Forfatter: terjebjornstad

Et sted på veien

Når jeg reiser, studerer jeg ofte hus langs veien. Noen av husene er spesielle. Ikke fordi de er store og flotte. Bare spesielle i mine øyne. Så spesielle at øynene mine ufrivillig søker etter huset, hver gang jeg farer forbi.

Hvordan hadde det vært å bodd der?

En bisarr tanke. Jeg forestiller meg en eller annen force majeure situasjon – som gjør det plent umulig å ta seg videre. En situasjon som krever at man søker tilflukt i nærmeste hus, – ett av «mine» spesielle hus langs veien. Jeg forestiller meg at jeg sitter innendørs med et kaffekrus og betrakter veien utenfor. At jeg sover i en gammel seng uten tanke på at jeg befinner meg i hutteheita uten å vite hvor nærmeste butikk er.

Vi har et sånt hus.

Da jernbanen kom, ble det satt opp mange nye hus. Nesten hver grend langs banen fikk stasjonsbygning med venterom, billettkontor og stasjonsmester-leilighet over. Og en fin stasjon på den tiden måtte også ha pakkhus, vokterbolig og et hus til baneformannen. Vårt hus er baneformand Peder Olsens hus.

«Jernbanehusene» ble de kalt.

Jeg vet ikke om det er mulig å uttale ordet uten at det låter kaldt og uvennlig. Med en tanke forakt. Kanskje det bare er den lokale dialekten? Husene var nemlig ikke lik lokale bygninger på samme tid. De var tegnet av hovedstadsarkitekter – i sveitserstil og malt i lyse farger. Byggmessige fremmedelementer på den tiden – i hvert fall i tradisjonsrike Gudbrandsdalen.

Jeg tror sikkert at noen gjennom tidene har plukket ut vårt hus som en milepæl mellom Trondheim og Oslo. Kanskje noen lurer på hvordan det hadde vært å bo akkurat der? Og gjennom et åpent vindu kunne høre den sildrende lyden av fjellbekken, eller den søvndyssende lyden av moderne tog som farer forbi – vel vitende om at man befinner seg et sted i hutteheita.

Jeg tror det var i 1968 at stasjonsmesteren pakket og dro av gårde med kone og datter i folkevogna si. Jeg arvet flagget som han vinket «klar til avgang» med. Like etter måtte sundmannen, som fraktet togpassasjerene over vannet, trekke inn årene. Den hvite duken som man kunne dra ned for å kalle ham over fra andre siden, ble båret opp fra stranda og inn i stabburet. Noen år senere måtte også handelsmannen på hjørnet stenge dørene til butikken.

«Folk treng hus. Og hus treng folk.»

Kari Bremnes synger om at hus ikke bør stå tomme. Etterspørselen etter hus langs veien er ofte svært liten. Så liten at de lett kan bli stående tomme – særlig etter at alle servicetilbud i nærheten er lagt ned. Kanskje blir de tomme husene blikkfang for andre som farer forbi? Kanskje noen lurer på – som meg – hvordan det hadde vært å bo i huset? Kanskje en natt, en uke eller noen år? Kanskje som fritidsbolig?

«-Kakser fra byen som tror at de kan gjøre som de vil!»

Hytteeierne har nemlig blitt kraftig kritisert i det siste. Men husk at ikke alle hytteeiere er kakser og oppkomlinger. Noen ble bare fascinert av et spesielt hus langs veien. Ett som ligger langt fra nærmeste butikk. Så kommer de, stanser opp noen dager, før de drar videre.

PS.

Stasjonen på bildet har tidligere vært til leie. Hvis du greier deg uten eikeparkett, boblebad og veranda, tror jeg det er mulig å leie stasjonsmester-leiligheten over venteværelset for en rimelig penge. Kanskje som fritidsbolig? Flott utsikt, god takhøyde – og innvendig, med tidskoloritter fra 60-, 70- og 80-tallet.

Bane Nor Eiendom – link til denne stasjonen


VG (2003): Dronning Sonja uttaler: -Rørende å se folk i «hutteheita»

YouTube (2013) Ola og Kaia Bremnes – Folk i husan.

Å snakke om krigen

Allmenn frykt, nød og hat. Subtil retorikk og massesuggesjon. Millioner av mennesker med håp om gjenreist verdighet. Det ville ikke komme av seg selv. Det skulle kreve lojal og unison innsats for fellesskapet. Den tyske propagandaen for 80 år siden kunne sikkert ha brukt ord som minnet om «fellesdugnad», eller noe sånt.

Hva det egentlig var, vet vi alle.

Det forundrer meg hvor ofte krigen trekkes frem i disse dager. Riktignok er følelsen av maktovergrep forståelig når ord som «fellesdugnad» konstant pumpes ut i alle mediene – når regjeringen har utvidet egne fullmakter og begrenset din og min personlige frihet. Men verken dette eller andre temaer i fredstid rettferdiggjør sammenligning med regimet for det tredje riket. Visst handler det om en slags krig, men det har absolutt ingen ting til felles med Norge under den 2. verdenskrig.

Men vi skal likevel ikke glemme krigen.

Jeg har lest boken Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger. Handlingen foregår i tre tidsepoker – krigsårene, 50-årene og nåtid. Boken følger familien Komissar og Henry Rinnan. En familie fra Trondheim med jødisk opphav og en skomakersønn fra Levanger på gale veier. Jeg fattet interesse for boken fordi noen i min egen familie har grener til familien Komissar. Fortellingen blir sterkere når den involverer ansikter du kjenner.

