Alle har vel krav på en venn. Noen å prate med. Noen som du kan overøse med dine frustrasjoner fra jobben og på hjemmefronten.
TV-programmet «Betrands Metode» ga meg noe å tenke på. Jeg har sett det første programmet hvor Erik Bertrand Larssen hjelper Odd (50) med å finne et bedre spor videre i livet. Etter et samlivsbrudd befinner han seg på en sovesofa i en ettroms leilighet. Ressurssterk, men likevel litt på felgen. Jeg fornemmer mannens grå og vakuumpregede tilværelse. Det kunne ha vært meg.
-Hva er det som får deg til å stå opp om morgenen?
Mentaltrenerens spørsmål er direkte, men langt i fra enkelt å besvare. Er man skikkelig på felgen, orker man ikke å stå opp i det hele tatt. Man orker ikke ta beslutninger. Det skjer bare ikke. Bertrand Larssens klient opplevde dette.
Jeg tenker: Hva det er som får meg opp om morgenen? Er det drømmen om å avansere i jobben? Få økt velstand? Virkeliggjøre drømmen om å kjøre Porsche? Pliktoppfyllelse?
Ingen av delene. Jeg tror min drivkraft til å stå opp om morgenen er menneskene rundt meg, – først og fremst familien, deretter kolleger og venner. Jeg står opp for ikke å skuffe dem, så lenge de forventer noe av meg. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke konsekvenser omveltninger i forhold til familie og jobb kan få.
I en valgkamp for mange år siden gikk Sosialistisk Venstreparti i Oslo ut i mediene og erklærte at alle hadde krav på en venn, og at det var kommunens ansvar å få dette på plass. Tenk deg at du løfter av røret på dørtelefonen og hører en from sørlandsstemme presentere seg:
-Hei! Jeg kommer fra kommunen. Jeg er utpekt til å være din kamerat i dag.
Tiltaket var selvfølgelig myntet på ensomme eldre. Ikke tror jeg at noen kommuner har innført organisert besøksordning, men Røde Kors har i hvert fall en ordning basert på frivillige besøksvenner som oppsøker eldre som sitter alene etter mange års samliv. Budstikka.no skriver i dag om Thomas (87) som fikk en bedre tilværelse takket være denne ordningen. Er du en mann på 87 år, har du sannsynligvis ingen jevnaldrende kamerater igjen, og det er ingen lett oppgave å finne nye.
Det samme kan faktisk skje med en som er 50 etter samlivsbrudd eller oppsigelse fra jobben.
For det ingen tvil om at under livets mest hektiske periode får man mindre tid til å pleie gammelt vennskap. Jobb og familie tar all tid og alle krefter. Hvis du lever under høyt ytelsespress, vil du før eller siden kunne oppleve å miste motivasjon og drivkraft. Da kunne du behøve noen å snakke med. Noen som du kunne overøse med frustrasjoner fra jobben og hjemmefronten. Noen som kunne fortelle deg at det ikke er deg, men den andre parten sin skyld. Noen som kunne fortelle lignende historier om seg selv, som fikk deg til å føle din egen situasjon bedre. Kanskje le av alt sammen. Da kunne du sårt trenge det gamle vennskapet som du ikke hadde tid til å pleie i de travle årene.
Men hvorfor nøye seg med venner?
Kanskje trenger du en coach eller mentaltrener til å hjelpe deg med å rydde tankene dine slik at den destruktive siden i deg ikke får overtak. Du trenger hjelp til å bygge selvtillit, kanskje et forhøyet ego. Få deg til å ta litt mer plass i omgivelsene dine. Bygge opp tilstrekkelig aggresjon til å få deg til kjempe, og holde ut til du har passert målstreken. Få deg til å fortelle hva som plager deg med dine egne ord. Få en finger stukket helt opp i øyet, og bli spurt med frådende utestemme:
-Si meg, hva faen har du tenkt å gjøre med det?!
Jeg aner konturene av et fremtidssamfunn. Du treffer vennene dine på sosiale medier opptil flere ganger om dagen. Skulle du miste gnisten i livet og havne litt på felgen, kommer ikke en eneste av de flere hundre friends’ene dine i cyberspace til å ane noen ting. Hvorfor skulle de det? Du tar deg en tur ned til mental-treningsstudioet nede på hjørnet. Der får du din egen personlige mentaltrener som lytter til hva du har på hjertet. Skulle det stå riktig dårlig til med deg, kan det hende du får hjemmebesøk av en frivillig besøksvenn fra Røde Kors.
