MenneskerImellom

Arbeidslivets Fado

lisbon-700-3

Jeg har vært i Portugal med jobben.

Teambuilding. Det ga oss anledning til å snakke om det vi ikke har tid til å snakke om i arbeidstiden. En medarbeider presenterte en robot som han hadde laget på fritiden. En robot som kan se, snakke og utføre kommandoer formidlet gjennom en av de kommersielle nettjenestene jobben min leverer. Det var kult å se den lego-lignende skapningen. Synd at den ikke var opplært til å lytte. Den plapret nemlig ustanselig i munnen på sin Herre for å klage på ett eller annet.

Vi var i Lisboa.

Der fremføres det en spesiell type sang, kalt Fado. Det er en tradisjonell sangart uttrykt med intens innlevelse, lengsel, følelse, hjerte og smerte. Det finnes egne barer og scener hvor amatører fremfører Fado hver kveld. Det synges Fado i gatene. Jeg er fascinert av følelsene som uttrykkes, men grøsser når artistene ikke treffer tonene. Det hender ganske ofte, fordi følelsene har lett for å bli sterkere enn stemmen.

Vi var på bar.

«Hun jobber hele tiden».

En av mine kvinnelige kolleger ventet på en venninne fra Spania. De hadde leid en airbnb-leilighet i nærheten for helgen. Arbeidslivet i Europa er tøft, spesielt for de yngste. Det er vanskelig å få en fot innenfor. Skulle du være en av de utvalgte, kreves det mye av deg. Lange dager gjør at det blir vanskelig å finne tid og energi til aktiviteter utenom arbeidslivet, – som å holde kontakt med gamle venner. Det kan lett bli en ond sirkel.

Min datter jobber i London. Hennes lønn er som andre nyutdannede. Den dekker bare det aller nødvendigste. Et værelse i en trygg forstad, enkel mat, samt litt fritid. Den dekker hverken avdrag på Lånekassa eller større utskeielser. Den onde sirkelen er at hvis man ikke har råd eller tid til fritid, stjeler bare jobben enda mer av livet ditt.

Robotene kommer!

Det sies at neste store tekniske nyvinning er robotene. Hvis du tenker på fabrikkjobbene, så er de for lengst robotisert. Nå snakker vi om roboter som skal overta saksbehandlerne og kontoristenes jobber. Jobber som krever master, initiativ, samt evne til å jobbe selvstendig. Da vil mange av de som er innenfor arbeidslivet, ubønnhørlig ryke ut.

En taxi stanset utenfor.

Silregnet hadde tatt pause, men vannet sildret ennå langsomt og lydløst mellom brosteinene. Venninnen ankom baren med trillekoffert og et stort smil, – og hilste på alle – på hvert kinn. Stemningen var god. Den portugisiske verten satte på spansk musikk som hyllest til sine spanske gjester. Glemt var arbeidslivet.

På stragegimøtet vårt tidligere på dagen hadde lederen annonsert min sorti fra arbeidslivet. Ikke nå, men om tre årsoppgjør. Min jobb er å utvikle programvare. Det er ferskvare. Den varen som lages i dag, blir neppe brukt om tre år. Da er det nye ting på gang. Kanskje kollegene mine da blir satt til å utvikle roboter. Dingser som overtar jobbene til unge mennesker som akkurat har greidd å få en fot innenfor arbeidslivet.

Fado Vadio er en omreisende fado-sanger.

Det sies at sangarten Fado er skapt for å uttykke den sorg mange opplevde ved å miste sine kjære på sjøen. Portugal er i likhet med Norge en sjøfartsnasjon.

Når jeg bruker Google.translate, oversettes «fado vadio» til «f…… looser». Det er åpenbart feil. En god fado-sanger behandles med respekt, men blir neppe rik. Til det finnes det for mange av dem.

Neste gang jobben min kommer til Lisboa på teambuilding finner de kanskje den gamle kollegaen deres i hjørnet med Brugal Cola i glasset, klimprende på gitaren sin mens han øser ut hjerte- og smerte fra et fordums arbeidsliv.

lisbon-700-1

Generasjon «E»

-Hva faen er’re du driver med?

Med hamrende hjerte river jeg opp døren på bilen som holdt på å meie meg ned på fortauet.

-Jeg SÅ deg ikke … unnskyld!

Jeg vet ikke hvor den unge damen hadde oppmerksomheten sin. Det må ha vært mye viktigere enn meg, – den levende personen som plutselig var rett foran bilen hennes idet hun svingte over fortauet. Jeg begynner å ane et mønster. Zombie-lignende mennesker som har oppmerksomheten sin andre steder enn der de fysisk befinner seg.

Ta for eksempel mannen i trettiårene som gikk sideveis ut i kjørebanen rett foran meg med mobilen sin foran ansiktet. Han måtte selvfølgelig gå sideveis, med ansiktet vendt fra kjøreretningen, for ellers ville jo sollyset falle på mobilskjermen. Akkurat da jeg kom syklende i dragsuget fra en bil. Kun et desperat primalskrik reddet zombie-skapningen fra å bli fraktet bort med nakkekrage.

Jeg skal ikke legge skjul på at det handler om uvettig mobilbruk. Mobilbruken reduserer effekten av de sosiale antennene. De blir mer opptatt av å velge korrekt «emoticon» i chatten, – enn å sense om personen de møter akkurat her og nå, ønsker å passere på høyre eller venstre side. Mobilbruken forandrer også virkelighetsinntrykkene. Hvilke prioriteringer gjorde den unge damen seg bak rattet, tro? Her hadde hun kanskje akkurat sett levende bilder av bedårende hunder og pusekatter bli reddet i nød, – i samme sekund som en middelaldrende, heseblesende idiot forteller henne at han holdt på å bli overkjørt. Herregud! Man må jo få tid til å fordøye inntrykkene!

Men er det bare uvettig mobilbruk?

Jeg vet at jeg står i fare for å utpeke meg selv som en sur gammel mann som fordømmer alle trettiåringer – våre nye voksne – over samme kam. Men det må være noe alvorlig galt med trettiåringer og fellesskapsfølelsen. Man kan ikke bare ignorere sosiale antenner, – de som jobber utrettelig i underbevisstheten vår for å kartlegge relasjoner til menneskene rundt oss, – på gata, i venterommet, på bussen, på flyet, i butikken og så videre. Antennene skaper kontakter vi ikke nødvendigvis er bevisste på. Hvis du befinner deg blant folk, vet underbevisstheten din hvem du føler sympati for, og hvem du bør passe deg for. De registrerer og anerkjenner personene i omgivelsene våre. Det fungerer som et slags smøremiddel i menneskemylderet. Uten sosiale antenner ville vi ikke vært noe annet en gjeng vandrende dauinger, – eller zombier som det kalles.