 

I jødisk kultur sies det at du dør to ganger. Én gang når hjertet ditt slutter å slå, og én gang når ingen lenger snakker om deg eller tenker på deg.

 

Det er den ene grunnen til at vi ikke skal glemme krigen.

Den andre grunnen til at krigen ikke må glemmes, et å forhindre at historien gjentar seg.

Er det ikke merkelig hvordan vi mennesker distanserer oss? Jordskjelv, krig og andre katastrofer i en fjern del av verden berører oss mindre enn det som skjer nært, selv om omfanget er av langt mindre alvorlighetsgrad. Når noe rammer din nabo, kollega eller noen i familien, blir det annerledes. Da vil man tenke:

– Det kunne ha vært meg!

At 6 millioner jøder ble drept for omtrent 75 år siden, er så ufattelig at det knapt når inn i bevisstheten. Det er først når man leser historien om enkeltmennesker, at man føler seg berørt. Leksikon om lys og mørke fikk meg til å leve meg inn i situasjonene. Telefonen fra Gestapo som ikke umiddelbart virket alarmerende, men som ledet til umiddelbar arrestasjon, fangeleir og død. Et annet sted – en ung mann med dårlig selvbilde og dårlig dametekke. Få år senere skulle han figurere i alle aviser – sittende i rettsalen med et seiersmil om munnen.

Vi har sett det i nyere tid også.

Unge, mistilpassede menn som smiler fårete i retten. Forvrengte selvbilder, fulle av bitterhet fant de noen å hate – lot seg radikalisere – gjorde det legitimt for seg selv å drepe. På åpne sosiale kanaler er det nemlig fritt frem for å uttrykke hat. Norge er et lite land. Ofrene er aldri langt unna. Det kan være noens farfar, en nabo eller kollega. Kanskje noen andre vi er glad i?

Kanskje oss selv?

La ikke historien gjenta seg!

VG.no: Bokanmeldelse. Simon Stranger. Leksikon om lys og mørke

Amarone og virus

Mål, tiltak og virkemidler?

Jeg kommenterte et innlegg fra en venn på Facebook. Han ønsket sterkere virkemidler. Full isolasjon og lockdown. Jeg sammenlignet oss med franskmenn. De ble berøvet sin personlige frihet over natten. I Norge kan vi ennå gå lange turer eller sette oss i bilen, og kjøre hvor det måtte behage oss. Det er kanskje fordi vi nordmenn er lojale? Vi følger myndighetenes nye regler til punkt og prikke. Det har jeg sett med egne øyne.

Men det var ikke poenget.

Min venn var ikke bare uenig i regjeringens virkemidler. Han var redd. Redd for å bli smittet. Redd for å dø. Han er ikke alene. Regjeringens mål handler jo bare om å glatte ut smittekurven, – ikke utrydde smitten totalt. I møte med døden spiller det ingen rolle hvor mange måneder det vil ta, eller hvor mye det vil koste. Viruset må slukkes!

Jeg hadde ikke tenkt så mye på døden.

Jeg sitter på hjemmekontor. Bærbar PC med headset og kamera. Kollegene mine er yngre enn meg, velfungerende friske mennesker. Noen har små barn. Vi snakker om når skoler og barnehager kan åpne, så vi kan vende tilbake til et mer normalt liv. Vi snakker om jobbmessige emner. Å snakke om døden ville være både irrelevant og irrasjonelt.

«I dag tar vi denne!»

Kona mi så bestemt på meg da hun satte Amarone-vinen på benken. Det var første lørdag etter at skolene stengte. Druene i Amarone Della Valpollicella er dyrket i Veneto, Italia, og tørket i 4 måneder. Vi var enige om at det ville være synd å ikke få drukket den opp. Vi er over seksti. Vi er i faresonen.

Det sier ekspertene.

Coronaviruset har lært meg én ting. Når noen fremstilles som en ekspert, er det ikke nødvendigvis innenfor det feltet han eller hun uttaler seg om. I dagens sosiale medier foretas ingen bakgrunnssjekk. Det slår meg at mange av uttalelsene kommer fra mennesker som befinner seg i livets avgangsklasse, – enten de er såkalte eksperter, eller filmer seg selv mens de banner og kjører bil – eller skjeller ut joggere og hyttefolk på nettavisene. Deres egen dødsangst skinner tydelig i gjennom.

Burde vi være redde?

Vi har to trusler. Åpenbare skader som følge av viruset og langsiktige skader på samfunnet. Vil vi fortsatt kunne opprettholde dagens velferdsnivå og helsetilbud etter at «alt» er over?

Tenk deg at du befinner det i et rutefly med brann i motorene. Pilotene er tvungne til å stenge dem ned mens de kjører brannslukningsrutiner. Hva skal man være redd for? At man skal brenne opp, eller styrte i bakken? Før eller senere må nemlig motorene startes.

Briste eller bære!

Jeg opplevde dette for mange år siden. Mens flammene lyste opp i nattemørket og all motorlyd forsvant, mistet jumboen høyde. Noen skrek, andre jamret svakt. Flyvertinnene lå i en klynge på gulvet og tviholdt i innredningen. I møte med døden angret jeg ikke på det som hadde bragt meg opp i denne situasjonen. Før eller siden rammes vi av ett eller annet som tar livet av oss.

Vi må leve livet likevel.

