BMpersonlig

Å snakke om krigen

Allmenn frykt, nød og hat. Subtil retorikk og massesuggesjon. Millioner av mennesker med håp om gjenreist verdighet. Det ville ikke komme av seg selv. Det skulle kreve lojal og unison innsats for fellesskapet. Den tyske propagandaen for 80 år siden kunne sikkert ha brukt ord som minnet om «fellesdugnad», eller noe sånt.

Hva det egentlig var, vet vi alle.

Det forundrer meg hvor ofte krigen trekkes frem i disse dager. Riktignok er følelsen av maktovergrep forståelig når ord som «fellesdugnad» konstant pumpes ut i alle mediene – når regjeringen har utvidet egne fullmakter og begrenset din og min personlige frihet. Men verken dette eller andre temaer i fredstid rettferdiggjør sammenligning med regimet for det tredje riket. Visst handler det om en slags krig, men det har absolutt ingen ting til felles med Norge under den 2. verdenskrig.

Men vi skal likevel ikke glemme krigen.

Jeg har lest boken Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger. Handlingen foregår i tre tidsepoker – krigsårene, 50-årene og nåtid. Boken følger familien Komissar og Henry Rinnan. En familie fra Trondheim med jødisk opphav og en skomakersønn fra Levanger på gale veier. Jeg fattet interesse for boken fordi noen i min egen familie har grener til familien Komissar. Fortellingen blir sterkere når den involverer ansikter du kjenner.

 

I jødisk kultur sies det at du dør to ganger. Én gang når hjertet ditt slutter å slå, og én gang når ingen lenger snakker om deg eller tenker på deg.

 

Det er den ene grunnen til at vi ikke skal glemme krigen.

Den andre grunnen til at krigen ikke må glemmes, et å forhindre at historien gjentar seg.

Er det ikke merkelig hvordan vi mennesker distanserer oss? Jordskjelv, krig og andre katastrofer i en fjern del av verden berører oss mindre enn det som skjer nært, selv om omfanget er av langt mindre alvorlighetsgrad. Når noe rammer din nabo, kollega eller noen i familien, blir det annerledes. Da vil man tenke:

– Det kunne ha vært meg!

At 6 millioner jøder ble drept for omtrent 75 år siden, er så ufattelig at det knapt når inn i bevisstheten. Det er først når man leser historien om enkeltmennesker, at man føler seg berørt. Leksikon om lys og mørke fikk meg til å leve meg inn i situasjonene. Telefonen fra Gestapo som ikke umiddelbart virket alarmerende, men som ledet til umiddelbar arrestasjon, fangeleir og død. Et annet sted – en ung mann med dårlig selvbilde og dårlig dametekke. Få år senere skulle han figurere i alle aviser – sittende i rettsalen med et seiersmil om munnen.

Vi har sett det i nyere tid også.

Unge, mistilpassede menn som smiler fårete i retten. Forvrengte selvbilder, fulle av bitterhet fant de noen å hate – lot seg radikalisere – gjorde det legitimt for seg selv å drepe. På åpne sosiale kanaler er det nemlig fritt frem for å uttrykke hat. Norge er et lite land. Ofrene er aldri langt unna. Det kan være noens farfar, en nabo eller kollega. Kanskje noen andre vi er glad i?

Kanskje oss selv?

La ikke historien gjenta seg!

VG.no: Bokanmeldelse. Simon Stranger. Leksikon om lys og mørke

Amarone og virus

Mål, tiltak og virkemidler?

Jeg kommenterte et innlegg fra en venn på Facebook. Han ønsket sterkere virkemidler. Full isolasjon og lockdown. Jeg sammenlignet oss med franskmenn. De ble berøvet sin personlige frihet over natten. I Norge kan vi ennå gå lange turer eller sette oss i bilen, og kjøre hvor det måtte behage oss. Det er kanskje fordi vi nordmenn er lojale? Vi følger myndighetenes nye regler til punkt og prikke. Det har jeg sett med egne øyne.

Men det var ikke poenget.

Min venn var ikke bare uenig i regjeringens virkemidler. Han var redd. Redd for å bli smittet. Redd for å dø. Han er ikke alene. Regjeringens mål handler jo bare om å glatte ut smittekurven, – ikke utrydde smitten totalt. I møte med døden spiller det ingen rolle hvor mange måneder det vil ta, eller hvor mye det vil koste. Viruset må slukkes!

Jeg hadde ikke tenkt så mye på døden.

Jeg sitter på hjemmekontor. Bærbar PC med headset og kamera. Kollegene mine er yngre enn meg, velfungerende friske mennesker. Noen har små barn. Vi snakker om når skoler og barnehager kan åpne, så vi kan vende tilbake til et mer normalt liv. Vi snakker om jobbmessige emner. Å snakke om døden ville være både irrelevant og irrasjonelt.

«I dag tar vi denne!»

Kona mi så bestemt på meg da hun satte Amarone-vinen på benken. Det var første lørdag etter at skolene stengte. Druene i Amarone Della Valpollicella er dyrket i Veneto, Italia, og tørket i 4 måneder. Vi var enige om at det ville være synd å ikke få drukket den opp. Vi er over seksti. Vi er i faresonen.

