BMpersonlig

Pensjonister i syden

Hva er det som lokker nordmenn til Syden? Er det bare bedre klima og billig alkohol? Eller er det noe mer? Jeg tror et aktivt sosialt liv er vel så viktig.

Jeg ble kjent med fenomenet en vinternatt for flere år siden da jeg fulgte mine gamle svigerforeldre til flyplassen. Mens folk flest ennå sov, var det nesten ikke til å komme frem inne i avgangshallen. De eldre myldret over alt og pratet lystig med venner som skulle samme vei. På flight-tavlen så jeg flere charterfly som var satt opp til å dra sydover i morgenmørket. Jeg forestilte meg at pensjonistene på Østlandet hadde inngått en hemmelig pakt om å flykte fra landet samtidig i nattens mulm og mørke.

I høst var jeg en av dem

Ferden gikk ned til vårt knøttlille gjeterhus ved foten av Pyreneene i Frankrike med kort vei til Spania. Jeg har aldri vært der i mer enn 14 dager i ett strekk. Nå har jeg vært der så lenge at jeg kan forestille meg hvordan en pensjonist-tilværelse i Syden kan fortone seg.

Jeg tilhører gruppen «vi over seksti»

Jeg er ikke gammel på ordentlig, altså. Men, tenker jeg godt etter, vil jeg nok si det samme etter at jeg har passert 80 også.

Det er bedre vær i Syden, billigere å spise ute og billigere alkohol. Men jeg tviler på at det er bare det som trekker pensjonister til Syden. Med tanke på hva det koster å leie/eie husvære og reise, kunne man vel like gjerne skru opp varmen hjemme et par hakk og ta noen ekstra turer til Strømstad?

Trolig det sosiale livet som lokker

I vår lille by befinner det seg som oftest minst 10-20 andre nordmenn – alle i gangavstand til hverandre med god tid til å være sosiale. Ikke koster det så mye å møtes heller. På en lokal restaurant serveres det tre retters lunsj for 11,50 euro. Man kan droppe desserten for et glass vin eller en kopp kaffe i stedet. Senere på dagen kan de som vil, møtes til et glass ved «norskebordet» på en bar i nærheten. Der finner man gjerne noen man kan spise middag sammen med. Ingen behøver å være alene.

Som nordmenn i Spania?

Du har sikkert hørt om dem. Isolerte grupper av nordmenn som ikke har lært seg spansk, som drikker for mye og holder seg for seg selv. Fenomenet er stigmatisert gjennom pressen, men i virkeligheten er det større mangfold blant nordmenn i Spania enn det mediene har gitt inntrykk av. Det tror jeg også er tilfelle i min by. Nordmenn er generelt godt likt.

Men jeg ser likevel en fare

Treffer du nordmenn i Syden, vil du oppleve at takhøyden er mye høyere enn hjemme. Jeg kjenner den norske gruppen i byen min godt. Den gir en sosial trygghet, men jeg tror alle trenger å finne en tilværelse utenfor den trygge «boblen». Jeg snakker fransk, men synes det er en utfordring å utvide bekjentskapskretsen, treffe lokale mennesker. Ikke bare de som jobber i handel- og serviceyrker – men vanlige mennesker med samme interesser og samme natur som meg. Det er ikke alltid like enkelt – verken i Syden eller hjemme – hvis man ikke er spesielt utadvendt av natur. Men utadvendte mennesker er jo ofte så overflatiske!

Hund som ice breaker

Vi hadde tatt med med oss husets lille strihårete dachs. Hund er en fin måte å komme i snakk med lokale. «Pablo» får fire turer hver dag – også i Syden. Ettersom vi vandret på samme veier og stier til nesten faste tider, traff jeg ofte samme mennesker langs rutene. Hunder har ingen sosiale barrierer, så mens de hilste på hverandre, passet det jo godt å slå av en prat for eierne også – om ikke annet om hundene våre. Av og til om andre ting – for eksempel villsvinjakt. Strihårete dachser er gode til å jage vilt. Jeg må nok innse at jeg aldri kommer til å bli bestevenner med særlig mange franskmenn. Det er jeg for reservert til. Men det er alltid hyggelig og spennende å veksle noen ord under nye himmelstrøk.

Kilde: Forskning.no: Harrymyten om nordmenn i Spania er overdrevet. Les her>>

v-meandpablo

Meg og «Pablo» på tur

v-IMG_1092

Les Cascades

v-IMG_0981

Pittoreske hus i Collioure

v-IMG_0971

Fine dining

v-IMG_0937

Un repas sans vin est un jour sans soleil 🙂

Hvorfor reiser dere ikke bare?

På søndag skal Tour de France starte i vår by.

