Hvor sikker er du på ditt politiske standpunkt? Kan en syngende partileder eller taxikjørende statsminister få deg til å forandre oppfatning?
I følge en av de nettbaserte «Valgomatene» ligger mine politiske synspunkter nærmest KrF og Venstre. Jeg skal innrømme at jeg ikke svarte helt ærlig på alle spørsmålene, – og kommer heller ikke til stemme på noen av de nevnte partiene! Jeg har allerede gjort meg opp en mening på forhånd. «Valgomaten» får meg ikke til å endre synspunkt.
Det finnes ikke noe parti jeg er absolutt ett hundre prosent enig med, men det finnes ett parti jeg liker bedre enn andre og enda flere partier jeg overhodet ikke liker. Mitt partivalg handler derfor ikke bare om å få gjennomført saker jeg ønsker, men også å forhindre at partier jeg IKKE liker skal få gjennomføre sin politikk.
Jeg skulle ønske jeg kunne forsvare mitt politiske valg analytisk, men innser at det hadde blitt tøvete. Folk tar ikke politisk standpunkt på grunnlag av rasjonelle analyser.
Politiske valg handler om følelser.
Tenk deg at du fyller 18 år i år. Du har aldri stemt før. Hvem skal du stemme på? Jens eller Erna? I bunn og grunn handler det om hvem du helst vil møte som landets leder, i fest og sorg – enten på TV, bak rattet i en taxi eller på gaten?
Valg av parti likedan. Hvem sympatiserer du med? Hvem setter fokus på saker som du er opptatt av? Hvem vil du assosiere deg med? Her lyver jeg hvis jeg sier at partitoppenes personlige utseende og væremåte ikke spiller noen rolle…
Finner du ikke ditt parti, kan du jo bruke eliminasjonsmetoden og krysse over de partiene du liker dårligst. Da vil det partiet du krysser av sist bli ditt parti.
Det var enklere før.
I min ungdom fra syttitallets Tønsberg hang klassebegrepene igjen fra tidligere tider. De fleste unge menn og kvinner visste nemlig hvilken klasse de tilhørte. Det var selvfølgelig enklere da enn nå. Jobbet faren din på Kaldnes Mekaniske Verksted, tilhørte du arbeiderklassen (A). Var faren din butikkeier, var du i borgerklassen (H). Kom du fra en gård i Ramnes, var du bonde (Sp). Noen få stammet fra hjem med kunstnere eller såkalte frie yrker (V).
Fra slutten av sekstitallet begynte imidlertid mange unge mennesker å velge politisk standpunkt på tvers av sin klasse – til foreldrenes store fortvilelse. I dag eksisterer det derfor heldigvis ingen klasser lenger – i hvert fall ikke blant yngre mennesker.
Lar vi oss påvirke av politikere som prater godt for seg på TV og har et tiltalende utseende?
Jeg tror TV og medias innflytelse er mye større enn vi liker å innrømme. Politikernes rolle før valget er nemlig å være selgere. Mange hevder at politikere er flinkere til å selge enn å gjennomføre sin politikk!
Selgerens innsats er ofte like avgjørende som produktets egenskaper, selv om ingen liker å innrømme det. Hvis du for eksempel hadde bestilt en ny bil, ville du hårdnakket forsvare ditt valg på grunnlag av fakta, – ikke selgerens innflytelse (i hvertfall hvis du er mann). Slik er det vel også med politikk?
Et annet, viktig moment er at politikerne bør gjøre seg synlige for kundene … unnskyld, velgerne sine. Det er mye lettere å sympatisere med en politiker man møter – og hilser på i dagliglivet, enn en som du kun ser på TV. Dette er en av grunnene til at medieprofilerte politikere går rundt og håndhilser på folk i valgkretsen sin, enten på politiske «stands», ringer på hjemme hos folk, – eller som Jens Stoltenbergs festlige taxi-stunt!
Om det virker? Selvfølgelig!
Godt valg 🙂
La det være sagt! 