klasseskille

Kampen mot de politisk korrekte

Er miljøbevegelsen i ferd med å skape et nytt klasseskille?

I dag er det nesten ingen som med hånden på hjertet kan identifisere seg som arbeider, selv blant de som med all grunn kunne ha gjort det.

Er vi blitt klasseløse?

Da «de gule vestene» begynte å demonstrere mot økt drivstoffskatt i Frankrike, var ett av bevegelsens argumenter at det ikke var rettferdig at «vi» skal betale for landets klimakrav. «Vi», i denne betydningen, er de som reagerte på avgiftsøkningen, som ble innført for å finansiere landets klimakrav i henhold til Parisavtalen.

Vi kan trekke paralleller til de norske «gule vestene».

Tidligere i høst demonstrerte de mot planlagte utvidelser av bomstasjoner. De pekte på en tilsvarende urettferdighet – en usosial avgift som legges på skuldrene til mennesker som bor utenfor bykjernene, som ikke har anledning til å velge alternative transportmidler. «Hvorfor skal vi betale?»

La oss se globalt på miljøproblemene.

De er utvilsomt skapt av den vestlige verdens overforbruk. Nå begynner de rikeste av oss å angre. «Hvorfor stanset vi ikke i tide?». Noen har begynt å bremse forbruket. I dag skal alt være bærekraftig og kortreist. Men forbruksveksten kan ikke bremses. Ikke globalt. Skal vi greie det, må vi henvende oss til husstander i andre deler av verden som akkurat nå kjøper kjøleskap, farge-TV’er og utrangerte biler. De vil reagere på samme måte hvis «vi» sier til dem at «Sorry, dere kan ikke starte samme kjøpe-galei som oss!»

«Vi» i denne sammenhengen er de politisk korrekte. De som bor på Ullevål, Berg, Tåsen, eller der hvor det går trikker og busser – og det nye byrådet har sørget for å brøyte sykkelstiene så folk kan sykle hele året. De fleste har master- eller doktorutdannelse, godt betalte jobber, – er innflytelsesrike, veltalende, skriveføre, samfunnsengasjerte, kulturelle, – og, selvfølgelig, miljøbevisste. I dag kjører de Tesla – uten skatter og avgifter. Diesel-bilene solgte de for to år siden.

De brukte og velfungerende diesel-bilene ble kjøpt opp av mennesker langt utenfor bomringene. De som valgte å bosette seg i boliger til halv pris, på steder hvor kollektivtrafikken aldri har fungert, i sovekommuner som tar innflytternes skattepenger uten å tilby noe tilbake. Endelig kan også «vi» kjøre BMW og Mercedes. «Vi» i denne sammenhengen er «de gule vestene» – de som har gjort en materialistisk klassereise. Nå et det deres tur, akkurat som nyrike familier i Kina og Vietnam som har kjøpt seg mikrobølgeovn og farge-TV.

Ingen er i stand til å nekte millioner av kinesere en klassereise lik vår egen, selv om den ødelegger kloden. Vi får heller skape vår egen miljøbevegelse. Når «de politisk korrekte» vedtar tiltak mot bilkjøring – i miljøbevegelsens navn – blir det som en rød klut for «de gule vestene». Hva får folk fra hele landet til å skrive rasende kommentarer når folkevalgte Oslo-politikere innfører tiltak i Oslo sentrum? Majoriteten av de hatefulle kommentarene kommer fra mennesker som knapt har vært i Oslo sentrum, og aldri noen sinne kommer til å kjøre bil innenfor Ring 1. Hatet er reelt, men ikke rettet mot sak. Det er et klassehat, – de «gule vestene» mot «de politisk korrekte». Miljøvern, som egentlig vedrører oss alle, oppfattes som et middel for å skape klasseskille.

Hvem sier at verden går mot en miljøkatastrofe?

Klimaforskernes teori om menneskeskapt, global oppvarming legitimerer «de politisk korrektes» iverksettelse av miljøtiltak. Forskerne tilhører for øvrig også «de politisk korrekte». Det finnes alternative forskere som mener at det ikke er overveiende grunnlag for å hevde at den globale oppvarmingen eksisterer. Andre mener at den eksisterer, men ikke er menneskeskapt.

Mye tyder nok på at den globale oppvarmingen eksisterer og er skapt av mennesker. De politisk korrekte forskernes budskap blir like vanskelig å formidle i vår tid, som at jorden var rund på Christofer Columbus’ tid. Før eller siden kommer sannheten frem, og da kan det være for sent å endre kurs.

Det er synd at våre egne «gule vester» – «den nedre middelklassen» – fører kamp mot «de politisk korrekte» gjennom å fordømme et hvert miljøtiltak som berører elbiler, veiprising og byplanlegging. Den kampen kunne vært ført på andre måter og med andre politiske saker. Vi må innse at miljøbevegelsen alltid vil være en del av «det politisk korrekte» både i Norge og resten av verden. Ønsker vi virkelig politiske ledere som sier at den globale oppvarmingen ikke eksisterer?

