Riv ned grensene!

På lørdag kveld ble jeg sittende å se Melodi Grand Prix sammen med min kone, ledsaget av en solid pepperbiff, et glass Sangre de Toro og levende lys. Det var en del år siden sist jeg fulgte med på MGP. Jeg skjønner for så vidt hvorfor.

Anne-Marie David, Eurovision Song Contest 1973.

Anne-Marie David, Eurovision Song Contest 1973.

Musikken grenser til det kjedsommelige, og flere artister befinner seg på «Idol»-nivå. Antrekkene, derimot, er fine. Noen er gøyale. Det er et storslagent show. Det er sirkus.

Noen hevder at det er de skeives fest.

Jeg minnes en gang på vei hjem fra New York. Purseren på jumboens øvre dekk var i det pratsomme hjørnet før avgang. Til slutt spurte han høyt om det var noe vi lurte på. Helt uten å tenke, – ør i hodet etter en travel dag – utbrøt jeg: «Hvem vant melodi grand prix?» Stor latter fra de andre setene. Purseren spilte nemlig åpenbart på det andre laget, og kunne selvfølgelig opplyse om de ferske resultatene.

MGP er et show for alle.

Min favoritt i år var spanias bidrag. Jeg synes sangen og fremførelsen var best, sett i forhold til grand-prix-genren, – slik en typisk grand-prix-melodi skal låte. Kjolen var stilig. (Ja da, vi diskuterte kjolene også!) Gallapyntede divaer og fløtesangere, med strykere, slagverk og blåseinstrumenter er stilfullt. Jeg glemmer aldri 1973 da Anne-Marie David vant for Luxemburg med sangen «Tu te reconnaîtras». Jeg forelsket meg pladask i den uredde jenta som sang ut for full hals med et 70-manns orkester i bakgrunnen. Men jeg innså selvfølgelig raskt de praktiske problemene i forholdet. En ny verdensstjerne på 21 år ville neppe kastet blikk mot en norsk gutt som var 6 år yngre. Dessuten var Europa så uendelig langt unna!

I 1973 hadde charterturismen begynt å få fotfeste, men ingen i klassen min hadde noen sinne reist på sånn ferie. Noen pakket opp en folkevogn og kjørte nedover til kontinentet. Men det var langt unna. Og hva var lille Norge? Europas fjerne tremenning? En liten tynn tarm oppe mot Nordishavet? Og språket? Fremmede språk satt langt inne hos alle. Hadde vi egentlig noe til felles med italienere og franskmenn?

I dag er Europa-bildet helt annerledes. Avstandene er ikke avskrekkende. En tusenlapp og 3-4 timer. Også de kulturelle avstandene er nesten borte. Vi spiser samme type mat. Alle snakker engelsk og går i samme klær. Man finner samme butikkjeder i alle land. Alle hører på samme musikk og ser amerikanske TV-serier. Man kan vel trygt si at mangfoldet og særtrekkene er noe svekket.

Men gjør det noe?

Jeg føler meg hjemme i Europa. Jeg setter pris på at grensene er lavere og avstandene kortere enn noen sinne. Arrester meg hvis jeg tar feil, – men MGP har vel aldri presentert de riktig store musikkopplevelsene, ei heller banebrytende trender innen moter? Men gjennom sine 55 år har arrangementet bidratt til å rive ned grensene mellom landene. Det har bidratt til å øke forståelsen for hverandre og toleransen for det ukjente.

🙂 Dame med skjegg … Hva blir det neste?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s