tyske turister

Gjensyn med Arguineguin

I forrige uke fikk jeg et gjensyn med Arguineguin. Ikke fysisk, bare litterært gjennom Sanna Sarromaas beskrivelse av det norske harryparadiset på Gran Canaria, – et sted de fleste av oss har vært på ferie en eller flere ganger i livet. Om ikke der, så på Playa del Ingles, blant akterutseilte hippier og homser, eller på sjelløse Puerto Rico, som er om mulig enda mer harry enn Arguineguin. Arguineguin er en vanlig kanariøy-landsby som har blitt strukket ut for å gi plass til turister og nordiske overvintrere.

Sarromaas karakteristikk av Arguineguin, med karbonader, lapskaus og nordmenn som ser ut som dansebandartister, falt mange tungt for brystet. Jeg elsker Sanna Sarromaas beskrivelser av Norge og nordmenn. Vi, som går omkring med «norskebriller» hele dagen, ser ikke oss selv på samme måte. At Sarromaa denne gangen fikk så mye pepper, tror jeg skyldes det faktum at hun er finsk. Hadde hun vært engelsk eller amerikansk, hadde vi bøyd oss i støvet. Men finsk? Hallo! Hvem tror hun at hun er? Finland er da ikke bedre enn Norge? Vi vil ha oss frabedt kritikk fra polakker, islendinger, litauere, latviere, albanere, rumenere, – og finner.

Uansett så behøver man ikke å ha på seg «finnebriller» for å fastslå at Arguineguin er et harrysted, like kulturløst som Svinesund, – og de som er der nede midtvinters, utenom vinterferien, må faktisk tåle å høre at de ser ut som dansebandartister og låter som haldensere når de åpner kjeften.

Det er i hvert fall de alle legger merke til.

Vi har feriert på Sunwing Arguineguin flere ganger når barna våre var barn. Hotellet var et eldorado for store og små, med barnevennlige plumpe-kanter rundt svømmebassengene, barnevennlige rom, barnevennlige restauranter, barneaktiviteter på dagen og om kvelden, – og Lollo og Bernie, da. Hvis du leser dette med tanke på å bruke hotellet som familiehotell i nær fremtid, bør du være klar over at det nylig skjedde en tragisk ulykke der, og at hotellets barnesikring har kommet i negativt lys.

Livet på Sunwing var som andre sydenhoteller. I løpet av natten la alle dansebandartistene badehåndklærne sine over de beste solstolene for å reservere dem hele påfølgende dag. Vi måtte derfor gå et annet sted for å bade, og havnet da på Dorado beach som ligger 5 minutter unna. Vi kalte det for «tyskerstranden», fordi det bodde så mange tyske pensjonister der. De bodde på det nedslitte Dorado-hotellet, som ikke akkurat pyntet opp i landskapet.

For å si det som det var, så vil jeg karakterisere de tyske turistene som de styggeste, mest gemene og ufyseligste gamle mennesker jeg noen sinne har møtt. De oppførte seg som om de var hevet over andre. Arrogante, overlegne, drittstøvler som bevisst så ned på individer fra hva de oppfattet som laverestående nasjoner. Spanjoler og skandinaver ble behandlet som annenrangs borgere. Gammelnazistene var meget galante mot sine egne, men viste total mangel på alminnelig høflighet mot andre. Ingen køkultur, aldri holde døren åpen for andre, og aldri vike til siden for å gi plass i trange passasjer. Høyrøstede rustne tyskerstemmer ga meg assosiasjoner til gamle krigsfilmer. Mest irriterende av alt, var at de gjerne – og med vilje – stilte seg opp kloss inntil der vi lå, selv når stranden var tom, – for å demonstrere at vi, som ikke tilhørte Der Vaterland, ikke var noen respekt verdig.