Skjedde det noe etter at «Hold-kjeft-og-spis-is»-foreldrene ble etterfulgt av de gode foreldrene som satte barna i høysetet? Som tilba sine barn som Guder? Som lot dem bli fulle av seg selv og sitt eget ego? Som skånet dem fra å utvikle egne sosiale antenner? Som lot dem føle at hver og en var verdens midtpunkt? Som ga dem mobiltelefoner til jul?

Jeg ser daglig trettiåringer i gata der kontoret mitt ligger, – mest hvite, norske menn, – elsket av sine mødre og fulle av seg selv. De ser hverken til høyre eller venstre der de vandrer nonchalant med mobilen foran ansiktet. De bryr seg ikke om de skjærer rett foran andre mennesker, – unge, gamle, svaksynte, barnevogner eller jekketraller. De bryr seg ikke. Og hvorfor skulle de bry seg om biler før de krysser gata akkurat hvor og når det passer dem? Gjerne sidelengs.

Det er kanskje ikke bare mobilen sin skyld.

Har vi fostret en generasjon egoister?

disaster3

Hundemennesker

I helgen var vi på hundeutstilling. Jeg liker å gå på hundeutstilling. Heldigvis er jeg bare ledsager. Min oppgave er å ta med meg den eldste hunden og holde oss ute av syne når oppdretter Lars tar den minste hunden ut i ringen. Hvis «lillegutt» hadde fått øye på oss, ville han mistet fokus. I ringen er han på jobb sammen med Lars og ingen andre.

Mens jeg står i bakgrunnen av showet med kaffe og vaffel med jordbærsyltetøy, kikker jeg på de andre menneskene. De er hundemennesker. Mange har satt opp små telt mot sol, regn og vind. Der kan de sitte tålmodig hele dagen. Mange kjenner hverandre fra før, og terskelen for å slå av en prat er lav. Jeg liker det. Du møter ingen kald skulder selv om du ikke er regelmessig innom utstillingene. Trenger du en hundepose, eller en hundegodbit i en fei, får du låne av sidemannen. Man forteller om erfaringer. Mange av hundene er søsken, fettere og kusiner.

«Du har ikke kontakt med hunden din!»

Jeg husker de ordene godt. Det var i fjor, mens vi trente på å gå i ringen med hundene våre, at en annen hundeeier, – en godt voksen kar, – satte meg strengt på plass. Alt hadde gått riktig fint mellom hunden min og meg, men så hadde jeg mistet konsentrasjonen noen sekunder. Jeg hadde fått øye på noe opp ved lysarmaturet i taket. Det fikk hunden min straks til å miste fokus, noe den andre hundeeieren oppfattet.

Han var et hundemenneske.

Jeg observerer hundemenneskene, mens jeg funderer på om jeg er litt hundemenneske selv. Når jeg vandrer rundt i utstillingsområdet med hund, oppdager jeg nemlig at hundemenneskene gjør de samme tingene som meg. De kommuniserer med hundene sine. De snakker, lagers lyder, gjør bevegelser som hundene oppfatter og handler etter. Jeg vet at for å kommunisere med en hund, må du knekke en slags kode. Siden den ikke forstår norsk, må du bruke et forenklet språk. Først må du få den til å høre på deg, dernest forstå deg, og til slutt respektere deg. Har du lært deg å kommunisere med én hund, lærer du fort å kommunisere med en hund til.

Det er sånt hundemennesker er flinke til.

Jeg bor i en av Oslo-områdets nye bydeler, der alle boligene er nye og alle menneskene er nyinnflyttede. Jeg tror hundetettheten her er ganske stor. Siden boligene ligger i et naturområde, har flere i nabolaget benyttet anledningen til å skaffe seg hund og blitt nybakte hundeeiere.

Jeg synes det er kleint å møte noen fra nabolaget mitt som åpenbart ikke har kontroll på hunden sin. Mens jeg kommanderer hundene mine inn til min side, og går forbi med bestemte skritt, står den andre hundeieren fortvilet og tviholder sin utagerende og aggressive hund med hele rullebåndet ute. Fra mine hunder kommer det ikke en lyd, fordi jeg har jobbet med dem fra de var valper.

«Uff, det blir bare bråk når hundene våre møtes».

«Det er så dårlig kjemi mellom hundene våre».

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

De er ikke hundemennesker. De har ikke greidd å knekke koden for å kommunisere med hunden sin. De bruker pedagogiske og omsorgsfulle ord i et toneleie som hunden ikke forstår. Kanskje noen har fortalt dem at hunder finner seg til rette i livet på egen hånd?

Hunden er menneskets beste venn, sies det. De er avlet opp for å jobbe, – som å samle inn sauer, spore opp skadede dyr, hente nedskutte villfugler, eller jage frem kaniner og grevlinger fra jordgangene sine. De hundene som gjennom årtider er avlet frem for sådanne formål – og som representerer dagens hunderaser – vil ikke greie seg særlig godt uten å jobbe sammen med mennesker.

Hunder som ikke for noen utfordringer eller noen å kommunisere med, må derfor føle seg forvirret, alene og ignorert. Ikke rart at de blir utagerende og aggressive. Jeg tenker på mine egne hunder, hvor viktig det er for dem å føle tilhørighet og anerkjennelse i flokken.

«Du har ikke kontakt med hunden din!»

🙂 Jeg skulle ønske jeg kunne si det med et hundemenneskes tyngde.

PS: «Minstegutten» oppførte seg pent og fikk det sertifikatet som gjenstår for å kunne bli champion. Det eneste som gjenstår er sporprøve 2. Flink gutt!

Hundeshowet gikk av stabelen ved det idylliske Reidvintunet på Hillestad i Vestfold, fullspekket med historie fra forrige århundre. Jeg har tatt med noen bilder fra denne flotte sommerdagen.

RIngside med hundene.

Ringside med hundene.

Minstegutt fikk sitt sertifikat.

Minstegutt fikk sitt sertifikat.

Reidvintunet er et bygdetun med historiske bygninger.

Reidvintunet er et bygdetun med historiske bygninger.

Den gamle skolestua.

Den gamle skolestua.