Det sier ekspertene.

Coronaviruset har lært meg én ting. Når noen fremstilles som en ekspert, er det ikke nødvendigvis innenfor det feltet han eller hun uttaler seg om. I dagens sosiale medier foretas ingen bakgrunnssjekk. Det slår meg at mange av uttalelsene kommer fra mennesker som befinner seg i livets avgangsklasse, – enten de er såkalte eksperter, eller filmer seg selv mens de banner og kjører bil – eller skjeller ut joggere og hyttefolk på nettavisene. Deres egen dødsangst skinner tydelig i gjennom.

Burde vi være redde?

Vi har to trusler. Åpenbare skader som følge av viruset og langsiktige skader på samfunnet. Vil vi fortsatt kunne opprettholde dagens velferdsnivå og helsetilbud etter at «alt» er over?

Tenk deg at du befinner det i et rutefly med brann i motorene. Pilotene er tvungne til å stenge dem ned mens de kjører brannslukningsrutiner. Hva skal man være redd for? At man skal brenne opp, eller styrte i bakken? Før eller senere må nemlig motorene startes.

Briste eller bære!

Jeg opplevde dette for mange år siden. Mens flammene lyste opp i nattemørket og all motorlyd forsvant, mistet jumboen høyde. Noen skrek, andre jamret svakt. Flyvertinnene lå i en klynge på gulvet og tviholdt i innredningen. I møte med døden angret jeg ikke på det som hadde bragt meg opp i denne situasjonen. Før eller siden rammes vi av ett eller annet som tar livet av oss.

Vi må leve livet likevel.

Heldigvis greidde pilotene å starte motorene og kapteinens dirrende stemme kunne fortelle at vi var berget. Jeg håper vi greier å starte samfunnets motorer igjen når «brannen» er slukket, vel vitende om at den kan blusse opp igjen senere. Jeg heier på «mannskapene» og «pilotene» og håper at vi ikke tar bakken alt for hardt.

Optimister som vi er, har vi nå to tre flasker Amarone i huset.

Mine tanker går til de bor i ett av verdens hardest rammede Corona-distrikt. De som har laget den gode vinen.

Min tur

Rambo, den eldste av hundene mine, lider av en kronisk betennelsessykdom. I følge dyrlegen er han allergisk mot sine egne bakterier. Betennelsen sitter blant annet der rovdyrtennene er festet i kjevebeinet. Selv om jeg behandler ham med bakteriedrepende midler flere ganger om dagen, når det ikke inn til roten. Det er klart at han lider!

Han krever tid – og koster mye penger. Hadde han vært en bruktbil, ville jeg levert den til skroting. De andre i familien ønsket å ta livet av Rambo allerede i høst, men jeg fikk overtalt dem til å vente. Dyrlegen satte ham på en ny antibiotikakur. Den fikk ham til å blomstre opp. Det var ikke hans tur ennå.

Den lille strihårete dachsen koser seg med maten sin og turene. Han ligger lojalt ved føttene mine og sover, eller ser bedende på meg for å få meg til å kaste en fillete tennisball eller et loslitt kosedyr bortover gulvet. Men nå har bakteriene begynt å komme tilbake.

Forrige helg trodde jeg det var min tur.

Smerter i underlivet og feber gjorde at jeg kontaktet fastlegen min. Hastig innleggelse på sykehuset. Kroppen jobbet med en betennelse i tarmsystemet. Var det blindtarmen, kunne den sprekke i løpet av noen timer. Men det kunne jo være noe mye verre enn det. Smertene hadde jeg jo kjent lenge. Var de ikke ufarlige, likevel?

Det kan ta tid å få resultatene av CT-bildene. De må analyseres av en kirurg. Jeg er 60 år, aldri vært på sykehus. Redd. Jeg så for meg bilder med tarmer perforert av blomkål-lignende tekstur. På stolen ved siden av sykesengen lå tøyet min pakket inn i hvite poser med merkelapper. Ytterjakken var brettet sammen. Refleksen hang mot radiatoren. Jeg tenkte på de daglige turene med hundene mine. Kanskje det var min tur nå, – ikke Rambo sin?

Jeg leste om en dame som hadde fått beskjed om at legene ikke kunne gjøre mer for henne. Legen hadde sagt:

-Gå hjem å gjør det du har lyst til å gjøre i livet.

Sykepleieren hadde sett meg, sånn som sykepleiere kan se pasientene sine. Hun tok seg tid til å prate. Jeg fortalte hva som plaget meg. Hun lovte å se om det fantes noen oppdateringer av resultatene mine.

Det er ikke sykepleierne sin oppgave å orientere pasienten om resultatene av undersøkelser. Det er legen, i mitt tilfelle kirurgen. Men kirurger ved sykehusets akuttmottak må ofte stå og operere eller gjøre andre livreddende oppgaver – sent og tidlig. Da må pasientbesøkene selvfølgelig utsettes. Sykepleieren kunne likevel hviske noe som gjorde meg lettere til sinns. Det var ikke min tur, likevel.