Inne i byen var det markedsdag en dag i uken. Det var selvfølgelig ikke noe annet enn et eneste stort junk-marked, som man selvfølgelig må forvente i en by uten kultur. Vi gikk dit for å oppleve folkelivet, – ikke for en god handel. Vi kjøpte nye joggesko til poden og kom hjem med piratkopier av Nike laget av simpel plastikk. Frøkna fikk en dukke. På veien hjem falt det ene øyeeplet ut og forsvant. Jeg har ennå uhyggelige drømmer om nazi-zombier som dukker opp fra sanden på «tysker-stranden» mens den enøyde dukken ligger og stirrer på meg i natten med sitt ene øye og et tomt svart hull i kraniet.

Jeg skulle gjerne ha skrevet et innlegg i Die Welt om hvordan jeg opplevde tyske pensjonister på harrystedet Arguineguin.

🙂 Lurer på hvordan det ville blitt mottatt?

Siden alle Arguineguin-bildene våre forsvant i et massivt harddisk-krasj, må jeg ty til bilder skaffet fra Google maps. Klikker du på dem, kan du dreie rundt 360 grader.

Tysker-stranden nedenfor Dorado-hotellet

Tysker-stranden nedenfor Dorado-hotellet (kilde: Google maps).

Ribbe og fårikål i butikkene.

Ribbe og fårikål i butikkene (kilde: Google maps).

Anfi-del-Mar stranden med Bjørn Lyngs timeshare-leiligheter i bakgrunnen (kilde: Google maps).

Anfi-del-Mar stranden med Bjørn Lyngs timeshare-leiligheter i bakgrunnen.

Norskehuset  (kilde: Google maps)

Norskehuset (kilde: Google maps)

Sunwing Arguineguin (kilde: Google maps)

Sunwing Arguineguin

Oppdrettssvineri

Å bruke din og min fjord til lakseoppdrett er like forkastelig som å etablere kyllingoppdrett i et fuglereservat. På tide å flytte oppdrettsnæringen på land?

fishy4

På syttitallet så mange en ny næringsvei i fiskeoppdrett. Man tenkte: Norge har jo så mange fjorder – naturressurser som hittil ikke er utnyttet. Tenk så fint at fisken kan leve i et rent og naturlig miljø! Begrepet «naturvern» kom på den politiske dagsorden. Det ble satt stopp for organisert giftdumping i sjøen, og det ble forbudt å selge fosfatholdige vaskemidler som forurenset vassdragene.

På syttitallet blomstret en annen næring opp: Kyllingoppdrett. I løpet av få år ble luksusmat, som kylling, tilgjengelig som hverdagsmat. En av mine barndomskamerater jobbet ved et kyllingslakteri. Han forteller om kravlende parasitter. Jeg vet ikke hvor mye av elendigheten som faktisk havnet i frysediskene, men min venn spiser ikke kylling i dag.

Kyllingoppdrett er en risikabel næring der temperatur, fuktighet og lys skal holdes korrekt. Når 25 000 kyllinger tråkker rundt på samme betonggulv i kutterflis og avføring, kan det lett oppstå skader. Sykdommer forebygges og holdes i sjakk ved å tilsette tilstrekkelig med antibiotika i fôret. Ett tordenskrall kan medføre at tusenvis dør i panikk.

Lakseoppdrett har mye til felles med kyllingoppdrett. Fisken må medisineres gjennom fôret, og jeg er sikker på at slakteriarbeiderne mottar mye ille tilredt fisk.

Det som gjør lakseoppdrett mer kritikkverdig enn kyllingoppdrett, er at oppdrettsanleggene er lagt ut i din og min natur, der villfisken lever. Det er like ille som om man skulle etablert kyllingoppdrett i fuglereservatene!

For et par uker siden dukket det opp en sak i media som fanget min interesse. En ansatt ved et oppdrettsanlegg i Sunnhordland hadde rent firmabåten sin inn i ei snekke full av tyske fritidsfiskere. Den gebrekkelige tresnekka de hadde lånt, mistet motorkraft og begynte å ta inn vann. Fiskeoppdrettsanlegget forsvarte handlingen med at tyskerne hadde oppholdt seg ulovlig på oppdrettsanleggets område. Jeg leste nyheten på bt.no og Haugesunds Avis sammen med lesernes kommentarspalter.

