erna solberg

Overdrevne forventninger til ny E18

Det er ille at de timelange køene på E18 vest for Oslo strekker seg til langt ut på formiddagen. Verre er det at mange i fullt alvor tror at ny E18 vil løse alle trafikkproblemer i regionen.

e18-7

Alle ønsker seg ny E18

Budstikka.no publiserer daglig kjøretiden mellom Asker og Lysaker. Det er helt normalt å bruke over en time hver vei på grunn av kø. Hvis en av bilene får motorstopp, eller to morgentrette bilister dulter borti hverandre, kan man trygt legge til nok en halvtime.

Det er teoretisk mulig å beregne hva næringslivet taper på grunn av underdimensjonerte innfartsveier. Men hva taper private bilister? Jeg har selv vært der. Når jeg oppdaget at fem minutter ekstra morgentoalett medførte tjue minutter ekstra i bilkø, innså jeg det absurde i situasjonen. Vår løsning ble å flytte nærmere Oslo sentrum – en løsning jeg kan anbefale til alle, – men innser selvfølgelig at ikke alle kan bo i Oslo.

For dagens E18-bilister finnes det ingen gode alternativer. Bussene er overfylte og står delvis i kø de også. Lokaltogene er overfylte og upålitelige – særlig om vinteren. Sykling er vel kun for fryktløse galninger?

La oss tenke oss Espen fra Sætre, – samboer, to barn på 7 og 10. Han forlot sin idylliske bolig for en time siden, og nærmer seg nå Sandvika i familiens stasjonsvogn på vei til arbeidsplassen sin på Økern i Oslo. Han drømmer om ny E18 og håper politikerne får ut fingeren!

– Hvis dere tror at alle kan være på E18 i egen bil: Glem det. Vi må også gjøre noe med kollektivløsningene!

Ordene kommer fra Erna Solberg i forbindelse med et åpent møte i Asker i fjor vår. Selv om utsagnet ble nyansert noe, er påstanden korrekt – like mye i dag som når ny E18 står ferdig.

Hva kan Espen vente seg?

Frem til 2017-2018 kommer diskusjonen til å gå høyt. Alle berørte parter ønsker den nye veien i tunnel der de selv bor. I mellomtiden øker trafikken gradvis.

Under anleggsperioden, – si 2018 til 2030 (mine anslag) – vil stengninger, anleggstrafikk og omkjøringer medføre formidable køsituasjoner. Dette har vi sett ved lignende veiutbygninger på Østlandet.  Espen kommer aldri til å kunne beregne hvor lang tid reiseveien vil ta.

Tidligst åtte år fra i dag kan samferdselsministeren klippe over snoren til første del av ny E18. Da vil barna til Espen være selvstendige. Espen behøver ikke lenger bekymre seg for foreldremøter på skolen, barnas fotballkamper og andre aktiviteter som han sjelden rakk å delta på. Nå har Espen fått en ny strekning på E18, men oppdager at effekten av bredere vei er spist opp av økt biltetthet, – dels som følge av befolkningsvekst, og dels som følge av at flere har valgt bil i stedet for kollektivtrafikk.

E18 vil være en unntakssituasjon i mange år!

I følge en undersøkelse nylig utført av Transportøkonomisk institutt (TØI) må hver sjette bil bort fra E18 for at den skal fungere bedre i dagens rushtid. I følge forsker Nils Fearnley ved TØI har man tidligere sett at forbedringer i kollektivtilbudet først og fremst fanger opp gående, syklende og de som tidligere brukte mer kronglete kollektivtilbud – og således ikke gi noen effekt på biltrafikken.

Jeg tenker: Det må da være mulig å få hver sjette bil bort fra E18! Hvem skal bort?

E18 befinner seg i en unntakssituasjon som krever ekstraordinære og upopulære tiltak. Dette er tiltak som må betraktes som en del av den totale veiutbyggingen – og finansieres gjennom det store utbyggingsprosjektet. For halvannet år siden uttalte Erna Solberg følgende:

– Vi trenger en felles utviklingsstrategi, også fra Oslo til Drammen. Når en slik strategi er på plass, må også staten være en medspiller og være med på forpliktende løsninger. Da må staten ikke lage detaljproblemer, men skjære igjennom i tråd med utviklingsplanene.