Men jeg kunne ikke fri meg fra tanken om hva jeg ville hatt lyst til å gjøre i livet – hvis det hadde vært min tur.

Én aktivitet var nemlig nær forestående. Nærmere enn jeg ønsket. Om bare få timer hadde jeg billetter til et julepyntet London for å besøke datteren min. Men jeg lå jo på sykehus, og etter at nattevakten hadde gått på skift, svant håpet om å gjennomføre denne turen. Jeg vet ikke om det er vanlig at kirurger utfører pasientbesøk over midnatt, særlig når resultatene ikke et livskritiske. Men det skjedde. Jeg kunne dra hjem sånn at jeg rakk flyet.

Takk til alle på sykehuset som gjorde at jeg fikk ta den turen jeg egentlig ønsket å ta!

Min franske snakkeboble

Det begynte på det franske instituttet i Holtegata. Deretter ble det fransktimer sammen med 3-4 andre venner i samme situasjon. En dag innså jeg at fransk litteraturhistorie og fjollete rollespill ikke var min greie. Jeg vil være i stand til å føre dagligdagse samtaler på fransk.

Etter mange år kan jeg snakke med folk uten å analysere språket. Nå kan jeg sette samtalen i fokus. Tidligere jobbet hjernen konstant med et imaginært flytskjema over alle mulige utfall av samtalen. Et slags «God dag mann økseskaft»-konsept som var dømt til å mislykkes etter et par replikkvekslinger. Jeg synes det er vanskelig å konsentrere meg om språkregler og samtidig være sosial. Det ene fordrer analytisk tenkning, – det andre sosiale egenskaper.

Samtale er som et tog som farer gjennom landskapet. Hvis vi bare er to som snakker sammen, er det ikke like alvorlig om jeg faller ut. Da kan jeg bare be samtalepartneren min om å stanse sånn at jeg kommer meg på igjen. Er vi flere som snakker sammen, og alle de andre er fransktalende, blir toget vanskeligere å stanse. Da er det ikke sikkert det stanser hvis jeg faller ut.

Derfor er det så viktig å klamre seg til samtalen.

Jeg synes det er berusende å kunne være med i en fransk samtale uten å måtte tenke språkregler. Kunne lene seg bakover i setet, slappe av og nyte turen. Men av og til hender det – og det gjør det jo når jeg snakker norsk også – at jeg mister tråden. Da må jeg starte opp den analytiske delen av hjernen for å bøye uregelmessige franske verb i rett tid og rett pronomen. Av og til har jeg det på tunga, uten å finne riktig frase. Og hva heter det ordet igjen? Er det hannkjønn eller hunkjønn, tro? Den analytiske meg er langt i fra like kommunikativ som den sosiale.

Vi opptrer forskjellig når vi tenker.

Jeg har lest et sted at hvordan du plasserer øynene, røper din personlighet. Lar du øynene fare opp når du tenker, er du en drømmer. Lar du de gå til høyre, er du analytisk, og så videre. Ren sprøyt, selvfølgelig! Når jeg behøver å tenke, fester jeg ofte øynene til høyre, inn i veggen, for å konsentrere meg. Samtaler venter sjelden på folk som stirrer inn i veggen. Den fortsetter og jeg faller ut. Derfor gjelder det å komme seg videre med én gang man snubler. Det er tillatt å lage franske lyder som «Euh, alors, hein, ben, pfff» – så får man kanskje beholde tilhørernes oppmerksomhet og følge med et stykke videre.

Et annet triks for å komme seg videre, er å ty til engelske ord og forfranske uttalen. Da kommer du til å snakke som «Inspecteur Cluseau» i the Pink Panther. Du har sikkert sett Peter Sellers når han uttaler «I want a rym» eller «Does your døg bite?». Forfranskning av engelske ord funker nesten alltid, – enten fordi ordet faktisk er det samme, bare med forskjellig uttale, – eller fordi samtalepartneren faktisk forstår engelsk.

Et annen triks for å holde samtalen i gang, er å forklare med fakter eller lyd. Da jeg bisto en venninne med å kjøpe bil, husket jeg i farten ikke betegnelsen for ryggealarm. Jeg sa i stedet: «Den lyden man hører når man rygger?», hvorpå selgeren utbryter «Ah d’accord! Un Bip-bip-bip…». Så lo vi oss skakke.

Jeg merker at jeg trenger å være omgitt av en slags snakkeboble for å våge å la den sosiale delen av hjernen ta styringen under samtalen. Det handler om å føle trygghet og selvtillit. Jeg må kunne studere munnen på de som snakker. Og, mens jeg snakker, trenger jeg å kunne følge med øynene på samtalepartnerne for å se om de forstår meg. Dessuten trenger jeg å vite at språkene våre er kompatible – enten fra tidligere samtaler eller ved hjelp av et par innledende høflighetsfraser.

Av og til forstår jeg nemlig ikke et kvekk.