Først skal de parade-sykle gjennom byen, deretter åpner løpet med en kjempebratt stigning oppover mot Pyreneene. De første 2 kilometere er så bratt at jeg aldri velger den veien. Jeg tar heller en omvei på 6-7 km med lavere stigning. Lenger oppe i bakkene skal rytterne sykle på mine veier – de samme veiene jeg sykler på når jeg er i Frankrike.

Men jeg er fremdeles i Norge

«Alle» vi kjenner er fullvaksinerte og har reist for lenge siden. På sosiale medier kan vi se hvor fint det er. Byen er pyntet til den store festen. Solen skinner og karaflene er fulle av vin. Hva med dere? Dere har jo et tomt hus her nede – og dere er jo unge pensjonister? Hvorfor reiser ikke dere?

– Jo, nå skal du høre …

Vi har jo bare fått én sprøyte og vet ikke når vi får den neste. Kanskje får vi tilbud om sprøyte 2 mens vi er utenlands og må takke nei? Vi må reise via Spania. For å komme inn dit må vi ha en Covid-test som er mindre enn tre dager gammel. Hva om vi blir skikkelig forsinket på reisen og testen blir foreldet? Spania er akkurat blitt rødt. Kommer vi inn i Frankrike? Slipper de oss inn til Spania på vei hjem? Blir det karantene når vi kommer til Norge? Hva med hunden hvis vi blir stående et sted eller tvangsflyttet til karantene? Må vi ta ny test i Frankrike når vi skal hjem? Den må være mindre enn tre dager gammel. Hva om vi blir skikkelig forsinket på hjemreisen? Hva om det kreves en tredje sprøyte mens vi er utenlands? Hva …?

Jeg føler meg som Ludvig i Flåklypa.

Pessimisten som nødig forlater komfortsonen sin, som sitter betuttet med ryggsekken på ryggen mens Solan Gundersen kvitrer fra sydlige breddegrader: – Jeg bare reiste jeg! Det gikk så bra så!

Jeg skulle ha børstet bort løv og sneiper fra inngangspartiet.

Jeg skulle vasket verandaen og åpnet skoddene for å ta huset tilbake – vise alle at det ikke lenger var forlatt. Vi skulle sittet på den lokale baren sammen med alle de andre. Jeg skulle syklet de første kilometerne av etappen før Tour de France-sirkuset kom. Jeg skulle ha publisert på sosiale medier.

Nå lurer jeg på: Hva kommer til å inntreffe først?

Årets første snøfall? – Eller får vi det andre stikket først? Kanskje Norge får færre doser enn planlagt? Kanskje politikerne endrer prioriteringen over hvem som skal få vaksine? Kanskje kreves det tre stikk i stedet for to for å bli fullvaksinert? Kanskje kommer en ny bølge av pandemien? Kanskje kommer en ny pandemi? Kanskje …?

På min daglige tur gjennom parken der jeg bor – med hunden på slep, tenker jeg:

Det kunne aldri ha vært meg som oppdaget Amerika eller ble første menneske på månen.

Jeg hadde nok blitt hjemme jeg.

Forsidebilde: Hunden på bildet ser sliten ut men har akkurat badet og drukket etter pause i parken.

Min amerikanske drøm

Jeg lytter til Joe Bidens tale om å sikre helseforsikring for alle – et viktig tiltak i disse tider. Loven «The Affordable Care Act», også omtalt som «Obamacare», er omstridt og videre skjebne fortsatt usikker.

Er det riktig å bruke mine penger til å betale for din mors nye hofte?

Her vil mange amerikanere trekke frem sosialisme-kortet. «S»-ordet er et skjellsord på begge sider av det politiske USA. Den amerikanske frihet stikker dypt. Alle skal ha mulighet til å finne lykke og fritt «spenne» sine dollar. Friheten er et marked hvor varer og tjenester omsettes uten politiske og økonomiske reguleringer.

Har vi ikke alle hatt en amerikansk drøm?

Fattiggutten fra Norge som kom til USA med to tomme hender og gjorde suksess? Jeg jobbet meg gjennom videregående. Det var ikke flust med penger hjemme. Ikke var det noe godt sted å være, heller. Et destruktivt rusmiljø gjorde at jeg tviholdt på drømmen. Kanskje ikke den amerikanske – men noe lignende.

«-Arbeidsgiveren krever at alle har helseforsikring»

Sjefen min hadde jobbet flere år i USA – som kokk. Mens det var rolig på skiftet, snakket vi ofte om USA.
«-Amerikanske arbeidsgivere sørger for at alle som jobber, hadde forsikring. Med arbeidsgivers forsikringsselskap i ryggen er du trygg.»
Jeg var kjøkkenhjelp – skrelte poteter og holdt «skrubben» i gang. På begynnelsen av 70-tallet var 20 kroner timen god betaling, omtrent det samme som kokkelærlingene fikk. Vi regnet litt på det. Kjøkkensjefen mente at hvis man tok noen dobbeltskift, kunne man få et alright levebrød – i hvert fall i USA.

