Sett&Hørt

Tanker om kjøtt

Er den tradisjonelle julematen i fare?

Hvis du ferdes langs motorveien forbi Sjølyst 15.00 på en hverdag, kan du få øye på en gråhåret mann som titter på trafikken gjennom panoramavinduer i et kontorbygg. Det er jeg som tar en time-off på en barkrakk med brødskive og nøtter, – nødvendig for å høyne blodsukkeret. Jeg trenger noen minutter alene for å rense tankene fra jobboppgaver. I stedet funderer jeg over det jeg får øye på i trafikken. Folk og fe på farten. For akkurat i disse dager transporteres nemlig mange dyr til de store slakteriene hvor produksjonen går på høygir.

Jeg er nokså sikker når jeg påstår: Det blir nok ribbe til alle sammen i år!

Jeg får øye på en bil fra Fatland på vei innover. Skapet har lufteglugger og jeg kan skimte lys der inne. Jeg forestiller meg dyr på siste reis. Hva føler de, tro? Har de noen formening om hva som kommer til å skje de nærmeste timene?

Jeg leste om en dyrlege som var forferdet over hundeeiere som ikke orket å være til stede når kjæledyret deres skulle avlives. Han ser hundens fortvilelse når den forgjeves søker etter kjente ansikter i rommet de siste minuttene den har igjen å leve. Jeg kjenner prosessen. For noen dager siden slapp jeg en av mine hunder løs på «de evige jaktmarker». Jeg er nøye med at den siste dagen skal forløpe som normalt. Ingen ekstra biffer eller overdreven kos. De vanlige turene, de vanlige godbitene, de vanlige godordene. Også da vi var på dyrlegekontoret, som vi var for to uker siden. Det var da vi fikk beskjeden. Etter hvert sitter jeg på gulvet med hunden min i fanget, mens jeg stryker ham rolig over hodet og i nakken. Så gir dyrlegen ham en sprøyte. Ikke den dødelige, men en sprøyte for å sove. Etter noen minutter får han sprøyten som får hjertet hans til å stanse.

Først da slipper jeg ham.

Mens tårene trillet, følte jeg skam. Jeg hadde forrådt en venn som «alltid» var ved min side – kroppsnært, og som kjente meg bedre enn de fleste. Jeg forestiller meg at hvis det finnes en tilværelse i det hinsidige, vil han komme logrende bort til meg når det er min tur til å vandre.

– Det kristne menneskesynet er under angrep fra miljøbevegelsen. Deler av den mener mennesket ikke er noe annet enn et litt intelligent dyr.

Utsagnet kommer fra Kjell Ingolf Ropstad. Krf-lederens angrep på miljøbevegelsen tegner et mørkt og dystert bilde av kristendommen. Fra min egen barnetro minnes jeg illustrasjoner hvor Jesus Kristus står med et lam på armen, omgitt av en flokk med sauer. Saueflokken er et symbol på mennesker som følger Jesus blindt – fromme som dyr ofte er – når de følger sin leder. Jeg mener man kan sammenligne mennesker med dyr, ikke for å gjøre menneskene mindre guddommelige eller sjeleløse. Tvert i mot. Jeg utelukker ikke at dyr kan ha sjel, de også, uansett hva den kirkelige lære måtte hevde.

Det er sånt som kan lede til kjøttskam.

Ingen stryker griser og storfe over hodet når de skal slaktes. Skal man spise kjøtt, kan man ikke unngå at dyr opplever slakteprosessen i redsel. Dyrene jeg så på vei mot slakteriet, har kanskje vært stuet sammen inne i skapbilen i flere timer før de skal stilles opp i kø for avliving. Dette er én av årsakene til at mange avstår fra å spise kjøtt. Miljøbevegelsen peker på at kjøttproduksjon bidrar til økt forurensing av atmosfæren. Sett i et verdensøkologisk perspektiv, er det uheldig at soya og korn går til kjøttproduksjon, i stedet for å mette mennesker.

Det er da jeg stiller følgende spørsmål:

Må vi spise kjøtt til alle måltider? Må vi spise kjøtt hver dag? Kan vi ikke kutte ned på kjøttmengden i kjøttbaserte retter? Selv spiser jeg mindre kjøtt enn tidligere uten å føle noe savn.

Det kan jeg gjøre uten å ha kjøttskam.

Eier Instagram relasjonene våre?

Poster du et bilde på Instagram, gir du samtidig Instagram rettighetene til det. Men det er ikke bare bildene Instagram eier. De eier også relasjonene dine. De kan nekte deg å endre dem.

please-follow-me-531x800

© Can Stock Photo / piedmont_photo

Eldre mennesker bør vise ekstra stor varsomhet med sosiale medier. De har ikke utviklet alle antenner for et sosialt liv på nettet. De kjenner ikke sperrene. De vet ikke hva som er privat og hva som er åpent for hele verden. De forstår ikke at noen har uredelige hensikter, – at folk som ikke kjenner deg, ønsker å høste fordeler på din bekostning.

