Pensjonister i syden

Hva er det som lokker nordmenn til Syden? Er det bare bedre klima og billig alkohol? Eller er det noe mer? Jeg tror et aktivt sosialt liv er vel så viktig.

Jeg ble kjent med fenomenet en vinternatt for flere år siden da jeg fulgte mine gamle svigerforeldre til flyplassen. Mens folk flest ennå sov, var det nesten ikke til å komme frem inne i avgangshallen. De eldre myldret over alt og pratet lystig med venner som skulle samme vei. På flight-tavlen så jeg flere charterfly som var satt opp til å dra sydover i morgenmørket. Jeg forestilte meg at pensjonistene på Østlandet hadde inngått en hemmelig pakt om å flykte fra landet samtidig i nattens mulm og mørke.

I høst var jeg en av dem

Ferden gikk ned til vårt knøttlille gjeterhus ved foten av Pyreneene i Frankrike med kort vei til Spania. Jeg har aldri vært der i mer enn 14 dager i ett strekk. Nå har jeg vært der så lenge at jeg kan forestille meg hvordan en pensjonist-tilværelse i Syden kan fortone seg.

Jeg tilhører gruppen «vi over seksti»

Jeg er ikke gammel på ordentlig, altså. Men, tenker jeg godt etter, vil jeg nok si det samme etter at jeg har passert 80 også.

Det er bedre vær i Syden, billigere å spise ute og billigere alkohol. Men jeg tviler på at det er bare det som trekker pensjonister til Syden. Med tanke på hva det koster å leie/eie husvære og reise, kunne man vel like gjerne skru opp varmen hjemme et par hakk og ta noen ekstra turer til Strømstad?

Trolig det sosiale livet som lokker

I vår lille by befinner det seg som oftest minst 10-20 andre nordmenn – alle i gangavstand til hverandre med god tid til å være sosiale. Ikke koster det så mye å møtes heller. På en lokal restaurant serveres det tre retters lunsj for 11,50 euro. Man kan droppe desserten for et glass vin eller en kopp kaffe i stedet. Senere på dagen kan de som vil, møtes til et glass ved «norskebordet» på en bar i nærheten. Der finner man gjerne noen man kan spise middag sammen med. Ingen behøver å være alene.

Som nordmenn i Spania?

Du har sikkert hørt om dem. Isolerte grupper av nordmenn som ikke har lært seg spansk, som drikker for mye og holder seg for seg selv. Fenomenet er stigmatisert gjennom pressen, men i virkeligheten er det større mangfold blant nordmenn i Spania enn det mediene har gitt inntrykk av. Det tror jeg også er tilfelle i min by. Nordmenn er generelt godt likt.

Men jeg ser likevel en fare

Treffer du nordmenn i Syden, vil du oppleve at takhøyden er mye høyere enn hjemme. Jeg kjenner den norske gruppen i byen min godt. Den gir en sosial trygghet, men jeg tror alle trenger å finne en tilværelse utenfor den trygge «boblen». Jeg snakker fransk, men synes det er en utfordring å utvide bekjentskapskretsen, treffe lokale mennesker. Ikke bare de som jobber i handel- og serviceyrker – men vanlige mennesker med samme interesser og samme natur som meg. Det er ikke alltid like enkelt – verken i Syden eller hjemme – hvis man ikke er spesielt utadvendt av natur. Men utadvendte mennesker er jo ofte så overflatiske!

Hund som ice breaker

Vi hadde tatt med med oss husets lille strihårete dachs. Hund er en fin måte å komme i snakk med lokale. «Pablo» får fire turer hver dag – også i Syden. Ettersom vi vandret på samme veier og stier til nesten faste tider, traff jeg ofte samme mennesker langs rutene. Hunder har ingen sosiale barrierer, så mens de hilste på hverandre, passet det jo godt å slå av en prat for eierne også – om ikke annet om hundene våre. Av og til om andre ting – for eksempel villsvinjakt. Strihårete dachser er gode til å jage vilt. Jeg må nok innse at jeg aldri kommer til å bli bestevenner med særlig mange franskmenn. Det er jeg for reservert til. Men det er alltid hyggelig og spennende å veksle noen ord under nye himmelstrøk.

Kilde: Forskning.no: Harrymyten om nordmenn i Spania er overdrevet. Les her>>

Meg og «Pablo» på tur

Les Cascades

Pittoreske hus i Collioure

Fine dining

Un repas sans vin est un jour sans soleil 🙂

Reklame

Et sted på veien

Når jeg reiser, studerer jeg ofte hus langs veien. Noen av husene er spesielle. Ikke fordi de er store og flotte. Bare spesielle i mine øyne. Så spesielle at øynene mine ufrivillig søker etter huset, hver gang jeg farer forbi.

Hvordan hadde det vært å bodd der?