En strategi for å utvikle ny vei fra Oslo til Drammen må ikke bare handle om å bygge veier og tunneler, men også omfatte tiltak for å få hver sjette bil bort fra E18 for å redusere ulempene for de som er avhengige av å bruke E18 i utbyggingsperioden. Jeg tror en kombinasjon av buss og sykkel vil være mest realistisk.

Buss for bil

Jeg er fascinert over hvordan Jernbaneverket organiserer alternativ busstransport når banen er stengt for utbedringer. Utenbys busselskaper rykker mannsterke inn med flere titalls busser. Bussene merkes med «Buss for tog» og settes umiddelbart i trafikk. Fra midlertidige holdeplasser står mannskap i gule vester for å veilede folk.

Hvorfor ikke tilby tilsvarende løsning som unntakssituasjon for rushtids-bilister på E18? Tenk deg følgende: Staten leier noen jorder på Lier, Holmen og Vøyenenga der folk kan sette fra seg bilene og gå rett over på busser som kjører i skytteltrafikk til Asker, Sandvika, Skøyen, Nasjonalteateret og Oslo S. Alle skal få sitte. Vakter i gule vester veileder folk. Bussene må om nødvendig benytte bomstengte sideveier så de ikke står fast i trafikk og anleggsområder. I følge dagens trafikkmengde behøver man 50 bussturer i rushtiden for å nå målet, forutsatt at det kun sitter en person i hver bil.

I motsetning til et vanlig «park-and-ride» konsept, fraktes bilistene i egne, dedikerte busser. Ingen påstigning skal være mulig langs ruten, for å hindre at buss-for-bil-bussene blir overfylte.

Det er rimelig at passasjerene løser billett, men det må ikke bli slik at bussbrukerne alene skal finansiere dette tiltaket.

Tilrettelegg for sykkel før ny E18 bygges

I forslag til ny E18 er det tatt høyde for utvidet gang/sykkelvei – kanskje til og med en sykkel-ekspressvei? Jeg mener det er viktig at det tilrettelegges for sykkel på strekningen Holmen – Aker brygge i god tid før arbeidet med ny E18 påbegynnes, ellers får det liten effekt på å nå målet om å få bort hver sjette bil fra E18.

Tilretteleggingen må sikre at syklister kan sykle trygt og effektivt, uten konflikt med biler og fotgjengere. Det er det som skal til for at alminnelige syklister skal våge å bruke sykkel til daglig. Her er de største utfordringene å sikre syklistene i overgangene mellom skjermet vei og veibane, ved kryssing av vei og ved bruk av flerfelts rundkjøringer.

Jeg er klar over at Espen fra Sætre ikke har mulighet til å sykle. Men dersom tilstrekkelig mange beboere fra steder som Landøya, Blommenholm og Høvik, velger å sykle, vil Espen komme raskere på jobb. Jeg er derfor sikker på at han ikke har noe imot at hans bompenger blir brukt til å sikre syklister!

Sykkelparkeringer langs E18

Modell for tiltaket er sykkelparkeringene slik det er bygget ved Drammen Stasjon og planlagt ved Gjønnes (bane). Det bør etableres sykkelparkeringer langs jernbanestasjonene og på Aker Brygge. Dette vil gjøre kombinasjonen sykling-kollektivt mer attraktivt, spesielt for syklister som ikke våger å sykle i Oslos bytrafikk.

Det er lov å håpe

Men jeg er dessverre redd for at de store utbyggingsstrategiene kun kommer til å omfatte glansfulle prospekter over veianlegg, tunneler, broer og planfrie kryss. Sikkert også stilig beplantning og utsmykking, – kanskje en og annen skulptur. Norge kan sannelig ta seg råd til det!

Det forundrer meg ikke om prisen for redusert fremkommelighet det neste tiåret blir veltet over på brukerne. Jeg er ikke bekymret for næringslivet. Det er Espen fra Sætre som får min sympati.

Har vi råd til dette?

Sjelden har uttrykket «ei pølse i slaktetiden» vært mer treffende 🙂

e18-4

Budstikka (22.03.2012): Alle i egen bil på E18? Glem det!