Slik det så ut for hundre år siden.

Slik det så ut for hundre år siden.

Gamle gjenstander i skolestua.

Gamle gjenstander i skolestua.

Den gamle Eidsfossbanen og Hvittingfossbanen krysset her.

Den gamle Eidsfossbanen og Hvittingfossbanen krysset her.

Ramnes stasjon var en liten varmestue langs Eidsfossbanen.

Ramnes stasjon var en liten varmestue langs Eidsfossbanen.

Dikter og forfatter Kåre Holt utenfor sin dikterstue.

Dikter og forfatter Kåre Holt utenfor sin dikterstue.

Mølledammen - en gang lå det en vassdrevet sag her.

Mølledammen – en gang lå det en vassdrevet sag her.

Storegutt så showet sammen med meg fra låvebrua.

Storegutt så showet sammen med meg fra låvebrua.

Et riktig flott arrangement.

Et riktig flott arrangement. Takk til VestBusk Dachshundklubb!

Mesterfotografen

translate Nakne pupper er et yndet fotomotiv. I hvert fall i dobbelmoralismens land, USA. Men jeg er kanskje ikke så mye bedre selv…

master-photographer-1

Jeg leser i Dagbladet.no om feminister i New York som demonstrer for retten til å gå toppløse i gatene på lik linje med menn. De demonstrerer fordi ordføreren i New York, Bill de Blasio, har varslet strengere reaksjoner mot offentlig nakenhet. Han har et poeng, for i sommer har flere unge damer, kun iført kroppsmaling, tilbudt turister å ta bilder av seg for penger. En del av disse kvinnene skal ha vært nokså pågående, i følge New York-avisen Daily News.

På bildet i dagbladet ser jeg hvordan en tilsynelatende vanlig amerikansk turist knipser i vei under den vovede paraden. Nå er ikke Times Square som andre steder i USA, men det hersker nok en god porsjon av den amerikanske dobbeltmoralen også der. Amerikanske medier har ingen skrupler mot å publisere blodige skytescener på kloss hold, mens skyggen av en kvinnelig brystvorte under en tekkelig drakt blir sensurert etter alle kunstens regler.

Jeg foretrekker vårt skandinaviske forhold til nakne pupper. Hvor mange kvinner – eller menn, for den saks skyld – ønsker egentlig å vandre toppløs rundt på Times Square eller Karl Johan?

Det begrenser seg selv.

Men den amerikanske mannlige turisten som knipset opptoget i New York, fikk meg til å tenke på en hendelse jeg selv erfarte.

highway-1

Det var første gang jeg kjørte kystveien mellom LA og San Fransisco, Highway 1, en av verdens vakreste kjøreturer. Hvis du aldri har tatt denne turen, kan jeg fortelle at dette er en av de kjøreturene du bør ha tatt før du dør.

Det var en rolig ettermiddag med strålende sol. Jeg hadde vel passert Santa Cruz på vei oppover mot San Fransisco etter tonene fra en eller annen «easy listening» radio kanal. Her går veien langs sandklippene rett ut mot Stillehavet. Som vanlig hadde jeg kameraet mitt parat i tilfelle det skulle dukke opp noe vakkert langs min vei.

På vei ned fra en bakketopp, så jeg det. Biler på kryss og tvers langs veien og en folkeansamling ytterst på en av klippene. Jeg fikk vrengt bilen inn i en trang lomme, dro Nikon-utstyret over skulderen og hastet ut over mot de andre på klippen. Det var skikkelig varmt, og et teleobjektiv med ekte glasslinser veier mye. Jeg noterte meg anerkjennende nikk fra folk jeg møtte på vei utover.

Gi plass! Her kommer mesterfotografen!

Jeg har alltid drømt om å være nyhetsreporter – en som er på plass der ting skjer i verden for å ta bilder og formidle budskapet til hele kloden. Jeg undret meg over hva jeg skulle komme til å se der ute på klippen. Jeg forestilte meg strandede hvaler, seler og sjøløver, – kanskje hekkende ørner?

Jeg satte opp tempoet.

Vel ute på klippen så jeg de andre kikkerne, mest middelaldrende menn. Alle tok bilder. De flyttet seg høflig til siden for å gi plass til den unge mannen som kom drassende med skikkelig fotoutstyr – utstyr som kunne fange alle detaljer.

Ytterst på klippen kunne jeg skimte hva som skjedde langt der nede. Det var … bare en nudiststrand med vanlige, nakne mennesker som solte seg og badet langt unna.

Om jeg hadde fortet meg utover, var jeg nok enda raskere til å komme meg tilbake til bilen. Sprut rød hev jeg utstyret inn i bilen, og dro av gårde mens dekkene hylte mot den varme asfalten.

😳 Der har du meg liksom.

Menn i uniform

paulmccartney-1

(kilde: Youtube.com) Klikk hvis du vil høre hvordan Paul McCartney høres ut på konsert.

translate -De ser jo helt like ut, alle sammen! Si meg, går de i uniform, eller…?

Utbruddet kommer fra huset herre og far til ung mann på 18 ½ år. Poloskjorte, lyse bomullsbukser, Converse stoffsko, ankelsokker og caps bak-frem. Noen har også skulderveske. Ekte vestkantgutter.

-Hvor er personligheten?

Noen dager senere kommer følgende uttalelse fra husets unge dame i begynnelsen av tyveårene som kikker ut over parkeringsplassen der vi bor:

-Har du sett hvordan middelaldrende menn kler seg? De går jo i de samme klærne jo!

Mørkeblå piquetskjorte, jeans, joggesko, og grå hårmanke gredd til siden, for de som har.

-Uniform? Vi? Nei, vet du hva!

På sykkel utover Fornebu samme dag som Paul McCartney skulle holde konsert på Fornebu Arena, fikk jeg bekreftet min datters observasjon. Hvis du har et forhold til Paul McCartney, er du sannsynligvis født en gang på 50-tallet. Da kunne du oppleve å bli forelsket, kjøre moped, røyke og drikke øl til tonene av psykedeliske Beatles-plater og tekkelige Wings-album.

Det var mye grått hår å se da middelaldrende par fylte gangstiene på vandring fra Lysaker utover mot Fornebu. I det jeg snittet den ene «gæmlisen» etter den andre med sykkel på vei utover, så jeg hvor korrekt min datters observasjon var. I anledning av konserten var imidlertid piquetskjorten byttet med dresskjorter i forskjellige blåtoner. Men det var likevel innenfor.