En bisarr tanke. Jeg forestiller meg en eller annen force majeure situasjon – som gjør det plent umulig å ta seg videre. En situasjon som krever at man søker tilflukt i nærmeste hus, – ett av «mine» spesielle hus langs veien. Jeg forestiller meg at jeg sitter innendørs med et kaffekrus og betrakter veien utenfor. At jeg sover i en gammel seng uten tanke på at jeg befinner meg i hutteheita uten å vite hvor nærmeste butikk er.

Vi har et sånt hus.

Da jernbanen kom, ble det satt opp mange nye hus. Nesten hver grend langs banen fikk stasjonsbygning med venterom, billettkontor og stasjonsmester-leilighet over. Og en fin stasjon på den tiden måtte også ha pakkhus, vokterbolig og et hus til baneformannen. Vårt hus er baneformand Peder Olsens hus.

«Jernbanehusene» ble de kalt.

Jeg vet ikke om det er mulig å uttale ordet uten at det låter kaldt og uvennlig. Med en tanke forakt. Kanskje det bare er den lokale dialekten? Husene var nemlig ikke lik lokale bygninger på samme tid. De var tegnet av hovedstadsarkitekter – i sveitserstil og malt i lyse farger. Byggmessige fremmedelementer på den tiden – i hvert fall i tradisjonsrike Gudbrandsdalen.

Jeg tror sikkert at noen gjennom tidene har plukket ut vårt hus som en milepæl mellom Trondheim og Oslo. Kanskje noen lurer på hvordan det hadde vært å bo akkurat der? Og gjennom et åpent vindu kunne høre den sildrende lyden av fjellbekken, eller den søvndyssende lyden av moderne tog som farer forbi – vel vitende om at man befinner seg et sted i hutteheita.

Jeg tror det var i 1968 at stasjonsmesteren pakket og dro av gårde med kone og datter i folkevogna si. Jeg arvet flagget som han vinket «klar til avgang» med. Like etter måtte sundmannen, som fraktet togpassasjerene over vannet, trekke inn årene. Den hvite duken som man kunne dra ned for å kalle ham over fra andre siden, ble båret opp fra stranda og inn i stabburet. Noen år senere måtte også handelsmannen på hjørnet stenge dørene til butikken.

«Folk treng hus. Og hus treng folk.»

Kari Bremnes synger om at hus ikke bør stå tomme. Etterspørselen etter hus langs veien er ofte svært liten. Så liten at de lett kan bli stående tomme – særlig etter at alle servicetilbud i nærheten er lagt ned. Kanskje blir de tomme husene blikkfang for andre som farer forbi? Kanskje noen lurer på – som meg – hvordan det hadde vært å bo i huset? Kanskje en natt, en uke eller noen år? Kanskje som fritidsbolig?

«-Kakser fra byen som tror at de kan gjøre som de vil!»

Hytteeierne har nemlig blitt kraftig kritisert i det siste. Men husk at ikke alle hytteeiere er kakser og oppkomlinger. Noen ble bare fascinert av et spesielt hus langs veien. Ett som ligger langt fra nærmeste butikk. Så kommer de, stanser opp noen dager, før de drar videre.

PS.

Stasjonen på bildet har tidligere vært til leie. Hvis du greier deg uten eikeparkett, boblebad og veranda, tror jeg det er mulig å leie stasjonsmester-leiligheten over venteværelset for en rimelig penge. Kanskje som fritidsbolig? Flott utsikt, god takhøyde – og innvendig, med tidskoloritter fra 60-, 70- og 80-tallet.

Bane Nor Eiendom – link til denne stasjonen

VG (2003): Dronning Sonja uttaler: -Rørende å se folk i «hutteheita»

YouTube (2013) Ola og Kaia Bremnes – Folk i husan.

Mitt lille Europa

I dag morges regnet det i Timisoara, Romania. Jeg så det på Skype på et nettmøte med kolleger der. Ved lunsjtider ringte jeg noen i London for å etablere en base for datteren min. Hun går på jobbintervjuer.

Tenk hvor lite Europa er blitt!

Jeg er gammel nok til å huske tiden før Internett, før billigflyene, før jernteppet falt, før EU og før «alle» mestret flere språk. Alt det som har bidratt til å gjøre Europa mindre.

Før helgen var jeg en tur i Bratislava sammen med andre som jobber med det samme som meg. Raskeste reisemåte til Bratislava er med fly til Wien og bil til Bratislava. Bilturen tar ikke mer en 40 minutter, like langt som fra Oslo til Gardermoen, – og flybillettene kostet ikke mer enn en tripp til Ålesund.

På turen fra flyplassen tenkte jeg ikke så mye over at jeg krysset landegrensen til Slovakia. Før jernteppet falt, kunne samme tur tatt lang tid med papirer, visum og forhør. I dag spør ingen hva du skal gjøre, og ingen skumle karer i skinnjakke følger dine bevegelser.

