Forfatter: terjebjornstad

Arbeidslivets Fado

lisbon-700-3

Jeg har vært i Portugal med jobben.

Teambuilding. Det ga oss anledning til å snakke om det vi ikke har tid til å snakke om i arbeidstiden. En medarbeider presenterte en robot som han hadde laget på fritiden. En robot som kan se, snakke og utføre kommandoer formidlet gjennom en av de kommersielle nettjenestene jobben min leverer. Det var kult å se den lego-lignende skapningen. Synd at den ikke var opplært til å lytte. Den plapret nemlig ustanselig i munnen på sin Herre for å klage på ett eller annet.

Vi var i Lisboa.

Der fremføres det en spesiell type sang, kalt Fado. Det er en tradisjonell sangart uttrykt med intens innlevelse, lengsel, følelse, hjerte og smerte. Det finnes egne barer og scener hvor amatører fremfører Fado hver kveld. Det synges Fado i gatene. Jeg er fascinert av følelsene som uttrykkes, men grøsser når artistene ikke treffer tonene. Det hender ganske ofte, fordi følelsene har lett for å bli sterkere enn stemmen.

Vi var på bar.

«Hun jobber hele tiden».

En av mine kvinnelige kolleger ventet på en venninne fra Spania. De hadde leid en airbnb-leilighet i nærheten for helgen. Arbeidslivet i Europa er tøft, spesielt for de yngste. Det er vanskelig å få en fot innenfor. Skulle du være en av de utvalgte, kreves det mye av deg. Lange dager gjør at det blir vanskelig å finne tid og energi til aktiviteter utenom arbeidslivet, – som å holde kontakt med gamle venner. Det kan lett bli en ond sirkel.

Min datter jobber i London. Hennes lønn er som andre nyutdannede. Den dekker bare det aller nødvendigste. Et værelse i en trygg forstad, enkel mat, samt litt fritid. Den dekker hverken avdrag på Lånekassa eller større utskeielser. Den onde sirkelen er at hvis man ikke har råd eller tid til fritid, stjeler bare jobben enda mer av livet ditt.

Robotene kommer!

Det sies at neste store tekniske nyvinning er robotene. Hvis du tenker på fabrikkjobbene, så er de for lengst robotisert. Nå snakker vi om roboter som skal overta saksbehandlerne og kontoristenes jobber. Jobber som krever master, initiativ, samt evne til å jobbe selvstendig. Da vil mange av de som er innenfor arbeidslivet, ubønnhørlig ryke ut.

En taxi stanset utenfor.

Silregnet hadde tatt pause, men vannet sildret ennå langsomt og lydløst mellom brosteinene. Venninnen ankom baren med trillekoffert og et stort smil, – og hilste på alle – på hvert kinn. Stemningen var god. Den portugisiske verten satte på spansk musikk som hyllest til sine spanske gjester. Glemt var arbeidslivet.

På stragegimøtet vårt tidligere på dagen hadde lederen annonsert min sorti fra arbeidslivet. Ikke nå, men om tre årsoppgjør. Min jobb er å utvikle programvare. Det er ferskvare. Den varen som lages i dag, blir neppe brukt om tre år. Da er det nye ting på gang. Kanskje kollegene mine da blir satt til å utvikle roboter. Dingser som overtar jobbene til unge mennesker som akkurat har greidd å få en fot innenfor arbeidslivet.

Fado Vadio er en omreisende fado-sanger.

Det sies at sangarten Fado er skapt for å uttykke den sorg mange opplevde ved å miste sine kjære på sjøen. Portugal er i likhet med Norge en sjøfartsnasjon.

Når jeg bruker Google.translate, oversettes «fado vadio» til «f…… looser». Det er åpenbart feil. En god fado-sanger behandles med respekt, men blir neppe rik. Til det finnes det for mange av dem.

Neste gang jobben min kommer til Lisboa på teambuilding finner de kanskje den gamle kollegaen deres i hjørnet med Brugal Cola i glasset, klimprende på gitaren sin mens han øser ut hjerte- og smerte fra et fordums arbeidsliv.

lisbon-700-1

Jakten på nettverket

På onsdag kveld ble jeg kontaktet av en utenbys venn og tidligere kollega. Han er pensjonist og har oppholdt seg ganske mye i utlandet. Det var mer enn ti år siden vi snakket sammen.

– Jeg kjører rundt og leter etter huset ditt nå.