For en stund skrev mediene om en eldre dame som hadde blitt lurt av en falsk frier. En staut mann i passende alder iført amerikansk marineuniform hadde tatt kontakt med henne på Facebook. «Han» hadde gitt henne komplimenter – og hun hadde gått fem på. Det økonomiske tapet var i millionklassen. Det følelsesmessige tapet hadde ennå ikke sunket inn.

Damen fra Oslo var ikke det eneste offeret. Det eksakte antallet er ukjent. Men ett offer hadde ikke tapt et øre, – bare sitt ansikt. Marinesoldaten på bildene.

For et par år siden opprettet jeg en profil på Instagram til et bloggprosjekt. Bildene jeg poster, er biler jeg har kommet over på min vei. Det er biler som enten er spesielle, gamle eller eksklusive – helst tatt samme dag som de publiseres. Jeg trenger strengt talt ikke ha noen følgere, men oppdaget at det er hyggelig å få nye venner, selv om mange kun er virtuelle. Mange ferdes i mine områder i Norge, Frankrike og Storbritannia. Mange deler mine interesser for biler, foto, reiser, arkitektur, dachshunder, og hva det måtte være. Men i bunn og grunn er min Instagram-profil et sted for bilnerder. Emnespekteret er smalt og vil kjede livet av mange.

Derfor ble jeg forbauset over at flere begynte å følge meg på Instagram. I tråd med hva jeg oppfatter som god folkeskikk, følger jeg gjerne tilbake. Ja, ikke alle. Ikke unge kvinner som kun har en håndfull følgere, til tross for at de er svært vakre og barmfagre. Jeg er ikke født i går.

Fenomenet er godt kjent på Instagram.

Du får en ny følger, en som ikke er eksakt i samme målgruppe som deg. Du følger likevel tilbake. Etter en kort stund har vedkommende slettet deg fra sin følgerliste, mens du intetanende fortsetter å følge. Jeg føler meg brukt i et uetisk spill. Noen har utnyttet min brukerkonto til å berike seg selv. Kanskje ikke like graverende overgrep som marineoffiseren fra USA, men en type aktivitet jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Er det jeg som ikke forsto spillereglene?

Lot jeg meg dupere av at en vakker, sporty kvinne eller cool treningsgutt ville følge meg og mine biler? Niks. Jeg følger ingen på Instagram uten å ha sjekket at vi har en snev av felles interesser. Det kan jeg se ved å studere bildene og se hvem de selv velger å følge. Jeg ser også etter at vedkommende har en rimelig balanse mellom antall følgere som følger dem og antall de selv følger. Jeg foretrekker vanlige mennesker og ikke super-coole hot-shots. Akkurat nå holder jeg på å slette tusenvis av profiler jeg følger, som ikke lenger følger meg, og som jeg ikke har noen interesse av å følge, og som jeg ikke kan forstå at jeg noen gang kunne finne på å følge.

Har jeg vært bevisstløs?

Hvordan kan det ha seg at kvinnen som fulgte meg, som jeg valgte å følge tilbake, egentlig er modell og værdame i Hellas, har 30 000 følgere på et par uker, og som selv kun følger en håndfull brukere? Hun er neppe interessert i en gråhåret mann fra Norge som fotograferer snåle biler. Jeg innser at hun aldri kan ha hatt noe som helst ønske om å følge meg.

Så merkelig at mange av de personene jeg følger, er fremstående artister, kunstnere, politikere, modeller, designere, næringslivstopper, profesjonelle livsnytere og rikinger? Offisielle personer. Jeg, som ikke liker sånne mennesker, ville neppe fulgt dem på Instagram hvis jeg visste de var det. Jeg et sikker på at profilen deres så annerledes ut da jeg besluttet meg for å følge dem. Dessuten, tenker jeg: Hvor ydmykende må det ikke være for en fremtredende mann og kvinne å bruke dirty triks for å skaffe seg følgere? Gjør norske politikere og andre kjendiser det samme? Jeg tror det. Det er vanskelig å komme videre med kun 100 følgere på Instagram.

Det sies at det er mye vanskeligere å tjene den første millionen enn den andre. Sånn er det også med følgere på Instagram. Det er lettere å bli store hvis du allerede er stor. Du kan nemlig kjøpe deg en start. Hvor mange vil du ha? 30 000? Bruk vår betalingsløsning!

Jeg har sett det med egne øyne. Kjendisenes bilder benyttes til å skape en profil over en alminnelig, hyggelig person som skaffer godtroende følgere fra andre steder i verden – ikke der hvor kjendisene er kjent. Når det bestilte antall følgere er nådd, sitter Instagram-brukeren med 30 000 godtroende fjotter, uten at vedkommende selv følger noen som helst, Idiotene som trykket «follow» vet ikke at profilen nå tilpasses et helt annet publikum. Bil-interesserte Instagram-brukere blir over natten følgere til sminkesider, og lignende.

