Forfatter: terjebjornstad

Min amerikanske drøm

Jeg lytter til Joe Bidens tale om å sikre helseforsikring for alle – et viktig tiltak i disse tider. Loven «The Affordable Care Act», også omtalt som «Obamacare», er omstridt og videre skjebne fortsatt usikker.

Er det riktig å bruke mine penger til å betale for din mors nye hofte?

Her vil mange amerikanere trekke frem sosialisme-kortet. «S»-ordet er et skjellsord på begge sider av det politiske USA. Den amerikanske frihet stikker dypt. Alle skal ha mulighet til å finne lykke og fritt «spenne» sine dollar. Friheten er et marked hvor varer og tjenester omsettes uten politiske og økonomiske reguleringer.

Har vi ikke alle hatt en amerikansk drøm?

Fattiggutten fra Norge som kom til USA med to tomme hender og gjorde suksess? Jeg jobbet meg gjennom videregående. Det var ikke flust med penger hjemme. Ikke var det noe godt sted å være, heller. Et destruktivt rusmiljø gjorde at jeg tviholdt på drømmen. Kanskje ikke den amerikanske – men noe lignende.

«-Arbeidsgiveren krever at alle har helseforsikring»

Sjefen min hadde jobbet flere år i USA – som kokk. Mens det var rolig på skiftet, snakket vi ofte om USA.
«-Amerikanske arbeidsgivere sørger for at alle som jobber, hadde forsikring. Med arbeidsgivers forsikringsselskap i ryggen er du trygg.»
Jeg var kjøkkenhjelp – skrelte poteter og holdt «skrubben» i gang. På begynnelsen av 70-tallet var 20 kroner timen god betaling, omtrent det samme som kokkelærlingene fikk. Vi regnet litt på det. Kjøkkensjefen mente at hvis man tok noen dobbeltskift, kunne man få et alright levebrød – i hvert fall i USA.

Et liv i «skrubben»

Jeg vinket til de unge damene som akkurat hadde sluttet skiftet sitt i Anretningen – og hastet forbi vinduene mine mot bakgården. Jeg hadde mye tid til å tenke. Jeg regnet ut hva lønnen ville blitt med dobbeltskift og helgetillegg. Tenk å slå seg sammen med ei lokal jente, finne et lite hus i skogkanten, – et par unger og en gammel bil å mekke på. Det kunne blitt et liv helt i tråd med den amerikanske drømmen – i hvert fall i følge populære country-låter.

«-Ingen spesialfradrag!»

Jeg satt sammen med kommunens sympatiske ligningssjef. Han hjalp meg med selvangivelsen. Egentlig var jeg bare innom for å spørre om det fantes særfradrag for en ung gutt som bodde i dysfunksjonelle omgivelser og jobbet helger og kvelder for å gå på gymnaset om dagen. I stedet tok han seg tid til å hjelpe meg med utfyllingen. Ingen særfradrag, dessverre. Men hadde jeg hatt lån, kunne jeg sluppet med mindre skatt. Det føltes urettferdig.

-Er det riktig å bruke mine penger til å subsidiere en annen manns karnapp-hus og BMW?

Totalt uakseptabelt, sett med amerikanske øyne. Like uakseptabelt som å bruke skattepenger til å subsidiere min utdannelse. Men for meg betydde det at jeg kunne ta farvel med «skrubben» og konsentrere meg om å fullføre drømmen om et bedre liv. Damen på Arbeidsformidlingen så vennlig på meg. Jeg tror hun måtte være omtrent på samme alder som jeg selv er i dag. Hva var galt? Var jeg ikke god nok til jobben som altmuligmann på hotellet oppe i byen. kanskje…?
«-Du», sa hun.
«-Jeg tror du vil få det bedre ved å begynne og studere…»
Så tok hun frem et skjema. Det var én ledig plass på «stud-fag». Noen år senere fikk jeg mange turer til USA. Jeg kan faktisk ikke huske hvor mange. Et land med helt fantastisk mennesker, skjønt det snart er 20 år siden jeg jobbet med revisjon.

Ting har forandret seg

I dag ville ikke livet i USA vært like lett for gutten i «skrubben». Han ville ikke lenger hatt fast jobb. Hvorfor betale helseforsikring, og binde seg til lønnskostnader i dårlige tider? Hvorfor ansette, når man kan leie tjenester for mye mindre – selv om papirene er litt i gråsonen? Doble skift ville ikke gitt et utkomme å leve av. Dessuten greier ikke privateide spisesteder å konkurrere mot franchisestedene. Likeså bonden som fikk farm’en solgt på auksjon i morgentimene fordi ingen ville kjøpe det han produserte. Storinvestorene, som eier kornsiloene og slakteriene, eier alle gårdene rundt. Nå kjøpte de enda en gård – til halv pris.

Mangel på helseforsikring er det minste problemet. Folk trenger mat på bordet og bensin på tanken. Kanskje de tenker…

-Var det ikke en som lovte å stenge grensene mot sør og gjøre dette landet stort igjen?

Bare for syns skyld

Jeg har brukt maske noen ganger – på buss og trikk. Det er mulig at jeg gjør noe feil, for det begynner alltid å dugge på brillene. Jeg prøver å puste mindre, men det er ikke lett. Jeg måtte jo løpe de siste meterne for å komme på.

