fatt.

Målet for turen var det gamle, avsidesliggende småbruket der alle mine forfedre levde og arbeidet i mange generasjoner. Før krigen var det en husmannsplass. De hadde egne jorder med poteter, korn, fôr til kuer og griser, – høner og kattepus. Det ble lange dager, for de måtte jo også arbeide på hovedgården. Alle bidro.

Mormor var den siste gjenlevende på gården. Vi hadde mange fine kjøreturer sammen – hun og jeg. Fri som fuglen med rullestolen i bagasjerommet og musikken på full guffe. Vi spilte kassetter som hun hadde tatt opp fra radioen. Melodier med lette danserytmer fra 50-tallet. Jeg husker en av de aller siste gangene jeg traff henne før dødsleiet. Da tok hun opp et emne vi ikke hadde snakket om tidligere. Noe hun hadde grublet på.

– Jeg veit at den eneste som kan ta over dette stedet er deg, Terje. Det hadde jo kanskje vært det beste … Men, det går ikke. Det kan du ikke, veit du ….

Jeg visste at det hadde vært et samtaleemne i mange år før morfar døde. Ingen hadde sagt det direkte til meg. Det lå likevel i kortene. Det ble sagt via andre. Selv om jeg hadde odelsrett og god økonomi, hadde jeg det klart for meg, – det kunne aldri bli meg som skulle overta. Jeg er hellig overbevist om at da ville de døde finne meg. Og de ville neppe vært glade.

Jeg følte meg utstøtt.

I de gamles øyne hadde jeg forlatt arbeiderklassen og gått over til «øvrigheta» da jeg tidlig valgte å bli akademiker. De levde nemlig med et inderlig hat til «øvrigheta». De som eide bankene, som sikret seg selv og lot småsparerne i stikken på tredvetallet, – sånn at oldeforeldrene mine mistet sparepengene som skulle kjøpe dem fri fra husmannskontrakten. Som gjorde dem til evige leilendinger.

Folkene på hovedgården tilhørte den forhatte øvrigheta. Jeg husker de siste gjenlevende. To stusselige gubber. Sånn blir det ikke så mange arvinger av. Så da siste gubbe ble fraktet ut med bena først, forsvant siste rest av øvrigheta. Men i morfars hode levde øvrigheta videre. Ikke i de nye menneskene som etter hvert slo seg ned på hovedgården. Men i mennesker som meg.

– Ikke faen om han skal ta over her!

Det var 26 år siden jeg hadde vært der. I dag, typisk utleiebolig. Mye skrot. Gårdsmalingen på våningshuset var den samme som jeg selv en gang hadde vært med å male. Vinduene var de samme som ble satt inn året etter krigen, da oldefaren min overtok grunnen til en av landets siste husmannsplasser. Men det bor nye mennesker der nå. Og det er nye mennesker som dyrker jorda. Jeg kan bare observere. Jeg ønsker ikke å fortelle noen face-to-face hvorfor det ikke ble meg som tok over. Hvorfor jeg ble slektsleddet som med åpne øyne tillot at stedet forsvant ut av familiens hender.

Jeg så et par gamle redskapshjul i det høye dødgrasset, – det som morfar ville ha slått – og som jeg ville har raket sammen og hesjet opp. Ingen ting skulle gå til spille.

Men alt skjedde så brått.

På Riksarkivet finnes det et bilde av en gammel dame som sitter i solveggen med rokken på det gamle småbruket. Det er tippoldemoren min.

Det var de nye menneskene som gjorde at det ikke forsvant.

Jeg tar sjansen på å dele bildet av tippoldemor (klikk på bildet for link til Riksarkivet, som eier rettighetene).

Vakkert landbrukslandskap.

Alléen som oldefar plantet, begynner å skrante etter så mange år.

Fantasy Island

Ordentlig ferie er å koble av fra den daglige tralten.

Gjøre andre ting enn man gjør til daglig. Nye omgivelser og nye opplevelser. Fantasy Island var et slikt sted. I TV-serien fra 80-tallet sørget vertene, Mr. Roarke og lille Tatoo for at gjestenes fantasier ble virkeliggjort under oppholdet på øya. Men av og til ble virkeligheten annerledes enn man trodde.