Heldigvis greidde pilotene å starte motorene og kapteinens dirrende stemme kunne fortelle at vi var berget. Jeg håper vi greier å starte samfunnets motorer igjen når «brannen» er slukket, vel vitende om at den kan blusse opp igjen senere. Jeg heier på «mannskapene» og «pilotene» og håper at vi ikke tar bakken alt for hardt.

Optimister som vi er, har vi nå to tre flasker Amarone i huset.

Mine tanker går til de som bor i ett av verdens hardest rammede Corona-distrikt. De som har laget den gode vinen.

Smittens ettervirkninger

Omstillingen skjedde brått

Da jeg smekket igjen døren til det store kontorbygget på torsdag kveld følte jeg at Karenslyst kokte. Det tutet iltert flere steder, og jeg kunne høre folk som skrek ut av bilvinduene. På vei hjemover langs sykkelveien tenkte jeg på scener jeg hadde sett på kino. «Redde seg den som kan, før asteroiden kommer!» – eller noe sånt.

Det er ingen tvil om at tiltakene er nødvendige.

Etter hva jeg forstår, er det viktig å hemme utbredelsen sånn at dagens helsesystem rekker å behandle så mange som mulig. Det forhindrer ikke at du og jeg blir syke, men vi blir ikke alle syke samtidig. Jeg stoler på det norske helsevesenet og krysser fingrene.

Derfor tillater jeg å ta et lettsindig skritt tilbake for å se det hele fra oven.

Corona-viruset vil utvilsomt etterlate seg spor i verdenshistorien. Da tenker jeg ikke først og fremst på det vi kommer til å oppleve de nærmeste ukene, – ei heller de medisinske sidene – men samfunnsmessige endringer som vi kommer til å knytte til viruset.

Her er noen eksempler:

Under Corona-viruset sitter nesten alle kontorister, som ikke har samfunnsviktige oppgaver, på hjemmekontorer. En laptop med nett og VPN – og voilà, så er man på jobb. Vi kan delta på møter hvor vi kan både se og høre hverandre samtidig. Teknologien har vært her lenge, men mange har valgt å ikke benytte seg av muligheten, eller har ledere som ikke anerkjenner hjemmekontor som arbeidstid. Nå er ikke hjemmekontoristene outsidere lenger. Det er de som ennå sitter på kontoret som er det. Mange kommer til å få en aldri så liten aha-opplevelse -ikke bare over hvor bra teknologien fungerer – men at hjemmekontortid faktisk er arbeidstid. Trenger vi egentlig kontorpulter til alle – samtidig?

Jeg håper staten stiller garantier for likviditeten til Norwegian sånn at de kan fortsette med sine lavprisflyvninger. Uansett, kan Corona-viruset bli dråpen som tvinger lavprisselskaper til å sette flyene sine på bakken. Flere har slitt med dårlig lønnsomhet, og noen har allerede sett resultatene av «flyskammen». Før eller siden kommer det til å bli dyrere for deg og meg å fly, – og endringen kan godt komme i kjølvannet av Corona-viruset.

Flyselskapene har kanskje ikke tatt høyde for hendelser som Corona. I fredstid er det nemlig usannsynlig å oppleve at land stenger grensene sine på kort varsel. Det er ekstreme tiltak som tidligere har vært knyttet til krig, statskupp, bananrepublikker og force majeure. Hvis dagens grensestengninger viser seg å bli effektive, kan siviliserte land iverksette dette til andre, mindre alvorlige formål. Det vil begrense din og min bevegelsesfrihet.

Verre er det at Corona-viruset har bidratt til historiske lave oljepriser. Alle vet at etterspørselen etter olje er synkende og at oljeindustrien før eller senere blir tvunget til å omstille seg. Corona-viruset kan gjøre at dette skjer og ikke «senere». Corona-viruset er en god unnskyldning også for aktører i andre næringer til å iverksette omstillinger.

Varehandelen for eksempel.

Det forundrer meg at nedgang i varehandelen ofte blir forklart med endringer i kjøpekraft og konjunkturer, uten å nevne elefanten i rommet: Netthandelen. Klær, sportsartikler og elektro har lenge vært utfordret. For første gang har jeg bestilt medisiner på nettet. Ingen vits i å stå i kø på apoteket. Når nye kunder oppsøker nye nettbutikker, ender det med poengseier til nettbutikkene.

Netthandelen vil også øke innenfor dagligvarehandelen. Her hvor jeg bor, er det populært å få varer levert på døren. I Frankrike (og andre steder) kan man bestille varer på nettet og plukke dem opp på vei hjem senere. Man stanser bilen på «Drive»-feltet, trykker på knappen som fjernåpner bagasjeluken, og venter på at noen skal legge varene rett inn i bagasjerommet.

I dag kom beskjeden om at Frankrike stenger barer og restauranter. Det skal fremdeles gå an å hente pizza for å spise den hjemme. Kultur og sportshendelser kan også nytes hjemmefra. Trenger vi å sitte sammen med mennesker vi ikke kjenner?

Er jeg alene om å frykte et kaldere samfunn?

Coverbildet er del av fantastisk gatekunst som kan beskues i Brenneriveien ved Vulkan i Oslo.

Enten dem eller oss?