Er det flere som kjenner seg igjen?

Egentlig er jeg likegyldig til å bære maske. Jeg kjører sjelden kollektivt. Bare når det er få mennesker ombord. Likevel bruker jeg maske – og brukte også maske før påbudet kom. Paradoksalt bærer jeg masken kun for syns skyld, selv om jeg ikke ser noen ting gjennom dugget på brillene.

Politiet har uttalt at de ikke akter å følge opp maskepåbudet. Hadde de valgt å gjøre det, kunne vi risikere å møte politiet på bussen for maskekontroll. I Frankrike skriver politiet uvilkårlig ut bøter på 135 euro (1470 kroner) til folk som ikke bærer maske der dette er påbudt.

Hva er straffen her hjemme?

Man kan bli utsatt for folkets vrede. En samfunnsbevisst, ansvarlig borger kan komme bort til deg og fortelle hvor steike helvete dum du er som ikke bruker maske! Du har sikkert sett dem på YouTube. De som får hundretusenvis av «likes» for å sitte med skrekkslagne øyne og skjelle ut oss som ikke orker å leve bak lukkede dører, – som prøver å opprettholde en viss form for menneskelig verdighet, – som prøver å få hverdagen til å fungere som normalt.

Hvorfor gir vi utskjellerne oppmerksomhet?

Selv heier jeg på Sverige og Anders Tegnell.


– Vi må lære oss å leve med viruset. Denne smitten er rett og slett veldig vanskelig å unngå. Vi vet ikke når dette er over. (Anders Tegnell)


Jeg er ikke den eneste personen her i landet som støtter den svenske strategien, men jeg er kanskje den eneste som tør å si det høyt.

Men ikke på bussen.

Der tar jeg på meg masken.

Bare for syns skyld.

Andre planer

Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?

Jeg har tenkt mye på hva jeg skal gjøre.

Jeg tenkte at mens kollegene mine sitter i et møte for å diskutere ett eller annet, skulle jeg – glad og fri fra hverdagens mas – tøffe nedover mot Drøbak i fiskebåten min for å fiske småsei. Men det falt i fisk. Jeg ble nødt til å selge sjarken. En hel båtsesong forsvant fordi jeg hadde for mye å gjøre. Dessuten ønsket vi jo aller helst være i Frankrike hver gang båten skulle ut på vannet eller tas opp for vinteren.

Da måtte jeg tenke på nytt.

Jeg tenkte at mens høstregnet plasker ned her hjemme, skulle jeg sitte på en utendørs restaurant, drikke vin og studere menyen etter en frisk sykkeltur i de franske Pyreneene. Men Covid satte en stopper for det.

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre.

I går forlot jeg jobben for å bli pensjonist. Se for deg en kontorist på vei ned i heisen med tomt blikk og personlige eiendeler i en pappeske.

Jeg hater gamle mennesker på jobb.

De vil ikke lære seg nye ting. De gidder ikke sette seg inn i kompliserte problemstillinger. De mestrer ikke omstillinger. De har mistet sperrene for takt og tone. De har feil holdning, gal innstilling – og de sier dumme ting. De ser det ikke selv. De klamrer seg til jobben så lenge de kan – skryter høylytt av hvor viktige de er. Sannheten er at ingen lenger aner hva de driver med, bortsett fra å tusle rundt toalettene og kaffemaskinen.

Derfor gir jeg meg mens leken er god.

Overgang til pensjonisttilværelse kan bli smertefull hvis man er dårlig forberedt. Man får annen økonomi. Man mister en del av sitt sosiale liv. Man mister identitet. Mange kan føle at de også taper verdighet. Likevel er omstillingen nødvendig. Ingen kan lukke øynene for den.

Jeg har alltid følt meg bedre til mote som «jobb-Terje» enn som «bare Terje». Når jeg ikke lenger er på jobb, – hvem er jeg da – og hva er jeg? Det blir patetisk når pensjonister kun prater om sin jobbmessige fortid. Det gjelder å finne noe å flyte på når jobblivet forsvinner under meg. Noe som gir mening med livet. Noe som får meg ut. Noe som gir håp. Noe som gjør at jeg kan se verden i øynene.

Nå skal jeg ta med hunden min på en runde rundt halvøya der vi bor. Jeg jobber med å finne meg sjæl i min nye tilværelse. Mentalt er jeg ikke der jeg ønsker å være. Det føles syndig å ha fri når andre må jobbe. Derfor tenker jeg at noen – som er på jobb når vi passerer vinduene deres – kanskje bruker programvaren som jeg har laget. Før jeg ble pensjonist.

Når vi kommer hjem, hva passer vel bedre enn fyrstekake og kaffe? En trøst fra mine yngre kolleger.

Et sted på veien

Når jeg reiser, studerer jeg ofte hus langs veien. Noen av husene er spesielle. Ikke fordi de er store og flotte. Bare spesielle i mine øyne. Så spesielle at øynene mine ufrivillig søker etter huset, hver gang jeg farer forbi.

Hvordan hadde det vært å bodd der?