Hvis noen bråstanser bilen midt i gata sveiver ned ruta og spør om veien til et sted, svarer jeg alltid «beklager, jeg er ikke her-i-fra», selv om jeg kunne ha hjulpet dem. Det går ikke an å opprette en snakkeboble med noen som sitter inne i en bil, midt i en bråkete gate med utålmodige bilister bak. Av og til skjønner jeg ikke et kvekk. Sist gang det skjedde, var i møte med en gruppe hvor en ung, britisk kvinne snakket til meg på fransk – med engelsk aksent. Hæ? Jeg fikk hetta! Heldigvis kunne vi jo begge snakke engelsk etterpå.

Heldige er de som har en fransk partner eller god venn som de kan snakke med. Kanskje en hyggelig kelner på den rolige kaféen, eller den naboen som alltid sitter utenfor? Men hvem vil snakke med en nordmann som er mer opptatt av å bøye verb, enn av selve samtalen? – Eller er så cool at han ikke bryr seg om å lære språket og bare prater tøys? Det er vanskelig å komme igang.

De siste to årene har jeg «skypet» med en dame jeg kjenner i den franske byen vår. Fokuset er på den gode samtalen, – ikke språket. Det kommer.

Hvor plasserer du blikket når du tenker?

Varselet

En historie fra virkeligheten om å føle uberettiget sinne.

Alle opplever sinne. Det er naturlig at man blir opprørt. Hvis noen sniker i køen eller gir deg en overhøvling for noe du ikke har gjort, fungerer sinnet som en god reaksjonsmekanisme. Hendelse … reaksjon … ferdig! Helt naturlig. Noen sverger kanskje til å undertrykke sinnefølelsen. Snu det andre kinn til. Et slags fromt «over-ego» som griper inn når djevelen i deg vil fortelle hvor David kjøpte øl.

Jeg tror ikke det er bra å undertrykke naturlige følelser mer enn nødvendig. En liten hendelse – en liten sinnereaksjon – ferdig. Mange små hendelser – ingen sinnereaksjon? – ikke ferdig… Hvor mange hendelser kan over-egoet akseptere før det smeller? Før begeret er fullt? Før dråpen får det til å renne over? Den dagen du eksploderer i sinne over en liten bagatell. Kanskje noe som ikke er relatert til tidligere bagateller, – de du galant snudde det andre kinnet til?

Da handler vi irrasjonelt. Hva får mennesker til å reise seg opp på bussen og brøle i sinne uten noen åpenbar grunn? Hva skjer med oss når bolten som holder vett og forstand sammen ryker? Følelse av sinne uten grunn er utvilsomt irrasjonelt. Det bør tas alvorlig.

Det var det som skjedde meg for en stund siden. Jeg kom ned i fellesgarasjen for å ta sykkelen til jobben og følte et plutselig anfall av sinne. Det var rettet mot to unge gutter der nede, som jeg aldri har pratet noe med ut over et «hei» eller noe sånt. De jobbet som elektrikere og hadde holdt på i to uker med å strekke kabler til elbil-ladere. Boksene var for lengst satt opp på veggen. Nå satt de henslengt i en av trappene som om de ventet på noen. Det var i dag de skulle koble laderne til hovedtavlen. Strømmen til alle leilighetene skulle kobles ut. Kanskje de ventet på en overordnet med gråsprengt hår, – en som meg. En som kunne passe på at alt var i orden før de koblet seg til?

En stemme inni meg ville gå bort til guttene, filleriste dem og brøle: «Dere vet ikke hva dere gjør!» – «Dere har faen meg ikke peiling på hva dere driver med!». Fullstendig irrasjonelt. Jeg måtte ta meg sammen. Jeg hadde jo ingen grunn til å kjefte på guttene. De gjorde bare jobben sin, tenkte jeg mens jeg tuslet bort med hamrende hjerte for å hente sykkelen min. Den sto i mekkerommet. Mens mange moderne menn rigger seg til med man-cave og spillerom, digger jeg rommet mitt i garasjen. Femten kvadratmeter med lysstoffrør og ventilasjon – med plass til å mekke sykler og påhengsmotorer. En gang kom to damer inn til meg og lurte på om jeg var vaktmesteren. Vi har ingen vaktmester her, men det smigret meg at noen trodde at det var meg. Jeg innser at mekkerommet betyr mye for meg.

Men hvorfor dette raseriet?

«Det var jo akkurat det du sa!» – «Det kom til å gå til helvete!», utbrøt kollegaen min, da jeg viste henne nyhetene på lokalavisen noen timer senere. Tykk røyk veltet ut av garasjeanlegget. Alle beboerne evakuert. Alle nødetatene er til stede. Naboer fortalte om to slukørede gutter som hadde kommet løpende opp fra garasjen. De sa at hele greia hadde eksplodert!

Seks måneder etter totalskaden kom fagrapporten fra konsulentselskapet som hadde jobbet på oppdrag for politiet. Den ga et bilde av to gutter i et stummende mørkt rom. Den ene på en vaklevoren gardintrapp med en tykk kabel i hånden som han skulle føre inn bak hovedtavlen. Den andre støttet trappen så godt han kunne mens han prøvde å lyse med mobilen sin. Den ble senere funnet utbrent på gulvet. Rapporten forklarte at når en tykk kabel slippes ned mot en strømførende inntakskabel ville det oppstå et magnetfelt som ville trekke den løse kabelenden mot den strømførende. Guttene visste ikke hva de gjorde. Ikke bare hadde de forårsaket ødeleggelser for titalls millioner. Fagrapportens mest kritiske punkt var at guttenes manglende kunnskaper kunne ha kostet dem livet.