I følge SMS’en var han like i nærheten. Men jeg var ikke hjemme. Jeg var på jobb fremdeles. Som programvareutvikler får jeg ideer til å spille sammen i det vi kaller «skyen». Problemet var at ingen ting spilte. Ikke sammen. Ikke ennå. Morgenen etter ville jeg være på vei til London. Tiden var i ferd med å renne ut for meg. Hvis ting tar for lang tid, kan prosjektet bli stanset. Da kommer noen til å be meg gjøre noe annet. Kanskje noe kjedeligere.

Om tre og et halvt år blir jeg pensjonist.

Jeg jobber i et hypermoderne glassbygg. I bygget på andre siden av gaten ser jeg at mange fremdeles er i full sving. Menn og kvinner i sin beste alder, i hvite skjorter og pene bluser sitter de på kontorene og skriver på PC’ene sine. Selv om de ikke jobber med det samme som meg, antar jeg at de drives av samme iver og frykt.

Jeg sa det ikke passet.

Når jeg tenker etter, består nettverket mitt nesten utelukkende av folk fra yrkeslivet mitt. Om tre og et halvt år – når jeg er pensjonert, – hvilket nett har jeg da?

Samme tid dagen etter. Det er torsdag. Jeg befinner meg i London sentrum, bare noen hundre meter unna lysene som er tent for ofrene etter gårsdagens grusomme attakk. Jeg skal møte datteren min som jobber i nærheten. Vi har ikke sett hverandre siden jul. Jeg håper alt er bra med henne.

Jeg rakk å få øye på henne før hun så meg. Det tok meg bare ett sekund å se at hun hadde det fint. Jeg er så stolt av henne. Hun er en av de velkledde kontoristene som commuter til sentrum hver dag. Hun går med målrettede, raske skritt og sier «sorry» og «-scuse me» når hun dulter borti vasete turister.

Vi gikk på pub.

Avsperrede gater, oppbud av væpnet politi, blålys og sirener. En gærning på min egen alder tørnet fullstendig og drepte tilfeldige mennesker, sånne som de som befinner seg her i puben. Sånne som datteren min. Å jobbe i London er ingen dans på roser. Det er lange dager. Mange har lange reiseveier. Mange tjener godt, men de fleste har ganske ordinære lønninger. Nybegynnerlønningene står ikke i stil til prisnivået. Du må vise at du kan prestere noe før du får høyere lønn.

Jeg tror ikke pengene er drivkraften. Jeg så et TV-program om folk på «benefits». En ung polakk hadde slått seg sammen med et tannløst, britisk kvinnfolk med whiskystemme. Etter to måneder begynte pengene å strømme inn. Han hadde ingen planer om å tilføre noe tilbake til samfunnet. Han hadde det fint i sofaen sammen med det tannløse kvinnfolket. Men han får ikke ta del av det jobbnettverket folkene her inne i puben har.

Datteren min forteller at mange går på pub hver dag etter jobben. På fredager samles hele kontoret hennes på puben etter lunsj. Sjefen spanderer på hele kontoret. Hvis det ikke skjer noe veldig viktig, blir man gjerne på puben ut over ettermiddagen. Jeg regner litt på det. Man slutter på jobb halv seks. Så er man på puben én og en halv time. Deretter tar man toget hjem. Det er mange triste, overprisede steder i Greater London. Steder som ikke innbyr til annet enn å sove.

Da blir jobbnettverket viktig.

🙂 Om tre og et halvt år er det kanskje jeg som kjører rundt for å gjenskape nettverket mitt.

Klikk her hvis filmen ikke kan avspilles hos deg.

Grå mote


I helgen har vi dyrket kjønnsrollene. Mor bestemmer farge, far maler. Helt siden vi flyttet inn i heis-peis-og-garasje-leilighet, har vi mislikt de kritthvite gipsplatene på veggene. Stuen med den åpne kjøkkenløsningen ble det første rommet på to-do-listen.

Husets frue hadde bestemt farge. Farge og farge. Nå skal jo alt være i en eller annen gråtone. Akkurat som biler. Ingen velger røde og gule biler lenger. Det er gråtoner som gjelder. Så diskusjonen har ikke dreid seg om hvilken farge som skal velges, men hvor mørk den skal være.

Det er her kjønnsrollene kommer inn. Det er damen i huset som har veto når det gjelder farge. Jeg fryktet fruens valg ville bli for mørk. Hvis veggene blir for mørke, kryper de inn på deg. De gjør rommet mindre og dystert. På den annen side, skaper mørke farger lunhet og varme.