Et liv i «skrubben»

Jeg vinket til de unge damene som akkurat hadde sluttet skiftet sitt i Anretningen – og hastet forbi vinduene mine mot bakgården. Jeg hadde mye tid til å tenke. Jeg regnet ut hva lønnen ville blitt med dobbeltskift og helgetillegg. Tenk å slå seg sammen med ei lokal jente, finne et lite hus i skogkanten, – et par unger og en gammel bil å mekke på. Det kunne blitt et liv helt i tråd med den amerikanske drømmen – i hvert fall i følge populære country-låter.

«-Ingen spesialfradrag!»

Jeg satt sammen med kommunens sympatiske ligningssjef. Han hjalp meg med selvangivelsen. Egentlig var jeg bare innom for å spørre om det fantes særfradrag for en ung gutt som bodde i dysfunksjonelle omgivelser og jobbet helger og kvelder for å gå på gymnaset om dagen. I stedet tok han seg tid til å hjelpe meg med utfyllingen. Ingen særfradrag, dessverre. Men hadde jeg hatt lån, kunne jeg sluppet med mindre skatt. Det føltes urettferdig.

-Er det riktig å bruke mine penger til å subsidiere en annen manns karnapp-hus og BMW?

Totalt uakseptabelt, sett med amerikanske øyne. Like uakseptabelt som å bruke skattepenger til å subsidiere min utdannelse. Men for meg betydde det at jeg kunne ta farvel med «skrubben» og konsentrere meg om å fullføre drømmen om et bedre liv. Damen på Arbeidsformidlingen så vennlig på meg. Jeg tror hun måtte være omtrent på samme alder som jeg selv er i dag. Hva var galt? Var jeg ikke god nok til jobben som altmuligmann på hotellet oppe i byen. kanskje…?
«-Du», sa hun.
«-Jeg tror du vil få det bedre ved å begynne og studere…»
Så tok hun frem et skjema. Det var én ledig plass på «stud-fag». Noen år senere fikk jeg mange turer til USA. Jeg kan faktisk ikke huske hvor mange. Et land med helt fantastisk mennesker, skjønt det snart er 20 år siden jeg jobbet med revisjon.

Ting har forandret seg

I dag ville ikke livet i USA vært like lett for gutten i «skrubben». Han ville ikke lenger hatt fast jobb. Hvorfor betale helseforsikring, og binde seg til lønnskostnader i dårlige tider? Hvorfor ansette, når man kan leie tjenester for mye mindre – selv om papirene er litt i gråsonen? Doble skift ville ikke gitt et utkomme å leve av. Dessuten greier ikke privateide spisesteder å konkurrere mot franchisestedene. Likeså bonden som fikk farm’en solgt på auksjon i morgentimene fordi ingen ville kjøpe det han produserte. Storinvestorene, som eier kornsiloene og slakteriene, eier alle gårdene rundt. Nå kjøpte de enda en gård – til halv pris.

Mangel på helseforsikring er det minste problemet. Folk trenger mat på bordet og bensin på tanken. Kanskje de tenker…

-Var det ikke en som lovte å stenge grensene mot sør og gjøre dette landet stort igjen?

Andre planer

Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?

Jeg har tenkt mye på hva jeg skal gjøre.

Jeg tenkte at mens kollegene mine sitter i et møte for å diskutere ett eller annet, skulle jeg – glad og fri fra hverdagens mas – tøffe nedover mot Drøbak i fiskebåten min for å fiske småsei. Men det falt i fisk. Jeg ble nødt til å selge sjarken. En hel båtsesong forsvant fordi jeg hadde for mye å gjøre. Dessuten ønsket vi jo aller helst være i Frankrike hver gang båten skulle ut på vannet eller tas opp for vinteren.

Da måtte jeg tenke på nytt.

Jeg tenkte at mens høstregnet plasker ned her hjemme, skulle jeg sitte på en utendørs restaurant, drikke vin og studere menyen etter en frisk sykkeltur i de franske Pyreneene. Men Covid satte en stopper for det.

Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre.

I går forlot jeg jobben for å bli pensjonist. Se for deg en kontorist på vei ned i heisen med tomt blikk og personlige eiendeler i en pappeske.

Jeg hater gamle mennesker på jobb.

De vil ikke lære seg nye ting. De gidder ikke sette seg inn i kompliserte problemstillinger. De mestrer ikke omstillinger. De har mistet sperrene for takt og tone. De har feil holdning, gal innstilling – og de sier dumme ting. De ser det ikke selv. De klamrer seg til jobben så lenge de kan – skryter høylytt av hvor viktige de er. Sannheten er at ingen lenger aner hva de driver med, bortsett fra å tusle rundt toalettene og kaffemaskinen.

Derfor gir jeg meg mens leken er god.