Men ett spørsmål står likevel åpent:

Hvem prøvde å varsle meg?

Les videre

Hjemme alene

Det er fredag kveld. Min ektefelle er i utlandet på jobbtur. Barna har flyttet hjemmefra. Jeg innser at jeg er alene. Jeg skal være alene helt til søndag kveld. Jeg kjenner på følelsen. Jeg tenker at selv om det er uvant, er det ikke utenkelig at jeg en dag havner overgitt i mitt eget selskap. Men da håper jeg å være mer forberedt.

Helg er forbundet med kos. Samvær, god mat og godt drikke. Fredagspizzaen ble en pizza fra frysedisken på supern. Det føles litt merkelig å vandre rundt i matvareforretningen i nabolaget mitt for første gang. Jeg har bodd her i over 2 år nå. Pizza, Cola light, kornbrød, makrell-i-tomat. På lørdag blir det ungarske pølser, lomper, tomater og løk. Jeg undersøker mulighetene for å kjøpe et ferskt wienerbrød, men slår det fra meg. Uvant ser jeg meg forvirret rundt. Hvordan får man med seg et ferskt wienerbrød? Kan man bare forsyne seg selv? Må man påkalle betjeningens oppmerksomhet?

Tanken over å påkalle noens oppmerksomhet får meg til å grøsse. Her står jeg med en kurv med en porsjonspizza, 4 gourmetpølser og spør om ett – 1 – wienerbrød. Det er nesten så jeg hører noen si: «Jasså? Du skal virkelig slå deg løs i kveld, ser jeg?»

En følelse av skam, kanskje?

Det får meg til å tenke hvor trist det er å se hvordan enslige menn innretter seg. Ikke de som har vært enslige hele tiden, men de som er kommet litt til sjels alder og som av en eller annen grunn er blitt alene. En slags idiotisk nøysomhet. Det er ikke så nøye. Det er jo bare meg. Jeg er heldigvis ikke hjemme alene særlig ofte.

🙂 Derfor er det viktig å øve seg!

Det bor nye mennesker der nå

Jeg besøker ikke gravsteder særlig ofte. Det er fordi jeg ikke tror jeg vil finne noen sjeler der. Hvis sjelene fremdeles er aktive, finner jeg dem andre steder, – eller de finner meg.

– Det er fire graver her.

Damen på kirkeverge-kontoret listet opp navnene. Tippoldefar, oldefar og oldemor, morfar, tippoldemor, – og mormor, som døde sist, 26 år siden. Gravene rommer slekt og røtter til mange etterkommere. Det var kirken som tok initiativet til å finne gjenlevende familie etter at det i mange år hadde vært et manglende ledd. Det leddet var meg. Nå er kjeden komplett.

Jeg børstet litt mose fra gravstøtten og tenkte gode tanker, – for sikkerhets skyld. Man kan aldri vite. Det var en fin sommerdag i fellesferien. Det frodige Romerikslandskapet lå foran meg. Jeg tok en slurk vann og ga meg avgårde på sykkelen, den samme veien jeg syklet som guttunge. Fiskeplassen min. Det var to karer der nå. Nye mennesker. Jeg dro kjensel på husene langs veien. Jeg så nye mennesker der, også. Jeg vet ikke om de er etterkommere etter de som bodde der før, – eller om de er helt nye.

Det passet seg ikke å spørre. Jeg kunne bare observere. En grå mann på sykkel kan ta seg nesten helt inn på tunet uten å vekke oppsikt. Derfor parkerte jeg bilen noen kilometer unna og tok sykkelen fatt.

Målet for turen var det gamle, avsidesliggende småbruket der alle mine forfedre levde og arbeidet i mange generasjoner. Før krigen var det en husmannsplass. De hadde egne jorder med poteter, korn, fôr til kuer og griser, – høner, kattepus og bier. Det ble lange dager, for de måtte jo også arbeide på hovedgården. Alle bidro.

Mormor var den siste gjenlevende på gården. Vi hadde mange fine kjøreturer sammen – hun og jeg. Fri som fuglen med rullestolen i bagasjerommet og musikken på inne i bilen. Vi lyttet til kassetter som hun hadde spilt inn fra radioen. Melodier med lette danserytmer fra 50-tallet. Jeg husker en av de aller siste gangene jeg traff henne før dødsleiet. Da tok hun opp et emne vi ikke hadde snakket om tidligere. Noe hun hadde grublet på.

– Jeg veit at den eneste som kan ta over her, er deg, Terje. Det hadde jo kanskje vært det beste … Men, det går ikke. Det kan du ikke, veit du ….

Jeg visste at det hadde vært et samtaleemne i mange år før morfar døde. Ingen hadde sagt det direkte til meg. Det lå likevel i kortene. Det ble sagt via andre. Selv om jeg hadde odelsrett og god økonomi, hadde jeg det klart for meg, – det kunne aldri bli meg som skulle overta jorda. Jeg er hellig overbevist om at da ville de døde finne meg. Og de ville neppe vært glade.