Når malingen er i hus, utføres malerarbeidet av mannen i huset. Før første malerspann sprettes, skal det tapes for at overgangen til den nye fargen skal bli skarp. Det skal avfettes med salmiakk for å få godt feste. Alt i alt ble det tre lag fra den britiske malingsprodusenten Farrow & Ball.

En flaske god Chianti sto klar på benken – som belønning. Først halv tolv på kvelden kunne vi innta vårt første måltid til levende lys omgitt av nymalte leiregrå vegger.

I dag, da jeg luftet dachsene, passerte jeg en av de nybygde blokkene i nærheten. Nesten alle leilighetene hadde vegger i samme gråtoner. Jeg tenker med tilfredshet at 9 av 10 beboere neppe kan ta feil med hensyn til fargevalg. Grå vegger er så absolutt på mote. Like populært som blomstrete oransje tapeter var på syttitallet. Problemet med ting som er veldig populært i dag, er at de blir totalt ute den dagen de ikke lenger er på mote.

🙂 Håper det blir veldig, veldig lenge til.

Alt fargeavstemt som i en møbelbrosjyre. 300 kroners taklampe fra Ikea skal byttes, i følge husets interiør-ekspert.

Farge i puter gjør at ikke alt blir grått.

Lysbrytere og varmepanel ble mer synlig på mørkere vegg.

Den grå veggfargen matcher den stålgrå splash-back over kjøkkenbenken.

Kafferus

Jeg liker kaffe. Jeg nyter lyden når husets kaffemaskin starter opp om morgenen. Jeg gråt da husets damer kom hjem med det italienske vidunderet, og jeg måtte bære min slitne Moccamaster ut i garasjen. Lenge håpet jeg at den nye kaffemaskinen skulle gå i stykker, så jeg triumferende kunne la den gamle trakteren gjøre come-back. Jeg må imidlertid innrømme at drikken med nykvernede Java-bønner overgår det meste jeg hadde smakt av kaffe tidligere.

Ingen blir født til å like kaffe. Ikke øl eller whiskey, heller, for den saks skyld. Jeg tvang meg selv til å drikke kaffe da jeg begynte å kjøre bil. Det forventes jo at voksne mennesker drikker kaffe. Jeg syntes det ble for komplisert å be om te eller cola, når lukten av nytraktet kaffe lå i luften. Dagliglivet er enklere for oss som drikker kaffe. Men det tok lang tid før jeg lærte å innta den varme drikken med nødvendig forsiktighet. Det var lett å glemme seg. Som attenåring kjørte jeg derfor land og strand rundt med skinnfrie og forbrente gommer.

Smaken av kaffe er udiskutabel god både alene, og sammen med kaker, sjokolade, sukker og melk. Kaffen forsterker liksom smaken av søtsakene. Men den beste comboen er svart kaffe sammen med blåmuggost. Det er bare helt himmelsk!

Jeg synes det er merkelig at alle prater om virkningen av kaffe, uten å kalle det for det det er, nemlig et rusmiddel. Koffeinet i kaffen gjør oss oppspilte, våkne og oppmerksomme. Tar du med en kopp kaffe til et møte, er det større sannsynlighet for at du får med det alt som blir sagt, uten å duppe med hodet. Men gir ikke kaffen også andre effekter? Virker den ikke angstdempende? Føles det ikke tryggere å tilnærme seg kompliserte saker og vanskelige mennesker når man slurper i seg litt kaffe? Blir man ikke lettere til sinns, rett og slett?

Det kan hende dette med rus bare er innbilning, – en slags ønsketenkning. Kanskje det ikke er selve kaffen, men å kunne fomle med noe annet, – noe som avleder oppmerksomheten i tilfelle man blir stilt til veggs? Kanskje skape en pause i en kjapp ordveksling? -Må bare ta en slurk kaffe først mens man håper at andre har noe på hjertet?

Jeg drikker mest kaffe før tolv. Jeg elsker å drikke kaffe de første timene etter at jeg har våknet. Spesielt på søndager mens kroppen går på halv maskin. Da kan jeg gjerne drikke 3-4 kopper og ta en lur på stigende kafferus. Jeg vet at mange synes dette høres snålt ut, fordi koffeinet jo er kjent for å virke oppkvikkende. Mange får rett og slett ikke sove i det hele tatt etter å ha inntatt kaffe. Det kan være innbilning, siden alle sier at kaffe skal holde deg våken.

Jeg kan love at å sove på kafferus er en helt spesiell opplevelse. Hjernen holder seg klar under søvnen, og søker ubevisst løsninger på det ene og det andre. Så når du våkner, er det ikke umulig at du plutselig skjønner hvordan uforklarlige ting henger sammen.