Overgang til pensjonisttilværelse kan bli smertefull hvis man er dårlig forberedt. Man får annen økonomi. Man mister en del av sitt sosiale liv. Man mister identitet. Mange kan føle at de også taper verdighet. Likevel er omstillingen nødvendig. Ingen kan lukke øynene for den.

Jeg har alltid følt meg bedre til mote som «jobb-Terje» enn som «bare Terje». Når jeg ikke lenger er på jobb, – hvem er jeg da – og hva er jeg? Det blir patetisk når pensjonister kun prater om sin jobbmessige fortid. Det gjelder å finne noe å flyte på når jobblivet forsvinner under meg. Noe som gir mening med livet. Noe som får meg ut. Noe som gir håp. Noe som gjør at jeg kan se verden i øynene.

Nå skal jeg ta med hunden min på en runde rundt halvøya der vi bor. Jeg jobber med å finne meg sjæl i min nye tilværelse. Mentalt er jeg ikke der jeg ønsker å være. Det føles syndig å ha fri når andre må jobbe. Derfor tenker jeg at noen – som er på jobb når vi passerer vinduene deres – kanskje bruker programvaren som jeg har laget. Før jeg ble pensjonist.

Når vi kommer hjem, hva passer vel bedre enn fyrstekake og kaffe? En trøst fra mine yngre kolleger.

Å snakke om krigen

Allmenn frykt, nød og hat. Subtil retorikk og massesuggesjon. Millioner av mennesker med håp om gjenreist verdighet. Det ville ikke komme av seg selv. Det skulle kreve lojal og unison innsats for fellesskapet. Den tyske propagandaen for 80 år siden kunne sikkert ha brukt ord som minnet om «fellesdugnad», eller noe sånt.

Hva det egentlig var, vet vi alle.

Det forundrer meg hvor ofte krigen trekkes frem i disse dager. Riktignok er følelsen av maktovergrep forståelig når ord som «fellesdugnad» konstant pumpes ut i alle mediene – når regjeringen har utvidet egne fullmakter og begrenset din og min personlige frihet. Men verken dette eller andre temaer i fredstid rettferdiggjør sammenligning med regimet for det tredje riket. Visst handler det om en slags krig, men det har absolutt ingen ting til felles med Norge under den 2. verdenskrig.

Men vi skal likevel ikke glemme krigen.

Jeg har lest boken Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger. Handlingen foregår i tre tidsepoker – krigsårene, 50-årene og nåtid. Boken følger familien Komissar og Henry Rinnan. En familie fra Trondheim med jødisk opphav og en skomakersønn fra Levanger på gale veier. Jeg fattet interesse for boken fordi noen i min egen familie har grener til familien Komissar. Fortellingen blir sterkere når den involverer ansikter du kjenner.

 

I jødisk kultur sies det at du dør to ganger. Én gang når hjertet ditt slutter å slå, og én gang når ingen lenger snakker om deg eller tenker på deg.

 

Det er den ene grunnen til at vi ikke skal glemme krigen.

Den andre grunnen til at krigen ikke må glemmes, et å forhindre at historien gjentar seg.

Er det ikke merkelig hvordan vi mennesker distanserer oss? Jordskjelv, krig og andre katastrofer i en fjern del av verden berører oss mindre enn det som skjer nært, selv om omfanget er av langt mindre alvorlighetsgrad. Når noe rammer din nabo, kollega eller noen i familien, blir det annerledes. Da vil man tenke:

– Det kunne ha vært meg!

At 6 millioner jøder ble drept for omtrent 75 år siden, er så ufattelig at det knapt når inn i bevisstheten. Det er først når man leser historien om enkeltmennesker, at man føler seg berørt. Leksikon om lys og mørke fikk meg til å leve meg inn i situasjonene. Telefonen fra Gestapo som ikke umiddelbart virket alarmerende, men som ledet til umiddelbar arrestasjon, fangeleir og død. Et annet sted – en ung mann med dårlig selvbilde og dårlig dametekke. Få år senere skulle han figurere i alle aviser – sittende i rettsalen med et seiersmil om munnen.

Vi har sett det i nyere tid også.

Unge, mistilpassede menn som smiler fårete i retten. Forvrengte selvbilder, fulle av bitterhet fant de noen å hate – lot seg radikalisere – gjorde det legitimt for seg selv å drepe. På åpne sosiale kanaler er det nemlig fritt frem for å uttrykke hat. Norge er et lite land. Ofrene er aldri langt unna. Det kan være noens farfar, en nabo eller kollega. Kanskje noen andre vi er glad i?

Kanskje oss selv?

La ikke historien gjenta seg!

VG.no: Bokanmeldelse. Simon Stranger. Leksikon om lys og mørke

Amarone og virus

Mål, tiltak og virkemidler?