Det som forundrer meg som østlending, er det dyptliggende hatet vanlige folk retter mot oppdrettsnæringen. Dette er folk som bor og ferdes der hvor oppdrettsanleggene ligger, og kanskje til og med kjenner noen som jobber der. Om jeg kunne oppsummere meningsytringene, ville det bli noe sånt:

«Få dette svineriet ut av fjordene nå! – Flytt hele søppelet på land!»

Hvem kan vi stole på?

I juni kom det følgende varsel fra flere, uavhengige norske leger: Begrens inntaket av oppdrettslaks til ett måltid pr uke! Utspillet ble parert ved å svekke troverdigheten til den første varsleren. Hun ble omtalt som en kvinnelig lege og forsker som ønsket å skade næringen fordi hun hadde fått et oppdrettsanlegg som hyttenabo. Hvem tipset avisene om det, tro?

Tidligere denne uken kom det utspill fra russiske lakseimportører. De ønsket at det russiske mattilsynet skulle få adgang til å kontrollere norske oppdrettsanlegg – helst innen midten av august. Russiske myndigheters matforskere har lenge vært kritiske til norsk oppdrettslaks. Det norske mattilsynet avviste møtet ned det russiske mattilsynet på grunn av kapasitetsproblemer.

Oppdrettslaks er Norges stolthet. Alle offisielle, norske informasjonskanaler forsikrer oss om at norsk laks ikke medfører helserisiko og at det brukes minimalt med antibiotika ved norske oppdrettsanlegg.

Oppdrettsbaroner langs kysten har svingt seg opp på sine tildelte konsesjoner. Norge er et lite land. Det oser kameraderi langs hele saksbehandlingslinjen. Jeg sier ikke at norske myndigheter feilinformerer når det gjelder kvaliteten på oppdrettslaks, men jeg stoler ikke på integriteten til involverte personer i oppdrettsnæringen eller i tilhørende kontrollorganer – hverken på helsesiden eller næringssiden. Dagens fiskeriminister har som kjent sterke egeninteresser i oppdrettsnæringen.

Russerne gir seg ikke

Forrige lørdag var min kone og jeg på restaurant i Oslo sammen med et vennepar. Han ankom restauranten direkte fra Gardermoen etter en forretningsreise i Russland. Under middagen snakket vi om hans nye, spennende prosjekt: Etablering av landbasert lakseoppdrett i Russland basert på norsk yngel og norsk ekspertise. Russland er et stort marked for laks. Russere er opplyste, relativt kjøpesterke og kvalitetsbevisste. De har ingen, eller ubetydelig, innenlands produksjon å verne. Det er således ingen grunn til å tvile på at russisk skepsis til norsk laksekvalitet er reell.

Fordeler på land

Det pågår i dag sannsynligvis flere parallelle prosjekter for å etablere landbasert fiskeoppdrett i Norge. Om et par tiår håper jeg fiskeoppdrett er flyttet på land – for godt. Folk langs kysten vil tenke tilbake på fjordbaserte oppdrettsanlegg som svineri på linje med syttitallets gifttømming i sjøen. Eiere av fritidsbåter kan juble over at fjordene atter blir stilt til rådighet for fritidsfiske og friluftsliv, uten fare for å bli rent i senk av olme medarbeidere ved oppdrettsanleggene.

Landbasert produksjon gjør det mulig å ha full kontroll over klimafaktorer som har innflytelse på sykdom og skader på fisken. Da kan næringen forhåpentligvis være i stand til å dokumentere kvaliteten i hele oppdrettsprosessen på en måte som tilfredsstiller utenlandske kontrollører. Videre kan utslippene renses før de går ut i sjøen igjen.

Jeg tror ikke Norges stilling på verdensmarkedet vil svekkes. Norsk ekspertise og kvalitet er etterspurt, og begrepet «norsk laks» er faktisk godt innarbeidet i markedet.

Men, det ville vært så mye mer betryggende hvis uavhengige forskere – uten politiske eller næringsmessige motiver – kunne anbefale folk å spise oppdrettslaks flere ganger pr uke 😕