Jeg følte meg utstøtt.

I de gamles øyne hadde jeg forlatt arbeiderklassen og gått over til «øvrigheta» da jeg tidlig valgte å bli akademiker. De levde nemlig med et inderlig hat til «øvrigheta». De som eide bankene, som sikret seg selv og lot småsparerne i stikken på tredvetallet, – sånn at oldeforeldrene mine mistet sparepengene som skulle kjøpe dem fri fra husmannskontrakten. Som gjorde dem til evige leilendinger.

Folkene på hovedgården tilhørte den forhatte øvrigheta. Jeg husker de siste gjenlevende. To stusselige gubber. Sånt blir det ikke så mange arvinger av. Så da siste gubbe ble fraktet ut med bena først, forsvant siste rest av øvrigheta. Men i morfars hode levde øvrigheta videre. Ikke i de nye menneskene som etter hvert slo seg ned på hovedgården. Men i mennesker som meg.

– Ikke faen om han skal ta over her!

Det var 26 år siden jeg hadde vært der. I dag, typisk utleiebolig. Mye skrot. Gårdsmalingen på det skrøpelige våningshuset var den samme som jeg selv en gang hadde vært med å male. Vinduene var de samme som ble satt inn året etter krigen, da oldefaren min overtok grunnen til en av landets siste husmannsplasser. Men det bor nye mennesker der nå. Og det er nye mennesker som dyrker jorda. Jeg kan bare observere. Jeg ønsker ikke å fortelle noen face-to-face hvorfor det ikke ble meg som tok over. Hvorfor jeg ble slektsleddet som med åpne øyne tillot at stedet forsvant ut av familiens hender.

Jeg så et par gamle redskapshjul i det høye dødgrasset, – det som morfar ville ha slått – og som jeg ville har raket sammen og hesjet opp. Ingen ting skulle gå til spille.

Men alt skjedde så brått.

På Riksarkivet finnes det et bilde av en gammel dame som sitter i solveggen med rokken på det gamle småbruket. Det er tippoldemoren min.

Det var de nye menneskene som gjorde at det ikke forsvant.

Jeg tar sjansen på å dele bildet av tippoldemor (klikk på bildet for link til Riksarkivet, som eier rettighetene).

Vakkert landbrukslandskap.

Alléen som oldefar plantet, begynner å skrante etter så mange år.

Jakten på nettverket

På onsdag kveld ble jeg kontaktet av en utenbys venn og tidligere kollega. Han er pensjonist og har oppholdt seg ganske mye i utlandet. Det var mer enn ti år siden vi snakket sammen.

– Jeg kjører rundt og leter etter huset ditt nå.

I følge SMS’en var han like i nærheten. Men jeg var ikke hjemme. Jeg var på jobb fremdeles. Som programvareutvikler får jeg ideer til å spille sammen i det vi kaller «skyen». Problemet var at ingen ting spilte. Ikke sammen. Ikke ennå. Morgenen etter ville jeg være på vei til London. Tiden var i ferd med å renne ut for meg. Hvis ting tar for lang tid, kan prosjektet bli stanset. Da kommer noen til å be meg gjøre noe annet. Kanskje noe kjedeligere.

Om tre og et halvt år blir jeg pensjonist.

Jeg jobber i et hypermoderne glassbygg. I bygget på andre siden av gaten ser jeg at mange fremdeles er i full sving. Menn og kvinner i sin beste alder, i hvite skjorter og pene bluser sitter de på kontorene og skriver på PC’ene sine. Selv om de ikke jobber med det samme som meg, antar jeg at de drives av samme iver og frykt.

Jeg sa det ikke passet.

Når jeg tenker etter, består nettverket mitt nesten utelukkende av folk fra yrkeslivet mitt. Om tre og et halvt år – når jeg er pensjonert, – hvilket nett har jeg da?

Samme tid dagen etter. Det er torsdag. Jeg befinner meg i London sentrum, bare noen hundre meter unna lysene som er tent for ofrene etter gårsdagens grusomme attakk. Jeg skal møte datteren min som jobber i nærheten. Vi har ikke sett hverandre siden jul. Jeg håper alt er bra med henne.

Jeg rakk å få øye på henne før hun så meg. Det tok meg bare ett sekund å se at hun hadde det fint. Jeg er så stolt av henne. Hun er en av de velkledde kontoristene som commuter til sentrum hver dag. Hun går med målrettede, raske skritt og sier «sorry» og «-scuse me» når hun dulter borti vasete turister.

Vi gikk på pub.

Avsperrede gater, oppbud av væpnet politi, blålys og sirener. En gærning på min egen alder tørnet fullstendig og drepte tilfeldige mennesker, sånne som de som befinner seg her i puben. Sånne som datteren min. Å jobbe i London er ingen dans på roser. Det er lange dager. Mange har lange reiseveier. Mange tjener godt, men de fleste har ganske ordinære lønninger. Nybegynnerlønningene står ikke i stil til prisnivået. Du må vise at du kan prestere noe før du får høyere lønn.