På Fantasy Island var den hvitkledte Mr. Roarke sjef over alle og kunne styre kulisser, effekter, statister og rollespillere som gjorde det mulig å sette i gang fantasiens spill. Men ingen kunne spå hvordan rollespillene ville ende, selv om det jo alltid gikk bra til slutt.

Det får meg til å tenke på ferier hvor man kan leve ut andre sider av seg selv.

Forestill deg at du lander på et sted hvor ingen kjenner deg. Da kan du selv bestemme hvem du vil være. Ankommer du hotellet i fin blazer og nypussede sko kan du gjøre en liten klassereise. Senker du skuldrene, knepper opp et par skjorteknapper og setter på deg mørke solbriller, kan du slentre av gårde som Herr Coolesen, uten at noen skjønner at du egentlig jobber som revisor. Du kan endre nasjonalitet. Med ball cap, bermuda, hawaiiskjorte og nasal engelsk blir du fort tatt for å være amerikaner. I Fantasy Island er alt mulig.

Å kjøre sitt eget Fantasy Island i en levende verden kan være risikofylt. Rollefiguren kan lett sprekke som troll i sola. Da er det er tryggere å kjøre Fantasy Island i lukkede områder hvor alle lever sitt andre jeg, og alt annet stenges ute. Velkommen til hippie camp – eller countryfestival. Betrakter du spillet fra utsiden, kan du ikke fordømme det du ikke forstår.

I helgen overnattet jeg & Sønn ved en camping der motorfolk møtes. Man kan si at de holdt en hyllest til amerikanske biler og motorsykler. De var pyntet med amerikanske flagg, og kveldens antrekk var western outfits, med cowboy-hatter og det hele. Den natten føltes det som om Fantasy Island befant seg et sted i de amerikanske sørstatene.

I like!

Sent på kvelden dukket det virkelige amerikanske opp. I et stort partytelt med plass til 200 mennesker spilte ingen ringere enn rockabilly-legenden Billy Burnette opp til dans. Han er født i Memphis, USA, og har vært John Fogerty’s høyre hånd i 6 år. På konsertopptak står han alltid nærmest Fogerty. Tidligere spilte Burnette 9 år i Fleetwood Mac.

Da vi satt og hygget oss med øl til toner fra gamle CCR-låter og en Fleetwood Mac låt, fyltes hodet mitt med floskler som «We are all Americans» og «God bless America». Det fikk ikke hjelpe at akkustikken ikke var korrekt, at trommene var for kraftige og gjorde takten litt sidrumpet.

Men de westernkledte menneskene kom aldri innom. Vi var bare en håndfull mennesker i det kjempestore partyteltet. På prærien rett utenfor gikk det i helnorsk musikk. Hellbillies, og sånt. Hadde det vært i USA, er jeg sikker på at hele partyteltet ville vært fylt med «yeehaa».

🙂 Det var jeg som ikke hadde forstått spillet.

Flagget heist.

Arbeidslivets Fado

lisbon-700-3

Jeg har vært i Portugal med jobben.

Teambuilding. Det ga oss anledning til å snakke om det vi ikke har tid til å snakke om i arbeidstiden. En medarbeider presenterte en robot som han hadde laget på fritiden. En robot som kan se, snakke og utføre kommandoer formidlet gjennom en av de kommersielle nettjenestene jobben min leverer. Det var kult å se den lego-lignende skapningen. Synd at den ikke var opplært til å lytte. Den plapret nemlig ustanselig i munnen på sin Herre for å klage på ett eller annet.

Vi var i Lisboa.

Der fremføres det en spesiell type sang, kalt Fado. Det er en tradisjonell sangart uttrykt med intens innlevelse, lengsel, følelse, hjerte og smerte. Det finnes egne barer og scener hvor amatører fremfører Fado hver kveld. Det synges Fado i gatene. Jeg er fascinert av følelsene som uttrykkes, men grøsser når artistene ikke treffer tonene. Det hender ganske ofte, fordi følelsene har lett for å bli sterkere enn stemmen.

Vi var på bar.

«Hun jobber hele tiden».