Jeg elsker mitt lille Europa og tenker med gru på hvordan det var. Jeg er klar over at åpne grenser ikke bare gir rosenrøde fordeler. «Nei til EU» har bred støtte her i landet, – støtte fra alle som frykter at vi skal miste politisk styring, som frykter økt alkoholforbruk, kriminalitet, prostitusjon og porno, som vil beskytte det norske næringslivet, sikre arbeidsplasser, det norske velferdssamfunnet og den norske egenarten. Dessverre finnes det tegn på at EU-motstanden trappes opp andre steder i Europa også. Det er sikkert rom for å gjøre endringer i EU. Det er faktisk noe innbyggerne i medlemslandene kan påvirke via stemmesedlene til sine EU-valg. Men jeg ser ingen god fremtid for Europa uten unionen.

Da tenker jeg på fremtiden for alle de unge som tar utdannelser i utlandet, på min datter som vil etablere seg i Londons businessverden, og alle unge som søker lykken i andre europeiske land, – og unge i andre europeiske land som søker lykken i Norge.

🙂 Og på meg selv som ikke kan få nok av Europa.

Bro over Donau

Gamle lokomotiver i Bratislavas transportmuseum.

Street art.

Brødsuppe

Gatebilde fra Bratislava

Husene på sanden

Kunne du tenke deg å bo i et lite hus på stranden? Rett på sanden?

På den franske Racou-stranden ved Middelhavet, like syd for byen Argeles-sur-Mer ligger det et lite samfunn, et slags «Saltkråkan». Du husker vel Astrid Lindgrens TV-serie fra 60-årene?

De knøttsmå husene ligger slik at du setter føttene direkte på den varme sanden. Det ser nesten ut som de tilhører en kolonihage. Disse husene kommer nesten aldri for salg på det åpne markedet. De har gått i arv i generasjoner. Folk som eier hus her, har – eller hadde – en slektning med røtter hit. Kanskje en bestefar som var fisker, – som dro den lille båten opp på stranden i solnedgangen, – som tappet en liten karaffel med vin mens den lille konen hans grillet kjempereker og danderte nyhøstede tomater i olivenolje på utekjøkkenet.

En innbygger forteller at bestefaren satte opp hytten selv. Innledningsvis leide innbyggerne grunnen fra kommunen, men etter krigen ble det mulig å løse inn parsellene. Boligene er ikke ideelle som helårsboliger. Om vinteren er det kaldt og rått her. I november blir skodder og dører lukket og låst for vinteren. Først på våren vender de første tilbake, gjerne til en hyggelig sammenkomst.

Jeg har vært her flere ganger, og oppfatter den lille «byen» som et ganske sammensveiset samfunn, og kanskje en tanke lukket. Her har beboere rangen. De får handle «på bok» i butikken så de slipper å frakte penger i badetøyet. De får alltid plass ved et bord. Sporadiske badegjester, derimot, kan aldri bli noe mer enn besøkende. Til tross for at stranden utenfor er full av folk, er det ingen trengsel av fremmede i mellom husene. Det passer seg ikke for fremmede å gå inn i smugene, og enda mer upassende er det å ta bilder, selv om det er mange vakre motiver.

Går vi en kilometer nordover, kommer vi til den store Argeles-stranden. Her går livet i en annen rytme enn livet blant sandhusene på Racou. Argeles-stranden er en kommersiell ferieby, – som en merry-go-round tivolikarusell som drar i gang ved påsketider. Du er mer enn velkommen til å stikke hodet inn og bruke pengene dine over alt. Stativer med simpelt badetøy, stråhatter, rimete iskremboder, fastfood og barer uten atmosfære. Mange etablissementer lever kortvarig. På tredje rad fra sjøen, har flere tilbydere allerede pakket sammen – midt i den franske fellesferien.

Sosiale feriesamfunn får meg til å tenke på «Saltkråkan». Stedet eksisterer ikke i virkeligheten, men Astrid Lindgrens skjærgård utenfor Furusund, nord for Stockholm, er full av lignende steder. Der finnes det feriehus hvor folk i alle aldre har tilbrakt sine barndoms sommerferier, der de kan komme tilbake senere i livet og føle seg som hjemme for noen uker. Da jeg for noen år siden seilte rundt innspillingsstedene la jeg merke til at noen av husene fra TV-serien så mye stusseligere ut i virkeligheten enn jeg drømte om. Det samme kunne jeg sagt om mine egne barndoms feriesteder

Det får meg til å tenke over hvilke steder vi søker solferie.

