Jeg liker teakmøbler, Folkevogner og gamle snurrepiperier. I helgen besøkte jeg Folkemuseet for å se på gamle Folkevogner som VW-klubben hadde utstilt for dagen. Jeg tok også en tur innom OBOS-gården. OBOS-gården var egentlig Wesselsgate 15 i Oslo sentrum som ble revet i 1999 for å gi plass til Pilestredet Park. En av utbyggerne – OBOS – bekostet flyttingen av den 3 etasjers store bygården til Folkemuseet. Der kan man i dag se leiligheter fra ulike tidsepoker, – hvordan folk levde før de flyttet til moderne leiligheter.
(Kilde: Bo i byen, Norsk Folkemuseum.)
Gården er opprinnelig fra 1865, og hadde utedoer før den etter hvert fikk fasilitetene flyttet opp i trappeoppgangene. Folkemuseet har innredet flere leiligheter i gården fra ulike tidsepoker. Jeg merker at jeg trekkes mot de tidsepokene jeg selv har opplevd. Selv om det er interessant å se hvordan folk levde på 1900-tallet, så føler jeg ingen spesiell tilknytning. Jeg levde ikke da.
Derimot er familieleiligheten fra 1965 og Bonytt-leiligheten fra 1979, spesielle. Disse leilighetene er typiske leiligheter fra epoker jeg selv har levd i. Hadde livssituasjonen min endret seg, og jeg hadde stått i oppgangen med koffertene mine, og en «landlady» med briller i snor rundt halsen hadde åpnet døren til en av disse leilighetene, ville jeg nikket anerkjennende. Her ville jeg kjent meg igjen. Her ville jeg funnet ro. Her ville jeg følt meg glad. Akkurat som når jeg ser på de gamle Folkevognene utenfor.
Etterpå ville jeg kanskje gått bort til pølsebua på hjørnet og bestilt to wienerpølser i brød med rå løk og en Solo.
Det er dette som er nostalgi. Lengselen etter en tid man tidligere har levd i. Siden tidsmaskinen ennå ikke er oppfunnet, må nostalgikere som meg, reise bakover i tiden ved hjelp av tidskoloritter. Jeg elsker tidskoloritter. Jeg tror underbevisstheten min konstant søker tidskoloritter og forteller bevisstheten med en gang de finner noe som matcher.
Jeg er ikke en som fyller garasje og leilighet med allskens greier fra 60- og 70-tallet, – ikke så mye som en liten Folkevogn har jeg. Men av og til nyter jeg å gå nedover «memory lane» med gammel musikk på øret og herlige tidskoloritter foran meg.
I eldre tider ble nostalgi betraktet som en smerte et sykt menneske føler ….
🙂 Galskapen lenge leve!
På vei til Obos-gården. Noen i Folkevogn-boble, – andre til fots.
Her ligger gården, Wesselsgate 15, gjenreist på Folkemuseet.
Vi begynner i Bonytt-leiligheten. Trendy og avantgarde for å være 1979.
– Men ikke mer avantgarde enn at jeg kjenner igjen noen av møblene.
Vi beveger oss til naboleilighetens kjøkken i 60-talls stil.
Master bedroom med kostbar teak-innredning. Slike sminkebord selges i dag for gode penger.
Detaljer fra det innebygde teak-nattbordet. Jeg kjenner igjen det reisevekkeruret.
Her gjorde man lekser, hadde besøk av venner, – uten dataspill av noe slag.
Gitar, Kurér-radio og globus. Globus er ettertraktet vare på loppemarkeder.
Reisegrammofonen var ganske vanlig, men få ungdomsrom hadde egen lydbåndopptaker.
-Bjørnstad, værsågod …?
Teakhyller, TV og reiseskrivemaskin i hjørnet i tilfelle far måtte skrive en lånesøknad til banken.
I første etasje ligger vinmonopolet. Man er 18 år, går over gulvet, stotrer frem «en vanlig rødvin» i stedet for å bli latterliggjort for å forsøke å uttale «Bordeaux Rouge», eller noe sånt. Innredningen er fra polet i Holmestrand.
Og hvis man ikke var sikker på hva man ville ha, var det ikke alltid like lett å lese etikken når man sto foran disken.
En herre er innom for å tanke opp Folkevogna si på bensinstasjonen over gaten.
Jeg lurer på om det er tannlegens Folkevogn som står utenfor tannlegekontoret?
Hvor ble forresten Norske Sanitets Kvinners mai-blomster av?
La det være sagt! 