Jeg er selv født på 50-tallet, – og ganske riktig, under sykkeljakken og hjelmen hadde jeg på meg de samme klærne som Paul McCartney-gjengen. Jeg har ikke falt for fristelsen til å iføre meg sykkelshorts med «bleie» og sykkelsko. Jeg tror det er min svigerinnes uttalelse som sitter prentet inne i hodet mitt, da hun en gang høylytt uttalte at kontorister i lycra var det minst sexy hun kunne tenke seg. For selv om man er født på 50-tallet, vil man gjerne være attraktiv på sjekkemarkedet.

Hjelm og jakke, og sykkelhansker når det ikke er midtsommer. Da føler jeg meg uniformert som en seriøs syklist. Jeg hører ikke til de som sitter hjulbent og vingler med sykkelen min opp på fortauet. Jeg er en av de som sykler for å komme frem så radig som mulig innenfor rammene av antrekket.

For hvis du sykler i vanlige klær, signaliserer du til andre syklister at du er nødt til å ta det litt rolig. Dermed kan de med proffe sykkeldrakter legge seg foran i lyskryss og andre steder det går an å komme forbi. Men sykler du i proff sykkeldrakt, er du forpliktet til å holde et visst tempo. Det er kleint å sitte i full lycra med rallende pust i bakkene på laveste krabbegir.

Like bra uten uniform?

Uniform er ikke bare stoff, lær og blank messing. Det er like mye genseren du har på deg når du er med å arrangere loppemarked, eller refleksvesten du har når du går natteravn, eller nattevakt i båthavna, for å nevne noe. Det er et symbol på at du inngår i et fellesskap, et opplegg, et arrangement, en funksjon. Med skolekorpsgenser på et loppemarked er jeg ikke lenger Terje, men «en av de som arrangerer loppemarked», – og jeg må faktisk innrømme at det gir meg en meget god følelse.

En god følelse av hva?

Tilhørighet, den gode teamfølelsen. Det å gjøre noe sammen, være i samme båt og ha felles mål. I ytterste konsekvens en slags mening med livet.

Trygghet og beskyttelse. Ingen ved sine fulle fem forulemper en mann i uniform. Da får du med de andre i samme uniform å gjøre. Selv om uniformens makt kan lokke frem det onde i enkelte sjeler, så vil jeg konsentrere meg om den gode følelsen. For samme følelse får jeg nemlig også av og til i dagligdagse situasjoner – helt uten uniform. Da er jeg ikke lenger Terje, men:

– en av de som sitter i samme vogn på toget til Ski.
– en av de som sykler i en klynge langs Bestumkilen.
– en av de som er foreldre til avgangselevene.
– en av de som fisker i båt ved skjæret.

En liten presisjon

Følte jeg noen sinne tilhørighet til de middelaldrende karene på vei til Paul McCartney-konsert? Svaret er «nei» til tross for at de hadde samme antrekk som meg, var født på 50-tallet som meg, og sikkert var mer eller mindre preget av Paul McCartney, som meg. Problemet var at jeg forsøkte å ta meg hjemover på sykkel, mens de gråhårete utenbysboende menneskene ikke hadde forståelse for at man er nødt til å avgi en liten stripe vei til syklistene.

Den ettermiddagen følte jeg meg mer som «en av de galningene som prøvde å ta seg hjem like før Paul McCartney gikk på scenen». Dermed følte jeg meg i samme uniform som to stakkars rulleskiløperne i full mundur som slet enda mer enn meg, med å ta seg frem. Også jeg, som aldri har stått på rulleski!

🙂 Felles fiende felles trøst.

Watch out for the silver hand!

Jeg er ikke flink til å se på TV. Jeg innser at vi som ikke følger med på TV, risikerer å havne utenfor i enkelte sosiale sammenhenger. Det dreier seg om en slags «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven»-effekt.

the-silverhand-1

Jeg finner liten eller ingen glede av å se på TV.

Jeg ser likevel en god del på TV, og får med meg bruddstykker fra TV-apparater som pulserer rundt meg. Jeg synes TV er pasifiserende. Jeg vil ikke sitte som en flue på veggen å se hva andre gjør. Jeg vil mye heller være i en arena hvor jeg selv spiller en rolle, – som å skrive på PC, fikse noe i huset, gå en tur med hundene, prate med noen, dra på fjorden med lodd og agnline. Ett eller annet hvor jeg selv regisserer handlingen.

Kanskje finnes det en diagnose for sånne som meg?

Jeg liker spontan interaksjon med medmennesker, sydlandske armbevegelser og innlevelse, som Nils Arne Eggen og Christine Koht utfører. TV er et enveis kommunikasjonsmiddel som egner seg til hjernevasking og passivisering, – som et dårlig jobbmøte hvor noen diskuterer pavens skjegg i det uendelige, mens kaffekruset er tomt. Jeg grøsser ved tanken på å være på besøk hos noen, og vertinnen plutselig utbryter gledesstrålende:

-Nå skal vi se på Farmen, dere!

Da begynner jeg å tenke egoistiske tanker. Er jeg virkelig nødt til å kaste bort en hel time av den dyrbare tiden som resten av livet mitt er? Jeg kjenner hvordan jeg krymper meg hver gang de andre kommenterer handlingen. De har jo sett alle de foregående fjorten episodene. Jeg deler ikke noe av dette. For meg er deltakerne bare Herr X og Frk Y.

-I don’t know what the silver hand is …

Jeg er en godt middelaldrende mann. Jeg burde stått opp tidlig, gjort samvittighetsfullt unna alle dagens gjøremål før klokken fem, spist middag, tatt på meg tøfler, skjenket meg en kopp kaffe, ruslet ut i stuen med subbende steg, satt meg i lenestolen med bena på fotskammel, studert TV-oversikten, valgt kanal og latt meg forføre inn i TV-sendingene – en etter en, humret lavt og kommet med supplerende kommentarer. Hysj, far ser på TV!

Dette er selvfølgelig ikke meg.

Jeg gliser når jeg ser reklamefilmen «The Silver Hand» (Try/Apt). Mannen som gikk glipp av århundrets TV-episode, havner som en sosial outsider. Han greidde aldri å fatte hva «the silver hand»-greia egentlig var, fordi han aldri fikk med seg selve opplevelsen. Derfor ble han avskåret fra å delta i samfunnslivet, som for øvrig var overdrevent fiksert på «the silver hand». Skulende og vantro haltet han rundt uten venner.