Det er ikke Instagram som er synderen. Tredjeparts-leverandørene fikser alt på kort tid uten at Instagram stanser det. Meg, derimot, kan ikke uten videre slutte å følge tusenvis av håpløse følgeforhold. Sletter jeg for mange på kort tid, opplever jeg at Instagram stanser meg. De sier at mine forsøk på å avslutte følge-forhold er et forsøk på å sabotere Instagrams verdifulle data. Da er det jeg som blir ekskludert, ikke luringene i bakgrunnen.

Problemet med Instagram er at alt du og jeg laster opp, er Instagram’s eiendom. Ikke bare eier de bildene våre, – de eier også relasjonene våre. Hvis alle ryddet opp i følger-listene sine, ville mange av dagens brukere ikke se noen vits i å bruke tjenestene. Mange av de som er store på Instagram i dag, ville aldri greie å skaffe følgere på ærlig vis. Mange er store fordi de startet opp som store. En profil med 30 000 umælende følgere har kjempegode muligheter for å vokse, uansett hvor dårlig den er.

Folk velger vinnere.

Lurer på hva Instagram hadde vært hvis ingen fikk jukse?

Kampen mot de politisk korrekte

Er miljøbevegelsen i ferd med å skape et nytt klasseskille?

I dag er det nesten ingen som med hånden på hjertet kan identifisere seg som arbeider, selv blant de som med all grunn kunne ha gjort det.

Er vi blitt klasseløse?

Da «de gule vestene» begynte å demonstrere mot økt drivstoffskatt i Frankrike, var ett av bevegelsens argumenter at det ikke var rettferdig at «vi» skal betale for landets klimakrav. «Vi», i denne betydningen, er de som reagerte på avgiftsøkningen, som ble innført for å finansiere landets klimakrav i henhold til Parisavtalen.

Vi kan trekke paralleller til de norske «gule vestene».

Tidligere i høst demonstrerte de mot planlagte utvidelser av bomstasjoner. De pekte på en tilsvarende urettferdighet – en usosial avgift som legges på skuldrene til mennesker som bor utenfor bykjernene, som ikke har anledning til å velge alternative transportmidler. «Hvorfor skal vi betale?»

La oss se globalt på miljøproblemene.

De er utvilsomt skapt av den vestlige verdens overforbruk. Nå begynner de rikeste av oss å angre. «Hvorfor stanset vi ikke i tide?». Noen har begynt å bremse forbruket. I dag skal alt være bærekraftig og kortreist. Men forbruksveksten kan ikke bremses. Ikke globalt. Skal vi greie det, må vi henvende oss til husstander i andre deler av verden som akkurat nå kjøper kjøleskap, farge-TV’er og utrangerte biler. De vil reagere på samme måte hvis «vi» sier til dem at «Sorry, dere kan ikke starte samme kjøpe-galei som oss!»

«Vi» i denne sammenhengen er de politisk korrekte. De som bor på Ullevål, Berg, Tåsen, eller der hvor det går trikker og busser – og det nye byrådet har sørget for å brøyte sykkelstiene så folk kan sykle hele året. De fleste har master- eller doktorutdannelse, godt betalte jobber, – er innflytelsesrike, veltalende, skriveføre, samfunnsengasjerte, kulturelle, – og, selvfølgelig, miljøbevisste. I dag kjører de Tesla – uten skatter og avgifter. Diesel-bilene solgte de for to år siden.

De brukte og velfungerende diesel-bilene ble kjøpt opp av mennesker langt utenfor bomringene. De som valgte å bosette seg i boliger til halv pris, på steder hvor kollektivtrafikken aldri har fungert, i sovekommuner som tar innflytternes skattepenger uten å tilby noe tilbake. Endelig kan også «vi» kjøre BMW og Mercedes. «Vi» i denne sammenhengen er «de gule vestene» – de som har gjort en materialistisk klassereise. Nå et det deres tur, akkurat som nyrike familier i Kina og Vietnam som har kjøpt seg mikrobølgeovn og farge-TV.

Ingen er i stand til å nekte millioner av kinesere en klassereise lik vår egen, selv om den ødelegger kloden. Vi får heller skape vår egen miljøbevegelse. Når «de politisk korrekte» vedtar tiltak mot bilkjøring – i miljøbevegelsens navn – blir det som en rød klut for «de gule vestene». Hva får folk fra hele landet til å skrive rasende kommentarer når folkevalgte Oslo-politikere innfører tiltak i Oslo sentrum? Majoriteten av de hatefulle kommentarene kommer fra mennesker som knapt har vært i Oslo sentrum, og aldri noen sinne kommer til å kjøre bil innenfor Ring 1. Hatet er reelt, men ikke rettet mot sak. Det er et klassehat, – de «gule vestene» mot «de politisk korrekte». Miljøvern, som egentlig vedrører oss alle, oppfattes som et middel for å skape klasseskille.

Hvem sier at verden går mot en miljøkatastrofe?

Klimaforskernes teori om menneskeskapt, global oppvarming legitimerer «de politisk korrektes» iverksettelse av miljøtiltak. Forskerne tilhører for øvrig også «de politisk korrekte». Det finnes alternative forskere som mener at det ikke er overveiende grunnlag for å hevde at den globale oppvarmingen eksisterer. Andre mener at den eksisterer, men ikke er menneskeskapt.