En bisarr tanke. Jeg forestiller meg en eller annen force majeure situasjon – som gjør det plent umulig å ta seg videre. En situasjon som krever at man søker tilflukt i nærmeste hus, – ett av «mine» spesielle hus langs veien. Jeg forestiller meg at jeg sitter innendørs med et kaffekrus og betrakter veien utenfor. At jeg sover i en gammel seng uten tanke på at jeg befinner meg i hutteheita uten å vite hvor nærmeste butikk er.

Vi har et sånt hus.

Da jernbanen kom, ble det satt opp mange nye hus. Nesten hver grend langs banen fikk stasjonsbygning med venterom, billettkontor og stasjonsmester-leilighet over. Og en fin stasjon på den tiden måtte også ha pakkhus, vokterbolig og et hus til baneformannen. Vårt hus er baneformand Peder Olsens hus.

«Jernbanehusene» ble de kalt.

Jeg vet ikke om det er mulig å uttale ordet uten at det låter kaldt og uvennlig. Med en tanke forakt. Kanskje det bare er den lokale dialekten? Husene var nemlig ikke lik lokale bygninger på samme tid. De var tegnet av hovedstadsarkitekter – i sveitserstil og malt i lyse farger. Byggmessige fremmedelementer på den tiden – i hvert fall i tradisjonsrike Gudbrandsdalen.

Jeg tror sikkert at noen gjennom tidene har plukket ut vårt hus som en milepæl mellom Trondheim og Oslo. Kanskje noen lurer på hvordan det hadde vært å bo akkurat der? Og gjennom et åpent vindu kunne høre den sildrende lyden av fjellbekken, eller den søvndyssende lyden av moderne tog som farer forbi – vel vitende om at man befinner seg et sted i hutteheita.

Jeg tror det var i 1968 at stasjonsmesteren pakket og dro av gårde med kone og datter i folkevogna si. Jeg arvet flagget som han vinket «klar til avgang» med. Like etter måtte sundmannen, som fraktet togpassasjerene over vannet, trekke inn årene. Den hvite duken som man kunne dra ned for å kalle ham over fra andre siden, ble båret opp fra stranda og inn i stabburet. Noen år senere måtte også handelsmannen på hjørnet stenge dørene til butikken.

«Folk treng hus. Og hus treng folk.»

Kari Bremnes synger om at hus ikke bør stå tomme. Etterspørselen etter hus langs veien er ofte svært liten. Så liten at de lett kan bli stående tomme – særlig etter at alle servicetilbud i nærheten er lagt ned. Kanskje blir de tomme husene blikkfang for andre som farer forbi? Kanskje noen lurer på – som meg – hvordan det hadde vært å bo i huset? Kanskje en natt, en uke eller noen år? Kanskje som fritidsbolig?

«-Kakser fra byen som tror at de kan gjøre som de vil!»

Hytteeierne har nemlig blitt kraftig kritisert i det siste. Men husk at ikke alle hytteeiere er kakser og oppkomlinger. Noen ble bare fascinert av et spesielt hus langs veien. Ett som ligger langt fra nærmeste butikk. Så kommer de, stanser opp noen dager, før de drar videre.

PS.

Stasjonen på bildet har tidligere vært til leie. Hvis du greier deg uten eikeparkett, boblebad og veranda, tror jeg det er mulig å leie stasjonsmester-leiligheten over venteværelset for en rimelig penge. Kanskje som fritidsbolig? Flott utsikt, god takhøyde – og innvendig, med tidskoloritter fra 60-, 70- og 80-tallet.

Bane Nor Eiendom – link til denne stasjonen


VG (2003): Dronning Sonja uttaler: -Rørende å se folk i «hutteheita»

YouTube (2013) Ola og Kaia Bremnes – Folk i husan.

Å snakke om krigen

Allmenn frykt, nød og hat. Subtil retorikk og massesuggesjon. Millioner av mennesker med håp om gjenreist verdighet. Det ville ikke komme av seg selv. Det skulle kreve lojal og unison innsats for fellesskapet. Den tyske propagandaen for 80 år siden kunne sikkert ha brukt ord som minnet om «fellesdugnad», eller noe sånt.

Hva det egentlig var, vet vi alle.

Det forundrer meg hvor ofte krigen trekkes frem i disse dager. Riktignok er følelsen av maktovergrep forståelig når ord som «fellesdugnad» konstant pumpes ut i alle mediene – når regjeringen har utvidet egne fullmakter og begrenset din og min personlige frihet. Men verken dette eller andre temaer i fredstid rettferdiggjør sammenligning med regimet for det tredje riket. Visst handler det om en slags krig, men det har absolutt ingen ting til felles med Norge under den 2. verdenskrig.

Men vi skal likevel ikke glemme krigen.

Jeg har lest boken Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger. Handlingen foregår i tre tidsepoker – krigsårene, 50-årene og nåtid. Boken følger familien Komissar og Henry Rinnan. En familie fra Trondheim med jødisk opphav og en skomakersønn fra Levanger på gale veier. Jeg fattet interesse for boken fordi noen i min egen familie har grener til familien Komissar. Fortellingen blir sterkere når den involverer ansikter du kjenner.

 

I jødisk kultur sies det at du dør to ganger. Én gang når hjertet ditt slutter å slå, og én gang når ingen lenger snakker om deg eller tenker på deg.

