Av og til morer jeg meg med å betrakte Norge og nordmenn med utenlandske briller, sånn som vi oppfattes av utlendinger. Ettersom jeg lærer meg å snakke fransk, dukker dette ofte opp som et samtaleemne. Ofte synes jeg vi nordmenn havner i dårlig lys. Sett med for eksempel franske øyne, er vi reserverte, sidrumpede og ukultiverte. Bare gni det inn! Men av og til er jeg stolt av å være norsk.
Her om dagen kom jeg over et nyhetsinnslag fra en fransk TV-kanal som noen delte på Facebook. Jeg tipper innslaget er fra vinteren 2010 eller 2011. På ett av innslagene kan man i hvert fall se at høyblokka i regjeringskvartalet fremdeles er intakt. TV-teamet fikk følge i hælene på Rigmor Aasrud, som da var fornyings- , administrasjons- og kirkeminister i Stoltenberg-regjeringen. TV-teamets formål var å vise hvordan offentlige personer i Norge levde. Sparsommeligheten, åpenheten og de statlige regulativene. Bakgrunnen kan ha vært en sak i franske medier om økonomiske utskeielser blant franske statsmenn og hvordan det ble holdt skjult for folk flest.
Look to Norway!
Vi ser en morgenfrisk Rigmor Aasrud vandre sammen med reporteren gjennom Oslos gater en tidlig morgen på vei fra TV2s lokaler på Karl Johan til regjeringskvartalet – i minus 15, uten hverken sikkerhetspersonell eller støtteapparat. En fransk minister ville blitt hentet i limousin med mørktonede ruter. Politi-motorsykler ville sannsynligvis sperret av gågaten mens ministeren ble eskortert bort. Hun ville blitt fulgt av en assistent som tok notater og fulgte hver lille ordre.
Vel inne på kontoret ser vi arbeidsdagen begynner med et morgenmøte. Vi får se ministerens kontor, og det lille rommet ved siden av hvor et strykebrett og et strykejern står laglig til. Når dagene blir lange, kan det bli nødvendig å fikse litt på antrekket. Jeg tror ingen franske ministre har strykejern på kontoret. Det tror jeg ville vært høyst upassende, gitt den klasse og status en minister tross alt har.
For hva tillater man seg ikke i Norge? Det er lunsj. Ministeren har brakt med seg en plastforpakning med salat, setter seg ved et ledig langbord, og begynner å spise maten rett fra plastforpakningen med en …grøss… plastgaffel. Allerede her regner jeg med at franske TV-seere ville fått hakeslipp. Men det blir verre. Kameraet zoomer inn på en tilfeldig dame fra et rengjøringsfirma – og kommentatoren forteller at en kvinne som vasker gulvene, sitter bare et par plasser fra ministeren.
Det tok noen sekunder før jeg tok poenget. Men så er jo jeg norsk, da!
Du vil neppe se en fransk minister spise lunsj på denne måten, og under ingen omstendighet sammen med rengjøringspersonell, sjåfører, vektere, servitører, portører, rørleggere eller andre lavstatus-yrker. Men i Paris ville heller ingen spist lunsj fra en plastikkforpakning med en plastgaffel. Plastforpakningene ville kanskje egnet seg til å fôre eventuelle vakthunder. Folk fra møblerte hjem spiser selvfølgelig ikke lunsj på den måten.
Vaskedama ville sannsynligvis spist lunsj på en hjørnekafe sammen med det øvrige rengjøringspersonalet, sjåfører og vektere. Ministeren ville spist sammen med nære medarbeidere eller andre ministre på et skjermet sted med duk og sølvbestikk. Klasser og regler er til for å følges.
Reportasjen om Oslo forteller om hvor åpent allting er i Norge. Hvem som helst kan gå inn på skattelistene og se hvor mye Rigmor Aasrud, og andre ministre, tjener og betaler i skatt. På kvelden avlegger TV-teamet et besøk i ministerens tjenesteleilighet – en alminnelig 80-kvadratmeters leilighet i en helt vanlig bygård fra etterkrigstiden ett eller annet sted i Oslo. Ingen ting røper at det befinner seg en minister på innsiden. Det kunne like gjerne bodd en vaskedame der. Den eneste luksus man kan fornemme, er en lenestol og ferske aviser på bordet. Norske ministre lever som vanlige folk.
Da Frankrikes statsminister, François Hollande, forsøkte seg på det, endte det med masse brask og bram. Han ble, som kjent, fersket av en paparazzi da han satte seg på en scooter og dro på inkognito visitt til sin kjæreste. Ingen franskmann ville hevet øyenbryn fordi statsministeren hadde en kjæreste. Franske ministre kan ha så mange kjærester og elskerinner de vil. Det som opprørte mange franskmenn, var at ministeren viste total mangel på klasse.
😯 En statsmann kan da ikke bare oppføre seg som et vanlig menneske!
La det være sagt! 