Hvis du synes kommersielle turistmaskiner i «syden» ikke er noe for deg, kan du søke deg til et «Saltkråkan» i inn- eller utland der andre har funnet lykken, mens hvor du selv må nøye deg med å være en fremmed flue på veggen de første 20 årene, eller noe sånt. Men du kan jo alltids søke tilbake til ditt eget «Saltkråkan», der bølgeblikket slår i vinden og brenneslene gror bak utedassen.

🙂 Kanskje like greit at sommerferien er over, … eller?

Ta likevel en titt på denne flotte nyhetsreportasjen franske TF1 hadde da husene ble åpnet tidligere i år. Idyllisk, ikke sant?

Bildene under ble tatt på fredag 5 august.

Franske sitroner

Jeg nyter feriedager i Frankrike. Det er snart midnatt og jeg har akkurat kommet hjem til gjeterhytten vår etter en fantastisk middag med ansjos, tomater, løk, hvitløk, olivenolje, rødvin og vann, – et fantastisk stykke morue med aoli, mer hvitløk, mer rødvin, en deilig creme catalan, en espresso, fantastisk atmosfære – og en hyggelig prat med venner på baren ved siden av.

Slik var det kvelden før også. Grillede nyrer med hvitløk, – en av mine favoritter. Masse lokal rødvin. Prat, franske bises, håndtrykk, klapp på skuldre og en god latter i sommerkvelden.

Det er dette som er Frankrike.

Fire år på fransk kveldskurs har begynt å bære frukter. Nå kan jeg se på menneskene jeg snakker med uten å falle ut av de franske bøyningsformene. Vel, språket er foreløpig uten «kryss og b», men jeg fornemmer spontaniteten, – at man kan si noe på et annet språk uten at alt er planlagt på forhånd som i et flytdiagram. Alle som husker eventyret «God dag mann økseskaft» vet at planlagte samtaler neppe går som planlagt.

Det gikk heller ikke flyttingen av telefonlinjen vår.

Da vi flyttet inn i gjeterhytten, sa forrige eier opp sitt abonnement, dermed måtte vi melde flytting av vår gamle linje for å få Internett. Jeg troppet opp på det lokale SFR-kontoret og fikk til svar at de kunne ikke hjelpe. De kunne registrere at jeg ønsket flytting, men for å få gjennomført flyttingen måtte jeg selv ringe de som stelte med slikt.

Jeg liker best å snakke face-en-face, ikke via et norsk telefonnummer. Franske tjenestemenn skyr utenlandske telefoner. Heldigvis kjenner jeg en fransk venninne. Det tok henne 6 samtaler og en hel ettermiddag å ordne opp slik at flyttingen ble behørig registrert. Omsider fikk jeg mail fra SFR om at vi atter hadde fått telefon, Internett og TV i gjeterhytten.

Men da vi prøvde å koble til norske smarttelefoner og bærbare PC’er var det likevel ingen internett. Noen hadde sikkert registrert flyttingen i datasystemet sitt, men ingen hadde koblet til den fysiske telefonlinjen. Jeg kontaktet SFR’s chattelinje og satt i vel tre kvarter og chattet om problemene før kundebehandleren slapp oss gjennom nåløyet. Han trykket på knappen som rekvirerer en lokal montør. «Yess», tenkte jeg. Nå gjensto bare å opplyse hvilke tidspunkter vi var ledige og hvilket mobilnummer vi kunne treffes på.

«Har dere ikke et fransk telefonnummer?», spurte kundebehandleren.

«Nei, eh – dessverre …?»

«Vi er nødt til å ha et fransk mobilnummer for å kunne følge opp saken, vet De», sa kundebehandleren. Skulle all denne hyggelige franske chattingen være forgjeves, bare fordi vi ikke hadde fransk telefon? Vi er tross alt betalende kunder, og hvem trenger forresten fransk mobil når de bor i Norge?

«OK, vi kan kontakte dere på e-mail», kom det fra kundebehandleren.

Supert.

Gjennomsnittlig responstid for telefonmontører i SFR er 48 timer, men nå er det gått dobbelt så lang tid. Jeg har mistanke om at saken med den norske e-mailadressen ligger nederst i innkurven. Hvem melder seg frivillig for å prate med utlendinger, liksom?

Også jeg som har over fire år på fransk kveldskurs!

I vår franske bankfilial gikk det ikke særlig bedre. Forrige gang jeg var der, ville jeg melde om at jeg hadde fått ny adresse på hjemstedet vårt i Norge. Den ble aldri registrert fordi jeg ikke hadde tatt med meg en regning som beviste at jeg faktisk bodde på den nye adressen.

Makes sense.

I mellomtiden gikk fornyelsen av mitt franske bankkort i retur via rekommandert sending, fordi adressen var feil.