🙂 Kvalitetssøvn

Java-bønner. De beste råvarene som kan skaffes.

Java-bønner. De beste råvarene som kan skaffes.

Det italienske treskeverket kan nå feire 10 år. Caccia Brera heter den,

Det italienske treskeverket kan nå feire 10 år. Caccia Brera heter den,

Nykvernet Java i en typisk bloggekopp.

Nykvernet Java i en typisk bloggekopp.

Ostekake og kaffe går godt sammen.

Ostekake og kaffe går godt sammen.

Generasjon «E»

-Hva faen er’re du driver med?

Med hamrende hjerte river jeg opp døren på bilen som holdt på å meie meg ned på fortauet.

-Jeg SÅ deg ikke … unnskyld!

Jeg vet ikke hvor den unge damen hadde oppmerksomheten sin. Det må ha vært mye viktigere enn meg, – den levende personen som plutselig var rett foran bilen hennes idet hun svingte over fortauet. Jeg begynner å ane et mønster. Zombie-lignende mennesker som har oppmerksomheten sin andre steder enn der de fysisk befinner seg.

Ta for eksempel mannen i trettiårene som gikk sideveis ut i kjørebanen rett foran meg med mobilen sin foran ansiktet. Han måtte selvfølgelig gå sideveis, med ansiktet vendt fra kjøreretningen, for ellers ville jo sollyset falle på mobilskjermen. Akkurat da jeg kom syklende i dragsuget fra en bil. Kun et desperat primalskrik reddet zombie-skapningen fra å bli fraktet bort med nakkekrage.

Jeg skal ikke legge skjul på at det handler om uvettig mobilbruk. Mobilbruken reduserer effekten av de sosiale antennene. De blir mer opptatt av å velge korrekt «emoticon» i chatten, – enn å sense om personen de møter akkurat her og nå, ønsker å passere på høyre eller venstre side. Mobilbruken forandrer også virkelighetsinntrykkene. Hvilke prioriteringer gjorde den unge damen seg bak rattet, tro? Her hadde hun kanskje akkurat sett levende bilder av bedårende hunder og pusekatter bli reddet i nød, – i samme sekund som en middelaldrende, heseblesende idiot forteller henne at han holdt på å bli overkjørt. Herregud! Man må jo få tid til å fordøye inntrykkene!

Men er det bare uvettig mobilbruk?

Jeg vet at jeg står i fare for å utpeke meg selv som en sur gammel mann som fordømmer alle trettiåringer – våre nye voksne – over samme kam. Men det må være noe alvorlig galt med trettiåringer og fellesskapsfølelsen. Man kan ikke bare ignorere sosiale antenner, – de som jobber utrettelig i underbevisstheten vår for å kartlegge relasjoner til menneskene rundt oss, – på gata, i venterommet, på bussen, på flyet, i butikken og så videre. Antennene skaper kontakter vi ikke nødvendigvis er bevisste på. Hvis du befinner deg blant folk, vet underbevisstheten din hvem du føler sympati for, og hvem du bør passe deg for. De registrerer og anerkjenner personene i omgivelsene våre. Det fungerer som et slags smøremiddel i menneskemylderet. Uten sosiale antenner ville vi ikke vært noe annet en gjeng vandrende dauinger, – eller zombier som det kalles.

Skjedde det noe etter at «Hold-kjeft-og-spis-is»-foreldrene ble etterfulgt av de gode foreldrene som satte barna i høysetet? Som tilba sine barn som Guder? Som lot dem bli fulle av seg selv og sitt eget ego? Som skånet dem fra å utvikle egne sosiale antenner? Som lot dem føle at hver og en var verdens midtpunkt? Som ga dem mobiltelefoner til jul?

Jeg ser daglig trettiåringer i gata der kontoret mitt ligger, – mest hvite, norske menn, – elsket av sine mødre og fulle av seg selv. De ser hverken til høyre eller venstre der de vandrer nonchalant med mobilen foran ansiktet. De bryr seg ikke om de skjærer rett foran andre mennesker, – unge, gamle, svaksynte, barnevogner eller jekketraller. De bryr seg ikke. Og hvorfor skulle de bry seg om biler før de krysser gata akkurat hvor og når det passer dem? Gjerne sidelengs.

Det er kanskje ikke bare mobilen sin skyld.

Har vi fostret en generasjon egoister?

disaster3

To måter å dø på

I helgen druknet en ung mann i Venezia. 22-åringen var kommet som båtflyktning til Italia for litt over et år siden.