Jeg tror ikke pengene er drivkraften. Jeg så et TV-program om folk på «benefits». En ung polakk hadde slått seg sammen med et tannløst, britisk kvinnfolk med whiskystemme. Etter to måneder begynte pengene å strømme inn. Han hadde ingen planer om å tilføre noe tilbake til samfunnet. Han hadde det fint i sofaen sammen med det tannløse kvinnfolket. Men han får ikke ta del av det jobbnettverket folkene her inne i puben har.

Datteren min forteller at mange går på pub hver dag etter jobben. På fredager samles hele kontoret hennes på puben etter lunsj. Sjefen spanderer på hele kontoret. Hvis det ikke skjer noe veldig viktig, blir man gjerne på puben ut over ettermiddagen. Jeg regner litt på det. Man slutter på jobb halv seks. Så er man på puben én og en halv time. Deretter tar man toget hjem. Det er mange triste, overprisede steder i Greater London. Steder som ikke innbyr til annet enn å sove.

Da blir jobbnettverket viktig.

🙂 Om tre og et halvt år er det kanskje jeg som kjører rundt for å gjenskape nettverket mitt.

Klikk her hvis filmen ikke kan avspilles hos deg.

Hvis jorden ikke er deilig

Min morfar hadde en del interessante tanker. Han mente i fullt alvor at jorden måtte være Helvete. Stedet for evig pine, gråt og tænders gnidsel.

Det skremmer meg at det faktisk er mulig å følge en sånn bisarr tanke.

For hva skjer? Man fødes til en verden full av ondskap, kriger, ulykker og sykdom. Alle havner før eller siden i situasjoner som kan fortone seg som et helvete. Noen ganger slipper det onde aldri taket. Ofrene vil for alltid leve med frykten for å gjenoppleve det onde. Det sitter i sjelen for alltid, – kanskje sammen med et hat som river og sliter dem opp innvendig.

Det er det som er Helvete.

Det onde holdes i live inne i hodene våre.

Kuren er å fylle hodet med gode tanker. Jeg vet at det er lettere sagt enn gjort. For meg er tiden før jul vanskelig. Man er dynget ned av arbeidsoppgaver samtidig som det er alt for mange oppgaver å gjøre hjemme. Hverdagen fortoner seg som et ragnarokk, – som et helvete. Hjernen oppfatter menneskene rundt seg som masekråker, sytepaver, somlekopper eller idioter.

Så kommer julen. Man reiser seg opp sammen med andre mennesker i en forsamling og synger Deilig er jorden. Man synger naive fraser om Guds prektige himmel, sjelenes pilgrimsang, – om paradis, engler og hyrder, – og om en evig Frelser. Jeg får opp bilder fra et landskap i Midtøsten badet i lavendelblått skumringslys, – samtidig som jeg tenker at noen har hatt seriøse problemer med å finne ord som rimer. Jeg bryr meg ikke så mye om hva jeg synger, men settingen – stemningen der og da.

Som Sølvguttpappa fikk jeg være tilskuer når Sølvguttene sang i Oslo Rådhus på lille julaften. Tradisjonen tro, ble forsamlingen hvert år oppfordret til å synge tre vers av Deilig er jorden sammen med koret. Sangen var lagt i et toneleie hvor alle kunne bidra med den stemmen de hadde. Gjennom de to første versene var koret knapt hørbart. Da var det publikums røster som fylte den fullsatte salen. Ved tredje vers vendte dirigent Otterstad seg mot korguttene og svingte armene mot taket. Så steg Sølvguttenes toner over publikums monotone sang – som noe overjordisk. Det gode brøt seg liksom gjennom det onde (no offence mot Oslo-borgernes sangstemmer). Jeg var nok ikke den eneste som kjente tårene presse seg frem.

Da kunne jeg snu meg mot min sidemann å betrakte ham eller henne som et medmenneske.

Eller kanskje ikke?

For «Deilig er jorden» er kontroversiell. Kanskje ikke så mye mellom ulike religioner, – men mellom det religiøse og det ikke-religiøse. Engler, hyrder og frelser representerer ikke bare symboler for julen og det gode, men noe religiøst. Det religiøse må bort fra det offentlige rom fordi det kan skape konflikter. Den samme type konflikt som er årsak til at noen kaprer en semitrailer og styrer den inn i et fredelig julemarked fullt av folk, – eller lager et blodbad av mennesker som feirer nyttår. Terrorister, som utgir seg for å være religiøse, men som egentlig bare ute etter å drepe gleden.

Fjerner vi ordene som representerer religiøs glede, faller meningen med Deilig er jorden bort. Gitt all den djevelskap som religion fører med seg, er det vel kanskje uunngåelig. Men hvis jorden ikke er deilig, – hva er den da, liksom?

Kanskje morfar hadde et poeng?

En utvidet Sølvguttbesetning synger Deilig er jorden sammen med publikum. Tredje vers begynner på 01:50

Tankens kraft

To historier.

En av mine Facebook-venner, la oss kalle ham Bob, som jeg har kjent i 23 år, eller noe sånt, postet for en stund siden et innlegg der han fortalte at han skulle gjennomgå en større operasjon og at han gruet seg. Hvem ville ikke det? Etter å ha oppgitt tidspunktet for operasjonen, avsluttet han innlegget med følgende ord:

-Be for meg.