I dag hadde jeg tatt med en regning. I det den unge damen skulle registrere adressen, tittet hun opp og spurte hva den norske regningen gjaldt. «En livsforsikring», sa jeg, og tenkte at en mer seriøs regning enn det, vanskelig kunne frembringes.

Men nei.

Damen i skranken sa at dessverre var det kun regninger vedrørende elektrisitet og vann som kunne godkjennes. Og hvor mitt franske bankort hadde tatt veien, visste fåglarna. Jeg fikk bestille et nytt. Men jeg fikk utskrift av en RIB, og hun så oppriktig medfølende ut da hun sa at hun var glad for å kunne hjelpe med noe.

Hva jeg skal gjøre neste ferieuke?

Jeg skal besøke noen som har både internett og skriver, og skrive ut en el-regning fra nettet som jeg kan ta med meg til damen i banken. Kanskje jeg får registrert ny hjemmeadresse slik at jeg kan søke om nytt bankkort. Deretter skal jeg ta kontakt med min franske venninne som da skal være tilbake fra ferie. Hun kan hjelpe meg med å finne montøren som skulle ha fulgt opp feilmeldingen fra kundebehandlingen i Paris. I det minste har hun fransk mobiltelefon og kan kjefte på en måte som bare franskmenn kan tillate seg.

Dette er Frankrike.

🙂 Men det heldigvis mye annet også.

Som festival i sardane-dansing.

Blant svaner på sjøen

Når strendene er fulle, er det godt å komme seg ut på sjøen. Skjønt, på finværsdager som denne, er det ganske fullt på de fineste uthavnene i Oslofjorden også. Det ligner på en stor campingplass, og man skal være tidlig ute for å sikre seg en god plass. Ikke noe for B-mennesker som meg.

De fineste plassene er der man kan ligge longside til svaberget. Problemet er at det ikke er så fryktelig mange av dem, så de bør forbeholdes dyptgående seilbåter og store kabincruisere. Så får vi andre legge oss med dregg og landfeste et annet sted. Når noen med stor båt har lagt seg til et sted, venter de gjerne på at slekt og venner skal komme å legge seg inntil. Det har hendt at jeg har funnet en god plass en båtlengde eller to unna en annen båt. Så kommer båt nummer 2 – mye større enn min – og legger seg på svai utenfor for å vente på ledig plass, – det vil si, vente på at jeg skal flytte meg.

Det føles av og til litt kleint, for det er ikke alltid at jeg fanger situasjonen med en gang. Jeg liker ikke å være i veien for noen uansett hvor det er. Jeg kunne vel ikke vite at de to båtene var bekjente? Skjønt mange av båteierne som bruker skjærgården aktivt, er nemlig det. De er som en flokk svaner.

Med voksne barn og kone som foretrekker å nyte sjøen fra land, er jeg etter hvert endt opp med å være i båten alene. Da liker jeg å ligge et sted hvor jeg kan fiske med pilk eller agn. Helst et stykke unna skjærene slik at jeg kan skru av motor og ligge å drive for vær og vind, la vinden rufse til håret og la solen steke mot kroppen. Men i dag følte jeg for å gå en tur med båten slik at motoren kunne få litt turtall og få litt sirkulasjon i drivstofftanken. Rett og slett en glanerunde.

Hvor er de fineste plassene i uthavnene?

På høsten, når været er for rufsete for andre fritidsbåter, kommer jeg tilbake for å legge fiskebåten min på den fineste longside-plassen. Der skal jeg kose meg med ekte sjømannskost, – stekte pølser, varm kaffe og kjeks.

Ikke alene.

🙂 Det hender jeg får besøk av svanene.

Skjærgårdsidyll, – med svigermor, Evensen, kjerringa og hele slekta?

En vakkert syn – som en svane på sjøen.

Hyttekos. Heldige er de som har en sjøbod ved sjøen.

Sydenden av Raudholmene. Her er berget bokstavelig talt rødt i ettermiddagssolen.

Godt å ha kartplotter så vet jeg i hvilken fjord jeg befinner meg …

En selfie av meg og danskebåten.

M/S Rigmor av Sandvika har vært i samme farvann som meg under turen. De tar med folk på fjordutflukter hele sommeren, – og her er det mye hyggeligere om bord enn i sightseeing-båtene fra Oslo. Les mer om fjordturer fra Sandvika her.

Leve nostalgien!

Jeg liker teakmøbler, Folkevogner og gamle snurrepiperier. I helgen besøkte jeg Folkemuseet for å se på gamle Folkevogner som VW-klubben hadde utstilt for dagen. Jeg tok også en tur innom OBOS-gården. OBOS-gården var egentlig Wesselsgate 15 i Oslo sentrum som ble revet i 1999 for å gi plass til Pilestredet Park. En av utbyggerne – OBOS – bekostet flyttingen av den 3 etasjers store bygården til Folkemuseet. Der kan man i dag se leiligheter fra ulike tidsepoker, – hvordan folk levde før de flyttet til moderne leiligheter.