Jeg kommenterte et innlegg fra en venn på Facebook. Han ønsket sterkere virkemidler. Full isolasjon og lockdown. Jeg sammenlignet oss med franskmenn. De ble berøvet sin personlige frihet over natten. I Norge kan vi ennå gå lange turer eller sette oss i bilen, og kjøre hvor det måtte behage oss. Det er kanskje fordi vi nordmenn er lojale? Vi følger myndighetenes nye regler til punkt og prikke. Det har jeg sett med egne øyne.

Men det var ikke poenget.

Min venn var ikke bare uenig i regjeringens virkemidler. Han var redd. Redd for å bli smittet. Redd for å dø. Han er ikke alene. Regjeringens mål handler jo bare om å glatte ut smittekurven, – ikke utrydde smitten totalt. I møte med døden spiller det ingen rolle hvor mange måneder det vil ta, eller hvor mye det vil koste. Viruset må slukkes!

Jeg hadde ikke tenkt så mye på døden.

Jeg sitter på hjemmekontor. Bærbar PC med headset og kamera. Kollegene mine er yngre enn meg, velfungerende friske mennesker. Noen har små barn. Vi snakker om når skoler og barnehager kan åpne, så vi kan vende tilbake til et mer normalt liv. Vi snakker om jobbmessige emner. Å snakke om døden ville være både irrelevant og irrasjonelt.

«I dag tar vi denne!»

Kona mi så bestemt på meg da hun satte Amarone-vinen på benken. Det var første lørdag etter at skolene stengte. Druene i Amarone Della Valpollicella er dyrket i Veneto, Italia, og tørket i 4 måneder. Vi var enige om at det ville være synd å ikke få drukket den opp. Vi er over seksti. Vi er i faresonen.

Det sier ekspertene.

Coronaviruset har lært meg én ting. Når noen fremstilles som en ekspert, er det ikke nødvendigvis innenfor det feltet han eller hun uttaler seg om. I dagens sosiale medier foretas ingen bakgrunnssjekk. Det slår meg at mange av uttalelsene kommer fra mennesker som befinner seg i livets avgangsklasse, – enten de er såkalte eksperter, eller filmer seg selv mens de banner og kjører bil – eller skjeller ut joggere og hyttefolk på nettavisene. Deres egen dødsangst skinner tydelig i gjennom.

Burde vi være redde?

Vi har to trusler. Åpenbare skader som følge av viruset og langsiktige skader på samfunnet. Vil vi fortsatt kunne opprettholde dagens velferdsnivå og helsetilbud etter at «alt» er over?

Tenk deg at du befinner det i et rutefly med brann i motorene. Pilotene er tvungne til å stenge dem ned mens de kjører brannslukningsrutiner. Hva skal man være redd for? At man skal brenne opp, eller styrte i bakken? Før eller senere må nemlig motorene startes.

Briste eller bære!

Jeg opplevde dette for mange år siden. Mens flammene lyste opp i nattemørket og all motorlyd forsvant, mistet jumboen høyde. Noen skrek, andre jamret svakt. Flyvertinnene lå i en klynge på gulvet og tviholdt i innredningen. I møte med døden angret jeg ikke på det som hadde bragt meg opp i denne situasjonen. Før eller siden rammes vi av ett eller annet som tar livet av oss.

Vi må leve livet likevel.

Heldigvis greidde pilotene å starte motorene og kapteinens dirrende stemme kunne fortelle at vi var berget. Jeg håper vi greier å starte samfunnets motorer igjen når «brannen» er slukket, vel vitende om at den kan blusse opp igjen senere. Jeg heier på «mannskapene» og «pilotene» og håper at vi ikke tar bakken alt for hardt.

Optimister som vi er, har vi nå to tre flasker Amarone i huset.

Mine tanker går til de som bor i ett av verdens hardest rammede Corona-distrikt. De som har laget den gode vinen.

Min tur

Rambo, den eldste av hundene mine, lider av en kronisk betennelsessykdom. I følge dyrlegen er han allergisk mot sine egne bakterier. Betennelsen sitter blant annet der rovdyrtennene er festet i kjevebeinet. Selv om jeg behandler ham med bakteriedrepende midler flere ganger om dagen, når det ikke inn til roten. Det er klart at han lider!

Han krever tid – og koster mye penger. Hadde han vært en bruktbil, ville jeg levert den til skroting. De andre i familien ønsket å ta livet av Rambo allerede i høst, men jeg fikk overtalt dem til å vente. Dyrlegen satte ham på en ny antibiotikakur. Den fikk ham til å blomstre opp. Det var ikke hans tur ennå.

Den lille strihårete dachsen koser seg med maten sin og turene. Han ligger lojalt ved føttene mine og sover, eller ser bedende på meg for å få meg til å kaste en fillete tennisball eller et loslitt kosedyr bortover gulvet. Men nå har bakteriene begynt å komme tilbake.