 

Det er den ene grunnen til at vi ikke skal glemme krigen.

Den andre grunnen til at krigen ikke må glemmes, et å forhindre at historien gjentar seg.

Er det ikke merkelig hvordan vi mennesker distanserer oss? Jordskjelv, krig og andre katastrofer i en fjern del av verden berører oss mindre enn det som skjer nært, selv om omfanget er av langt mindre alvorlighetsgrad. Når noe rammer din nabo, kollega eller noen i familien, blir det annerledes. Da vil man tenke:

– Det kunne ha vært meg!

At 6 millioner jøder ble drept for omtrent 75 år siden, er så ufattelig at det knapt når inn i bevisstheten. Det er først når man leser historien om enkeltmennesker, at man føler seg berørt. Leksikon om lys og mørke fikk meg til å leve meg inn i situasjonene. Telefonen fra Gestapo som ikke umiddelbart virket alarmerende, men som ledet til umiddelbar arrestasjon, fangeleir og død. Et annet sted – en ung mann med dårlig selvbilde og dårlig dametekke. Få år senere skulle han figurere i alle aviser – sittende i rettsalen med et seiersmil om munnen.

Vi har sett det i nyere tid også.

Unge, mistilpassede menn som smiler fårete i retten. Forvrengte selvbilder, fulle av bitterhet fant de noen å hate – lot seg radikalisere – gjorde det legitimt for seg selv å drepe. På åpne sosiale kanaler er det nemlig fritt frem for å uttrykke hat. Norge er et lite land. Ofrene er aldri langt unna. Det kan være noens farfar, en nabo eller kollega. Kanskje noen andre vi er glad i?

Kanskje oss selv?

La ikke historien gjenta seg!

VG.no: Bokanmeldelse. Simon Stranger. Leksikon om lys og mørke

Amarone og virus

Mål, tiltak og virkemidler?

Jeg kommenterte et innlegg fra en venn på Facebook. Han ønsket sterkere virkemidler. Full isolasjon og lockdown. Jeg sammenlignet oss med franskmenn. De ble berøvet sin personlige frihet over natten. I Norge kan vi ennå gå lange turer eller sette oss i bilen, og kjøre hvor det måtte behage oss. Det er kanskje fordi vi nordmenn er lojale? Vi følger myndighetenes nye regler til punkt og prikke. Det har jeg sett med egne øyne.

Men det var ikke poenget.

Min venn var ikke bare uenig i regjeringens virkemidler. Han var redd. Redd for å bli smittet. Redd for å dø. Han er ikke alene. Regjeringens mål handler jo bare om å glatte ut smittekurven, – ikke utrydde smitten totalt. I møte med døden spiller det ingen rolle hvor mange måneder det vil ta, eller hvor mye det vil koste. Viruset må slukkes!

Jeg hadde ikke tenkt så mye på døden.

Jeg sitter på hjemmekontor. Bærbar PC med headset og kamera. Kollegene mine er yngre enn meg, velfungerende friske mennesker. Noen har små barn. Vi snakker om når skoler og barnehager kan åpne, så vi kan vende tilbake til et mer normalt liv. Vi snakker om jobbmessige emner. Å snakke om døden ville være både irrelevant og irrasjonelt.

«I dag tar vi denne!»

Kona mi så bestemt på meg da hun satte Amarone-vinen på benken. Det var første lørdag etter at skolene stengte. Druene i Amarone Della Valpollicella er dyrket i Veneto, Italia, og tørket i 4 måneder. Vi var enige om at det ville være synd å ikke få drukket den opp. Vi er over seksti. Vi er i faresonen.

Det sier ekspertene.

Coronaviruset har lært meg én ting. Når noen fremstilles som en ekspert, er det ikke nødvendigvis innenfor det feltet han eller hun uttaler seg om. I dagens sosiale medier foretas ingen bakgrunnssjekk. Det slår meg at mange av uttalelsene kommer fra mennesker som befinner seg i livets avgangsklasse, – enten de er såkalte eksperter, eller filmer seg selv mens de banner og kjører bil – eller skjeller ut joggere og hyttefolk på nettavisene. Deres egen dødsangst skinner tydelig i gjennom.

Burde vi være redde?

Vi har to trusler. Åpenbare skader som følge av viruset og langsiktige skader på samfunnet. Vil vi fortsatt kunne opprettholde dagens velferdsnivå og helsetilbud etter at «alt» er over?

Tenk deg at du befinner det i et rutefly med brann i motorene. Pilotene er tvungne til å stenge dem ned mens de kjører brannslukningsrutiner. Hva skal man være redd for? At man skal brenne opp, eller styrte i bakken? Før eller senere må nemlig motorene startes.

Briste eller bære!

Jeg opplevde dette for mange år siden. Mens flammene lyste opp i nattemørket og all motorlyd forsvant, mistet jumboen høyde. Noen skrek, andre jamret svakt. Flyvertinnene lå i en klynge på gulvet og tviholdt i innredningen. I møte med døden angret jeg ikke på det som hadde bragt meg opp i denne situasjonen. Før eller siden rammes vi av ett eller annet som tar livet av oss.

Vi må leve livet likevel.