Mye tyder nok på at den globale oppvarmingen eksisterer og er skapt av mennesker. De politisk korrekte forskernes budskap blir like vanskelig å formidle i vår tid, som at jorden var rund på Christofer Columbus’ tid. Før eller siden kommer sannheten frem, og da kan det være for sent å endre kurs.

Det er synd at våre egne «gule vester» – «den nedre middelklassen» – fører kamp mot «de politisk korrekte» gjennom å fordømme et hvert miljøtiltak som berører elbiler, veiprising og byplanlegging. Den kampen kunne vært ført på andre måter og med andre politiske saker. Vi må innse at miljøbevegelsen alltid vil være en del av «det politisk korrekte» både i Norge og resten av verden. Ønsker vi virkelig politiske ledere som sier at den globale oppvarmingen ikke eksisterer?

Våkn opp! Jorden er rund …

Politiker i fella

De er ikke våre herrer. De skal være klar over, hver eneste dag de våkner og hver eneste kveld de legger seg, at de er våre tjenere.

Ordene stammer fra Erik Bye i filmen Giganten. Det handler om at politikerne aldri må glemme å lytte til velgerne sine, de som ga dem tillit og makt. Problemet er at politikere, som andre mennesker, lett glemmer sine tillitsverv, og begynner å «tro at de er herrer» (for å sitere Erik Bye en gang til). Som politikere, må de lytte til mange, – til ledere i embetsverket, næringslivet, kulturlivet, storinvestorer og politikere. Men de må aldri glemme å lytte til sine velgere, også.

I Frankrike begynner det å bli en utbredt oppfatning at Emmanuel Macron har gått i samme felle som Erik Bye så treffende beskriver. Som tidenes yngste president ble han stemt frem av folk som kanskje ikke var særlig fornøyd med sitt eget parti, og som ikke ønsket at landet skulle falle i hendene på kommunistene eller høyrepopulistene. De ga sin stemme til Macron – en mann av folket.

I min del av Frankrike ligger den siste bomstasjonen på vei til Spania. Jeg kjenner noen av dem som iførte seg gule vester og troppet opp der for å markere avsky mot Macron’s avgiftsøkning på bensin og diesel. Det var gemyttlig stemning , – ikke bare blant demonstrantene, men også blant bilene som passerte. Med få unntak iførte alle sjåførene seg den gule vesten eller la den synlig på dashbordet for å uttrykke sin støtte til saken.

Frankrike trenger tilskudd for å dekke økte klimaforpliktelser i tråd med Paris-avtalen som ble vedtatt før Emmanuel Macron kom til makten. «Smarte» hoder i den franske regjeringen hadde kommet frem til at økte miljøkostnader vel kunne dekkes gjennom økte avgifter på forurensende ting, som bensin og diesel. Da ville man ikke bare få dekket de økonomiske forpliktelsene, – men også stimulere flere til å kjøpe miljøvennlige biler. To fluer i en smekk. Kanskje byråkratene tok en «high five» seg i mellom?

Men de hadde glemt å lytte til velgerne sine. Det kan vise seg å bli sjebnesvangert.

Tidligere avgiftsøkninger under president François Hollande var langt fra populære, men hadde i det minste en sosial profil. Frankrike er ikke like klasseløst som Norge. Majoriteten tilhører en slags nedre middelklasse som greier seg selv økonomisk, men som ikke har flust med penger. De har ikke råd til å kjøpe nye elbiler. I min del av Frankrike bor mange i avsides landsbyer fordi det er billig. Følgelig må de kjøre lange avstander, gjerne med eldre firehjulstrekkere for å komme frem på bratte, svingete og smale veier. Avgiftsøkningen går rett inn i disse familienes daglige velferd, mens høyere samfunnsklasser ikke merker noen verdens ting.

Også påfølgende lørdag tok mine venner på seg gule vester og stilte seg opp ved bomstasjonen. Hilsninger ble utvekslet mellom demonstranter og passerende kjøretøy. Baguetter og drikke ble fordelt gjennom sidevinduer. Noen snekret en hytte for å holde varmen. Gjennom løpende Facebook-oppdateringer kunne jeg se at stemningen var høy. Men etter hvert kom det inn meldinger om at gule vester tente fyr på bomstasjonene, gjorde hærverk, trakasserte journalister og angrep politiet. Hardcore demonstranter – ikke like godmodige som de som stilte opp de første helgene. Hvem er egentlig «de gule vestene»? Fransk presse er full av tolkninger. Et nytt 68-opprør? En ny revolusjon? Et klasseopprør?

Den opprinnelige årsaken, – den usosiale avgiftsøkningen, har kommet i bakgrunnen. Det som fikk begeret til å flyte over, var at presidenten skjøt seg selv i foten fordi han beviselig ikke hadde lyttet til sine velgere – til folket. Og nå er det for sent å angre, for sent å begynne å lytte.

