Av og til kommer man over dingser man trodde var leketøy, men etter å ha tatt det i bruk, skjønner man ikke hvordan man greidde seg uten. Regnsensor og fjernlysautomatikk er slike dingser. Hvorfor skal jeg som bilfører fomle med vindusviskerhendel og fjernlysbryter når elektronikken gjør jobben mye bedre?
Vi lever tross alt i 2015. Derfor følte vi at tiden var inne til å oppgradere oss på støvsugerfronten. Har du sett de nye robotstøvsugerne? Vi kjøpte en på Elkjøp, – den dyreste modellen – og har latt den rase rundt i leiligheten som en tornadovind.
Den er dessverre kun et leketøy.
Den beveger seg nemlig som en hodeløs kylling. Alle vet at hybelkaniner liker seg best langs veggen. Vår iRobot Roomba greier ikke å gjenkjenne noen av våre vegger, den bare bounce’r tilbake. Når den kommer over store ansamlinger med hybelkaniner, oppfatter den ikke at det hadde vært smart å ta med de som ligger rett ved siden av. Den går ofte i sine egne repeterende spor. Jeg har sett hvordan den manøvrerer seg under et bord med et tyvetalls bevegelser i eksakt samme mønster som den gjorde for to minutter siden, uten evne til å ta opp støv og hundehår den ikke tok med forrige gang. Dette medfører at støvsugeren bruker svært lang tid på rengjøre et rom, – som langt i fra er miljøvennlig hverken i forhold til energiforbruk og støy. Når batteriet nærmer seg slutten, kommer det en lyd i 80-tallets Star Wars-stil.
Men den finner aldri tilbake til ladestasjonen.
Jeg nevner dette fordi virkeligheten overhode ikke stemmer med hva reklamen lover. Dette produktet er ikke i nærheten en gang! Jeg har selv utviklet programvare som inngår i apparatlignende gjenstander. I 2015 er det fullt mulig å lage en robot som støvsuger like effektivt som et menneske. Den kommer sikkert snart til en butikk nær deg.
Inntil videre får du greie deg med din gamle Hoover, eller hva det er.
Men den er jo en cool dings da! Med tentakler som visper opp støvet og blå dioder som ser ut som radarer, men som sikkert ikke er noe annet enn blå dioder. Jeg vet egentlig ikke hvor cool jeg føler meg etter å ha anskaffet noe som ser så cool ut, men som fungerer som en hodeløs kylling og teknologisk sett hører hjemme på 80-tallet?
🙂 Du forventet vel ikke at en robotstøvsuger virkelig skulle fungere?
Lydkunsten på Fornebu er et bestillingsverk. Kunstneren har laget noe som han tror bestilleren og publikum vil sette pris på, sannsynligvis ikke av egen kunstnertrang og engasjement. De som kjøper og installerer kunst i det offentlige rom, har et stort ansvar. Kunsten mottar ikke publikums dom før etter avdukingen. Hvem husker ikke billedhugger Knut Steens 
La det være sagt! 