Noen som kjenner seg igjen?

Mange TV-sendinger må oppleves. Du kan lese referater fra en fotballkamp i ettertid, men hvis du ikke opplevde kampen, kan du bare glemme å uttale deg når kollegene dine snakker om den i lunsjen. De diskuterer selvfølgelig ikke bare hva som skjedde, men hvordan de opplevde spillet og spillerne, – gjerne relatert til hendelser gjennom hele kampen.

Se kampen eller hold kjeft!

(Klippet fra dbtv)

(Klippet fra dbtv)

Det nytter heller ikke å zappe seg rundt i kanal-jungelen for å få med seg de tingene folk kommer til å snakke om dagen etter. Skulle jeg for eksempel tilfeldigvis dumpe innom et par som «hadde seg» under dynen i Paradise Hotel, ville det hjulpet lite hvis jeg ikke hadde fått med meg resten av episoden. Jeg ville ha gått glipp av det forutgående spillet, kurtiseringen og plottet som gjorde at det som skjedde, skjedde.
 

La du merke til at jeg innledningsvis brukte ordet «flink» om å se på TV?

Mange vil kanskje hevde at TV-titting er en last, på linje med røyking og inntak av usunn mat. Jeg mener at vi bør børste støv av kultur-begrepet. Alle vet at fotball, teater og romaner er kultur.

Er Paradise Hotel kultur?

Jeg kjenner ikke Paradise Hotel, men på generelt grunnlag mener jeg at reality-serier kan komme under kultur-begrepet av flere årsaker. Det handler om et spill med premier hvor vinneren ikke vinner på grunn av flaks, men på grunn av sine ferdigheter – ofte av sosial karakter. Det dannes/skapes roller og story’er som har likhetstrekk med kiosk-romaner.

Og virkeligheten kan være mer grusom enn oppdiktede historier.

En rik forretningsmann fortalte meg at det finnes tre typer mennesker: De som får ting til å skje. De som forstår at ting skjer, og de som får med seg at ting har skjedd. Flinke TV-tittere tilhører den gruppen som får med seg ting som skjer. Ikke bare som kalde fakta, men som opplevelser som krever uselviske innlevelser i andre menneskers liv og skjebner. TV-tittere er kanskje ikke så nøye med å skille mellom fakta og fiction, men i det store bildet er TV-tittere gode mennesker.

Selv er jeg ikke der. Jeg vil så gjerne være en som får ting til å skje. Skape en bølge. Jeg er IT-utvikler. Jeg har vært med – og er fortsatt med – i nyskapende utvikling, men har ikke greidd å skape noen bølger. Det var ikke jeg som utviklet Facebook, Google, LinkedIn, YouTube og de andre coole tingene som bølget over oss.

Det aner meg at personer, som meg, som er konsentrert av å skape sin egen bølge, ikke enser de bølgene som fortløpende ruller forbi. Hvis vi ikke lykkes i å skape vår egen bølge, hvor havner vi hen da?

Si «hei» til mister Silver Hand!

🙂 Hvilken type er du?

the-silverhand-2

Klikk på bildet for å spille hele filmklippet

Roccambola (11.04.2015): Hvorfor er det uintellektuelt å se på Paradise Hotel?

Alle mine vinduer

Hvis du ser en godt voksen mann labbe gjennom nabolaget ditt med to strihårete hanndachser kan det hende at det er meg. Jeg befinner meg ute på veier og gater hver dag, ofte i skumringen eller rett etter mørkets frembrudd. Jeg liker å gå nye veier. Forandring fryder.

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Om du ikke har sett meg, kan det hende jeg har sett deg. La det være sagt, jeg har ingen behov for å kikke inn i vinduene til folk, men av og til er det rett og slett ikke mulig å passere uten å få et inntrykk av livet innenfor. Jeg ser moderne kjøkkenskap, trendy sofaer, vegg-til-vegg-TV, mye kos og glede. Nyinnflyttede mennesker, rolige TV-stunder, romantiske middager med levende lys, – det gjør en gammel mann glad til sinns.

I dag skal boliger ha store vinduer, gjerne fra gulv til tak, uten gardiner. Kostbare tomter gjør at utbyggerne velger å utnytte alt areal, også det som ligger helt nede på bakken. Det gjør at vi som passerer blokka får innsyn i flere etasjer. Jeg er glad det ikke er meg som bor slik.

Men, vent litt!

Jeg har jo valgt å gjøre meg synlig på nettet. Vinduene i huset mitt er ganske godt skjermet mot innsyn, men tankene mine bretter jeg gladelig ut på nettet i full offentlighet. Jeg, som publiserer innlegg og bilder i øst og vest under fullt nummer og navn, lever så visst ikke bak skjulte gardiner.

Jeg vet godt at utildekkede vindusflater virker som en magnet på enkelte mennesker som tennes av å kunne spane på deg, uten at du kan se dem. Jeg skal ikke brodere så mye over dette.

Det er andre ting enn «troll» og «stalkere» som bekymrer meg.

Jeg eksponerer meg i ganske mange forskjellige vinduer på nettet. Noen viser offisielle rom, andre viser rom av svært privat karakter. På nettet havner flere vinduer gjerne opp på hverandre. Det personlige blander seg alt for lett med det offisielle. Hvis jeg ønsker å fremstå  som «Offisielle Terje», «Saklige Terje» eller sågar «Sinte Terje» blir det kleint når bruddstykker av «Personlige Terje» dukker opp og blander seg inn. Det passer liksom ikke inn i seriøse sammenhenger.

Husker du nyhets-klippet der en unggutt kalte den erfarne TV2-journalisten Kadafi Zaman for «muslimjævel»?

Etter sending kastet tabloidavisene seg over saken. Kommentarfeltene på Facebook eksploderte. Jeg postet et innlegg der jeg mente at avisene burde ha anonymisert guttungen – i henhold til god presseetikk. Det er slik jeg liker å kommentere. I stedet for å hive meg på det enstemmige hylekoret, forsøker jeg å dreie skytset vekk fra det jeg oppfatter som «den lille mann» til noen med større makt, høyere opp i systemet, – vel vitende om at det finnes forskjellige oppfatninger av hvem som egentlig er «den lille mann».