I morges så jeg et intervju på BBC. En kvinne satt fortvilet inne på et hotell på Tenerife mens bevæpnet politi holdt vakt utenfor. De hadde munnbind. Hun beskrev situasjonen på hotellet. Alle hadde fått utdelt munnbind og febermålere. Feberen skulle rapporteres morgen og kveld. Nøkkelkortene hadde sluttet å virke så familien kunne ikke forlate rommet samlet. De hadde vært nede i spisesalen for å få seg noe å spise. De greidde ikke å komme seg frem til maten. Det var flere hundre mennesker der. Klaustrofobisk. Mange hostet – uten munnbind. For hvordan skal man få i seg mat med munnbind?

Vi diskuterte det under lunsjen i dag.

«Går man ikke for langt, når man isolerer mennesker på et hotell og behandler dem som spedalske? «

Kvinnens familie var jo ikke syke. De hadde bare bodd på samme hotell hvor en italiensk lege hadde fått påvist Coronavirus. Hva er planen her hjemme? Kommer man til å stenge folk inne og skyte dem hvis de prøver å rømme?

En griper ordet…

– Statistisk sett er det ti ganger høyere dødelighet ved Coronaviruset som vanlig influensa. Hvor mange dør under en vanlig influensa?
– 1 av tusen?
– Stemmer. Det betyr at 10 av 1000 smittede kan dø. Hvis du er «ung og sprek» er sannsynligheten mindre, fordi «gamle og syke» dør først.
– I likhet med vanlig influensavirus, er Coronaviruset i stand til å mutere seg selv – og komme tilbake i en annen form. Det er allerede meldt om at en kvinne er smittet av samme virus to ganger.
– Det er det som bekymrer forskerne. Hvis dødeligheten er – si – 10 av 1000 ved hver smitte, vil risikoen for død kanskje dobles dersom viruset kommer tilbake i en annen form. Kanskje de smittede ikke har greidd å restituere seg etter forrige omgang. Med nedsatt almenntilstand havner de kanskje i kategorien «gamle og syke».
– Hvis man ikke isolerer de smittede, blir mange syke samtidig. Da tømmes medisinlagrene og dødsraten vil stige ytterligere.

– Det er dem eller oss!

Jeg tenker. Er ikke dette et trekk i tiden? Er det bare jeg som føler at samfunnet har blitt kaldere? At mange føler behov for å trekke linjer mellom oss og dem. En linje som trekkes stadig nærmere vår egen terskel, hvor avvikene mellom oss og dem stadig blir mindre. Frontene rettes mot båtflyktninger, asylsøkere, muslimer, fargede, miljøaktivister. Vi ønsker ikke svenske tilstander, – ei heller britiske og franske. Det er krefter i gang for å stenge grensene i Europa før det er for sent.

Før pesten kommer!

Jeg forundrer meg over mennesker som hater muslimer uten å kjenne noen personlig, verken som venn, kollega eller nabo. Og hva vet vi om klimaendringene? Det vi vet, får vi via nettet. På Facebook. Nettet florerer av nyheter som ikke er sanne, – men ikke direkte usanne. Det handler om retorikk. Hvordan nyhetene fremstilles. Det er en kunstart for alle som er skrive- og taleføre. De gjør det ikke for å skape en bedre verden. De gjør det for å høste klikk, «likes» og anerkjennelse.

Det er ikke vanskelig.

For ikke lenge siden delte noen en sak på Facebook om at en hvit innvandrerkvinne skulle sendes ut av landet til tross for at hun var fullt integrert i samfunnet og i fullt arbeid, mens en afrikansk innvandrermann – en versting – med flere volds- og voldtektsdommer fikk bli. Dette var ikke løgn – i hvert fall ikke da det ble skrevet for omtrent to år siden. Ett Google-søk avslørte at kvinnen hadde fått oppholdstillatelse etter å ha anket vedtaket, og at mannen nå satt i fengsel.

Snart får vi vite «sannheten» om Coronaviruset.

Det som jeg skrev tidligere i dette innlegget, var fritt sitert fra en lunsjprat mellom kolleger. Påstandene er et eksempel på halvsanne nyheter som kan gjøre leserne redde. Sånne nyheter skyller over oss, gjerne ispedd konspirasjonsteorier om at viruset er menneskeskapt – og at motivet er makt, rikdom og verdensherredømme. Sånt som skjer i James Bond-filmene.

Nå blir det lettere å skille dem fra oss. Hvis noen begynner å hoste i nabolaget, er det bare å stille borgervern med gule vester og munnbind. Det er enten dem eller oss.

Tanker om kjøtt

Er den tradisjonelle julematen i fare?

Hvis du ferdes langs motorveien forbi Sjølyst 15.00 på en hverdag, kan du få øye på en gråhåret mann som titter på trafikken gjennom panoramavinduer i et kontorbygg. Det er jeg som tar en time-off på en barkrakk med brødskive og nøtter, – nødvendig for å høyne blodsukkeret. Jeg trenger noen minutter alene for å rense tankene fra jobboppgaver. I stedet funderer jeg over det jeg får øye på i trafikken. Folk og fe på farten. For akkurat i disse dager transporteres nemlig mange dyr til de store slakteriene hvor produksjonen går på høygir.

Jeg er nokså sikker når jeg påstår: Det blir nok ribbe til alle sammen i år!

Jeg får øye på en bil fra Fatland på vei innover. Skapet har lufteglugger og jeg kan skimte lys der inne. Jeg forestiller meg dyr på siste reis. Hva føler de, tro? Har de noen formening om hva som kommer til å skje de nærmeste timene?