Nye, mer aggressive og utagerende gule vester har sluttet seg til bevegelsen. Protestene er nå rettet mot politikere og valgsystemer som ikke lytter til folket – som ikke gir folk flest politisk innflytelse. En slags klassekonflikt. Demonstrantene krever Emmanuel Macron’s hode på et fat. Får de det som de vil, kan det bli åpnet et meget farlig tomrom i det politiske maktspillet.

Jeg siterer nok en gang Erik Bye:

Politikerne må en gang lære …

Hjemme alene

Det er fredag kveld. Min ektefelle er i utlandet på jobbtur. Barna har flyttet hjemmefra. Jeg innser at jeg er alene. Jeg skal være alene helt til søndag kveld. Jeg kjenner på følelsen. Jeg tenker at selv om det er uvant, er det ikke utenkelig at jeg en dag havner overgitt i mitt eget selskap. Men da håper jeg å være mer forberedt.

Helg er forbundet med kos. Samvær, god mat og godt drikke. Fredagspizzaen ble en pizza fra frysedisken på supern. Det føles litt merkelig å vandre rundt i matvareforretningen i nabolaget mitt for første gang. Jeg har bodd her i over 2 år nå. Pizza, Cola light, kornbrød, makrell-i-tomat. På lørdag blir det ungarske pølser, lomper, tomater og løk. Jeg undersøker mulighetene for å kjøpe et ferskt wienerbrød, men slår det fra meg. Uvant ser jeg meg forvirret rundt. Hvordan får man med seg et ferskt wienerbrød? Kan man bare forsyne seg selv? Må man påkalle betjeningens oppmerksomhet?

Tanken over å påkalle noens oppmerksomhet får meg til å grøsse. Her står jeg med en kurv med en porsjonspizza, 4 gourmetpølser og spør om ett – 1 – wienerbrød. Det er nesten så jeg hører noen si: «Jasså? Du skal virkelig slå deg løs i kveld, ser jeg?»

En følelse av skam, kanskje?

Det får meg til å tenke hvor trist det er å se hvordan enslige menn innretter seg. Ikke de som har vært enslige hele tiden, men de som er kommet litt til sjels alder og som av en eller annen grunn er blitt alene. En slags idiotisk nøysomhet. Det er ikke så nøye. Det er jo bare meg. Jeg er heldigvis ikke hjemme alene særlig ofte.

🙂 Derfor er det viktig å øve seg!

Fantasy Island

Ordentlig ferie er å koble av fra den daglige tralten.

Gjøre andre ting enn man gjør til daglig. Nye omgivelser og nye opplevelser. Fantasy Island var et slikt sted. I TV-serien fra 80-tallet sørget vertene, Mr. Roarke og lille Tatoo for at gjestenes fantasier ble virkeliggjort under oppholdet på øya. Men av og til ble virkeligheten annerledes enn man trodde.

På Fantasy Island var den hvitkledte Mr. Roarke sjef over alle og kunne styre kulisser, effekter, statister og rollespillere som gjorde det mulig å sette i gang fantasiens spill. Men ingen kunne spå hvordan rollespillene ville ende, selv om det jo alltid gikk bra til slutt.

Det får meg til å tenke på ferier hvor man kan leve ut andre sider av seg selv.

Forestill deg at du lander på et sted hvor ingen kjenner deg. Da kan du selv bestemme hvem du vil være. Ankommer du hotellet i fin blazer og nypussede sko kan du gjøre en liten klassereise. Senker du skuldrene, knepper opp et par skjorteknapper og setter på deg mørke solbriller, kan du slentre av gårde som Herr Coolesen, uten at noen skjønner at du egentlig jobber som revisor. Du kan endre nasjonalitet. Med ball cap, bermuda, hawaiiskjorte og nasal engelsk blir du fort tatt for å være amerikaner. I Fantasy Island er alt mulig.

Å kjøre sitt eget Fantasy Island i en levende verden kan være risikofylt. Rollefiguren kan lett sprekke som troll i sola. Da er det er tryggere å kjøre Fantasy Island i lukkede områder hvor alle lever sitt andre jeg, og alt annet stenges ute. Velkommen til hippie camp – eller countryfestival. Betrakter du spillet fra utsiden, kan du ikke fordømme det du ikke forstår.

I helgen overnattet jeg & Sønn ved en camping der motorfolk møtes. Man kan si at de holdt en hyllest til amerikanske biler og motorsykler. De var pyntet med amerikanske flagg, og kveldens antrekk var western outfits, med cowboy-hatter og det hele. Den natten føltes det som om Fantasy Island befant seg et sted i de amerikanske sørstatene.

I like!

Sent på kvelden dukket det virkelige amerikanske opp. I et stort partytelt med plass til 200 mennesker spilte ingen ringere enn rockabilly-legenden Billy Burnette opp til dans. Han er født i Memphis, USA, og har vært John Fogerty’s høyre hånd i 6 år. På konsertopptak står han alltid nærmest Fogerty. Tidligere spilte Burnette 9 år i Fleetwood Mac.

Da vi satt og hygget oss med øl til toner fra gamle CCR-låter og en Fleetwood Mac låt, fyltes hodet mitt med floskler som «We are all Americans» og «God bless America». Det fikk ikke hjelpe at akkustikken ikke var korrekt, at trommene var for kraftige og gjorde takten litt sidrumpet.