En av mine kvinnelige kolleger ventet på en venninne fra Spania. De hadde leid en airbnb-leilighet i nærheten for helgen. Arbeidslivet i Europa er tøft, spesielt for de yngste. Det er vanskelig å få en fot innenfor. Skulle du være en av de utvalgte, kreves det mye av deg. Lange dager gjør at det blir vanskelig å finne tid og energi til aktiviteter utenom arbeidslivet, – som å holde kontakt med gamle venner. Det kan lett bli en ond sirkel.

Min datter jobber i London. Hennes lønn er som andre nyutdannede. Den dekker bare det aller nødvendigste. Et værelse i en trygg forstad, enkel mat, samt litt fritid. Den dekker hverken avdrag på Lånekassa eller større utskeielser. Den onde sirkelen er at hvis man ikke har råd eller tid til fritid, stjeler bare jobben enda mer av livet ditt.

Robotene kommer!

Det sies at neste store tekniske nyvinning er robotene. Hvis du tenker på fabrikkjobbene, så er de for lengst robotisert. Nå snakker vi om roboter som skal overta saksbehandlerne og kontoristenes jobber. Jobber som krever master, initiativ, samt evne til å jobbe selvstendig. Da vil mange av de som er innenfor arbeidslivet, ubønnhørlig ryke ut.

En taxi stanset utenfor.

Silregnet hadde tatt pause, men vannet sildret ennå langsomt og lydløst mellom brosteinene. Venninnen ankom baren med trillekoffert og et stort smil, – og hilste på alle – på hvert kinn. Stemningen var god. Den portugisiske verten satte på spansk musikk som hyllest til sine spanske gjester. Glemt var arbeidslivet.

På stragegimøtet vårt tidligere på dagen hadde lederen annonsert min sorti fra arbeidslivet. Ikke nå, men om tre årsoppgjør. Min jobb er å utvikle programvare. Det er ferskvare. Den varen som lages i dag, blir neppe brukt om tre år. Da er det nye ting på gang. Kanskje kollegene mine da blir satt til å utvikle roboter. Dingser som overtar jobbene til unge mennesker som akkurat har greidd å få en fot innenfor arbeidslivet.

Fado Vadio er en omreisende fado-sanger.

Det sies at sangarten Fado er skapt for å uttykke den sorg mange opplevde ved å miste sine kjære på sjøen. Portugal er i likhet med Norge en sjøfartsnasjon.

Når jeg bruker Google.translate, oversettes «fado vadio» til «f…… looser». Det er åpenbart feil. En god fado-sanger behandles med respekt, men blir neppe rik. Til det finnes det for mange av dem.

Neste gang jobben min kommer til Lisboa på teambuilding finner de kanskje den gamle kollegaen deres i hjørnet med Brugal Cola i glasset, klimprende på gitaren sin mens han øser ut hjerte- og smerte fra et fordums arbeidsliv.

lisbon-700-1

Jakten på nettverket

På onsdag kveld ble jeg kontaktet av en utenbys venn og tidligere kollega. Han er pensjonist og har oppholdt seg ganske mye i utlandet. Det var mer enn ti år siden vi snakket sammen.

– Jeg kjører rundt og leter etter huset ditt nå.

I følge SMS’en var han like i nærheten. Men jeg var ikke hjemme. Jeg var på jobb fremdeles. Som programvareutvikler får jeg ideer til å spille sammen i det vi kaller «skyen». Problemet var at ingen ting spilte. Ikke sammen. Ikke ennå. Morgenen etter ville jeg være på vei til London. Tiden var i ferd med å renne ut for meg. Hvis ting tar for lang tid, kan prosjektet bli stanset. Da kommer noen til å be meg gjøre noe annet. Kanskje noe kjedeligere.

Om tre og et halvt år blir jeg pensjonist.

Jeg jobber i et hypermoderne glassbygg. I bygget på andre siden av gaten ser jeg at mange fremdeles er i full sving. Menn og kvinner i sin beste alder, i hvite skjorter og pene bluser sitter de på kontorene og skriver på PC’ene sine. Selv om de ikke jobber med det samme som meg, antar jeg at de drives av samme iver og frykt.

Jeg sa det ikke passet.

