Jeg liker teakmøbler, Folkevogner og gamle snurrepiperier. I helgen besøkte jeg Folkemuseet for å se på gamle Folkevogner som VW-klubben hadde utstilt for dagen. Jeg tok også en tur innom OBOS-gården. OBOS-gården var egentlig Wesselsgate 15 i Oslo sentrum som ble revet i 1999 for å gi plass til Pilestredet Park. En av utbyggerne – OBOS – bekostet flyttingen av den 3 etasjers store bygården til Folkemuseet. Der kan man i dag se leiligheter fra ulike tidsepoker, – hvordan folk levde før de flyttet til moderne leiligheter.
Gården er opprinnelig fra 1865, og hadde utedoer før den etter hvert fikk fasilitetene flyttet opp i trappeoppgangene. Folkemuseet har innredet flere leiligheter i gården fra ulike tidsepoker. Jeg merker at jeg trekkes mot de tidsepokene jeg selv har opplevd. Selv om det er interessant å se hvordan folk levde på 1900-tallet, så føler jeg ingen spesiell tilknytning. Jeg levde ikke da.
Derimot er familieleiligheten fra 1965 og Bonytt-leiligheten fra 1979, spesielle. Disse leilighetene er typiske leiligheter fra epoker jeg selv har levd i. Hadde livssituasjonen min endret seg, og jeg hadde stått i oppgangen med koffertene mine, og en «landlady» med briller i snor rundt halsen hadde åpnet døren til en av disse leilighetene, ville jeg nikket anerkjennende. Her ville jeg kjent meg igjen. Her ville jeg funnet ro. Her ville jeg følt meg glad. Akkurat som når jeg ser på de gamle Folkevognene utenfor.
Etterpå ville jeg kanskje gått bort til pølsebua på hjørnet og bestilt to wienerpølser i brød med rå løk og en Solo.
Det er dette som er nostalgi. Lengselen etter en tid man tidligere har levd i. Siden tidsmaskinen ennå ikke er oppfunnet, må nostalgikere som meg, reise bakover i tiden ved hjelp av tidskoloritter. Jeg elsker tidskoloritter. Jeg tror underbevisstheten min konstant søker tidskoloritter og forteller bevisstheten med en gang de finner noe som matcher.
Jeg er ikke en som fyller garasje og leilighet med allskens greier fra 60- og 70-tallet, – ikke så mye som en liten Folkevogn har jeg. Men av og til nyter jeg å gå nedover «memory lane» med gammel musikk på øret og herlige tidskoloritter foran meg.
I eldre tider ble nostalgi betraktet som en smerte et sykt menneske føler ….
🙂 Galskapen lenge leve!
Jeg vokste opp med teakmøbler og den gode, gamle bobla på 70-tallet, men jeg likte spesielt kjøkkenet. Kona tør nok ikke overlate noen interiørvalg til meg, for jeg skulle gjerne hatt 60-tallet tilbake, selv om det kanskje ikke er veldig fint. Jeg ser fremdeles deler av dette interiøret hos gamle slektninger, men det er litt vemodig å tenke på at denne nostalgien kanskje bare blir å finne i museer om få år.
LikerLiker
Jeg liker også 60-talls kjøkken, selv om det jo ikke er anerkjent for å være spesielt fint. Det må være en slags gjensynglede over å se igjen noe man har opplevd tidligere – og noe man føler at man kjenner.
LikerLiker
«Her gjorde man lekser, hadde besøk av venner, – uten dataspill av noe slag», skriver du – og sant nok. Men herregud, man hadde da en halvtimes ukentlig Pop Spesial, med Ivar Dyrhaug og Sigbjørn Nedland – og på lørdagene vartet sistnevnte etter hvert opp med Pandoras Jukebox.
LikerLiker
Ja, ingen skal si at NRK ikke var rause med ungdomstilbudene den gangen 🙂
LikerLikt av 1 person