Forrige helg trodde jeg det var min tur.

Smerter i underlivet og feber gjorde at jeg kontaktet fastlegen min. Hastig innleggelse på sykehuset. Kroppen jobbet med en betennelse i tarmsystemet. Var det blindtarmen, kunne den sprekke i løpet av noen timer. Men det kunne jo være noe mye verre enn det. Smertene hadde jeg jo kjent lenge. Var de ikke ufarlige, likevel?

Det kan ta tid å få resultatene av CT-bildene. De må analyseres av en kirurg. Jeg er 60 år, aldri vært på sykehus. Redd. Jeg så for meg bilder med tarmer perforert av blomkål-lignende tekstur. På stolen ved siden av sykesengen lå tøyet min pakket inn i hvite poser med merkelapper. Ytterjakken var brettet sammen. Refleksen hang mot radiatoren. Jeg tenkte på de daglige turene med hundene mine. Kanskje det var min tur nå, – ikke Rambo sin?

Jeg leste om en dame som hadde fått beskjed om at legene ikke kunne gjøre mer for henne. Legen hadde sagt:

-Gå hjem å gjør det du har lyst til å gjøre i livet.

Sykepleieren hadde sett meg, sånn som sykepleiere kan se pasientene sine. Hun tok seg tid til å prate. Jeg fortalte hva som plaget meg. Hun lovte å se om det fantes noen oppdateringer av resultatene mine.

Det er ikke sykepleierne sin oppgave å orientere pasienten om resultatene av undersøkelser. Det er legen, i mitt tilfelle kirurgen. Men kirurger ved sykehusets akuttmottak må ofte stå og operere eller gjøre andre livreddende oppgaver – sent og tidlig. Da må pasientbesøkene selvfølgelig utsettes. Sykepleieren kunne likevel hviske noe som gjorde meg lettere til sinns. Det var ikke min tur, likevel.

Men jeg kunne ikke fri meg fra tanken om hva jeg ville hatt lyst til å gjøre i livet – hvis det hadde vært min tur.

Én aktivitet var nemlig nær forestående. Nærmere enn jeg ønsket. Om bare få timer hadde jeg billetter til et julepyntet London for å besøke datteren min. Men jeg lå jo på sykehus, og etter at nattevakten hadde gått på skift, svant håpet om å gjennomføre denne turen. Jeg vet ikke om det er vanlig at kirurger utfører pasientbesøk over midnatt, særlig når resultatene ikke et livskritiske. Men det skjedde. Jeg kunne dra hjem sånn at jeg rakk flyet.

Takk til alle på sykehuset som gjorde at jeg fikk ta den turen jeg egentlig ønsket å ta!

Min franske snakkeboble

Det begynte på det franske instituttet i Holtegata. Deretter ble det fransktimer sammen med 3-4 andre venner i samme situasjon. En dag innså jeg at fransk litteraturhistorie og fjollete rollespill ikke var min greie. Jeg vil være i stand til å føre dagligdagse samtaler på fransk.

Etter mange år kan jeg snakke med folk uten å analysere språket. Nå kan jeg sette samtalen i fokus. Tidligere jobbet hjernen konstant med et imaginært flytskjema over alle mulige utfall av samtalen. Et slags «God dag mann økseskaft»-konsept som var dømt til å mislykkes etter et par replikkvekslinger. Jeg synes det er vanskelig å konsentrere meg om språkregler og samtidig være sosial. Det ene fordrer analytisk tenkning, – det andre sosiale egenskaper.

Samtale er som et tog som farer gjennom landskapet. Hvis vi bare er to som snakker sammen, er det ikke like alvorlig om jeg faller ut. Da kan jeg bare be samtalepartneren min om å stanse sånn at jeg kommer meg på igjen. Er vi flere som snakker sammen, og alle de andre er fransktalende, blir toget vanskeligere å stanse. Da er det ikke sikkert det stanser hvis jeg faller ut.

Derfor er det så viktig å klamre seg til samtalen.

Jeg synes det er berusende å kunne være med i en fransk samtale uten å måtte tenke språkregler. Kunne lene seg bakover i setet, slappe av og nyte turen. Men av og til hender det – og det gjør det jo når jeg snakker norsk også – at jeg mister tråden. Da må jeg starte opp den analytiske delen av hjernen for å bøye uregelmessige franske verb i rett tid og rett pronomen. Av og til har jeg det på tunga, uten å finne riktig frase. Og hva heter det ordet igjen? Er det hannkjønn eller hunkjønn, tro? Den analytiske meg er langt i fra like kommunikativ som den sosiale.

Vi opptrer forskjellig når vi tenker.