Våkn opp! Jorden er rund …

Ministeren og vaskedama

Av og til morer jeg meg med å betrakte Norge og nordmenn med utenlandske briller, sånn som vi oppfattes av utlendinger. Ettersom jeg lærer meg å snakke fransk, dukker dette ofte opp som et samtaleemne. Ofte synes jeg vi nordmenn havner i dårlig lys. Sett med for eksempel franske øyne, er vi reserverte, sidrumpede og ukultiverte. Bare gni det inn! Men av og til er jeg stolt av å være norsk.

Her om dagen kom jeg over et nyhetsinnslag fra en fransk TV-kanal som noen delte på Facebook. Jeg tipper innslaget er fra vinteren 2010 eller 2011. På ett av innslagene kan man i hvert fall se at høyblokka i regjeringskvartalet fremdeles er intakt. TV-teamet fikk følge i hælene på Rigmor Aasrud, som da var fornyings- , administrasjons- og kirkeminister i Stoltenberg-regjeringen. TV-teamets formål var å vise hvordan offentlige personer i Norge levde. Sparsommeligheten, åpenheten og de statlige regulativene. Bakgrunnen kan ha vært en sak i franske medier om økonomiske utskeielser blant franske statsmenn og hvordan det ble holdt skjult for folk flest.

Look to Norway!

Vi ser en morgenfrisk Rigmor Aasrud vandre sammen med reporteren gjennom Oslos gater en tidlig morgen på vei fra TV2s lokaler på Karl Johan til regjeringskvartalet – i minus 15, uten hverken sikkerhetspersonell eller støtteapparat. En fransk minister ville blitt hentet i limousin med mørktonede ruter. Politi-motorsykler ville sannsynligvis sperret av gågaten mens ministeren ble eskortert bort. Hun ville blitt fulgt av en assistent som tok notater og fulgte hver lille ordre.

Vel inne på kontoret ser vi arbeidsdagen begynner med et morgenmøte. Vi får se ministerens kontor, og det lille rommet ved siden av hvor et strykebrett og et strykejern står laglig til. Når dagene blir lange, kan det bli nødvendig å fikse litt på antrekket. Jeg tror ingen franske ministre har strykejern på kontoret. Det tror jeg ville vært høyst upassende, gitt den klasse og status en minister tross alt har.

For hva tillater man seg ikke i Norge? Det er lunsj. Ministeren har brakt med seg en plastforpakning med salat, setter seg ved et ledig langbord, og begynner å spise maten rett fra plastforpakningen med en …grøss…  plastgaffel. Allerede her regner jeg med at franske TV-seere ville fått hakeslipp. Men det blir verre. Kameraet zoomer inn på en tilfeldig dame fra et rengjøringsfirma – og kommentatoren forteller at en kvinne som vasker gulvene, sitter bare et par plasser fra ministeren.

Det tok noen sekunder før jeg tok poenget. Men så er jo jeg norsk, da!

Du vil neppe se en fransk minister spise lunsj på denne måten, og under ingen omstendighet sammen med rengjøringspersonell, sjåfører, vektere, servitører, portører, rørleggere eller andre lavstatus-yrker. Men i Paris ville heller ingen spist lunsj fra en plastikkforpakning med en plastgaffel. Plastforpakningene ville kanskje egnet seg til å fôre eventuelle vakthunder. Folk fra møblerte hjem spiser selvfølgelig ikke lunsj på den måten.

Vaskedama ville sannsynligvis spist lunsj på en hjørnekafe sammen med det øvrige rengjøringspersonalet, sjåfører og vektere. Ministeren ville spist sammen med nære medarbeidere eller andre ministre på et skjermet sted med duk og sølvbestikk. Klasser og regler er til for å følges.

Reportasjen om Oslo forteller om hvor åpent allting er i Norge. Hvem som helst kan gå inn på skattelistene og se hvor mye Rigmor Aasrud, og andre ministre, tjener og betaler i skatt. På kvelden avlegger TV-teamet et besøk i ministerens tjenesteleilighet – en alminnelig 80-kvadratmeters leilighet i en helt vanlig bygård fra etterkrigstiden ett eller annet sted i Oslo. Ingen ting røper at det befinner seg en minister på innsiden. Det kunne like gjerne bodd en vaskedame der. Den eneste luksus man kan fornemme, er en lenestol og ferske aviser på bordet. Norske ministre lever som vanlige folk.

Da Frankrikes statsminister, François Hollande, forsøkte seg på det, endte det med  masse brask og bram. Han ble, som kjent, fersket av en paparazzi da han satte seg på en scooter og dro på inkognito visitt til sin kjæreste. Ingen franskmann ville hevet øyenbryn fordi statsministeren hadde en kjæreste. Franske ministre kan ha så mange kjærester og elskerinner de vil. Det som opprørte mange franskmenn, var at ministeren viste total mangel på klasse.

😯 En statsmann kan da ikke bare oppføre seg som et vanlig menneske!

ministeren-2

Nyhetsinnslag fra TF1 om hvordan norske ministre lever.