Heldigvis greidde pilotene å starte motorene og kapteinens dirrende stemme kunne fortelle at vi var berget. Jeg håper vi greier å starte samfunnets motorer igjen når «brannen» er slukket, vel vitende om at den kan blusse opp igjen senere. Jeg heier på «mannskapene» og «pilotene» og håper at vi ikke tar bakken alt for hardt.

Optimister som vi er, har vi nå to tre flasker Amarone i huset.

Mine tanker går til de som bor i ett av verdens hardest rammede Corona-distrikt. De som har laget den gode vinen.

Smittens ettervirkninger

Omstillingen skjedde brått

Da jeg smekket igjen døren til det store kontorbygget på torsdag kveld følte jeg at Karenslyst kokte. Det tutet iltert flere steder, og jeg kunne høre folk som skrek ut av bilvinduene. På vei hjemover langs sykkelveien tenkte jeg på scener jeg hadde sett på kino. «Redde seg den som kan, før asteroiden kommer!» – eller noe sånt.

Det er ingen tvil om at tiltakene er nødvendige.

Etter hva jeg forstår, er det viktig å hemme utbredelsen sånn at dagens helsesystem rekker å behandle så mange som mulig. Det forhindrer ikke at du og jeg blir syke, men vi blir ikke alle syke samtidig. Jeg stoler på det norske helsevesenet og krysser fingrene.

Derfor tillater jeg å ta et lettsindig skritt tilbake for å se det hele fra oven.

Corona-viruset vil utvilsomt etterlate seg spor i verdenshistorien. Da tenker jeg ikke først og fremst på det vi kommer til å oppleve de nærmeste ukene, – ei heller de medisinske sidene – men samfunnsmessige endringer som vi kommer til å knytte til viruset.

Her er noen eksempler:

Under Corona-viruset sitter nesten alle kontorister, som ikke har samfunnsviktige oppgaver, på hjemmekontorer. En laptop med nett og VPN – og voilà, så er man på jobb. Vi kan delta på møter hvor vi kan både se og høre hverandre samtidig. Teknologien har vært her lenge, men mange har valgt å ikke benytte seg av muligheten, eller har ledere som ikke anerkjenner hjemmekontor som arbeidstid. Nå er ikke hjemmekontoristene outsidere lenger. Det er de som ennå sitter på kontoret som er det. Mange kommer til å få en aldri så liten aha-opplevelse -ikke bare over hvor bra teknologien fungerer – men at hjemmekontortid faktisk er arbeidstid. Trenger vi egentlig kontorpulter til alle – samtidig?

Jeg håper staten stiller garantier for likviditeten til Norwegian sånn at de kan fortsette med sine lavprisflyvninger. Uansett, kan Corona-viruset bli dråpen som tvinger lavprisselskaper til å sette flyene sine på bakken. Flere har slitt med dårlig lønnsomhet, og noen har allerede sett resultatene av «flyskammen». Før eller siden kommer det til å bli dyrere for deg og meg å fly, – og endringen kan godt komme i kjølvannet av Corona-viruset.

Flyselskapene har kanskje ikke tatt høyde for hendelser som Corona. I fredstid er det nemlig usannsynlig å oppleve at land stenger grensene sine på kort varsel. Det er ekstreme tiltak som tidligere har vært knyttet til krig, statskupp, bananrepublikker og force majeure. Hvis dagens grensestengninger viser seg å bli effektive, kan siviliserte land iverksette dette til andre, mindre alvorlige formål. Det vil begrense din og min bevegelsesfrihet.

Verre er det at Corona-viruset har bidratt til historiske lave oljepriser. Alle vet at etterspørselen etter olje er synkende og at oljeindustrien før eller senere blir tvunget til å omstille seg. Corona-viruset kan gjøre at dette skjer og ikke «senere». Corona-viruset er en god unnskyldning også for aktører i andre næringer til å iverksette omstillinger.

Varehandelen for eksempel.

Det forundrer meg at nedgang i varehandelen ofte blir forklart med endringer i kjøpekraft og konjunkturer, uten å nevne elefanten i rommet: Netthandelen. Klær, sportsartikler og elektro har lenge vært utfordret. For første gang har jeg bestilt medisiner på nettet. Ingen vits i å stå i kø på apoteket. Når nye kunder oppsøker nye nettbutikker, ender det med poengseier til nettbutikkene.

Netthandelen vil også øke innenfor dagligvarehandelen. Her hvor jeg bor, er det populært å få varer levert på døren. I Frankrike (og andre steder) kan man bestille varer på nettet og plukke dem opp på vei hjem senere. Man stanser bilen på «Drive»-feltet, trykker på knappen som fjernåpner bagasjeluken, og venter på at noen skal legge varene rett inn i bagasjerommet.

I dag kom beskjeden om at Frankrike stenger barer og restauranter. Det skal fremdeles gå an å hente pizza for å spise den hjemme. Kultur og sportshendelser kan også nytes hjemmefra. Trenger vi å sitte sammen med mennesker vi ikke kjenner?

Er jeg alene om å frykte et kaldere samfunn?

Coverbildet er del av fantastisk gatekunst som kan beskues i Brenneriveien ved Vulkan i Oslo.