Jeg har lest et sted at hvordan du plasserer øynene, røper din personlighet. Lar du øynene fare opp når du tenker, er du en drømmer. Lar du de gå til høyre, er du analytisk, og så videre. Ren sprøyt, selvfølgelig! Når jeg behøver å tenke, fester jeg ofte øynene til høyre, inn i veggen, for å konsentrere meg. Samtaler venter sjelden på folk som stirrer inn i veggen. Den fortsetter og jeg faller ut. Derfor gjelder det å komme seg videre med én gang man snubler. Det er tillatt å lage franske lyder som «Euh, alors, hein, ben, pfff» – så får man kanskje beholde tilhørernes oppmerksomhet og følge med et stykke videre.

Et annet triks for å komme seg videre, er å ty til engelske ord og forfranske uttalen. Da kommer du til å snakke som «Inspecteur Cluseau» i the Pink Panther. Du har sikkert sett Peter Sellers når han uttaler «I want a rym» eller «Does your døg bite?». Forfranskning av engelske ord funker nesten alltid, – enten fordi ordet faktisk er det samme, bare med forskjellig uttale, – eller fordi samtalepartneren faktisk forstår engelsk.

Et annen triks for å holde samtalen i gang, er å forklare med fakter eller lyd. Da jeg bisto en venninne med å kjøpe bil, husket jeg i farten ikke betegnelsen for ryggealarm. Jeg sa i stedet: «Den lyden man hører når man rygger?», hvorpå selgeren utbryter «Ah d’accord! Un Bip-bip-bip…». Så lo vi oss skakke.

Jeg merker at jeg trenger å være omgitt av en slags snakkeboble for å våge å la den sosiale delen av hjernen ta styringen under samtalen. Det handler om å føle trygghet og selvtillit. Jeg må kunne studere munnen på de som snakker. Og, mens jeg snakker, trenger jeg å kunne følge med øynene på samtalepartnerne for å se om de forstår meg. Dessuten trenger jeg å vite at språkene våre er kompatible – enten fra tidligere samtaler eller ved hjelp av et par innledende høflighetsfraser.

Av og til forstår jeg nemlig ikke et kvekk.

Hvis noen bråstanser bilen midt i gata sveiver ned ruta og spør om veien til et sted, svarer jeg alltid «beklager, jeg er ikke her-i-fra», selv om jeg kunne ha hjulpet dem. Det går ikke an å opprette en snakkeboble med noen som sitter inne i en bil, midt i en bråkete gate med utålmodige bilister bak. Av og til skjønner jeg ikke et kvekk. Sist gang det skjedde, var i møte med en gruppe hvor en ung, britisk kvinne snakket til meg på fransk – med engelsk aksent. Hæ? Jeg fikk hetta! Heldigvis kunne vi jo begge snakke engelsk etterpå.

Heldige er de som har en fransk partner eller god venn som de kan snakke med. Kanskje en hyggelig kelner på den rolige kaféen, eller den naboen som alltid sitter utenfor? Men hvem vil snakke med en nordmann som er mer opptatt av å bøye verb, enn av selve samtalen? – Eller er så cool at han ikke bryr seg om å lære språket og bare prater tøys? Det er vanskelig å komme igang.

De siste to årene har jeg «skypet» med en dame jeg kjenner i den franske byen vår. Fokuset er på den gode samtalen, – ikke språket. Det kommer.

Hvor plasserer du blikket når du tenker?

Varselet

En historie fra virkeligheten om å føle uberettiget sinne.

Alle opplever sinne. Det er naturlig at man blir opprørt. Hvis noen sniker i køen eller gir deg en overhøvling for noe du ikke har gjort, fungerer sinnet som en god reaksjonsmekanisme. Hendelse … reaksjon … ferdig! Helt naturlig. Noen sverger kanskje til å undertrykke sinnefølelsen. Snu det andre kinn til. Et slags fromt «over-ego» som griper inn når djevelen i deg vil fortelle hvor David kjøpte øl.

Jeg tror ikke det er bra å undertrykke naturlige følelser mer enn nødvendig. En liten hendelse – en liten sinnereaksjon – ferdig. Mange små hendelser – ingen sinnereaksjon? – ikke ferdig… Hvor mange hendelser kan over-egoet akseptere før det smeller? Før begeret er fullt? Før dråpen får det til å renne over? Den dagen du eksploderer i sinne over en liten bagatell. Kanskje noe som ikke er relatert til tidligere bagateller, – de du galant snudde det andre kinnet til?

Da handler vi irrasjonelt. Hva får mennesker til å reise seg opp på bussen og brøle i sinne uten noen åpenbar grunn? Hva skjer med oss når bolten som holder vett og forstand sammen ryker? Følelse av sinne uten grunn er utvilsomt irrasjonelt. Det bør tas alvorlig.