(Kilde: Bo i byen, Norsk Folkemuseum.)

Gården er opprinnelig fra 1865, og hadde utedoer før den etter hvert fikk fasilitetene flyttet opp i trappeoppgangene. Folkemuseet har innredet flere leiligheter i gården fra ulike tidsepoker. Jeg merker at jeg trekkes mot de tidsepokene jeg selv har opplevd. Selv om det er interessant å se hvordan folk levde på 1900-tallet, så føler jeg ingen spesiell tilknytning. Jeg levde ikke da.

Derimot er familieleiligheten fra 1965 og Bonytt-leiligheten fra 1979, spesielle. Disse leilighetene er typiske leiligheter fra epoker jeg selv har levd i. Hadde livssituasjonen min endret seg, og jeg hadde stått i oppgangen med koffertene mine, og en «landlady» med briller i snor rundt halsen hadde åpnet døren til en av disse leilighetene, ville jeg nikket anerkjennende. Her ville jeg kjent meg igjen. Her ville jeg funnet ro. Her ville jeg følt meg glad. Akkurat som når jeg ser på de gamle Folkevognene utenfor.

Etterpå ville jeg kanskje gått bort til pølsebua på hjørnet og bestilt to wienerpølser i brød med rå løk og en Solo.

Det er dette som er nostalgi. Lengselen etter en tid man tidligere har levd i. Siden tidsmaskinen ennå ikke er oppfunnet, må nostalgikere som meg, reise bakover i tiden ved hjelp av tidskoloritter. Jeg elsker tidskoloritter. Jeg tror underbevisstheten min konstant søker tidskoloritter og forteller bevisstheten med en gang de finner noe som matcher.

Jeg er ikke en som fyller garasje og leilighet med allskens greier fra 60- og 70-tallet, – ikke så mye som en liten Folkevogn har jeg. Men av og til nyter jeg å gå nedover «memory lane» med gammel musikk på øret og herlige tidskoloritter foran meg.

I eldre tider ble nostalgi betraktet som en smerte et sykt menneske føler ….

🙂 Galskapen lenge leve!

På vei til Obos-gården. Noen i Folkevogn-boble, – andre til fots.

Her ligger gården, Wesselsgate 15, gjenreist på Folkemuseet.

Vi begynner i Bonytt-leiligheten. Trendy og avantgarde for å være 1979.

– Men ikke mer avantgarde enn at jeg kjenner igjen noen av møblene.

Vi beveger oss til naboleilighetens kjøkken i 60-talls stil.

Master bedroom med kostbar teak-innredning. Slike sminkebord selges i dag for gode penger.

Detaljer fra det innebygde teak-nattbordet. Jeg kjenner igjen det reisevekkeruret.

Her gjorde man lekser, hadde besøk av venner, – uten dataspill av noe slag.

Gitar, Kurér-radio og globus. Globus er ettertraktet vare på loppemarkeder.

Reisegrammofonen var ganske vanlig, men få ungdomsrom hadde egen lydbåndopptaker.

-Bjørnstad, værsågod …?

Teakhyller, TV og reiseskrivemaskin i hjørnet i tilfelle far måtte skrive en lånesøknad til banken.

I første etasje ligger vinmonopolet. Man er 18 år, går over gulvet, stotrer frem «en vanlig rødvin» i stedet for å bli latterliggjort for å forsøke å uttale «Bordeaux Rouge», eller noe sånt. Innredningen er fra polet i Holmestrand.

Og hvis man ikke var sikker på hva man ville ha, var det ikke alltid like lett å lese etikken når man sto foran disken.

En herre er innom for å tanke opp Folkevogna si på bensinstasjonen over gaten.

Jeg lurer på om det er tannlegens Folkevogn som står utenfor tannlegekontoret?

Hvor ble forresten Norske Sanitets Kvinners mai-blomster av?

Det våres i Madrid

Jeg var forundret over at våren ikke var kommet lenger i Madrid. To dager tidligere hadde jeg vært i Barcelona, og der var våren kommet lenger. Madrid befinner seg på en innlands slette 600-700 meter over havet. Men med temperaturer på 17-18 grader tar det nok ikke lang tid før alt løvet er sprettet ut.

Madrid kan sammenlignes med Paris og Berlin. Det jeg virkelig elsker med slike millionbyer, er det urbane. Folk her er vant til å omgås mange mennesker. Du kan være hvem du vil, og det er plass til en til. Og bare for å ha nevnt det, – Livet i Madrid er annerledes enn de populære feriebyene langs Middelhavet.

Uten å ha foretatt noen reelle undersøkelser fornemmer jeg velstand. Det er rent og pent over alt, – velstelt og beplantet for sommeren. Inntrykket av velstand bekreftes også av å studere folk, klær, biler og scootere.