Enten dem eller oss?

I morges så jeg et intervju på BBC. En kvinne satt fortvilet inne på et hotell på Tenerife mens bevæpnet politi holdt vakt utenfor. De hadde munnbind. Hun beskrev situasjonen på hotellet. Alle hadde fått utdelt munnbind og febermålere. Feberen skulle rapporteres morgen og kveld. Nøkkelkortene hadde sluttet å virke så familien kunne ikke forlate rommet samlet. De hadde vært nede i spisesalen for å få seg noe å spise. De greidde ikke å komme seg frem til maten. Det var flere hundre mennesker der. Klaustrofobisk. Mange hostet – uten munnbind. For hvordan skal man få i seg mat med munnbind?

Vi diskuterte det under lunsjen i dag.

«Går man ikke for langt, når man isolerer mennesker på et hotell og behandler dem som spedalske? «

Kvinnens familie var jo ikke syke. De hadde bare bodd på samme hotell hvor en italiensk lege hadde fått påvist Coronavirus. Hva er planen her hjemme? Kommer man til å stenge folk inne og skyte dem hvis de prøver å rømme?

En griper ordet…

– Statistisk sett er det ti ganger høyere dødelighet ved Coronaviruset som vanlig influensa. Hvor mange dør under en vanlig influensa?
– 1 av tusen?
– Stemmer. Det betyr at 10 av 1000 smittede kan dø. Hvis du er «ung og sprek» er sannsynligheten mindre, fordi «gamle og syke» dør først.
– I likhet med vanlig influensavirus, er Coronaviruset i stand til å mutere seg selv – og komme tilbake i en annen form. Det er allerede meldt om at en kvinne er smittet av samme virus to ganger.
– Det er det som bekymrer forskerne. Hvis dødeligheten er – si – 10 av 1000 ved hver smitte, vil risikoen for død kanskje dobles dersom viruset kommer tilbake i en annen form. Kanskje de smittede ikke har greidd å restituere seg etter forrige omgang. Med nedsatt almenntilstand havner de kanskje i kategorien «gamle og syke».
– Hvis man ikke isolerer de smittede, blir mange syke samtidig. Da tømmes medisinlagrene og dødsraten vil stige ytterligere.

– Det er dem eller oss!

Jeg tenker. Er ikke dette et trekk i tiden? Er det bare jeg som føler at samfunnet har blitt kaldere? At mange føler behov for å trekke linjer mellom oss og dem. En linje som trekkes stadig nærmere vår egen terskel, hvor avvikene mellom oss og dem stadig blir mindre. Frontene rettes mot båtflyktninger, asylsøkere, muslimer, fargede, miljøaktivister. Vi ønsker ikke svenske tilstander, – ei heller britiske og franske. Det er krefter i gang for å stenge grensene i Europa før det er for sent.

Før pesten kommer!

Jeg forundrer meg over mennesker som hater muslimer uten å kjenne noen personlig, verken som venn, kollega eller nabo. Og hva vet vi om klimaendringene? Det vi vet, får vi via nettet. På Facebook. Nettet florerer av nyheter som ikke er sanne, – men ikke direkte usanne. Det handler om retorikk. Hvordan nyhetene fremstilles. Det er en kunstart for alle som er skrive- og taleføre. De gjør det ikke for å skape en bedre verden. De gjør det for å høste klikk, «likes» og anerkjennelse.

Det er ikke vanskelig.

For ikke lenge siden delte noen en sak på Facebook om at en hvit innvandrerkvinne skulle sendes ut av landet til tross for at hun var fullt integrert i samfunnet og i fullt arbeid, mens en afrikansk innvandrermann – en versting – med flere volds- og voldtektsdommer fikk bli. Dette var ikke løgn – i hvert fall ikke da det ble skrevet for omtrent to år siden. Ett Google-søk avslørte at kvinnen hadde fått oppholdstillatelse etter å ha anket vedtaket, og at mannen nå satt i fengsel.

Snart får vi vite «sannheten» om Coronaviruset.

Det som jeg skrev tidligere i dette innlegget, var fritt sitert fra en lunsjprat mellom kolleger. Påstandene er et eksempel på halvsanne nyheter som kan gjøre leserne redde. Sånne nyheter skyller over oss, gjerne ispedd konspirasjonsteorier om at viruset er menneskeskapt – og at motivet er makt, rikdom og verdensherredømme. Sånt som skjer i James Bond-filmene.

Nå blir det lettere å skille dem fra oss. Hvis noen begynner å hoste i nabolaget, er det bare å stille borgervern med gule vester og munnbind. Det er enten dem eller oss.

Tanker om kjøtt

Er den tradisjonelle julematen i fare?

Hvis du ferdes langs motorveien forbi Sjølyst 15.00 på en hverdag, kan du få øye på en gråhåret mann som titter på trafikken gjennom panoramavinduer i et kontorbygg. Det er jeg som tar en time-off på en barkrakk med brødskive og nøtter, – nødvendig for å høyne blodsukkeret. Jeg trenger noen minutter alene for å rense tankene fra jobboppgaver. I stedet funderer jeg over det jeg får øye på i trafikken. Folk og fe på farten. For akkurat i disse dager transporteres nemlig mange dyr til de store slakteriene hvor produksjonen går på høygir.