Men de westernkledte menneskene kom aldri innom. Vi var bare en håndfull mennesker i det kjempestore partyteltet. På prærien rett utenfor gikk det i helnorsk musikk. Hellbillies, og sånt. Hadde det vært i USA, er jeg sikker på at hele partyteltet ville vært fylt med «yeehaa».

🙂 Det var jeg som ikke hadde forstått spillet.

Flagget heist.

Generasjon «E»

-Hva faen er’re du driver med?

Med hamrende hjerte river jeg opp døren på bilen som holdt på å meie meg ned på fortauet.

-Jeg SÅ deg ikke … unnskyld!

Jeg vet ikke hvor den unge damen hadde oppmerksomheten sin. Det må ha vært mye viktigere enn meg, – den levende personen som plutselig var rett foran bilen hennes idet hun svingte over fortauet. Jeg begynner å ane et mønster. Zombie-lignende mennesker som har oppmerksomheten sin andre steder enn der de fysisk befinner seg.

Ta for eksempel mannen i trettiårene som gikk sideveis ut i kjørebanen rett foran meg med mobilen sin foran ansiktet. Han måtte selvfølgelig gå sideveis, med ansiktet vendt fra kjøreretningen, for ellers ville jo sollyset falle på mobilskjermen. Akkurat da jeg kom syklende i dragsuget fra en bil. Kun et desperat primalskrik reddet zombie-skapningen fra å bli fraktet bort med nakkekrage.

Jeg skal ikke legge skjul på at det handler om uvettig mobilbruk. Mobilbruken reduserer effekten av de sosiale antennene. De blir mer opptatt av å velge korrekt «emoticon» i chatten, – enn å sense om personen de møter akkurat her og nå, ønsker å passere på høyre eller venstre side. Mobilbruken forandrer også virkelighetsinntrykkene. Hvilke prioriteringer gjorde den unge damen seg bak rattet, tro? Her hadde hun kanskje akkurat sett levende bilder av bedårende hunder og pusekatter bli reddet i nød, – i samme sekund som en middelaldrende, heseblesende idiot forteller henne at han holdt på å bli overkjørt. Herregud! Man må jo få tid til å fordøye inntrykkene!

Men er det bare uvettig mobilbruk?

Jeg vet at jeg står i fare for å utpeke meg selv som en sur gammel mann som fordømmer alle trettiåringer – våre nye voksne – over samme kam. Men det må være noe alvorlig galt med trettiåringer og fellesskapsfølelsen. Man kan ikke bare ignorere sosiale antenner, – de som jobber utrettelig i underbevisstheten vår for å kartlegge relasjoner til menneskene rundt oss, – på gata, i venterommet, på bussen, på flyet, i butikken og så videre. Antennene skaper kontakter vi ikke nødvendigvis er bevisste på. Hvis du befinner deg blant folk, vet underbevisstheten din hvem du føler sympati for, og hvem du bør passe deg for. De registrerer og anerkjenner personene i omgivelsene våre. Det fungerer som et slags smøremiddel i menneskemylderet. Uten sosiale antenner ville vi ikke vært noe annet en gjeng vandrende dauinger, – eller zombier som det kalles.

Skjedde det noe etter at «Hold-kjeft-og-spis-is»-foreldrene ble etterfulgt av de gode foreldrene som satte barna i høysetet? Som tilba sine barn som Guder? Som lot dem bli fulle av seg selv og sitt eget ego? Som skånet dem fra å utvikle egne sosiale antenner? Som lot dem føle at hver og en var verdens midtpunkt? Som ga dem mobiltelefoner til jul?

Jeg ser daglig trettiåringer i gata der kontoret mitt ligger, – mest hvite, norske menn, – elsket av sine mødre og fulle av seg selv. De ser hverken til høyre eller venstre der de vandrer nonchalant med mobilen foran ansiktet. De bryr seg ikke om de skjærer rett foran andre mennesker, – unge, gamle, svaksynte, barnevogner eller jekketraller. De bryr seg ikke. Og hvorfor skulle de bry seg om biler før de krysser gata akkurat hvor og når det passer dem? Gjerne sidelengs.

Det er kanskje ikke bare mobilen sin skyld.

Har vi fostret en generasjon egoister?

disaster3

To måter å dø på

I helgen druknet en ung mann i Venezia. 22-åringen var kommet som båtflyktning til Italia for litt over et år siden.

Han hadde bare sittet og sløvet på kanten av kanalen. Nå lå han ute i vannet. Hodet duppet stadig under. Ingen vet med sikkerhet hvorfor han havnet i vannet. Mye tyder på at det dreier seg om et selvmord.

Det hele ble filmet fra den andre siden av kanalen. I nærheten høres høye tilrop, som «Afrika!», «Han er dum», «Han ønsker å dø», «Dra hjem dit du hører hjemme». Noen forsøkte å kaste ut redningsvester til ham, men forgjeves. Den unge mannen kunne trolig ikke svømme. Pateh Sabally døde bare få meter unna sine tilskuere.