Han hadde bare sittet og sløvet på kanten av kanalen. Nå lå han ute i vannet. Hodet duppet stadig under. Ingen vet med sikkerhet hvorfor han havnet i vannet. Mye tyder på at det dreier seg om et selvmord.

Det hele ble filmet fra den andre siden av kanalen. I nærheten høres høye tilrop, som «Afrika!», «Han er dum», «Han ønsker å dø», «Dra hjem dit du hører hjemme». Noen forsøkte å kaste ut redningsvester til ham, men forgjeves. Den unge mannen kunne trolig ikke svømme. Pateh Sabally døde bare få meter unna sine tilskuere.

Kanskje var det sørgelige utfallet uunngåelig. Nå, i januar, holder vannet i kanalen bare 5 grader. Det er gale-matias å hoppe uti uten sikring, og det var neppe tid til å skaffe nødvendig materiell som tau og flytemidler, selv om det lå en bemannet båt like ved.

Jeg håper ikke tilropene representerer generelle italienske holdninger – ei heller andre europeiske land. De minner meg likevel om kommentarfelter i norske aviser når det gjelder innvandringsspørsmål. Kunne det som skjedde i Venezia, ha skjedd ved utebrygga i en norsk by?

I oppegående samfunn forventes det at folk utviser et minimum av menneskeverd. I krigsherjede områder og land der sivilbefolkningen er blitt herset med i flere år, forsvinner menneskeverdet gradvis. Vi mennesker er dessverre ikke bedre skapt. Det som skjedde i Venezia, er dessverre et tegn på at samfunnet har begynt å miste grepet om menneskeverdet.

I 2007 forlot ambulansesjåførene Ali Farah med hjerneblødning og kraniebrudd i Sofienbergparken i Oslo. Den saken gikk inn på meg, fordi jeg visste at jeg, som hvit, blond og norskættet, ville fått en helt annen behandling. Ambulansefolkenes behandling stred mot nordmenns syn på menneskeverd.

Stor er kontrasten til en opplevelse jeg hadde samme helg som Pateh Sabally druknet.

Jeg var på vei med bil oppover mot Rudshøgda fra Mjøsbrua da en motgående bilist blinket mot meg. Han blinket som man gjør, når man varsler om politikontroll. I tåka foran meg fikk jeg øye på masse blålys. Utrykningsbilene sto langs et smalt veiparti hvor det er satt opp autovern midt i veien for å hindre møteulykker.

En brannmann stanset meg. Jeg så at han snakket med noen. Deretter vinket han meg gjennom den trange slusen. Jeg så at det ble gitt hurtig hjertemassasje til en person på veibanen. Idet jeg passerte helt inntil pasienten, forsto jeg at han som ga åndedrettshjelp, måtte vente til jeg hadde passert før han kunne trå til igjen. Så trangt var det.

«Et medisinsk tilfelle», sto det å lese i lokalavisene. Jeg forestiller meg at noen hadde blitt akutt syk. Noen hadde oppfattet situasjonen og ringt 113. Noen hadde fulgt opp den syke og begynt førstehjelp. Noen hadde sørget for at hjelpen fant frem.

Jeg er imponert av hvordan redningsmannskapene greidde å rigge seg til på den vanskelige plassen og hvordan de samarbeidet i den hektiske «Staying alive» rytmen som jeg har lært at livredning skal skje etter. Jeg tenkte at de bare kunne ha gitt blaffen i meg. Men jeg fikk reise videre etter få sekunder, – ikke til tonene av «Staying alive», men «Ella Fitzgerald» på vei hjem til min kjære, – til lørdagskos med indrefilet, rødvin og stearinlys.

Jeg vet ikke hvordan det endte, der oppe på Rudshøgda. Men om det hadde vært meg som hadde ligget der i den kalde veibanen – omtrent en meter fra hjulene på passerende biler, – ville kona mi sikkert fått beskjed. Da skulle hun visst at redningsmannskapene virkelig gjorde alt som var mulig der denne lørdagskvelden.

Uansett hvem jeg måtte være.

Opptak av hendelsen som er publisert i avisene. Obs! Sterke scener.

What You See…

reklam1

For noen år siden snakket datafolk om WYSIWYG – What You See Is What You Get. I dag tar vi det for gitt at det du ser på skjermen, er det samme som kommer ut på skriveren, eller postes i et blogginnlegg.

«What you see» kan også brukes i reklame. Det du ser i reklamen, skal være det samme produktet du får i hånden. Alle vet jo at det ikke stemmer. Burgerne fra Mækker’n ligner ikke særlig mye på bildene.