Jeg leste om en dyrlege som var forferdet over hundeeiere som ikke orket å være til stede når kjæledyret deres skulle avlives. Han ser hundens fortvilelse når den forgjeves søker etter kjente ansikter i rommet de siste minuttene den har igjen å leve. Jeg kjenner prosessen. For noen dager siden slapp jeg en av mine hunder løs på «de evige jaktmarker». Jeg er nøye med at den siste dagen skal forløpe som normalt. Ingen ekstra biffer eller overdreven kos. De vanlige turene, de vanlige godbitene, de vanlige godordene. Også da vi var på dyrlegekontoret, som vi var for to uker siden. Det var da vi fikk beskjeden. Etter hvert sitter jeg på gulvet med hunden min i fanget, mens jeg stryker ham rolig over hodet og i nakken. Så gir dyrlegen ham en sprøyte. Ikke den dødelige, men en sprøyte for å sove. Etter noen minutter får han sprøyten som får hjertet hans til å stanse.

Først da slipper jeg ham.

Mens tårene trillet, følte jeg skam. Jeg hadde forrådt en venn som «alltid» var ved min side – kroppsnært, og som kjente meg bedre enn de fleste. Jeg forestiller meg at hvis det finnes en tilværelse i det hinsidige, vil han komme logrende bort til meg når det er min tur til å vandre.

– Det kristne menneskesynet er under angrep fra miljøbevegelsen. Deler av den mener mennesket ikke er noe annet enn et litt intelligent dyr.

Utsagnet kommer fra Kjell Ingolf Ropstad. Krf-lederens angrep på miljøbevegelsen tegner et mørkt og dystert bilde av kristendommen. Fra min egen barnetro minnes jeg illustrasjoner hvor Jesus Kristus står med et lam på armen, omgitt av en flokk med sauer. Saueflokken er et symbol på mennesker som følger Jesus blindt – fromme som dyr ofte er – når de følger sin leder. Jeg mener man kan sammenligne mennesker med dyr, ikke for å gjøre menneskene mindre guddommelige eller sjeleløse. Tvert i mot. Jeg utelukker ikke at dyr kan ha sjel, de også, uansett hva den kirkelige lære måtte hevde.

Det er sånt som kan lede til kjøttskam.

Ingen stryker griser og storfe over hodet når de skal slaktes. Skal man spise kjøtt, kan man ikke unngå at dyr opplever slakteprosessen i redsel. Dyrene jeg så på vei mot slakteriet, har kanskje vært stuet sammen inne i skapbilen i flere timer før de skal stilles opp i kø for avliving. Dette er én av årsakene til at mange avstår fra å spise kjøtt. Miljøbevegelsen peker på at kjøttproduksjon bidrar til økt forurensing av atmosfæren. Sett i et verdensøkologisk perspektiv, er det uheldig at soya og korn går til kjøttproduksjon, i stedet for å mette mennesker.

Det er da jeg stiller følgende spørsmål:

Må vi spise kjøtt til alle måltider? Må vi spise kjøtt hver dag? Kan vi ikke kutte ned på kjøttmengden i kjøttbaserte retter? Selv spiser jeg mindre kjøtt enn tidligere uten å føle noe savn.

Det kan jeg gjøre uten å ha kjøttskam.

Eier Instagram relasjonene våre?

Poster du et bilde på Instagram, gir du samtidig Instagram rettighetene til det. Men det er ikke bare bildene Instagram eier. De eier også relasjonene dine. De kan nekte deg å endre dem.

please-follow-me-531x800

© Can Stock Photo / piedmont_photo

Eldre mennesker bør vise ekstra stor varsomhet med sosiale medier. De har ikke utviklet alle antenner for et sosialt liv på nettet. De kjenner ikke sperrene. De vet ikke hva som er privat og hva som er åpent for hele verden. De forstår ikke at noen har uredelige hensikter, – at folk som ikke kjenner deg, ønsker å høste fordeler på din bekostning.

For en stund skrev mediene om en eldre dame som hadde blitt lurt av en falsk frier. En staut mann i passende alder iført amerikansk marineuniform hadde tatt kontakt med henne på Facebook. «Han» hadde gitt henne komplimenter – og hun hadde gått fem på. Det økonomiske tapet var i millionklassen. Det følelsesmessige tapet hadde ennå ikke sunket inn.

Damen fra Oslo var ikke det eneste offeret. Det eksakte antallet er ukjent. Men ett offer hadde ikke tapt et øre, – bare sitt ansikt. Marinesoldaten på bildene.

For et par år siden opprettet jeg en profil på Instagram til et bloggprosjekt. Bildene jeg poster, er biler jeg har kommet over på min vei. Det er biler som enten er spesielle, gamle eller eksklusive – helst tatt samme dag som de publiseres. Jeg trenger strengt talt ikke ha noen følgere, men oppdaget at det er hyggelig å få nye venner, selv om mange kun er virtuelle. Mange ferdes i mine områder i Norge, Frankrike og Storbritannia. Mange deler mine interesser for biler, foto, reiser, arkitektur, dachshunder, og hva det måtte være. Men i bunn og grunn er min Instagram-profil et sted for bilnerder. Emnespekteret er smalt og vil kjede livet av mange.

Derfor ble jeg forbauset over at flere begynte å følge meg på Instagram. I tråd med hva jeg oppfatter som god folkeskikk, følger jeg gjerne tilbake. Ja, ikke alle. Ikke unge kvinner som kun har en håndfull følgere, til tross for at de er svært vakre og barmfagre. Jeg er ikke født i går.