En dame med gøyal grimase mente at unggutten hadde seg selv å takke og fortjente gapestokken. Et greit svar – og åpenbart i tråd med «grasrotas» mening. For det kom mange kommentarer til på den tråden som jeg startet. Det var to ting som forundret meg. Først og fremst alt hatet som ble uttrykt i kommentarene – ikke bare mot unggutten, men også mot meg. Det som også forundret meg, var at hatet og aggresjonen stammet fra Facebook-profiler som viste hjerter, koz og klemz.

Så fikk jeg øye på ett av mine egne vinduer mot verden. Facebook-profilen med bilde av mine voksne barn tatt under en fin dag i Frankrike. Jeg følte meg sårbar over å se dette bildet samtidig som noen prøvde å dytte meg inn i samme bås som Pegida-sjef Max Hermansen.

Derfor valgte jeg å slette den offisielle kommentaren min.

Men har du eksponert deg på nettet og latt folk få se inn i stua di, kan du ikke bare brått slukke lyset, dra ned gardinen og tro at alle glemmer deg. Det gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen at jeg, – han som ønsket å beskytte den tankeløse guttungen mot seg selv – dro ned gardinen.

Det blir selvfølgelig også lagt merke til av oss som trasker mellom boligområdene på kveldstid. Hallo? Nedrullede gardiner i stedet for middag med levende lys?

-Har romantikken sluknet?

Jeg hørte om en kjendis som i lykkerus over å være nygift viste frem hjemmet sitt og kjærligheten sin til tabloidpressen. Når kjærligheten tok slutt og paret hadde bestemt seg for å gå fra hverandre, kom tabloidavisene tilbake for å dekke «begivenheten». De brydde seg ikke om at de ikke slapp inn. De brydde seg ikke om at noen gråt i den andre enden. De trykket bare en bildemontasje basert på gamle lykkebilder.

:-/ Presseetikk My Ass.

mitt-vindu-2

En venn å prate med

Alle har vel krav på en venn. Noen å prate med. Noen som du kan overøse med dine frustrasjoner fra jobben og på hjemmefronten. 

betrands-metode

TV-programmet «Betrands Metode» ga meg noe å tenke på. Jeg har sett det første programmet hvor Erik Bertrand Larssen hjelper Odd (50) med å finne et bedre spor videre i livet. Etter et samlivsbrudd befinner han seg på en sovesofa i en ettroms leilighet. Ressurssterk, men likevel litt på felgen. Jeg fornemmer mannens grå og vakuumpregede tilværelse. Det kunne ha vært meg.

-Hva er det som får deg til å stå opp om morgenen?

Mentaltrenerens spørsmål er direkte, men langt i fra enkelt å besvare. Er man skikkelig på felgen, orker man ikke å stå opp i det hele tatt. Man orker ikke ta beslutninger. Det skjer bare ikke. Bertrand Larssens klient opplevde dette.

Jeg tenker: Hva det er som får meg opp om morgenen? Er det drømmen om å avansere i jobben? Få økt velstand? Virkeliggjøre drømmen om å kjøre Porsche? Pliktoppfyllelse?

Ingen av delene. Jeg tror min drivkraft til å stå opp om morgenen er menneskene rundt meg, – først og fremst familien, deretter kolleger og venner. Jeg står opp for ikke å skuffe dem, så lenge de forventer noe av meg. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke konsekvenser omveltninger i forhold til familie og jobb kan få.

I en valgkamp for mange år siden gikk Sosialistisk Venstreparti i Oslo ut i mediene og erklærte at alle hadde krav på en venn, og at det var kommunens ansvar å få dette på plass. Tenk deg at du løfter av røret på dørtelefonen og hører en from sørlandsstemme presentere seg:

-Hei! Jeg kommer fra kommunen. Jeg er utpekt til å være din kamerat i dag.

Tiltaket var selvfølgelig myntet på ensomme eldre. Ikke tror jeg at noen kommuner har innført organisert besøksordning, men Røde Kors har i hvert fall en ordning basert på frivillige besøksvenner som oppsøker eldre som sitter alene etter mange års samliv. Budstikka.no skriver i dag om Thomas (87) som fikk en bedre tilværelse takket være denne ordningen. Er du en mann på 87 år, har du sannsynligvis ingen jevnaldrende kamerater igjen, og det er ingen lett oppgave å finne nye.

Det samme kan faktisk skje med en som er 50 etter samlivsbrudd eller oppsigelse fra jobben.

For det ingen tvil om at under livets mest hektiske periode får man mindre tid til å pleie gammelt vennskap. Jobb og familie tar all tid og alle krefter. Hvis du lever under høyt ytelsespress, vil du før eller siden kunne oppleve å miste motivasjon og drivkraft. Da kunne du behøve noen å snakke med. Noen som du kunne overøse med frustrasjoner fra jobben og hjemmefronten. Noen som kunne fortelle deg at det ikke er deg, men den andre parten sin skyld. Noen som kunne fortelle lignende historier om seg selv, som fikk deg til å føle din egen situasjon bedre. Kanskje le av alt sammen. Da kunne du sårt trenge det gamle vennskapet som du ikke hadde tid til å pleie i de travle årene.

Men hvorfor nøye seg med venner?

Kanskje trenger du en coach eller mentaltrener til å hjelpe deg med å rydde tankene dine slik at den destruktive siden i deg ikke får overtak. Du trenger hjelp til å bygge selvtillit, kanskje et forhøyet ego. Få deg til å ta litt mer plass i omgivelsene dine. Bygge opp tilstrekkelig aggresjon til å få deg til kjempe, og holde ut til du har passert målstreken. Få deg til å fortelle hva som plager deg med dine egne ord. Få en finger stukket helt opp i øyet, og bli spurt med frådende utestemme:

-Si meg, hva faen har du tenkt å gjøre med det?!

Jeg aner konturene av et fremtidssamfunn. Du treffer vennene dine på sosiale medier opptil flere ganger om dagen. Skulle du miste gnisten i livet og havne litt på felgen, kommer ikke en eneste av de flere hundre friends’ene dine i cyberspace til å ane noen ting. Hvorfor skulle de det? Du tar deg en tur ned til mental-treningsstudioet nede på hjørnet. Der får du din egen personlige mentaltrener som lytter til hva du har på hjertet. Skulle det stå riktig dårlig til med deg, kan det hende du får hjemmebesøk av en frivillig besøksvenn fra Røde Kors.

🙂 Eller en sørlending fra kommunen.