Jeg har akkurat solgt familiens gammelbil, – en liten bil i god teknisk stand, men med mange skrammer og bulker. Den har vært brukt etter prinsippet om at en bulk til eller fra ikke spiller noen rolle, så lenge bilen fungerer. Jeg forestilte meg at potensielle kjøpere ville tenke like dann.

Det tenkte jeg ikke på da jeg tok bilder av bilen.

Etter å ha tatt med bilen rundt på photo-shoot, kunne jeg legge ut bilder på Finn.no, – bilder som strålte av livsstil, bilglede og luksus. Jeg fulgte opp med en fin tekst, – om bilen som hadde blitt med et flyttelass til Norge og om alt det fine den hadde opplevd her.

Holdt de meg for narr?

Henvendelsene fra potensielle kjøpere røpet at de slettes ikke var ute etter noen bil som kunne gå fra A til B. De var ute etter en stilig bil som kunne virkeliggjøre unge menneskers drømmer om fart, eleganse og komfort, – akkurat som bildene og teksten formidlet. Da skjønte jeg at jeg hadde laget en brilliant annonse, – men ikke for dem jeg ønsket å selge til. I min iver etter å ta flotte bilder og skrive god tekst, glemte jeg hensikten og formålet. Jeg nådde ikke målgruppen min. De jeg egentlig søkte, var ikke interessert i skrytebilder og luftige tekster.

Godt det ikke var en kontaktannonse jeg hadde lagt ut.

Hvis jorden ikke er deilig

Min morfar hadde en del interessante tanker. Han mente i fullt alvor at jorden måtte være Helvete. Stedet for evig pine, gråt og tænders gnidsel.

Det skremmer meg at det faktisk er mulig å følge en sånn bisarr tanke.

For hva skjer? Man fødes til en verden full av ondskap, kriger, ulykker og sykdom. Alle havner før eller siden i situasjoner som kan fortone seg som et helvete. Noen ganger slipper det onde aldri taket. Ofrene vil for alltid leve med frykten for å gjenoppleve det onde. Det sitter i sjelen for alltid, – kanskje sammen med et hat som river og sliter dem opp innvendig.

Det er det som er Helvete.

Det onde holdes i live inne i hodene våre.

Kuren er å fylle hodet med gode tanker. Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort. For meg er tiden før jul vanskelig. Man er dynget ned av arbeidsoppgaver samtidig som det er alt for mange oppgaver å gjøre hjemme. Hverdagen fortoner seg som et ragnarokk, – som et helvete. Hjernen oppfatter menneskene rundt seg som masekråker, sytepaver, somlekopper eller idioter.

Så kommer julen. Man reiser seg opp sammen med andre mennesker i en forsamling og synger Deilig er jorden. Man synger naive fraser om Guds prektige himmel, sjelenes pilgrimsang, – om paradis, engler og hyrder, – og om en evig Frelser. Jeg får opp bilder fra et landskap i Midtøsten badet i lavendelblått skumringslys, – samtidig som jeg tenker at noen har hatt seriøse problemer med å finne ord som rimer. Jeg bryr meg ikke så mye om hva jeg synger, men settingen – stemningen der og da.

Som Sølvguttpappa fikk jeg være tilskuer når Sølvguttene sang i Oslo Rådhus på lille julaften. Tradisjonen tro, ble forsamlingen hvert år oppfordret til å synge tre vers av Deilig er jorden sammen med koret. Sangen var lagt i et toneleie hvor alle kunne bidra med den stemmen de hadde. Gjennom de to første versene var koret knapt hørbart. Da var det publikums røster som fylte den fullsatte salen. Ved tredje vers vendte dirigent Otterstad seg mot korguttene og svingte armene mot taket. Så steg Sølvguttenes toner over publikums monotone sang – som noe overjordisk. Det gode brøt seg liksom gjennom det onde (no offence mot Oslo-borgernes sangstemmer). Jeg var nok ikke den eneste som kjente tårene presse seg frem.

Da kunne jeg snu meg mot min sidemann å betrakte ham eller henne som et medmenneske.

Eller kanskje ikke?

For «Deilig er jorden» er kontroversiell. Kanskje ikke så mye mellom ulike religioner, – men mellom det religiøse og det ikke-religiøse. Engler, hyrder og frelser representerer ikke bare symboler for julen og det gode, men noe religiøst. Det religiøse må bort fra det offentlige rom fordi det kan skape konflikter. Den samme type konflikt som er årsak til at noen kaprer en semitrailer og styrer den inn i et fredelig julemarked fullt av folk, – eller lager et blodbad av mennesker som feirer nyttår. Terrorister, som utgir seg for å være religiøse, men som egentlig bare ute etter å drepe gleden.

