Å bruke din og min fjord til lakseoppdrett er like forkastelig som å etablere kyllingoppdrett i et fuglereservat. På tide å flytte oppdrettsnæringen på land?
På syttitallet så mange en ny næringsvei i fiskeoppdrett. Man tenkte: Norge har jo så mange fjorder – naturressurser som hittil ikke er utnyttet. Tenk så fint at fisken kan leve i et rent og naturlig miljø! Begrepet «naturvern» kom på den politiske dagsorden. Det ble satt stopp for organisert giftdumping i sjøen, og det ble forbudt å selge fosfatholdige vaskemidler som forurenset vassdragene.
På syttitallet blomstret en annen næring opp: Kyllingoppdrett. I løpet av få år ble luksusmat, som kylling, tilgjengelig som hverdagsmat. En av mine barndomskamerater jobbet ved et kyllingslakteri. Han forteller om kravlende parasitter. Jeg vet ikke hvor mye av elendigheten som faktisk havnet i frysediskene, men min venn spiser ikke kylling i dag.
Kyllingoppdrett er en risikabel næring der temperatur, fuktighet og lys skal holdes korrekt. Når 25 000 kyllinger tråkker rundt på samme betonggulv i kutterflis og avføring, kan det lett oppstå skader. Sykdommer forebygges og holdes i sjakk ved å tilsette tilstrekkelig med antibiotika i fôret. Ett tordenskrall kan medføre at tusenvis dør i panikk.
Lakseoppdrett har mye til felles med kyllingoppdrett. Fisken må medisineres gjennom fôret, og jeg er sikker på at slakteriarbeiderne mottar mye ille tilredt fisk.
Det som gjør lakseoppdrett mer kritikkverdig enn kyllingoppdrett, er at oppdrettsanleggene er lagt ut i din og min natur, der villfisken lever. Det er like ille som om man skulle etablert kyllingoppdrett i fuglereservatene!
For et par uker siden dukket det opp en sak i media som fanget min interesse. En ansatt ved et oppdrettsanlegg i Sunnhordland hadde rent firmabåten sin inn i ei snekke full av tyske fritidsfiskere. Den gebrekkelige tresnekka de hadde lånt, mistet motorkraft og begynte å ta inn vann. Fiskeoppdrettsanlegget forsvarte handlingen med at tyskerne hadde oppholdt seg ulovlig på oppdrettsanleggets område. Jeg leste nyheten på bt.no og Haugesunds Avis sammen med lesernes kommentarspalter.
Det som forundrer meg som østlending, er det dyptliggende hatet vanlige folk retter mot oppdrettsnæringen. Dette er folk som bor og ferdes der hvor oppdrettsanleggene ligger, og kanskje til og med kjenner noen som jobber der. Om jeg kunne oppsummere meningsytringene, ville det bli noe sånt:
«Få dette svineriet ut av fjordene nå! – Flytt hele søppelet på land!»
Hvem kan vi stole på?
I juni kom det følgende varsel fra flere, uavhengige norske leger: Begrens inntaket av oppdrettslaks til ett måltid pr uke! Utspillet ble parert ved å svekke troverdigheten til den første varsleren. Hun ble omtalt som en kvinnelig lege og forsker som ønsket å skade næringen fordi hun hadde fått et oppdrettsanlegg som hyttenabo. Hvem tipset avisene om det, tro?
Tidligere denne uken kom det utspill fra russiske lakseimportører. De ønsket at det russiske mattilsynet skulle få adgang til å kontrollere norske oppdrettsanlegg – helst innen midten av august. Russiske myndigheters matforskere har lenge vært kritiske til norsk oppdrettslaks. Det norske mattilsynet avviste møtet ned det russiske mattilsynet på grunn av kapasitetsproblemer.
Oppdrettslaks er Norges stolthet. Alle offisielle, norske informasjonskanaler forsikrer oss om at norsk laks ikke medfører helserisiko og at det brukes minimalt med antibiotika ved norske oppdrettsanlegg.
Oppdrettsbaroner langs kysten har svingt seg opp på sine tildelte konsesjoner. Norge er et lite land. Det oser kameraderi langs hele saksbehandlingslinjen. Jeg sier ikke at norske myndigheter feilinformerer når det gjelder kvaliteten på oppdrettslaks, men jeg stoler ikke på integriteten til involverte personer i oppdrettsnæringen eller i tilhørende kontrollorganer – hverken på helsesiden eller næringssiden. Dagens fiskeriminister har som kjent sterke egeninteresser i oppdrettsnæringen.
Russerne gir seg ikke
Forrige lørdag var min kone og jeg på restaurant i Oslo sammen med et vennepar. Han ankom restauranten direkte fra Gardermoen etter en forretningsreise i Russland. Under middagen snakket vi om hans nye, spennende prosjekt: Etablering av landbasert lakseoppdrett i Russland basert på norsk yngel og norsk ekspertise. Russland er et stort marked for laks. Russere er opplyste, relativt kjøpesterke og kvalitetsbevisste. De har ingen, eller ubetydelig, innenlands produksjon å verne. Det er således ingen grunn til å tvile på at russisk skepsis til norsk laksekvalitet er reell.
Fordeler på land
Det pågår i dag sannsynligvis flere parallelle prosjekter for å etablere landbasert fiskeoppdrett i Norge. Om et par tiår håper jeg fiskeoppdrett er flyttet på land – for godt. Folk langs kysten vil tenke tilbake på fjordbaserte oppdrettsanlegg som svineri på linje med syttitallets gifttømming i sjøen. Eiere av fritidsbåter kan juble over at fjordene atter blir stilt til rådighet for fritidsfiske og friluftsliv, uten fare for å bli rent i senk av olme medarbeidere ved oppdrettsanleggene.
Landbasert produksjon gjør det mulig å ha full kontroll over klimafaktorer som har innflytelse på sykdom og skader på fisken. Da kan næringen forhåpentligvis være i stand til å dokumentere kvaliteten i hele oppdrettsprosessen på en måte som tilfredsstiller utenlandske kontrollører. Videre kan utslippene renses før de går ut i sjøen igjen.
Jeg tror ikke Norges stilling på verdensmarkedet vil svekkes. Norsk ekspertise og kvalitet er etterspurt, og begrepet «norsk laks» er faktisk godt innarbeidet i markedet.
Men, det ville vært så mye mer betryggende hvis uavhengige forskere – uten politiske eller næringsmessige motiver – kunne anbefale folk å spise oppdrettslaks flere ganger pr uke 😕
La det være sagt! 