🙂 Eller en sørlending fra kommunen.
Dagbladet (30.01.2015): Psykolog: Sju steg til å si nei til selvutviklingen
Budstikka 04.02.2015): Fikk seg en venn
Foto: Tonje Bjørnstad
La det være sagt! 
Du har så fint bilde av to hunder. Hunden er menneskets beste venn, heter det, men jeg tror vel så ofte det kan være andre dyr som er det. Å være sammen med dyr er for mange inngangsporten til bedre helse, bedre liv. Tror vi alle trenger noe levende rundt oss, noe som krever litt av oss (har ikke tall på hvor mange ganger katten krever å komme inn og ut i løpet av dagen), som forteller oss at vi er viktige!
Hva som får meg til å stå opp om morgenen har mange svar, det varierer fra dag til dag.
LikerLiker
Spørsmålet «hva det er som får deg til å stå opp om morgenen» er utrolig vanskelig å svare ærlig på. Jeg likte svaret ditt.
LikerLiker
Hva får deg til å stå opp? Om du ikke vil ha en «smørrebrødliste» som tar for seg ekle madrasser og tunge dyner, katter som maser og at man «må» noe så inderlig, kommer kortversjonen: «Jeg lurer på hva som hender i dag?» Primært.
LikerLikt av 1 person
Om du står opp fordi du vil ha greie på hva som skjer i dag, vet jeg ikke, men jeg gjør det 🙂
Så jeg hadde en tasteleif 🙂
LikerLiker
Spennende og viktige tanker, Terje
Har vært innom et par ganger å leste innlegget, men det har vært så hektisk at jeg har hatt problemer med å samle tankene mine.
Det er vel ulike grunner, tenker jeg. Alt etter hvem det er som står opp og den enkeltes livssituasjon. For min egen del husker jeg godt det tapet å miste sine arbeidskolleger og alle som jeg var i stadig kontakt med. Som salgskonsulent). Det var et tap jeg måtte jobbe lenge med å godta. Mange år, faktisk. Nå kan ikke en helt normal unormal person som meg, og til og med trønder, passe inn i et standardsvar. Tror jeg. 🙂 Men for min del er det nok sulten på livet å leve det for meg selv og sammen med de nærmeste, som er drivkraften. Alt det nye jeg kan lære og alt det jeg kan gi videre også.
Nå blir rutinene litt mindre rutinemessig for min del. Natt blir litt til dag og omvendt. Kunsten er vel heller å få litt mer tid i senga, enn mindre. Det har egentlig ikke noe med lysten å gjøre, men mer med nødvendigheten.
Alle trenger en venn, det er det ikke alle som har. I går oppdaget jeg igjen at jeg har flere venner enn de jeg egentlig var klar over. Selv om ikke alle av dem står øverst på menyen venneliste. Venner skal jo pleies også, i tillegg til gjensidig tillit.
Fine tanker, som gjerne kan tenkes, igjen og igjen! 😉
LikerLiker
Jeg tenker at det er et godt tegn at man faktisk har lyst til å stå opp om morgenen, selv om man har «ranglet» oppe halve natten (ja jeg gjør det jeg også 🙂 )
Men selv om man har lyst til å stå opp, er det vanskelig å sette ord på hvorfor.
Du ga nok et godt svar på hva som får en til å stå opp om morgenen. Tror nok jeg er ganske enig med deg der.
Så tenker jeg at hvis jeg tar alle svarene som er gitt i dette innlegget av fornuftige mennesker, så vet jeg hva jeg skal svare hvis jeg en dag skulle bli utsatt for en «sinna-coach» 🙂
LikerLikt av 1 person
Lurt det Terje, bedre føre var… 😅
Har funnet ut at vi er enige om mye vi.
Det var nok mer problematisk i starten for meg. Men med en god del spark bak og hjelp fra de nærmeste, gikk det sakte fremover. Så blir en jo eldre også med andre tanker for aktiviteter og hvor kort livet er. Det burde jo være nok til ikke å leve det i senga. Om en ikke må. 😉 Forts fin jeg, Terje
LikerLikt av 1 person