Dagbladet (30.01.2015): Psykolog: Sju steg til å si nei til selvutviklingen

Budstikka 04.02.2015): Fikk seg en venn

Foto: Tonje Bjørnstad

Foto: Tonje Bjørnstad

Telenorterror

Jeg hadde mye å gjøre før jul. Egentlig var det ikke så mye, men når jeg jobber mot tidsfrister, føler jeg meg stresset inntil jeg har fått kontroll på tiden. Jeg er systemutvikler. Programvaren som mine kolleger og jeg snekret sammen før jul, er i dag smør-og-brød for tusenvis av travle økonomer når fjorårets lønn- og regnskapstall skal avstemmes og rapporteres.

Å jobbe med systemutvikling innebærer at man må være konsentrert over lang tid for å nøste opp løse tråder i logikken. Hvis brannalarmen skulle gå mens vi er midt i en slik tankerekke, mister vi mye mer tid enn hva selve brannøvelsen krever. Det tar nemlig tid å komme inn i tankebanene igjen.

Det er selvfølgelig akkurat da en av mine telefoner ringer! Telenors kundeservice? Jeg tar telefonen og hører umiddelbart at det dreier seg om en eller annen form for telefonsalg. Jeg sier bryskt at jeg ikke er interessert, og legger på, slik at jeg kan fortsette arbeidet mitt. Jeg hører de andre rundt bordet humrer diskret.

Telenor ringer nemlig eksisterende abonnenter minst en gang i året for såkalt mer-salg. Det innebærer at du skal tvinges til å ta stilling til kompliserte abonnementsløsninger på sparket, ikke når det passer deg. Du skal tvinges ut av din tankerekke slik at telefonselgeren kan bruke de neste verdifulle minuttene dine på å lekse opp ett eller annet, – gjerne akkompagnert av en kunstig, nasal selgerstemme.

-Jeg er ikke interessert!

Telenor ringte igjen dagen etter. Nå fra et annet nummer. De var tydeligvis ikke fornøyd med mitt forrige svar. «Jeg er ikke interessert» er tydeligvis ingen gyldig grunn. Du skal snakke med vår selger enten du vil eller ikke. Men jeg er like standhaftig – og uvennlig.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bare kan gjøre meg vennlig i stemmen og si at jeg dessverre ikke har tid akkurat nå. Kanskje ville de skjønne hintet? Lese mellom linjene?

Jeg var ungkar. En mann ringte på døren å ville snakke med meg om Gud og sånt. Jeg skjønte at han kom fra Jehovas Vitner, men ikke ville si det sånn med en gang. Har du forresten hørt noen telefonselger selv si at han er telefonselger? De vil gjerne komme i snakk med deg før du skjønner at han er telefonselger – eller Jehovas Vitner.

-Jeg har dessverre ikke tid, sa jeg på en gem måte.

Dagen etter dukket mannen opp til samme tid – og fikk samme svar. På tredje dag ringte det igjen på ytterdøren. Nå hadde mannen fra Jehovas Vitner med seg en høytstående person. En slags forstander. Begge kledt i svart dress for anledningen. Forstanderen bar en svart «doktorveske» som så ordentlig amerikansk ut. Da en skinninnbundet bibel ble tatt frem, forsto jeg dette var dagen da de virkelig ville snakke med meg. Ingen flere unnskyldninger. Jeg måtte si, som sant var:

-Jeg er ikke interessert!

Da oppsto det en pause. Så utbrøt forstanderen høyt og klart med dommedagsstemme så det gjallet oppover alle etasjene i leiegården:

–Dette var din siste sjanse!

Så gjorde de helomvending og travet ut.

Poenget er at jeg hadde oppført meg klanderverdig. Jeg hadde skapt falske forhåpninger. Jeg hadde ikke uttrykt meg klart nok. Å ikke ha tid, betyr noe helt annet enn å si at du ikke er interessert. Å bruke jovial stemme, gir et galt signal når du egentlig ønsket å slenge døren i fjeset på fyren.

Telefonen ringer. Det er Telenor – igjen! Denne gangen avbryter jeg med å spørre uvennlig:

-Hva er det du vil?

-Snakke om abonnementet ditt, vel!

Stemmen tilhørte en ung dame. Jeg forestilte meg at hun var ugift og ukysset, – gledet seg til jul og trivdes med jobben sin.

-Jeg er ikke interessert!

samsung-mobil-retro-1Det vil si – jeg var ikke interessert i å bruke de neste ti minuttene på å diskutere muligheter for å endre mobiltelefon-abonnementet, uansett om jeg måtte spare penger på det. Hvis den unge damen hadde kunnet se telefonen og historikken på den, ville hun sett at det er 1 – én – utgående samtale pr måned. Ingen SMS. Ingen MMS. Ingen data. Ingen ting. Hun ville sett at det dreide seg om et bedriftsabonnement. Hun kunne spurt seg hvorfor en selvstendig næringsdrivende skulle kaste alt han hadde i hendene midt i «prime» kontortid for å diskutere noe som koster 150 kroner i måneden?

Samme kveld fikk jeg se One-Call-Eriksen opptre på TV. Han er en jovial kar på min alder, som vandrer rundt i sin egen TV-reklame før kveldsnyhetene og forteller om fordelene ved mobilselskapet sitt One Call. Jeg er mektig imponert av ganglaget hans! Hvordan får han til den elegante kne-bøyen? En gange som er en direktør verdig.

Han fikk en ny abonnent på flekken. Det er virkelig enkelt å bytte til One-Call. Et par raske mailer så kan du hente nytt simkort på Narvesen. Ikke tror jeg Eriksen kommer til å ringe meg på jobben heller – enn så lenge. Billig ble det også. 99 kroner i måneden, for å skaffe seg arbeidsro. Jeg måtte klype meg i armen. Tenk at det er blitt like enkelt å shoppe mobilabonnement, som diesel og doruller!

One-Call-Eriksen er hovedperson i sin egen reklame.

One-Call-Eriksen er hovedperson i sin egen reklame.

Dagen etter ringer Telenor igjen.

-Jeg tror nok ikke jeg er interessert, sa jeg og tilføyde triumferende at jeg hadde sagt opp abonnementet.

Det er det jeg gjerne vil snakke om. Den unge mannen ringte fra 0500, Telenors kundeservice.

-Jammen vær kort, da!

-Har du det travelt ???

-Ja, jeg har det travelt. Si hva du har på hjertet med en gang, er du snill!

-Jeg lurte på hvorfor? Hvorfor vil du si opp abonnementet?