Jeg er nokså sikker når jeg påstår: Det blir nok ribbe til alle sammen i år!

Jeg får øye på en bil fra Fatland på vei innover. Skapet har lufteglugger og jeg kan skimte lys der inne. Jeg forestiller meg dyr på siste reis. Hva føler de, tro? Har de noen formening om hva som kommer til å skje de nærmeste timene?

Jeg leste om en dyrlege som var forferdet over hundeeiere som ikke orket å være til stede når kjæledyret deres skulle avlives. Han ser hundens fortvilelse når den forgjeves søker etter kjente ansikter i rommet de siste minuttene den har igjen å leve. Jeg kjenner prosessen. For noen dager siden slapp jeg en av mine hunder løs på «de evige jaktmarker». Jeg er nøye med at den siste dagen skal forløpe som normalt. Ingen ekstra biffer eller overdreven kos. De vanlige turene, de vanlige godbitene, de vanlige godordene. Også da vi var på dyrlegekontoret, som vi var for to uker siden. Det var da vi fikk beskjeden. Etter hvert sitter jeg på gulvet med hunden min i fanget, mens jeg stryker ham rolig over hodet og i nakken. Så gir dyrlegen ham en sprøyte. Ikke den dødelige, men en sprøyte for å sove. Etter noen minutter får han sprøyten som får hjertet hans til å stanse.

Først da slipper jeg ham.

Mens tårene trillet, følte jeg skam. Jeg hadde forrådt en venn som «alltid» var ved min side – kroppsnært, og som kjente meg bedre enn de fleste. Jeg forestiller meg at hvis det finnes en tilværelse i det hinsidige, vil han komme logrende bort til meg når det er min tur til å vandre.

– Det kristne menneskesynet er under angrep fra miljøbevegelsen. Deler av den mener mennesket ikke er noe annet enn et litt intelligent dyr.

Utsagnet kommer fra Kjell Ingolf Ropstad. Krf-lederens angrep på miljøbevegelsen tegner et mørkt og dystert bilde av kristendommen. Fra min egen barnetro minnes jeg illustrasjoner hvor Jesus Kristus står med et lam på armen, omgitt av en flokk med sauer. Saueflokken er et symbol på mennesker som følger Jesus blindt – fromme som dyr ofte er – når de følger sin leder. Jeg mener man kan sammenligne mennesker med dyr, ikke for å gjøre menneskene mindre guddommelige eller sjeleløse. Tvert i mot. Jeg utelukker ikke at dyr kan ha sjel, de også, uansett hva den kirkelige lære måtte hevde.

Det er sånt som kan lede til kjøttskam.

Ingen stryker griser og storfe over hodet når de skal slaktes. Skal man spise kjøtt, kan man ikke unngå at dyr opplever slakteprosessen i redsel. Dyrene jeg så på vei mot slakteriet, har kanskje vært stuet sammen inne i skapbilen i flere timer før de skal stilles opp i kø for avliving. Dette er én av årsakene til at mange avstår fra å spise kjøtt. Miljøbevegelsen peker på at kjøttproduksjon bidrar til økt forurensing av atmosfæren. Sett i et verdensøkologisk perspektiv, er det uheldig at soya og korn går til kjøttproduksjon, i stedet for å mette mennesker.

Det er da jeg stiller følgende spørsmål:

Må vi spise kjøtt til alle måltider? Må vi spise kjøtt hver dag? Kan vi ikke kutte ned på kjøttmengden i kjøttbaserte retter? Selv spiser jeg mindre kjøtt enn tidligere uten å føle noe savn.

Det kan jeg gjøre uten å ha kjøttskam.

Eier Instagram relasjonene våre?

Poster du et bilde på Instagram, gir du samtidig Instagram rettighetene til det. Men det er ikke bare bildene Instagram eier. De eier også relasjonene dine. De kan nekte deg å endre dem.

please-follow-me-531x800

© Can Stock Photo / piedmont_photo

Eldre mennesker bør vise ekstra stor varsomhet med sosiale medier. De har ikke utviklet alle antenner for et sosialt liv på nettet. De kjenner ikke sperrene. De vet ikke hva som er privat og hva som er åpent for hele verden. De forstår ikke at noen har uredelige hensikter, – at folk som ikke kjenner deg, ønsker å høste fordeler på din bekostning.

For en stund skrev mediene om en eldre dame som hadde blitt lurt av en falsk frier. En staut mann i passende alder iført amerikansk marineuniform hadde tatt kontakt med henne på Facebook. «Han» hadde gitt henne komplimenter – og hun hadde gått fem på. Det økonomiske tapet var i millionklassen. Det følelsesmessige tapet hadde ennå ikke sunket inn.

Damen fra Oslo var ikke det eneste offeret. Det eksakte antallet er ukjent. Men ett offer hadde ikke tapt et øre, – bare sitt ansikt. Marinesoldaten på bildene.