Budstikka (30.08.2012): Hver sjette bil må bort fra E18

Olav Torvunds blogg (27.03.2012) Lite imponert av E18-rapport

Nyere oppdateringer:

Budstikka (01.09.2014): E18-utbygging gir 12 år med dårligere veier

Reklame

Politisk valg – fakta eller følelser?

Hvor sikker er du på ditt politiske standpunkt? Kan en syngende partileder eller taxikjørende statsminister få deg til å forandre oppfatning?

I følge en av de nettbaserte «Valgomatene» ligger mine politiske synspunkter nærmest KrF og Venstre. Jeg skal innrømme at jeg ikke svarte helt ærlig på alle spørsmålene, – og kommer heller ikke til stemme på noen av de nevnte partiene! Jeg har allerede gjort meg opp en mening på forhånd. «Valgomaten» får meg ikke til å endre synspunkt.

Det finnes ikke noe parti jeg er absolutt ett hundre prosent enig med, men det finnes ett parti jeg liker bedre enn andre og enda flere partier jeg overhodet ikke liker. Mitt partivalg handler derfor ikke bare om å få gjennomført saker jeg ønsker, men også å forhindre at partier jeg IKKE liker skal få gjennomføre sin politikk.

Jeg skulle ønske jeg kunne forsvare mitt politiske valg analytisk, men innser at det hadde blitt tøvete. Folk tar ikke politisk standpunkt på grunnlag av rasjonelle analyser.

Politiske valg handler om følelser.

Tenk deg at du fyller 18 år i år. Du har aldri stemt før. Hvem skal du stemme på? Jens eller Erna? I bunn og grunn handler det om hvem du helst vil møte som landets leder, i fest og sorg – enten på TV, bak rattet i en taxi eller på gaten?

Valg av parti likedan. Hvem sympatiserer du med? Hvem setter fokus på saker som du er opptatt av? Hvem vil du assosiere deg med? Her lyver jeg hvis jeg sier at partitoppenes personlige utseende og væremåte ikke spiller noen rolle…

Finner du ikke ditt parti, kan du jo bruke eliminasjonsmetoden og krysse over de partiene du liker dårligst. Da vil det partiet du krysser av sist bli ditt parti.

Det var enklere før.

I min ungdom fra syttitallets Tønsberg hang klassebegrepene igjen fra tidligere tider. De fleste unge menn og kvinner visste nemlig hvilken klasse de tilhørte. Det var selvfølgelig enklere da enn nå. Jobbet faren din på Kaldnes Mekaniske Verksted, tilhørte du arbeiderklassen (A). Var faren din butikkeier, var du i borgerklassen (H). Kom du fra en gård i Ramnes, var du bonde (Sp). Noen få stammet fra hjem med kunstnere eller såkalte frie yrker (V).

Fra slutten av sekstitallet begynte imidlertid mange unge mennesker å velge politisk standpunkt på tvers av sin klasse – til foreldrenes store fortvilelse. I dag eksisterer det derfor heldigvis ingen klasser lenger – i hvert fall ikke blant yngre mennesker.

Lar vi oss påvirke av politikere som prater godt for seg på TV og har et tiltalende utseende?

Jeg tror TV og medias innflytelse er mye større enn vi liker å innrømme. Politikernes rolle før valget er nemlig å være selgere. Mange hevder at politikere er flinkere til å selge enn å gjennomføre sin politikk!

Selgerens innsats er ofte like avgjørende som produktets egenskaper, selv om ingen liker å innrømme det. Hvis du for eksempel hadde bestilt en ny bil, ville du hårdnakket forsvare ditt valg på grunnlag av fakta, – ikke selgerens innflytelse (i hvertfall hvis du er mann). Slik er det vel også med politikk?

Et annet, viktig moment er at politikerne bør gjøre seg synlige for kundene … unnskyld, velgerne sine. Det er mye lettere å sympatisere med en politiker man møter – og hilser på i dagliglivet, enn en som du kun ser på TV. Dette er en av grunnene til at medieprofilerte politikere går rundt og håndhilser på folk i valgkretsen sin, enten på politiske «stands», ringer på hjemme hos folk, – eller som Jens Stoltenbergs festlige taxi-stunt!

Om det virker? Selvfølgelig!

Godt valg 🙂