Når jeg tenker etter, består nettverket mitt nesten utelukkende av folk fra yrkeslivet mitt. Om tre og et halvt år – når jeg er pensjonert, – hvilket nett har jeg da?

Samme tid dagen etter. Det er torsdag. Jeg befinner meg i London sentrum, bare noen hundre meter unna lysene som er tent for ofrene etter gårsdagens grusomme attakk. Jeg skal møte datteren min som jobber i nærheten. Vi har ikke sett hverandre siden jul. Jeg håper alt er bra med henne.

Jeg rakk å få øye på henne før hun så meg. Det tok meg bare ett sekund å se at hun hadde det fint. Jeg er så stolt av henne. Hun er en av de velkledde kontoristene som commuter til sentrum hver dag. Hun går med målrettede, raske skritt og sier «sorry» og «-scuse me» når hun dulter borti vasete turister.

Vi gikk på pub.

Avsperrede gater, oppbud av væpnet politi, blålys og sirener. En gærning på min egen alder tørnet fullstendig og drepte tilfeldige mennesker, sånne som de som befinner seg her i puben. Sånne som datteren min. Å jobbe i London er ingen dans på roser. Det er lange dager. Mange har lange reiseveier. Mange tjener godt, men de fleste har ganske ordinære lønninger. Nybegynnerlønningene står ikke i stil til prisnivået. Du må vise at du kan prestere noe før du får høyere lønn.

Jeg tror ikke pengene er drivkraften. Jeg så et TV-program om folk på «benefits». En ung polakk hadde slått seg sammen med et tannløst, britisk kvinnfolk med whiskystemme. Etter to måneder begynte pengene å strømme inn. Han hadde ingen planer om å tilføre noe tilbake til samfunnet. Han hadde det fint i sofaen sammen med det tannløse kvinnfolket. Men han får ikke ta del av det jobbnettverket folkene her inne i puben har.

Datteren min forteller at mange går på pub hver dag etter jobben. På fredager samles hele kontoret hennes på puben etter lunsj. Sjefen spanderer på hele kontoret. Hvis det ikke skjer noe veldig viktig, blir man gjerne på puben ut over ettermiddagen. Jeg regner litt på det. Man slutter på jobb halv seks. Så er man på puben én og en halv time. Deretter tar man toget hjem. Det er mange triste, overprisede steder i Greater London. Steder som ikke innbyr til annet enn å sove.

Da blir jobbnettverket viktig.

🙂 Om tre og et halvt år er det kanskje jeg som kjører rundt for å gjenskape nettverket mitt.

Klikk her hvis filmen ikke kan avspilles hos deg.

Grå mote


I helgen har vi dyrket kjønnsrollene. Mor bestemmer farge, far maler. Helt siden vi flyttet inn i heis-peis-og-garasje-leilighet, har vi mislikt de kritthvite gipsplatene på veggene. Stuen med den åpne kjøkkenløsningen ble det første rommet på to-do-listen.

Husets frue hadde bestemt farge. Farge og farge. Nå skal jo alt være i en eller annen gråtone. Akkurat som biler. Ingen velger røde og gule biler lenger. Det er gråtoner som gjelder. Så diskusjonen har ikke dreid seg om hvilken farge som skal velges, men hvor mørk den skal være.

Det er her kjønnsrollene kommer inn. Det er damen i huset som har veto når det gjelder farge. Jeg fryktet fruens valg ville bli for mørk. Hvis veggene blir for mørke, kryper de inn på deg. De gjør rommet mindre og dystert. På den annen side, skaper mørke farger lunhet og varme.

Når malingen er i hus, utføres malerarbeidet av mannen i huset. Før første malerspann sprettes, skal det tapes for at overgangen til den nye fargen skal bli skarp. Det skal avfettes med salmiakk for å få godt feste. Alt i alt ble det tre lag fra den britiske malingsprodusenten Farrow & Ball.

En flaske god Chianti sto klar på benken – som belønning. Først halv tolv på kvelden kunne vi innta vårt første måltid til levende lys omgitt av nymalte leiregrå vegger.