🙂 Jeg har (som vanlig for denne bloggeren å være) vandret rundt og tatt snapshots.

Klassisk motiv fra det kongelige palasset.

Et vakkert vårtegn. Brudepar og familie tar bilder foran kongepalasset.

Denne torsdag ettermiddag kunne de som våget, oppleve Walking Dead Zombies gjennom virtual reality briller.

En tur med hop on, hop off buss anbefales. Vakkert dekorerte er de også.

Veggdekorasjon utenfor ett av byens mange vannhull.

Utenfor ett av byens mange gode hoteller.

Denne bestyrerinnen ville jeg voktet meg vel for å komme på kant med.

Pyntede party-tomater klare til å sette tennene i.

Fra en av byens butikkutstillinger.

Noen av byens uttallige scootere parkert ved Puerta de Alcalá

I Retiroparken kan du leie robåt, jogge, lufte hund eller sitte på kafe og lytte til musikanter.

Utsnitt fra Plaza de Colón med Columbus-monumentet i bakgrunnen.

Gull funker – ikke sølv …

Et annet gyldent, nattlig motiv.

Veggmotiv utenfor restauranten La Chata – en hyggelig familiedrevet restaurant.

Gjensyn med Arguineguin

I forrige uke fikk jeg et gjensyn med Arguineguin. Ikke fysisk, bare litterært gjennom Sanna Sarromaas beskrivelse av det norske harryparadiset på Gran Canaria, – et sted de fleste av oss har vært på ferie en eller flere ganger i livet. Om ikke der, så på Playa del Ingles, blant akterutseilte hippier og homser, eller på sjelløse Puerto Rico, som er om mulig enda mer harry enn Arguineguin. Arguineguin er en vanlig kanariøy-landsby som har blitt strukket ut for å gi plass til turister og nordiske overvintrere.

Sarromaas karakteristikk av Arguineguin, med karbonader, lapskaus og nordmenn som ser ut som dansebandartister, falt mange tungt for brystet. Jeg elsker Sanna Sarromaas beskrivelser av Norge og nordmenn. Vi, som går omkring med «norskebriller» hele dagen, ser ikke oss selv på samme måte. At Sarromaa denne gangen fikk så mye pepper, tror jeg skyldes det faktum at hun er finsk. Hadde hun vært engelsk eller amerikansk, hadde vi bøyd oss i støvet. Men finsk? Hallo! Hvem tror hun at hun er? Finland er da ikke bedre enn Norge? Vi vil ha oss frabedt kritikk fra polakker, islendinger, litauere, latviere, albanere, rumenere, – og finner.

Uansett så behøver man ikke å ha på seg «finnebriller» for å fastslå at Arguineguin er et harrysted, like kulturløst som Svinesund, – og de som er der nede midtvinters, utenom vinterferien, må faktisk tåle å høre at de ser ut som dansebandartister og låter som haldensere når de åpner kjeften.

Det er i hvert fall de alle legger merke til.

Vi har feriert på Sunwing Arguineguin flere ganger når barna våre var barn. Hotellet var et eldorado for store og små, med barnevennlige plumpe-kanter rundt svømmebassengene, barnevennlige rom, barnevennlige restauranter, barneaktiviteter på dagen og om kvelden, – og Lollo og Bernie, da. Hvis du leser dette med tanke på å bruke hotellet som familiehotell i nær fremtid, bør du være klar over at det nylig skjedde en tragisk ulykke der, og at hotellets barnesikring har kommet i negativt lys.

Livet på Sunwing var som andre sydenhoteller. I løpet av natten la alle dansebandartistene badehåndklærne sine over de beste solstolene for å reservere dem hele påfølgende dag. Vi måtte derfor gå et annet sted for å bade, og havnet da på Dorado beach som ligger 5 minutter unna. Vi kalte det for «tyskerstranden», fordi det bodde så mange tyske pensjonister der. De bodde på det nedslitte Dorado-hotellet, som ikke akkurat pyntet opp i landskapet.

For å si det som det var, så vil jeg karakterisere de tyske turistene som de styggeste, mest gemene og ufyseligste gamle mennesker jeg noen sinne har møtt. De oppførte seg som om de var hevet over andre. Arrogante, overlegne, drittstøvler som bevisst så ned på individer fra hva de oppfattet som laverestående nasjoner. Spanjoler og skandinaver ble behandlet som annenrangs borgere. Gammelnazistene var meget galante mot sine egne, men viste total mangel på alminnelig høflighet mot andre. Ingen køkultur, aldri holde døren åpen for andre, og aldri vike til siden for å gi plass i trange passasjer. Høyrøstede rustne tyskerstemmer ga meg assosiasjoner til gamle krigsfilmer. Mest irriterende av alt, var at de gjerne – og med vilje – stilte seg opp kloss inntil der vi lå, selv når stranden var tom, – for å demonstrere at vi, som ikke tilhørte Der Vaterland, ikke var noen respekt verdig.