For et par år siden opprettet jeg en profil på Instagram til et bloggprosjekt. Bildene jeg poster, er biler jeg har kommet over på min vei. Det er biler som enten er spesielle, gamle eller eksklusive – helst tatt samme dag som de publiseres. Jeg trenger strengt talt ikke ha noen følgere, men oppdaget at det er hyggelig å få nye venner, selv om mange kun er virtuelle. Mange ferdes i mine områder i Norge, Frankrike og Storbritannia. Mange deler mine interesser for biler, foto, reiser, arkitektur, dachshunder, og hva det måtte være. Men i bunn og grunn er min Instagram-profil et sted for bilnerder. Emnespekteret er smalt og vil kjede livet av mange.

Derfor ble jeg forbauset over at flere begynte å følge meg på Instagram. I tråd med hva jeg oppfatter som god folkeskikk, følger jeg gjerne tilbake. Ja, ikke alle. Ikke unge kvinner som kun har en håndfull følgere, til tross for at de er svært vakre og barmfagre. Jeg er ikke født i går.

Fenomenet er godt kjent på Instagram.

Du får en ny følger, en som ikke er eksakt i samme målgruppe som deg. Du følger likevel tilbake. Etter en kort stund har vedkommende slettet deg fra sin følgerliste, mens du intetanende fortsetter å følge. Jeg føler meg brukt i et uetisk spill. Noen har utnyttet min brukerkonto til å berike seg selv. Kanskje ikke like graverende overgrep som marineoffiseren fra USA, men en type aktivitet jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Er det jeg som ikke forsto spillereglene?

Lot jeg meg dupere av at en vakker, sporty kvinne eller cool treningsgutt ville følge meg og mine biler? Niks. Jeg følger ingen på Instagram uten å ha sjekket at vi har en snev av felles interesser. Det kan jeg se ved å studere bildene og se hvem de selv velger å følge. Jeg ser også etter at vedkommende har en rimelig balanse mellom antall følgere som følger dem og antall de selv følger. Jeg foretrekker vanlige mennesker og ikke super-coole hot-shots. Akkurat nå holder jeg på å slette tusenvis av profiler jeg følger, som ikke lenger følger meg, og som jeg ikke har noen interesse av å følge, og som jeg ikke kan forstå at jeg noen gang kunne finne på å følge.

Har jeg vært bevisstløs?

Hvordan kan det ha seg at kvinnen som fulgte meg, som jeg valgte å følge tilbake, egentlig er modell og værdame i Hellas, har 30 000 følgere på et par uker, og som selv kun følger en håndfull brukere? Hun er neppe interessert i en gråhåret mann fra Norge som fotograferer snåle biler. Jeg innser at hun aldri kan ha hatt noe som helst ønske om å følge meg.

Så merkelig at mange av de personene jeg følger, er fremstående artister, kunstnere, politikere, modeller, designere, næringslivstopper, profesjonelle livsnytere og rikinger? Offisielle personer. Jeg, som ikke liker sånne mennesker, ville neppe fulgt dem på Instagram hvis jeg visste de var det. Jeg et sikker på at profilen deres så annerledes ut da jeg besluttet meg for å følge dem. Dessuten, tenker jeg: Hvor ydmykende må det ikke være for en fremtredende mann og kvinne å bruke dirty triks for å skaffe seg følgere? Gjør norske politikere og andre kjendiser det samme? Jeg tror det. Det er vanskelig å komme videre med kun 100 følgere på Instagram.

Det sies at det er mye vanskeligere å tjene den første millionen enn den andre. Sånn er det også med følgere på Instagram. Det er lettere å bli store hvis du allerede er stor. Du kan nemlig kjøpe deg en start. Hvor mange vil du ha? 30 000? Bruk vår betalingsløsning!

Jeg har sett det med egne øyne. Kjendisenes bilder benyttes til å skape en profil over en alminnelig, hyggelig person som skaffer godtroende følgere fra andre steder i verden – ikke der hvor kjendisene er kjent. Når det bestilte antall følgere er nådd, sitter Instagram-brukeren med 30 000 godtroende fjotter, uten at vedkommende selv følger noen som helst, Idiotene som trykket «follow» vet ikke at profilen nå tilpasses et helt annet publikum. Bil-interesserte Instagram-brukere blir over natten følgere til sminkesider, og lignende.

Det er ikke Instagram som er synderen. Tredjeparts-leverandørene fikser alt på kort tid uten at Instagram stanser det. Meg, derimot, kan ikke uten videre slutte å følge tusenvis av håpløse følgeforhold. Sletter jeg for mange på kort tid, opplever jeg at Instagram stanser meg. De sier at mine forsøk på å avslutte følge-forhold er et forsøk på å sabotere Instagrams verdifulle data. Da er det jeg som blir ekskludert, ikke luringene i bakgrunnen.

Problemet med Instagram er at alt du og jeg laster opp, er Instagram’s eiendom. Ikke bare eier de bildene våre, – de eier også relasjonene våre. Hvis alle ryddet opp i følger-listene sine, ville mange av dagens brukere ikke se noen vits i å bruke tjenestene. Mange av de som er store på Instagram i dag, ville aldri greie å skaffe følgere på ærlig vis. Mange er store fordi de startet opp som store. En profil med 30 000 umælende følgere har kjempegode muligheter for å vokse, uansett hvor dårlig den er.

Folk velger vinnere.

Lurer på hva Instagram hadde vært hvis ingen fikk jukse?