Jeg fortalte ham at jeg har beholdt bedriftsabonnementet for at gamle kunder skal kunne nå meg – at jeg ikke brydde meg om kostnadene, men håpet at abonnementet kunne løpe i årevis uten noe som helst form for bryderi. Jeg fortalte at vi også har andre telefoner hos Telenor, som ikke er knyttet til mitt navn. Greier One-Call å levere mobiltjenestene uten å at jeg blir oppringt av deres telefonselgere, regner jeg med å flytte de andre telefonene over etter hvert, også. De abonnementene er nemlig svindyre!

Så ble det fort snakk om god jul og sånt …

Dette er ikke greit, Telenor!

Telenor bryr seg ikke om du og jeg har reservert oss mot telefonsalg i Brønnøysund-registrene. Det trenger de ikke, fordi alle nordmenn en eller gang har vært i et kundeforhold med Telenor, eller forgjengeren Televerket, som lenge hadde monopol på teletjenester. Derfor er det vanskelig for Forbrukerrådet og forfølge klager fra forbrukere som har reservert seg mot telefonsalg.

Etter store omorganiseringer rundt 2002 sitter konsernsjef Jon Fredrik Baksaas på toppen av en organisasjon med sterkt fokus på vekst og salg. De benytter det som fremdeles eksisterer av Telenors tidligere gode omdømme til å drive telefonsalg og dørsalg i stor skala. Senest på mandag hadde jeg to selgere fra Telenor-eide Canal Digital luskende rundt huset.

Å drive direktesalg via aggressivt telefon- og dørsalg bidrar til et skape et samfunn vi ikke ønsker. De aller fleste mennesker opplever pågående selgere i privatlivet og arbeidslivet som en plage. Det bidrar til et kaldere samfunn, fordi vi må beskytte oss mot spam i dagliglivet, gjennom løsninger for å filtrere innkomne telefoner, sjekke hvem som ringer på før man åpner, låse dører, og så videre. I kjølvannet av Telenors aggressive salgsmetoder, åpnes det muligheter for useriøse selgere og kriminelle.

😐 Det er dessverre mange år siden Telenor tok samfunnsansvar!

Telenor.no: Vårt samfunnsansvar

Se på meg, da!

Det er skrevet så mye om hvordan utlendinger ser på oss nordmenn. Vår redsel for å møte blikket til folk vi ikke kjenner, og panikken for å måtte snakke med dem. Nylig hjemkommet fra en drøy uke i utlandet, tillater jeg meg å betrakte nordmenn uten å ha på meg «norskebriller».

street-life-1

-Ikke snakk til fremmede!

Jeg vet ikke hvor jeg har det fra, men det låter som noe mødrene sier til barna sine. Sikkert i beste mening. For ingen vet hvem den fremmede er. Man aner det verste. Best å være på den sikre siden.

Som voksen mann gjelder følgende regel:

-Ikke snakk til fremmede barn!

Barnet er i så fall oppdratt til ikke å svare. Kanskje løpe hjem og fortelle at en fremmed mann prøvde å få kontakt. Jeg ga samme beskjed til mine egne barn. Regelen gjelder selvfølgelig bare til fremmede. Det er ingen problemer å snakke med andre barns foreldre, naboer og øvrige voksne man kjenner i nærmiljøet.

-Bonjour, monsieur.

Jeg hørte den tynne stemmen til den lille franske gutten i det jeg passerte ham langs en avsidesliggende sykkelvei. Jeg snudde meg, svarte muntert «bonjour» og hilste med armen som om jeg så ham først nå, – en tanke forundret over at barnet snakket til en fremmed mann. Jeg har opplevd det samme inne i landsbyen også. Barn som hilser på meg etter at jeg har passert dem. For en norsk mann sømmer det seg ikke å ta kontakt med fremmede barn langs veien. Mens de franske barna oppdras til å hilse på voksne mennesker, – både kjente og fremmede. Å møte en voksen mann som ikke gir blikkontakt, og ikke hilser, er for dem et brudd på alminnelig folkeskikk.

Der har vi en kulturforskjell.

Jeg trekker inn barneoppdragelsen for å prøve å forstå kulturforskjellene, – ikke bare mellom Norge og Frankrike, men mellom Norge og den del av verden hvor det regnes som uhøflig å ignorere andre mennesker. Selv de du ikke kjenner.

Mens jeg vandrer gatelangs i Oslo, forsøker jeg å legge merke til hvem som ser andre mennesker i forbifarten. Ett sekund er nok. Gjerne gi et nikk når noen gir plass. I det urbane og flerkulturelle Oslo Sentrum er det heldigvis mange som ser hverandre og viser blikkontakt, men det er dessverre typisk norsk å ikke gjøre det.

Jeg tenker: Hvis du er ny i bydelen du bor i, er det kanskje mulig å gå i timevis uten at noen ser på deg? Ikke på bussen, ikke i matbutikken, ikke i trappeoppgangen eller heisen – ingen steder. Heller ikke når du finner setet ditt ved siden av noen på flyet for en tre-timers flytur.

Nordmenn har fått det prentet inn fra barnsben av. Vi skal ikke bry mennesker vi ikke kjenner. Farlig kan det være, også. Dermed deler vi verdens befolkning i to, – de vi kjenner og de vi ikke kjenner. Enten eller – ingen ting midt i mellom. De vi kjenner, overøser vi med oppmerksomhet. De vi ikke kjenner, unngår vi å få blikkontakt med. For da risikerer vi å måtte snakke med dem. Og hva i all verden skulle vi snakket om?

Tenk deg at noen kommer inn på toget like før dørene lukkes en regnværsdag, snur seg mot det norske paret ved siden av, og sier «For et uvær!» og ser ansiktene bli forvandlet til gråstein resten av turen.

-Snakket han til oss?

Ikke misforstå. Jeg er ingen ekstremt utadvendt person. Tvert i mot. Jeg hater folk som tror de kan komme seg opp og frem her i livet bare ved å bore øynene sine respektløst i alle og en hver, uten at det faller naturlig. Der jeg har mine røtter, sitter ikke menn og ser hverandre dypt inn i øynene ved kjøkkenbordet. Alle fester blikket utover skogen og snakker om jakt, fiske og biler. Det passer meg helt utmerket.

Jeg priser meg lykkelig over kulturforskjellene. Tenk om det var motsatt? Tenk om jeg måtte stotre meg frem i en fransk by uten at noen så meg. Hvor festlig ville det være?

😎 OK. Nok kritikk av nordmenn.  Nå tar jeg på meg «norskebrillene» igjen.