Min franske snakkeboble

Det begynte på det franske instituttet i Holtegata. Deretter ble det fransktimer sammen med 3-4 andre venner i samme situasjon. En dag innså jeg at fransk litteraturhistorie og fjollete rollespill ikke var min greie. Jeg vil være i stand til å føre dagligdagse samtaler på fransk.

I løpet av sommeren merket jeg at jeg greier å snakke med folk uten å analysere språket. Det er samtalen som er i fokus, ikke språket. Tidligere jobbet hjernen konstant med et imaginært flytskjema over alle mulige utfall av samtalen. Et slags «God dag mann økseskaft»-konsept som var dømt til å mislykkes etter et par replikkvekslinger. Verre er det at jeg, som fra før er en innadvendt analytiker, ikke kan konsentrere meg både om språket og samtidig være sosial. For meg handler språk om regler og gramatikk som krever analytiske tanker, mens samtalen oftest er av sosial karakter. Jeg elsker en positiv samtale.

Samtale er som et tog som farer gjennom landskapet. Hvis vi bare er to som snakker sammen, er det ikke så alvorlig om jeg faller ut. Da kan jeg bare be samtalepartneren min om å stanse sånn at jeg kommer meg på igjen. Er vi flere som snakker sammen, og alle de andre er franske, blir toget lengre. Da er det ikke sikkert det kan stanse hvis noen faller ut.

Derfor er det så viktig å klamre seg til samtalen.

Jeg synes det er berusende å kunne være med i en fransk samtale uten å måtte tenke språk hele tiden. Kunne lene meg litt bakover i setet, slappe av og nyte turen. Men av og til hender det – og det gjør det jo når jeg snakker norsk også – at jeg mister tråden. Da må jeg starte opp den analytiske delen av hjernen for å bøye uregelmessige franske verb i rett tid og rett pronomen. Av og til har jeg det på tunga, uten å finne riktig frase. Og hva heter det ordet igjen? Er det hannkjønn eller hunkjønn, tro? Den analytiske meg er langt i fra like kommunikativ som den sosiale.

Vi opptrer forskjellig når vi tenker.

Jeg har lest et sted at hvordan du plasserer øynene, røper din personlighet. Lar du øynene fare opp når du tenker, er du en drømmer. Lar du de gå til høyre, er du analytisk, og så videre. Ren sprøyt, selvfølgelig! For meg forteller det at samtalepartneren trenger en «break». Når jeg behøver å tenke, fester jeg øynene til høyre, rett inn i veggen, for å konsentrere meg. Dessverre venter ikke samtaler på folk som stirrer inn i veggen. Dørene lukkes!

Så mens jeg befinner meg inne i en samtale, gjelder det å ikke tenke – i hvert fall ikke på språket. Det gjelder å komme seg videre med én gang man snubler. Det er tillatt å lage franske lyder som «Euh, alors, hein, ben, pfff» – så får man kanskje beholde tilhørernes oppmerksomhet og følge toget et stykke videre.

Ett triks for å komme seg videre, er å ty til engelsk og forfranske uttalen som «Inspecteur Cluseau» i the Pink Panther gjorde. Du har sikkert sett Peter Sellers når han uttaler «I want a rym» eller «Does your døg bite?». Forfranskning av engelske ord funker nesten alltid, – enten fordi ordet faktisk er det samme, bare med forskjellig uttale, – eller fordi samtalepartneren forstår engelsk.

Et annen triks for å holde samtalen i gang, er å forklare med fakter eller lyd. Da jeg bisto en venninne med å kjøpe bil, husket jeg i farten ikke betegnelsen for ryggealarm. Jeg sa i stedet: «Den lyden man hører når man rygger?», hvorpå selgeren utbryter «Ah d’accord! Un Bip-bip-bip…». Så lo vi oss skakke.

Jeg merker at jeg trenger å være omgitt av en slags snakkeboble for å våge å la den sosiale delen av hjernen ta styringen under samtalen. Det handler om å føle trygghet og selvtillit. Jeg må kunne studere munnen på de som snakker. Og, mens jeg snakker, trenger jeg å kunne følge med øynene på samtalepartnerne for å se om de forstår meg. Dessuten trenger jeg å vite at språkene våre er kompatible – enten fra tidligere samtaler eller ved hjelp av et par innledende høflighetsfraser.

Av og til forstår jeg nemlig ikke et kvekk.

Hvis noen bråstanser bilen midt i gata sveiver ned ruta og spør om veien til et sted, svarer jeg alltid «beklager, jeg er ikke her-i-fra», selv om jeg kunne ha hjulpet dem. Det går ikke an å opprette en snakkeboble med noen som sitter inne i en bil, midt i en bråkete gate med utålmodige bilister bak. Av og til skjønner jeg ikke et kvekk. Sist gang det skjedde, var i møte med en gruppe hvor en ung, britisk kvinne snakket til meg på fransk – med engelsk aksent. Hæ? Jeg fikk hetta! Heldigvis kunne vi jo begge snakke engelsk etterpå.

Problemet med samtaler på fremmede språk, er at man trenger noen å snakke med. Jeg er nå ved kjernen i den franske språkutviklingen. Hvem vil snakke med en nordmann som er mer opptatt av å bøye verb, enn av selve samtalen? – Eller er så cool at han ikke har giddet å lære språket og bare prater tøys? Det er vanskelig. Man trenger franske samtalepartnere for å snakke fransk, men da må du allerede kunne snakke ganske godt fra før.

Heldige er de som har en fransk partner eller god venn som de kan snakke regelmessig med. Kanskje en hyggelig kelner på den rolige kaféen, eller den naboen som alltid sitter utenfor? De siste to årene har jeg «skypet» med en dame jeg kjenner i den franske byen vår. Fokuset er på den gode samtalen, – ikke språket. Det kommer.

Hvor plasserer du blikket når du tenker?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.