Det var det som skjedde meg for en stund siden. Jeg kom ned i fellesgarasjen for å ta sykkelen til jobben og følte et plutselig anfall av sinne. Det var rettet mot to unge gutter der nede, som jeg aldri har pratet noe med ut over et «hei» eller noe sånt. De jobbet som elektrikere og hadde holdt på i to uker med å strekke kabler til elbil-ladere. Boksene var for lengst satt opp på veggen. Nå satt de henslengt i en av trappene som om de ventet på noen. Det var i dag de skulle koble laderne til hovedtavlen. Strømmen til alle leilighetene skulle kobles ut. Kanskje de ventet på en overordnet med gråsprengt hår, – en som meg. En som kunne passe på at alt var i orden før de koblet seg til?

En stemme inni meg ville gå bort til guttene, filleriste dem og brøle: «Dere vet ikke hva dere gjør!» – «Dere har faen meg ikke peiling på hva dere driver med!». Fullstendig irrasjonelt. Jeg måtte ta meg sammen. Jeg hadde jo ingen grunn til å kjefte på guttene. De gjorde bare jobben sin, tenkte jeg mens jeg tuslet bort med hamrende hjerte for å hente sykkelen min. Den sto i mekkerommet. Mens mange moderne menn rigger seg til med man-cave og spillerom, digger jeg rommet mitt i garasjen. Femten kvadratmeter med lysstoffrør og ventilasjon – med plass til å mekke sykler og påhengsmotorer. En gang kom to damer inn til meg og lurte på om jeg var vaktmesteren. Vi har ingen vaktmester her, men det smigret meg at noen trodde at det var meg. Jeg innser at mekkerommet betyr mye for meg.

Men hvorfor dette raseriet?

«Det var jo akkurat det du sa!» – «Det kom til å gå til helvete!», utbrøt kollegaen min, da jeg viste henne nyhetene på lokalavisen noen timer senere. Tykk røyk veltet ut av garasjeanlegget. Alle beboerne evakuert. Alle nødetatene er til stede. Naboer fortalte om to slukørede gutter som hadde kommet løpende opp fra garasjen. De sa at hele greia hadde eksplodert!

Seks måneder etter totalskaden kom fagrapporten fra konsulentselskapet som hadde jobbet på oppdrag for politiet. Den ga et bilde av to gutter i et stummende mørkt rom. Den ene på en vaklevoren gardintrapp med en tykk kabel i hånden som han skulle føre inn bak hovedtavlen. Den andre støttet trappen så godt han kunne mens han prøvde å lyse med mobilen sin. Den ble senere funnet utbrent på gulvet. Rapporten forklarte at når en tykk kabel slippes ned mot en strømførende inntakskabel ville det oppstå et magnetfelt som ville trekke den løse kabelenden mot den strømførende. Guttene visste ikke hva de gjorde. Ikke bare hadde de forårsaket ødeleggelser for titalls millioner. Fagrapportens mest kritiske punkt var at guttenes manglende kunnskaper kunne ha kostet dem livet.

Men ett spørsmål står likevel åpent:

Hvem prøvde å varsle meg?

Les videre

Hjemme alene

Det er fredag kveld. Min ektefelle er i utlandet på jobbtur. Barna har flyttet hjemmefra. Jeg innser at jeg er alene. Jeg skal være alene helt til søndag kveld. Jeg kjenner på følelsen. Jeg tenker at selv om det er uvant, er det ikke utenkelig at jeg en dag havner overgitt i mitt eget selskap. Men da håper jeg å være mer forberedt.

Helg er forbundet med kos. Samvær, god mat og godt drikke. Fredagspizzaen ble en pizza fra frysedisken på supern. Det føles litt merkelig å vandre rundt i matvareforretningen i nabolaget mitt for første gang. Jeg har bodd her i over 2 år nå. Pizza, Cola light, kornbrød, makrell-i-tomat. På lørdag blir det ungarske pølser, lomper, tomater og løk. Jeg undersøker mulighetene for å kjøpe et ferskt wienerbrød, men slår det fra meg. Uvant ser jeg meg forvirret rundt. Hvordan får man med seg et ferskt wienerbrød? Kan man bare forsyne seg selv? Må man påkalle betjeningens oppmerksomhet?

Tanken over å påkalle noens oppmerksomhet får meg til å grøsse. Her står jeg med en kurv med en porsjonspizza, 4 gourmetpølser og spør om ett – 1 – wienerbrød. Det er nesten så jeg hører noen si: «Jasså? Du skal virkelig slå deg løs i kveld, ser jeg?»

En følelse av skam, kanskje?

Det får meg til å tenke hvor trist det er å se hvordan enslige menn innretter seg. Ikke de som har vært enslige hele tiden, men de som er kommet litt til sjels alder og som av en eller annen grunn er blitt alene. En slags idiotisk nøysomhet. Det er ikke så nøye. Det er jo bare meg. Jeg er heldigvis ikke hjemme alene særlig ofte.

🙂 Derfor er det viktig å øve seg!