Kanskje var det sørgelige utfallet uunngåelig. Nå, i januar, holder vannet i kanalen bare 5 grader. Det er gale-matias å hoppe uti uten sikring, og det var neppe tid til å skaffe nødvendig materiell som tau og flytemidler, selv om det lå en bemannet båt like ved.

Jeg håper ikke tilropene representerer generelle italienske holdninger – ei heller andre europeiske land. De minner meg likevel om kommentarfelter i norske aviser når det gjelder innvandringsspørsmål. Kunne det som skjedde i Venezia, ha skjedd ved utebrygga i en norsk by?

I oppegående samfunn forventes det at folk utviser et minimum av menneskeverd. I krigsherjede områder og land der sivilbefolkningen er blitt herset med i flere år, forsvinner menneskeverdet gradvis. Vi mennesker er dessverre ikke bedre skapt. Det som skjedde i Venezia, er dessverre et tegn på at samfunnet har begynt å miste grepet om menneskeverdet.

I 2007 forlot ambulansesjåførene Ali Farah med hjerneblødning og kraniebrudd i Sofienbergparken i Oslo. Den saken gikk inn på meg, fordi jeg visste at jeg, som hvit, blond og norskættet, ville fått en helt annen behandling. Ambulansefolkenes behandling stred mot nordmenns syn på menneskeverd.

Stor er kontrasten til en opplevelse jeg hadde samme helg som Pateh Sabally druknet.

Jeg var på vei med bil oppover mot Rudshøgda fra Mjøsbrua da en motgående bilist blinket mot meg. Han blinket som man gjør, når man varsler om politikontroll. I tåka foran meg fikk jeg øye på masse blålys. Utrykningsbilene sto langs et smalt veiparti hvor det er satt opp autovern midt i veien for å hindre møteulykker.

En brannmann stanset meg. Jeg så at han snakket med noen. Deretter vinket han meg gjennom den trange slusen. Jeg så at det ble gitt hurtig hjertemassasje til en person på veibanen. Idet jeg passerte helt inntil pasienten, forsto jeg at han som ga åndedrettshjelp, måtte vente til jeg hadde passert før han kunne trå til igjen. Så trangt var det.

«Et medisinsk tilfelle», sto det å lese i lokalavisene. Jeg forestiller meg at noen hadde blitt akutt syk. Noen hadde oppfattet situasjonen og ringt 113. Noen hadde fulgt opp den syke og begynt førstehjelp. Noen hadde sørget for at hjelpen fant frem.

Jeg er imponert av hvordan redningsmannskapene greidde å rigge seg til på den vanskelige plassen og hvordan de samarbeidet i den hektiske «Staying alive» rytmen som jeg har lært at livredning skal skje etter. Jeg tenkte at de bare kunne ha gitt blaffen i meg. Men jeg fikk reise videre etter få sekunder, – ikke til tonene av «Staying alive», men «Ella Fitzgerald» fra radioen på vei hjem til min kjære, – til lørdagskos med indrefilet, rødvin og stearinlys.

Jeg vet ikke hvordan det endte, der oppe på Rudshøgda. Men om det hadde vært meg som hadde ligget der i den kalde veibanen – omtrent en meter fra hjulene på passerende biler, – ville kona mi sikkert fått beskjed. Da skulle hun visst at redningsmannskapene virkelig gjorde alt som var mulig der denne lørdagskvelden.

Uansett hvem jeg måtte være.

Opptak av hendelsen som er publisert i avisene. Obs! Sterke scener.

Hvem er Louise Delage?

Hun dukket opp på Instagram 1. august i år. Man kunne ikke unngå å like henne. Bildene av den unge velkledde damen på ferie, på stranden, i båt, på gaten, på fest, hjemme, sammen med venner. På vei ut i livet. Hodet fullt av drømmer. Livet leker. Ren lykke.

Nye Instagram-bilder hver dag. Praktfulle, – nesten profesjonelle. Så lette å like! Det er noe ved Louise. De tankefulle øynene som får meg til å tenke at denne damen er dypere enn man tror. En man får lyst til å lære å kjenne, – og man gjør det – i hvert fall virtuelt – tror vi.

I forigårs ble hun borte – på Instagram altså. I dag kom avsløringen i form av en film på YouTube. Louise Delage var en falsk profil laget av et fransk reklamebyrå i forbindelse med en kampanje mot rusavhengighet – Like my addiction. Oppdragsgiver er Addict AIDE, et senter for rusavhengige. Reklamestuntet oppsummeres med følgende ord:

Den 1. august dukket Louise Delage første gang opp på Instagram. To måneder etter på kunne man telle opp mer enn 50 000 likes fra bildene og videoene. Men var follower’ne egentlig klar over hva de liked? – Det er lett å overse avhengighet hos en av dine nære …

På hvert bidige bilde opptrer nemlig «Louise» sammen med alkohol av ett eller annet slag, enten i hånden eller på pool-kanten eller i vesken, over alt. Man tenker kanskje ikke så mye over det når man ser bildene for første gang, men når man er klar over det, – ser man etter hvert drinken og ikke «Louise».