I USA, der Bob bor, tyr folk lettere til religiøse uttrykk enn her. Kanskje bare noe man sier? Bob er raus og jovial. Han har et stort nettverk, men uten egen kjernefamilie. Reaksjonen på nettet fra fjern og nær, var større enn jeg forventet.

-Det er klart vi skal be for deg, Bob!

-Bob, du er i våre bønner!

Jeg følte meg litt i villrede. Jeg er norsk. Voksne menn skriver ikke på Facebook at de ber til Gud. Vi ber jo sammen i kirken, når vi en sjelden gang er der, – og mange ber ellers også, – men ingen forteller at de gjør det.

Jeg tenker på deg.

Når noen vi kjenner har det vanskelig, er det vanlig å si at man tenker på vedkommende, eller at «mine tanker er med deg». På en måte ville det være et slags norsk tilsvar til Bob’s anmodning. Likevel vil jeg påstå at å samle tankene i konsentrasjon om en person som har det vanskelig, ligger temmelig nær en forbønn. Uansett, slipper man å røpe sitt forhold til Gud.

Tankens kraft tilhører utvilsomt det overnaturlige, men er ikke nødvendigvis knyttet til Gud. Overnaturlige tankefenomener opptrer sikkert like hyppig hos ikke-troende som hos troende. Men hva gjør man med en venns anmodning om å be for seg, hvis man selv tar avstand fra tankens kraft. Man lar selvfølgelig være å be, men lar man også være å tenke på vedkommende? I mine øyne blir ord og gester kalde, hvis tankene aldri har vært samlet om den som har det vanskelig.

Å samle tankene, handler i mitt tilfelle om å tre inn i en slags meditativ tilstand, – en tilstand der jeg føler ro, varme og kjærlighet, uten hverdagens uvesentligheter. En slags rus uten eksterne rusmidler. Det finnes sikkert en fysiologisk forklaring på det. Jeg kunne bare kalt det meditasjon, men velger å tro at det er noe mer.

Det er selvfølgelig snålt at det skulle være mulig å påvirke noe bare ved tanken. Kunne man ikke be om å vinne litt i Lotto, samtidig? Det er nok ikke enkelt. Jeg tror tankens kraft fungerer som et datanettverk. Du må kjenne adressen til mottakeren før du kan sende, – og datalinjenes protokoll kan kun bære gode tanker. Alle andre meldinger kommer tilbake som «Service unavailable».

«Kjære Gud, himmelske far. Jeg ber deg gi min venn Bob mot og styrke til å gjennomføre den store operasjonen. Vær med ham før, under og etter operasjonen. Lindre hans redsel og smerte. La sårene hans leges raskt.»

Jeg husker Bob godt da vi skålte i «rocket fuel» (amerikansk uttrykk for Akevitt) mens vi så mot fjellene. Etter på gikk vi ned til vannet med hver vår haspelstang og kastet sluk etter småørretene i de sene nattetimene. Når en venn ber meg om å be for ham, gjør jeg det. Jeg «liked» innlegget hans. Det var uproblematisk, for jeg tror på tankens kraft. Operasjonen hans gikk for øvrig over all forventning, og han er nå i full sving igjen.

Hjelper det å be?

Husker du barndommens gamle bønn? Den man pleide å synge hver kveld?

«Kjære Gud jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god, du holder av meg. Kjære Gud, gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor – og alle barn på jord.»

Da barna mine var små, brukte vi å synge denne sangen hver kveld. Det var en del av god-natt-ritualet vårt. Når «kjære Gud» var sunget, var det natt, da, basta!

Etter hvert oppdaget barna mine at sangen vi sang hver kveld, faktisk var en bønn. Vi ba jo til Gud om å bevare far og mor. Etter hvert la vi inn en ekstra strofe med barnas egne navn, slik at vi ba for dem også. Etter hvert ble listen utvidet til å omfatte fettere og kusiner. Alle navn ble nevnt hver kveld, og ingen ble noen sinne glemt.

En dag ble svigerfar – barnas «Mosse» – alvorlig syk. Han hadde nådd en svært respektabel alder, og nå signaliserte hjertet «game over». Legene mente han ikke hadde noen mulighet til å overleve. Den kvelden kom «Mosse» med på listen over personer Kjære Gud måtte bevare. Jeg så barnas innlevelse da vi kom til det punktet i sangen, og jeg følte meg skyldig i å ha gjort noe galt. Alle visste jo, – at skulle svigerfar komme på bena igjen, måtte det skje et mirakel.

Og mirakelet skjedde. Ingen kunne forklare hvorfor, men svigerfar fikk 3 fine år, – eller kanskje man kan si at vi fikk 3 fine år med svigerfar. Var det et bevis for at tankens kraft virker? Var det et bevis for Guds under? Det spiller ingen rolle. Når det gjelder som mest, kan man ikke la tankens kraft være uprøvet.

😐 Jeg tror ikke jeg hadde våget å be Facebook-vennene mine be for meg.