Inne i byen var det markedsdag en dag i uken. Det var selvfølgelig ikke noe annet enn et eneste stort junk-marked, som man selvfølgelig må forvente i en by uten kultur. Vi gikk dit for å oppleve folkelivet, – ikke for en god handel. Vi kjøpte nye joggesko til poden og kom hjem med piratkopier av Nike laget av simpel plastikk. Frøkna fikk en dukke. På veien hjem falt det ene øyeeplet ut og forsvant. Jeg har ennå uhyggelige drømmer om nazi-zombier som dukker opp fra sanden på «tysker-stranden» mens den enøyde dukken ligger og stirrer på meg i natten med sitt ene øye og et tomt svart hull i kraniet.

Jeg skulle gjerne ha skrevet et innlegg i Die Welt om hvordan jeg opplevde tyske pensjonister på harrystedet Arguineguin.

🙂 Lurer på hvordan det ville blitt mottatt?

Siden alle Arguineguin-bildene våre forsvant i et massivt harddisk-krasj, må jeg ty til bilder skaffet fra Google maps. Klikker du på dem, kan du dreie rundt 360 grader.

Tysker-stranden nedenfor Dorado-hotellet (kilde: Google maps).

Ribbe og fårikål i butikkene (kilde: Google maps).

Anfi-del-Mar stranden med Bjørn Lyngs timeshare-leiligheter i bakgrunnen.

Norskehuset (kilde: Google maps)

Sunwing Arguineguin

Pensjonist på prøve

 
Jeg har en plan. Hvis alt går etter den, er det like mange år til jeg skal pensjonere meg som jeg har fingre på en hånd. Men det er for tidlig å feire, – det finnes mange skjær i sjøen. Det ene halvåret skal tilbringes i Frankrike – det andre i Norge.

Hva jeg skal fylle tiden min med?

Jeg skal selvfølgelig sykle – nyte gode måltider og sosialt samvær – drikke deilig vin – kort sagt det gode liv.

Men det er ikke det sosiale livet jeg behersker best, for å si det sånn. Mitt sosiale nettverk deler jeg med min jevnaldrende kone – og når jeg tenker etter, er det hun som holder liv i det.

Nei, aller best liker jeg å gjøre det jeg er god på. Det er det jeg gjør til daglig i jobbsammenheng. Men ingen i jobbnettverket mitt skal hverken gå av med pensjon eller bo halve året i Frankrike. Derfor håper jeg at jeg kan fortsette å betjene jobbnettverket mitt i Norge – fra Frankrike – selv etter at jeg er blitt pensjonist.

Men nå har jeg altså hatt gleden av å være pensjonist på prøve flere dager i november – dagene som liksom-pensjonist forløp omtrent sånn …

– Jeg stikker ned og kjøper brød og avis. Som regel er det bare så vidt jeg får hodet innenfor blant skravlende mennesker. Vel hjemme i kjøkkenet planlegger jeg dagens sykkeletappe på Google Maps med varm croissant og kaffe i hånden mens jeg pludrer med kona mi. Etter sykkelturen er det dusj og lunsj. Tre hjemmelagede og kortreiste retter for 11 euro er perfekt for pensjonister. Jeg vil nok benytte meg av muligheten til å bytte ut desserten med et glass av husets usofistikerte rødvin. Etter lunsj er byen mer eller mindre stengt. Da passer det å lese avisen og kanskje ta et par minutter «på øyet». På ettermiddagen tar jeg en rask spasertur for å lufte hundene, og kanskje fruen i huset også. Skulle turen passere ett av byens mange serveringssteder, er det ikke utenkelig at man støter på kjentfolk og da kan det jo lett gå en time eller to … kanskje helt til middagen rundt åtte, som aldri er ferdig før ti-tiden.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for pensjonistlivet riktig ennå, jeg …

🙂 Når skal jeg få tid til å gjøre noe fornuftig?

Bordet i den franske gjeterhytten er dekket til middagsvenner.

Vi har handlet inn rikelig med brød og vin.

Lammesteken er snart klar.

Vakkert landskap for ettermiddagsturer.

Av og til svært idyllisk.

Parti fra gamlebyen i Elne, en by innen sykkelavstand.

Elne med Canigou-fjellet i bakgrunnen.

Dette er ikke det franske Folkemuseet, men et sted folk bor.

Den franske syklisten står sterkt her nede. Strutte av styrke, og være korrekt antrukket.

Dette er bare meg etter en 3-timers tur – fremdeles korrekt antrukket.