Jeg filosoferer over mobile kameraopptak. Tenk om du kunne filme alle opplevelser i livet. Da kunne du i ettertid se om du dummet deg ut på gårsdagens fest, – og du kunne også finne ut hvor du la nøklene dine.
Jeg har fått hjelmkamera i bursdagsgave av familien min. Det var akkurat det jeg ønsket meg! Jeg har testet kameraet på sykkelhjelmen og i båten. Heretter kommer det nok til å være mitt tredje øye på sykkelturer og «flue på veggen» under fisketurer.
Jeg er fascinert over å ha mulighet til å studere alle detaljer ved turene i ettertid. Flere timers opptak ligger i et minnekort som er mindre enn en negl. Litt frem i tid tror jeg det vil dukke opp bittesmå kameraer som vi kan ha på oss under andre omstendigheter, – for eksempel sosiale evenementer. Utviklingen av Google-brillen GLASS er et eksempel på det. Et diskret kamera over høyre brilleglass kommuniserer via Bluetooth med en opptaker du har i lommen (eller håndvesken for damer).
Foto: Wikipedia
I et hyggelig lag – lett beruset av vin og lystig stemning – kan det være lett å trå feil overfor andre mennesker. Dagen etter tenker jeg av og til: Sa jeg noe feil, tro? Fornærmet jeg noen i går? Tenk om jeg rett og slett dummet meg ut? Med minnebrikken i kameraet kunne man gjenopplevd gårsdagens festligheter i ro og mak, gjenkjent seg selv og andre, og kanskje fått med seg nye detaljer?
I motsetning til deg og meg, kommer aldri kameraet til å glemme noe. Normalt vil en gradvis, selektivt sviktende hukommelse hjelpe oss til å komme oss videre etter at vi har dummet oss ut, tråkket i salaten eller trampet i klaveret.
Men dersom jeg hadde lagt fra meg mobiltelefonen ett eller annet sted, uten å huske hvor, – ville jeg vært glad for å kunne gå i gjennom siste filmopptak å se hvor jeg la den.
Hjelmkameraet mitt er for stort til å passe inn i selskapslivet, men egner seg fint til å formidle følelsen av å suse gjennom vakre forstadslandskaper rundt Oslo, tråkle meg gjennom smugene i en pittoresk landsby i sydvestre Frankrike, manøvre meg stødig gjennom småbytrafikken. I båten kan jeg følge med i manøvreringen gjennom smale sund og inne i inn- uthavner. Kanskje fange opp en og annen solnedgang?
Men fanger jeg egentlig opp virkeligheten? Siden jeg ennå ikke er vant til å ha med meg kamera, er jeg veldig bevisst på å opptre «überkorrekt» når kameraet går. På en måte spiller jeg jo hovedrollen i mitt eget reality-program! Mens kameraet snurrer, tar jeg hensyn til alt – mye mer hensyn enn jeg pleier å gjøre. Jeg er konsentrert på å gjøre alt etter boka – både på sykkelen og i båten. Jeg er langt fra noen perfekt sykkel- eller båtfører. Uten kamera har jeg en tendens til å gjøre feil, fordi jeg ikke er observant nok. En annen snodighet, er at omgivelsene mine opptrer eksemplarisk når jeg har på meg kameraet. Jeg lurer på om de greier å få øye på det?
Tilbake i selskapslivet. Hvis jeg hadde hatt et brillekamera, ville jeg neppe opptrådt så naturlig som jeg pleier. Da ville jeg holdt blikket der det skal holdes, sagt de riktige tingene, smilt hjertelig for å lokke frem positive responser fra menneskene jeg møtte. Jeg ville vært forsiktig med vinen – og fremfor alt, aldri trampet i noe klaver! Menneskene rundt meg ville oppdaget brillekameraet og opptrådt som amerikanske talkshow-verter. Hvem ville våge å være seg selv? Hvor morsomt ville en slik kveld være?
Men jeg vil ikke utelukke at diskrete brillekameraer linket mot Twitter eller Facebook kan bli den neste store tekno-dingsen alle må ha 🙂
La det være sagt! 