Fjerner vi ordene som representerer religiøs glede, faller meningen med Deilig er jorden bort. Gitt all den djevelskap som religion fører med seg, er det vel kanskje uunngåelig. Men hvis jorden ikke er deilig, – hva er den da, liksom?

Kanskje morfar hadde et poeng?

En utvidet Sølvguttbesetning synger Deilig er jorden sammen med publikum. Tredje vers begynner på 01:50

Tankens kraft

To historier.

En av mine Facebook-venner, la oss kalle ham Bob, som jeg har kjent i 23 år, eller noe sånt, postet for en stund siden et innlegg der han fortalte at han skulle gjennomgå en større operasjon og at han gruet seg. Hvem ville ikke det? Etter å ha oppgitt tidspunktet for operasjonen, avsluttet han innlegget med følgende ord:

-Be for meg.

I USA, der Bob bor, tyr folk lettere til religiøse uttrykk enn her. Kanskje bare noe man sier? Bob er raus og jovial. Han har et stort nettverk, men uten egen kjernefamilie. Reaksjonen på nettet fra fjern og nær, var større enn jeg forventet.

-Det er klart vi skal be for deg, Bob!

-Bob, du er i våre bønner!

Jeg følte meg litt i villrede. Jeg er norsk. Voksne menn skriver ikke på Facebook at de ber til Gud. Vi ber jo sammen i kirken, når vi en sjelden gang er der, – og mange ber ellers også, – men ingen forteller at de gjør det.

Jeg tenker på deg.

Når noen vi kjenner har det vanskelig, er det vanlig å si at man tenker på vedkommende, eller at «mine tanker er med deg». På en måte ville det være et slags norsk tilsvar til Bob’s anmodning. Likevel vil jeg påstå at å samle tankene i konsentrasjon om en person som har det vanskelig, ligger temmelig nær en forbønn. Uansett, slipper man å røpe sitt forhold til Gud.

Tankens kraft tilhører utvilsomt det overnaturlige, men er ikke nødvendigvis knyttet til Gud. Overnaturlige tankefenomener opptrer sikkert like hyppig hos ikke-troende som hos troende. Men hva gjør man med en venns anmodning om å be for seg, hvis man selv tar avstand fra tankens kraft. Man lar selvfølgelig være å be, men lar man også være å tenke på vedkommende? I mine øyne blir ord og gester kalde, hvis tankene aldri har vært samlet om den som har det vanskelig.

Å samle tankene, handler i mitt tilfelle om å tre inn i en slags meditativ tilstand, – en tilstand der jeg føler ro, varme og kjærlighet, uten hverdagens uvesentligheter. En slags rus uten eksterne rusmidler. Det finnes sikkert en fysiologisk forklaring på det. Jeg kunne bare kalt det meditasjon, men velger å tro at det er noe mer.

Det er selvfølgelig snålt at det skulle være mulig å påvirke noe bare ved tanken. Kunne man ikke be om å vinne litt i Lotto, samtidig? Det er nok ikke enkelt. Jeg tror tankens kraft fungerer som et datanettverk. Du må kjenne adressen til mottakeren før du kan sende, – og datalinjenes protokoll kan kun bære gode tanker. Alle andre meldinger kommer tilbake som «Service unavailable».

«Kjære Gud, himmelske far. Jeg ber deg gi min venn Bob mot og styrke til å gjennomføre den store operasjonen. Vær med ham før, under og etter operasjonen. Lindre hans redsel og smerte. La sårene hans leges raskt.»

Jeg husker Bob godt da vi skålte i «rocket fuel» (amerikansk uttrykk for Akevitt) mens vi så mot fjellene. Etter på gikk vi ned til vannet med hver vår haspelstang og kastet sluk etter småørretene i de sene nattetimene. Når en venn ber meg om å be for ham, gjør jeg det. Jeg «liked» innlegget hans. Det var uproblematisk, for jeg tror på tankens kraft. Operasjonen hans gikk for øvrig over all forventning, og han er nå i full sving igjen.

Hjelper det å be?

Husker du barndommens gamle bønn? Den man pleide å synge hver kveld?

«Kjære Gud jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg. Kjære Gud, gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor – og alle barn på jord.»

Da barna mine var små, brukte vi å synge denne sangen hver kveld. Det var en del av god-natt-ritualet vårt. Når «kjære Gud» var sunget, var det natt, da, basta!