Fenomenet er godt kjent på Instagram.

Du får en ny følger, en som ikke er eksakt i samme målgruppe som deg. Du følger likevel tilbake. Etter en kort stund har vedkommende slettet deg fra sin følgerliste, mens du intetanende fortsetter å følge. Jeg føler meg brukt i et uetisk spill. Noen har utnyttet min brukerkonto til å berike seg selv. Kanskje ikke like graverende overgrep som marineoffiseren fra USA, men en type aktivitet jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Er det jeg som ikke forsto spillereglene?

Lot jeg meg dupere av at en vakker, sporty kvinne eller cool treningsgutt ville følge meg og mine biler? Niks. Jeg følger ingen på Instagram uten å ha sjekket at vi har en snev av felles interesser. Det kan jeg se ved å studere bildene og se hvem de selv velger å følge. Jeg ser også etter at vedkommende har en rimelig balanse mellom antall følgere som følger dem og antall de selv følger. Jeg foretrekker vanlige mennesker og ikke super-coole hot-shots. Akkurat nå holder jeg på å slette tusenvis av profiler jeg følger, som ikke lenger følger meg, og som jeg ikke har noen interesse av å følge, og som jeg ikke kan forstå at jeg noen gang kunne finne på å følge.

Har jeg vært bevisstløs?

Hvordan kan det ha seg at kvinnen som fulgte meg, som jeg valgte å følge tilbake, egentlig er modell og værdame i Hellas, har 30 000 følgere på et par uker, og som selv kun følger en håndfull brukere? Hun er neppe interessert i en gråhåret mann fra Norge som fotograferer snåle biler. Jeg innser at hun aldri kan ha hatt noe som helst ønske om å følge meg.

Så merkelig at mange av de personene jeg følger, er fremstående artister, kunstnere, politikere, modeller, designere, næringslivstopper, profesjonelle livsnytere og rikinger? Offisielle personer. Jeg, som ikke liker sånne mennesker, ville neppe fulgt dem på Instagram hvis jeg visste de var det. Jeg et sikker på at profilen deres så annerledes ut da jeg besluttet meg for å følge dem. Dessuten, tenker jeg: Hvor ydmykende må det ikke være for en fremtredende mann og kvinne å bruke dirty triks for å skaffe seg følgere? Gjør norske politikere og andre kjendiser det samme? Jeg tror det. Det er vanskelig å komme videre med kun 100 følgere på Instagram.

Det sies at det er mye vanskeligere å tjene den første millionen enn den andre. Sånn er det også med følgere på Instagram. Det er lettere å bli store hvis du allerede er stor. Du kan nemlig kjøpe deg en start. Hvor mange vil du ha? 30 000? Bruk vår betalingsløsning!

Jeg har sett det med egne øyne. Kjendisenes bilder benyttes til å skape en profil over en alminnelig, hyggelig person som skaffer godtroende følgere fra andre steder i verden – ikke der hvor kjendisene er kjent. Når det bestilte antall følgere er nådd, sitter Instagram-brukeren med 30 000 godtroende fjotter, uten at vedkommende selv følger noen som helst, Idiotene som trykket «follow» vet ikke at profilen nå tilpasses et helt annet publikum. Bil-interesserte Instagram-brukere blir over natten følgere til sminkesider, og lignende.

Det er ikke Instagram som er synderen. Tredjeparts-leverandørene fikser alt på kort tid uten at Instagram stanser det. Meg, derimot, kan ikke uten videre slutte å følge tusenvis av håpløse følgeforhold. Sletter jeg for mange på kort tid, opplever jeg at Instagram stanser meg. De sier at mine forsøk på å avslutte følge-forhold er et forsøk på å sabotere Instagrams verdifulle data. Da er det jeg som blir ekskludert, ikke luringene i bakgrunnen.

Problemet med Instagram er at alt du og jeg laster opp, er Instagram’s eiendom. Ikke bare eier de bildene våre, – de eier også relasjonene våre. Hvis alle ryddet opp i følger-listene sine, ville mange av dagens brukere ikke se noen vits i å bruke tjenestene. Mange av de som er store på Instagram i dag, ville aldri greie å skaffe følgere på ærlig vis. Mange er store fordi de startet opp som store. En profil med 30 000 umælende følgere har kjempegode muligheter for å vokse, uansett hvor dårlig den er.

Folk velger vinnere.

Lurer på hva Instagram hadde vært hvis ingen fikk jukse?

Kampen mot de politisk korrekte

Er miljøbevegelsen i ferd med å skape et nytt klasseskille?

I dag er det nesten ingen som med hånden på hjertet kan identifisere seg som arbeider, selv blant de som med all grunn kunne ha gjort det.

Er vi blitt klasseløse?

Da «de gule vestene» begynte å demonstrere mot økt drivstoffskatt i Frankrike, var ett av bevegelsens argumenter at det ikke var rettferdig at «vi» skal betale for landets klimakrav. «Vi», i denne betydningen, er de som reagerte på avgiftsøkningen, som ble innført for å finansiere landets klimakrav i henhold til Parisavtalen.

Vi kan trekke paralleller til de norske «gule vestene».

Tidligere i høst demonstrerte de mot planlagte utvidelser av bomstasjoner. De pekte på en tilsvarende urettferdighet – en usosial avgift som legges på skuldrene til mennesker som bor utenfor bykjernene, som ikke har anledning til å velge alternative transportmidler. «Hvorfor skal vi betale?»