Jeg spør meg: Burde vi ha sett tegnene? – Oppdaget det tidligere? Og hvilke tegn? Alkoholholdige drinker florerer jo på alle sosiale media. Var det noe med blikket hennes som røpet henne?

Rusavhengige lever ikke nødvendigvis tett sammen med noen når avhengigheten tar styring. Omgangskretsen er kanskje ikke like stor som det ser ut på Instagram og Facebook. Ikke alle mennesker man omgir seg med, er nære venner. Det er hva man selv gjør det til. Kanskje enklest sånn. Det går fint å holde venner på en armlengdes avstand. Sånn er det også på sosiale medier. Vi liker «Louise» på nettet. Vi liker å se på henne i forskjellige omgivelser og kanskje leve oss inn i hennes tilværelse. Være på de samme stedene, – kanskje sammen med henne.

Men hvem av de virtuelle vennene bryr seg egentlig om hvordan det går med «Louise»?

Drømmene, fremtiden, det vakre utseende, utstrålingen, glansen, kjærligheten, vennene, pengene, – alt gruses. Kanskje livet?

Det skjer hver dag.

Og midt i dagens virkelighet er det altså noen som planter falske profiler på sosiale medier for å fremme sitt eget budskap, sin egen sak. Det er ikke sikkert at saken er god, som i dette tilfellet. Kanskje «Louise» vil ha deg til å gjøre noe du hverken vil eller bør gjøre.

😐 Så lett å like.

Så Jagland prater dårlig engelsk?

OK, Torbjørn Jagland snakker engelsk med norsk aksent, mens språket for øvrig virker helt korrekt grammatisk?

Mange mener at Gro Harlem Brundtlands engelsk også låter norsk, til tross for at hun har oppholdt seg flere år i USA. Jens Stoltenbergs engelsk låter mindre norsk enn Jaglands, men det er ikke vanskelig å høre at det er en norsk statsmann som taler.

Min engelsk er vel på høyde med en gjennomsnittlig norsk rikspolitiker. Jeg synes jeg klarer meg bra, men min datter, som har bodd i Storbritannia i fire år, mener at jeg snakker engelsk som Thor Heyerdahl og Petter Solberg.

Det er avhengig av ørene som hører.

Da jeg var yngre og bodde i fremmede land, følte jeg en glede over å kunne late som jeg ikke var norsk. Jeg ville være britisk. Siden jeg jobbet blant engelskmenn og tilbrakte fritid med dem, lærte jeg samværsformene samt en moderat grad av lokalt bannskap. Skoleengelsk og gateengelsk er forskjellige språk. Herlig å kunne snakke engelsk som en brite. Men så dukket det opp et delikat problem.

Hvilken engelsk skulle jeg snakke?

I Storbritannia finnes det egentlig ingen riksengelsk. Normale mennesker snakker hverken som dronningen eller nyhetsopplesere på TV. Det snakkes forskjellige dialekter omtrent på hvert gatehjørne. Forskjellige byer har sine spesielle dialekter. I tillegg forteller språket ditt hvor du står på den sosiale rangstige, – og hvorvidt du er mann eller kvinne.

Siden engelsk ikke er mitt morsmål, har jeg lett for å tilpasse meg dialekten til den personen jeg snakker med i øyeblikket. Da at jeg var ute i Oslo en kveld sammen med en forretningsforbindelse fra Liverpool, oppdaget jeg til min forskrekkelse at jeg i løpet av kvelden hadde fanget opp hans karakteristiske scousike tonefall i mitt eget språk.

Hvilken dialekt bør en nordmann velge? Og hvilken sosial klasse skal man tilegne seg når man kommer fra klasseløse Norge? Små språklige nyanser kan nemlig medføre at du sender feil signaler. Etter å ha snakket med en fyr som hadde skrevet hovedoppgave om kvinnelige uttrykksformer i det engelske språk, oppdaget jeg at mange av de uttrykkene jeg selv brukte, faktisk var feminine.

Snakker du med norsk aksent, slipper du alt dette.

Når jeg snakker med Bill fra sørstatene, Ben fra Østkysten, Bob fra Reading eller Brad fra Melbourne, så vil jeg fremstå som samme person. «Terry-eh from Norway». På ett eller annet tidspunkt fant jeg nemlig ut at mine engelskspråklige samtalepartnere ikke brydde seg om hvilken aksent jeg hadde. Holmestrand-engelsk duger like bra som en tilgjort overklasse-aksent med ufrivillige feminine innslag.

Jeg er sikker på at profilerte mennesker, som Torbjørn Jagland, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg også har tatt stilling til dette. Derfor spør jeg: – Hvilken engelsk dialekt skulle Jagland ha valgt, om ikke den norske?

🙂 Tenk om en norsk statsmann dro rundt i verden å snakket med Liverpoolsk scouser-dialekt?

Dagbladet.no/kultur (01.07.2016) Er det rart vi oppfattes som et surmulende folkeferd?