Etter hvert oppdaget barna mine at sangen vi sang hver kveld, faktisk var en bønn. Vi ba jo til Gud om å bevare far og mor. Etter hvert la vi inn en ekstra strofe med barnas egne navn, slik at vi ba for dem også. Etter hvert ble listen utvidet til å omfatte fettere og kusiner. Alle navn ble nevnt hver kveld, og ingen ble noen sinne glemt.

En dag ble svigerfar – barnas «Mosse» – alvorlig syk. Han hadde nådd en svært respektabel alder, og nå signaliserte hjertet «game over». Legene mente han ikke hadde noen mulighet til å overleve. Den kvelden kom «Mosse» med på listen over personer Kjære Gud måtte bevare. Jeg så barnas innlevelse da vi kom til det punktet i sangen, og jeg følte meg skyldig i å ha gjort noe galt. Alle visste jo, – at skulle svigerfar komme på bena igjen, måtte det skje et mirakel.

Og mirakelet skjedde. Ingen kunne forklare hvorfor, men svigerfar fikk 3 fine år, – eller kanskje man kan si at vi fikk 3 fine år med svigerfar. Var det et bevis for at tankens kraft virker? Var det et bevis for Guds under? Det spiller ingen rolle. Når det gjelder som mest, kan man ikke la tankens kraft være uprøvet.

😐 Jeg tror ikke jeg hadde våget å be Facebook-vennene mine be for meg.

Hvem er Louise Delage?

Hun dukket opp på Instagram 1. august i år. Man kunne ikke unngå å like henne. Bildene av den unge velkledde damen på ferie, på stranden, i båt, på gaten, på fest, hjemme, sammen med venner. På vei ut i livet. Hodet fullt av drømmer. Livet leker. Ren lykke.

Nye Instagram-bilder hver dag. Praktfulle, – nesten profesjonelle. Så lette å like! Det er noe ved Louise. De tankefulle øynene som får meg til å tenke at denne damen er dypere enn man tror. En man får lyst til å lære å kjenne, – og man gjør det – i hvert fall virtuelt – tror vi.

I forigårs ble hun borte – på Instagram altså. I dag kom avsløringen i form av en film på YouTube. Louise Delage var en falsk profil laget av et fransk reklamebyrå i forbindelse med en kampanje mot rusavhengighet – Like my addiction. Oppdragsgiver er Addict AIDE, et senter for rusavhengige. Reklamestuntet oppsummeres med følgende ord:

Den 1. august dukket Louise Delage første gang opp på Instagram. To måneder etter på kunne man telle opp mer enn 50 000 likes fra bildene og videoene. Men var follower’ne egentlig klar over hva de liked? – Det er lett å overse avhengighet hos en av dine nære …

På hvert bidige bilde opptrer nemlig «Louise» sammen med alkohol av ett eller annet slag, enten i hånden eller på pool-kanten eller i vesken, over alt. Man tenker kanskje ikke så mye over det når man ser bildene for første gang, men når man er klar over det, – ser man etter hvert drinken og ikke «Louise».

Jeg spør meg: Burde vi ha sett tegnene? – Oppdaget det tidligere? Og hvilke tegn? Alkoholholdige drinker florerer jo på alle sosiale media. Var det noe med blikket hennes som røpet henne?

Rusavhengige lever ikke nødvendigvis tett sammen med noen når avhengigheten tar styring. Omgangskretsen er kanskje ikke like stor som det ser ut på Instagram og Facebook. Ikke alle mennesker man omgir seg med, er nære venner. Det er hva man selv gjør det til. Kanskje enklest sånn. Det går fint å holde venner på en armlengdes avstand. Sånn er det også på sosiale medier. Vi liker «Louise» på nettet. Vi liker å se på henne i forskjellige omgivelser og kanskje leve oss inn i hennes tilværelse. Være på de samme stedene, – kanskje sammen med henne.

Men hvem av de virtuelle vennene bryr seg egentlig om hvordan det går med «Louise»?

Drømmene, fremtiden, det vakre utseende, utstrålingen, glansen, kjærligheten, vennene, pengene, – alt gruses. Kanskje livet?

Det skjer hver dag.

Og midt i dagens virkelighet er det altså noen som planter falske profiler på sosiale medier for å fremme sitt eget budskap, sin egen sak. Det er ikke sikkert at saken er god, som i dette tilfellet. Kanskje «Louise» vil ha deg til å gjøre noe du hverken vil eller bør gjøre.

😐 Så lett å like.