La oss se globalt på miljøproblemene.

De er utvilsomt skapt av den vestlige verdens overforbruk. Nå begynner de rikeste av oss å angre. «Hvorfor stanset vi ikke i tide?». Noen har begynt å bremse forbruket. I dag skal alt være bærekraftig og kortreist. Men forbruksveksten kan ikke bremses. Ikke globalt. Skal vi greie det, må vi henvende oss til husstander i andre deler av verden som akkurat nå kjøper kjøleskap, farge-TV’er og utrangerte biler. De vil reagere på samme måte hvis «vi» sier til dem at «Sorry, dere kan ikke starte samme kjøpe-galei som oss!»

«Vi» i denne sammenhengen er de politisk korrekte. De som bor på Ullevål, Berg, Tåsen, eller der hvor det går trikker og busser – og det nye byrådet har sørget for å brøyte sykkelstiene så folk kan sykle hele året. De fleste har master- eller doktorutdannelse, godt betalte jobber, – er innflytelsesrike, veltalende, skriveføre, samfunnsengasjerte, kulturelle, – og, selvfølgelig, miljøbevisste. I dag kjører de Tesla – uten skatter og avgifter. Diesel-bilene solgte de for to år siden.

De brukte og velfungerende diesel-bilene ble kjøpt opp av mennesker langt utenfor bomringene. De som valgte å bosette seg i boliger til halv pris, på steder hvor kollektivtrafikken aldri har fungert, i sovekommuner som tar innflytternes skattepenger uten å tilby noe tilbake. Endelig kan også «vi» kjøre BMW og Mercedes. «Vi» i denne sammenhengen er «de gule vestene» – de som har gjort en materialistisk klassereise. Nå et det deres tur, akkurat som nyrike familier i Kina og Vietnam som har kjøpt seg mikrobølgeovn og farge-TV.

Ingen er i stand til å nekte millioner av kinesere en klassereise lik vår egen, selv om den ødelegger kloden. Vi får heller skape vår egen miljøbevegelse. Når «de politisk korrekte» vedtar tiltak mot bilkjøring – i miljøbevegelsens navn – blir det som en rød klut for «de gule vestene». Hva får folk fra hele landet til å skrive rasende kommentarer når folkevalgte Oslo-politikere innfører tiltak i Oslo sentrum? Majoriteten av de hatefulle kommentarene kommer fra mennesker som knapt har vært i Oslo sentrum, og aldri noen sinne kommer til å kjøre bil innenfor Ring 1. Hatet er reelt, men ikke rettet mot sak. Det er et klassehat, – de «gule vestene» mot «de politisk korrekte». Miljøvern, som egentlig vedrører oss alle, oppfattes som et middel for å skape klasseskille.

Hvem sier at verden går mot en miljøkatastrofe?

Klimaforskernes teori om menneskeskapt, global oppvarming legitimerer «de politisk korrektes» iverksettelse av miljøtiltak. Forskerne tilhører for øvrig også «de politisk korrekte». Det finnes alternative forskere som mener at det ikke er overveiende grunnlag for å hevde at den globale oppvarmingen eksisterer. Andre mener at den eksisterer, men ikke er menneskeskapt.

Mye tyder nok på at den globale oppvarmingen eksisterer og er skapt av mennesker. De politisk korrekte forskernes budskap blir like vanskelig å formidle i vår tid, som at jorden var rund på Christofer Columbus’ tid. Før eller siden kommer sannheten frem, og da kan det være for sent å endre kurs.

Det er synd at våre egne «gule vester» – «den nedre middelklassen» – fører kamp mot «de politisk korrekte» gjennom å fordømme et hvert miljøtiltak som berører elbiler, veiprising og byplanlegging. Den kampen kunne vært ført på andre måter og med andre politiske saker. Vi må innse at miljøbevegelsen alltid vil være en del av «det politisk korrekte» både i Norge og resten av verden. Ønsker vi virkelig politiske ledere som sier at den globale oppvarmingen ikke eksisterer?

Våkn opp! Jorden er rund …

Der hvor hjertet er


Drømmer er merkelige ting. Uansett hvor fantastiske de er, så er de borte få sekunder etter at man har våknet. Når den er borte, er den borte. Samme drøm oppleves sjelden flere ganger.

Jeg har en sånn drøm.

Jeg befinner meg i et hus, skuer ut over vannet, oppover dalen mot Rondane i det fjerne. Så blir jeg plutselig fylt av angst. «Vi kan ikke være her», sier jeg med hamrende hjerte. «Joda», hvisker kona mi. «Det går fint. Ingen kommer til å merke noe».

Så våkner jeg.

Det sies at «hjemme er der hvor hjertet er». Gjennom livet har jeg solgt flere flotte boliger som har fungert som våre hjem. Når de er solgt, er de solgt. Borte for godt. Men for åtte år siden leide jeg ut et hus til en annen familie – som hytte. Det er det huset jeg har besøkt i drømmene mine, natt etter natt.

Det var huset til farmoren min.

I helgen var kona mi og jeg der. Leieforholdet er sagt opp. Atter er det vi som disponerer det. Nå er det flere år siden drømmen har hjemsøkt meg. I høst hadde jeg stilt meg åpen for å selge bestemorhuset for Tesla-penger, men de voksne barna mine ønsket å beholde det. De har minner fra barndommen sin som ikke kan kjøpes tilbake for penger.