I dag, da jeg luftet dachsene, passerte jeg en av de nybygde blokkene i nærheten. Nesten alle leilighetene hadde vegger i samme gråtoner. Jeg tenker med tilfredshet at 9 av 10 beboere neppe kan ta feil med hensyn til fargevalg. Grå vegger er så absolutt på mote. Like populært som blomstrete oransje tapeter var på syttitallet. Problemet med ting som er veldig populært i dag, er at de blir totalt ute den dagen de ikke lenger er på mote.

🙂 Håper det blir veldig, veldig lenge til.

Alt fargeavstemt som i en møbelbrosjyre. 300 kroners taklampe fra Ikea skal byttes, i følge husets interiør-ekspert.

Farge i puter gjør at ikke alt blir grått.

Lysbrytere og varmepanel ble mer synlig på mørkere vegg.

Den grå veggfargen matcher den stålgrå splash-back over kjøkkenbenken.

Kafferus

Jeg liker kaffe. Jeg nyter lyden når husets kaffemaskin starter opp om morgenen. Jeg gråt da husets damer kom hjem med det italienske vidunderet, og jeg måtte bære min slitne Moccamaster ut i garasjen. Lenge håpet jeg at den nye kaffemaskinen skulle gå i stykker, så jeg triumferende kunne la den gamle trakteren gjøre come-back. Jeg må imidlertid innrømme at drikken med nykvernede Java-bønner overgår det meste jeg hadde smakt av kaffe tidligere.

Ingen blir født til å like kaffe. Ikke øl eller whiskey, heller, for den saks skyld. Jeg tvang meg selv til å drikke kaffe da jeg begynte å kjøre bil. Det forventes jo at voksne mennesker drikker kaffe. Jeg syntes det ble for komplisert å be om te eller cola, når lukten av nytraktet kaffe lå i luften. Dagliglivet er enklere for oss som drikker kaffe. Men det tok lang tid før jeg lærte å innta den varme drikken med nødvendig forsiktighet. Det var lett å glemme seg. Som attenåring kjørte jeg derfor land og strand rundt med skinnfrie og forbrente gommer.

Smaken av kaffe er udiskutabel god både alene, og sammen med kaker, sjokolade, sukker og melk. Kaffen forsterker liksom smaken av søtsakene. Men den beste comboen er svart kaffe sammen med blåmuggost. Det er bare helt himmelsk!

Jeg synes det er merkelig at alle prater om virkningen av kaffe, uten å kalle det for det det er, nemlig et rusmiddel. Koffeinet i kaffen gjør oss oppspilte, våkne og oppmerksomme. Tar du med en kopp kaffe til et møte, er det større sannsynlighet for at du får med det alt som blir sagt, uten å duppe med hodet. Men gir ikke kaffen også andre effekter? Virker den ikke angstdempende? Føles det ikke tryggere å tilnærme seg kompliserte saker og vanskelige mennesker når man slurper i seg litt kaffe? Blir man ikke lettere til sinns, rett og slett?

Det kan hende dette med rus bare er innbilning, – en slags ønsketenkning. Kanskje det ikke er selve kaffen, men å kunne fomle med noe annet, – noe som avleder oppmerksomheten i tilfelle man blir stilt til veggs? Kanskje skape en pause i en kjapp ordveksling? -Må bare ta en slurk kaffe først mens man håper at andre har noe på hjertet?

Jeg drikker mest kaffe før tolv. Jeg elsker å drikke kaffe de første timene etter at jeg har våknet. Spesielt på søndager mens kroppen går på halv maskin. Da kan jeg gjerne drikke 3-4 kopper og ta en lur på stigende kafferus. Jeg vet at mange synes dette høres snålt ut, fordi koffeinet jo er kjent for å virke oppkvikkende. Mange får rett og slett ikke sove i det hele tatt etter å ha inntatt kaffe. Det kan være innbilning, siden alle sier at kaffe skal holde deg våken.

Jeg kan love at å sove på kafferus er en helt spesiell opplevelse. Hjernen holder seg klar under søvnen, og søker ubevisst løsninger på det ene og det andre. Så når du våkner, er det ikke umulig at du plutselig skjønner hvordan uforklarlige ting henger sammen.

🙂 Kvalitetssøvn

Java-bønner. De beste råvarene som kan skaffes.

Java-bønner. De beste råvarene som kan skaffes.

Det italienske treskeverket kan nå feire 10 år. Caccia Brera heter den,

Det italienske treskeverket kan nå feire 10 år. Caccia Brera heter den,

Nykvernet Java i en typisk bloggekopp.

Nykvernet Java i en typisk bloggekopp.

Ostekake og kaffe går godt sammen.

Ostekake og kaffe går godt sammen.

Generasjon «E»

-Hva faen er’re du driver med?

Med hamrende hjerte river jeg opp døren på bilen som holdt på å meie meg ned på fortauet.

-Jeg SÅ deg ikke … unnskyld!

Jeg vet ikke hvor den unge damen hadde oppmerksomheten sin. Det må ha vært mye viktigere enn meg, – den levende personen som plutselig var rett foran bilen hennes idet hun svingte over fortauet. Jeg begynner å ane et mønster. Zombie-lignende mennesker som har oppmerksomheten sin andre steder enn der de fysisk befinner seg.

Ta for eksempel mannen i trettiårene som gikk sideveis ut i kjørebanen rett foran meg med mobilen sin foran ansiktet. Han måtte selvfølgelig gå sideveis, med ansiktet vendt fra kjøreretningen, for ellers ville jo sollyset falle på mobilskjermen. Akkurat da jeg kom syklende i dragsuget fra en bil. Kun et desperat primalskrik reddet zombie-skapningen fra å bli fraktet bort med nakkekrage.

Jeg skal ikke legge skjul på at det handler om uvettig mobilbruk. Mobilbruken reduserer effekten av de sosiale antennene. De blir mer opptatt av å velge korrekt «emoticon» i chatten, – enn å sense om personen de møter akkurat her og nå, ønsker å passere på høyre eller venstre side. Mobilbruken forandrer også virkelighetsinntrykkene. Hvilke prioriteringer gjorde den unge damen seg bak rattet, tro? Her hadde hun kanskje akkurat sett levende bilder av bedårende hunder og pusekatter bli reddet i nød, – i samme sekund som en middelaldrende, heseblesende idiot forteller henne at han holdt på å bli overkjørt. Herregud! Man må jo få tid til å fordøye inntrykkene!

Men er det bare uvettig mobilbruk?

Jeg vet at jeg står i fare for å utpeke meg selv som en sur gammel mann som fordømmer alle trettiåringer – våre nye voksne – over samme kam. Men det må være noe alvorlig galt med trettiåringer og fellesskapsfølelsen. Man kan ikke bare ignorere sosiale antenner, – de som jobber utrettelig i underbevisstheten vår for å kartlegge relasjoner til menneskene rundt oss, – på gata, i venterommet, på bussen, på flyet, i butikken og så videre. Antennene skaper kontakter vi ikke nødvendigvis er bevisste på. Hvis du befinner deg blant folk, vet underbevisstheten din hvem du føler sympati for, og hvem du bør passe deg for. De registrerer og anerkjenner personene i omgivelsene våre. Det fungerer som et slags smøremiddel i menneskemylderet. Uten sosiale antenner ville vi ikke vært noe annet en gjeng vandrende dauinger, – eller zombier som det kalles.

Skjedde det noe etter at «Hold-kjeft-og-spis-is»-foreldrene ble etterfulgt av de gode foreldrene som satte barna i høysetet? Som tilba sine barn som Guder? Som lot dem bli fulle av seg selv og sitt eget ego? Som skånet dem fra å utvikle egne sosiale antenner? Som lot dem føle at hver og en var verdens midtpunkt? Som ga dem mobiltelefoner til jul?

Jeg ser daglig trettiåringer i gata der kontoret mitt ligger, – mest hvite, norske menn, – elsket av sine mødre og fulle av seg selv. De ser hverken til høyre eller venstre der de vandrer nonchalant med mobilen foran ansiktet. De bryr seg ikke om de skjærer rett foran andre mennesker, – unge, gamle, svaksynte, barnevogner eller jekketraller. De bryr seg ikke. Og hvorfor skulle de bry seg om biler før de krysser gata akkurat hvor og når det passer dem? Gjerne sidelengs.

Det er kanskje ikke bare mobilen sin skyld.

Har vi fostret en generasjon egoister?

disaster3