Jeg elsker slagordet til en forretningskjede som har spesialisert seg på restepartier. «When its gone, its gone». I mitt hode var bestemorhuset «gone» – «gone» til noen andre enn meg. Kanskje følte jeg meg for gammel til å gå med øks og motorsag, slå med ljå, ordne med ved til vinteren, snekre på husene, drive garnfiske etter sik, dorge etter storaure i høstmørket og kanskje få øye på Huldra?

Nå gleder jeg meg til å være i huset. Tenk en gang å få grave etter meitemark sammen med en helt ny, oppvoksende generasjon! Jeg stusser over drømmen. Mens jeg befant meg andre steder, kan hjertet mitt hele tiden ha vært i det gamle huset. Da kan jeg ikke se bort fra at når jeg selv en gang er «gone», så befinner sjelen min seg ved kjøkkenvinduet og skuer utover vannet.

 

Politiker i fella

De er ikke våre herrer. De skal være klar over, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de legger seg, at de er våre tjenere.

Ordene stammer fra Erik Bye i filmen Giganten. Det handler om at politikerne aldri må glemme å lytte til velgerne sine, de som ga dem tillit og makt. Problemet er at politikere, som andre mennesker, lett glemmer sine tillitsverv, og begynner å «tro at de er herrer» (for å sitere Erik Bye en gang til). Som politikere, må de lytte til mange, – til ledere i embetsverket, næringslivet, kulturlivet, storinvestorer og politikere. Men de må aldri glemme å lytte til sine velgere, også.

I Frankrike begynner det å bli en utbredt oppfatning at Emmanuel Macron har gått i samme felle som Erik Bye så treffende beskriver. Som tidenes yngste president ble han stemt frem av folk som kanskje ikke var særlig fornøyd med sitt eget parti, og som ikke ønsket at landet skulle falle i hendene på kommunistene eller høyrepopulistene. De ga sin stemme til Macron – en mann av folket.

I min del av Frankrike ligger den siste bomstasjonen på vei til Spania. Jeg kjenner noen av dem som iførte seg gule vester og troppet opp der for å markere avsky mot Macron’s avgiftsøkning på bensin og diesel. Det var gemyttlig stemning , – ikke bare blant demonstrantene, men også blant bilene som passerte. Med få unntak iførte alle sjåførene seg den gule vesten eller la den synlig på dashbordet for å uttrykke sin støtte til saken.

Frankrike trenger tilskudd for å dekke økte klimaforpliktelser i tråd med Paris-avtalen som ble vedtatt før Emmanuel Macron kom til makten. «Smarte» hoder i den franske regjeringen hadde kommet frem til at økte miljøkostnader vel kunne dekkes gjennom økte avgifter på forurensende ting, som bensin og diesel. Da ville man ikke bare få dekket de økonomiske forpliktelsene, – men også stimulere flere til å kjøpe miljøvennlige biler. To fluer i en smekk. Kanskje byråkratene tok en «high five» seg i mellom?

Men de hadde glemt å lytte til velgerne sine. Det kan vise seg å bli sjebnesvangert.

Tidligere avgiftsøkninger under president François Hollande var langt fra populære, men hadde i det minste en sosial profil. Frankrike er ikke like klasseløst som Norge. Majoriteten tilhører en slags nedre middelklasse som greier seg selv økonomisk, men som ikke har flust med penger. De har ikke råd til å kjøpe nye elbiler. I min del av Frankrike bor mange i avsides landsbyer fordi det er billig. Følgelig må de kjøre lange avstander, gjerne med eldre firehjulstrekkere for å komme frem på bratte, svingete og smale veier. Avgiftsøkningen går rett inn i disse familienes daglige velferd, mens høyere samfunnsklasser ikke merker noen verdens ting.

Også påfølgende lørdag tok mine venner på seg gule vester og stilte seg opp ved bomstasjonen. Hilsninger ble utvekslet mellom demonstranter og passerende kjøretøy. Baguetter og drikke ble fordelt gjennom sidevinduer. Noen snekret en hytte for å holde varmen. Gjennom løpende Facebook-oppdateringer kunne jeg se at stemningen var høy. Men etter hvert kom det inn meldinger om at gule vester tente fyr på bomstasjonene, gjorde hærverk, trakasserte journalister og angrep politiet. Hardcore demonstranter – ikke like godmodige som de som stilte opp de første helgene. Hvem er egentlig «de gule vestene»? Fransk presse er full av tolkninger. Et nytt 68-opprør? En ny revolusjon? Et klasseopprør?

Den opprinnelige årsaken, – den usosiale avgiftsøkningen, har kommet i bakgrunnen. Det som fikk begeret til å flyte over, var at presidenten skjøt seg selv i foten fordi han beviselig ikke hadde lyttet til sine velgere – til folket. Og nå er det for sent å angre, for sent å begynne å lytte.

Nye, mer aggressive og utagerende gule vester har sluttet seg til bevegelsen. Protestene er nå rettet mot politikere og valgsystemer som ikke lytter til folket – som ikke gir folk flest politisk innflytelse. En slags klassekonflikt. Demonstrantene krever Emmanuel Macron’s hode på et fat. Får de det som de vil, kan det bli åpnet et meget farlig tomrom i det politiske maktspillet.

Jeg siterer nok en gang Erik Bye:

Politikerne må en gang lære …