Serine sto på trappehella med kun ei fjøslykt og en sopelime. Ulvene hadde kommet mellom husene nå. Inne i stua hadde a’ Serine unga sine. Ulvene ble stadig modigere…
Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve gammeldags jul med røtter i den gamle bondekulturen. Julen på en gammel husmannsplass inne i skogen fortoner seg nokså forskjellig fra vår urbane julefeiring i Oslo. Det er vel bare å erkjenne at det ikke finnes noe svar på hva som er den riktige julefeiringen, fordi julefeiringen er i konstant endring – som alt annet her i verden.
Jul på skogen med tømmerstuer, skigard med fuglenek trædd over stolpene, fotspor i snøen rundt stabburet, pus som ligger og sover under svartovnen på kjøkkenet. Min mormor og morfar tok julen på alvor. Planleggingen begynte tidlig. Først måtte de velge ut hvilken av småbrukets tre griser som skulle få æren av å bli fetet opp til julegris. En frostfull høstmorgen kom «Bjarne slakter» på mopeden sin. Jeg lover deg: Lyden av stukken gris glemmer du aldri!
Min morfar har fortalt meg om julen i gamle dager. For ham skulle det være slik det alltid hadde vært. Han hadde lært av oldefar, som hadde lært av tipp-oldefar, som hadde lært av tipp-tipp-oldefar osv. Alle hadde røttene sine ved husmannsplassen på Romerike.
Juleforberedelsene fulgte tradisjonelle kjønnsroller. Det var vel kvinnfolkene som fikk den største byrden – både innendørs og i fjøset. Karene hadde jo sine pålagte oppgaver på hovedgården. På julaften gjaldt det å sørge for at det var lagt opp tilstrekkelig med ved. Siden veden ble brukt til matlaging måtte det beregnes ekstra mye ved i julen – og den måtte være finkløvd slik at husmoren enkelt kunne finjustere varmen. Det var viktig at veden rakk helt til tredje dags jul.
Jeg skal ikke utbrodere gammeldagse, uskrevne regler for julefeiringen. Det var da – nå er nå! Her, – en times biltur fra Oslo sentrum snakket alle de gamle menneskene om «julkvællen» på samme måte som Alf Prøysen når han synger og forteller om julen i det gamle bondesamfunnet. I dag snakker ingen slik lenger, og julefeiringen i skogen er den samme som i byen.
Ett av de fineste juleminnene jeg har, er når morfar og jeg gikk en ettermiddagstur etter at vi hadde satt opp fuglenekene, – mens kvinnfolkene romsterte på kjøkkenet.
Julenekene skulle ikke settes opp før klokken tre på julaften fordi fuglene ikke skulle begynne å spise av maten før julehøytiden hadde begynt.
Turen gikk innom de andre husmannsplassene i området. Nå hadde det seg slik at det ikke lenger fantes hverken folk eller fe, – eller knapt nok noen hus igjen på de andre plassene. Men vi gikk likevel runden, – av gammel tradisjon.
En av de dårligste plassene lå i en helling vendt fra de andre bosetningene, og ganske langt unna hovedgården. Der er det helt gjengrodd, med tett granskog som vitner om at det var mange år siden det bodde folk der. Morfar fortalte den samme historien hvert år, – om a’ Serine som stod på dørhella med fjøslykt og en sopelime og prøvde å jage bort ulvene som hadde kommet mellom husene på eiendommen.
«Husj! Kom dere vekk!»
skrek hun. Ulvene var i flokk og viste ingen tegn til frykt. De ble stadig modigere.
«Ingen hørte a’ Serine der hu kauka og skreik. Inne i stua hadde hu’ unga sine. Husbonden gjorde sin fjøs-økt på hovedgården.»
Det var «julkvællen». Morfar gestikulerte og fortalte. Det var begynt å bli mørkt. Grantrærne så uhyggelige ut. Historien om kvinnen som kjempet mot ulvene for over hundre år siden føltes veldig sterkt når du selv sto på samme sted som hun hadde stått, til samme tid på døgnet – og kanskje samme dag i året.
Turen vår gikk videre. Som vanlig forbi rester etter et par andre gamle husmannsplasser. Vi rakk hjem slik at vi kunne høre kirkeklokkene når de ringte inn julehøytiden.
Mine oldeforeldre spinket og sparte hele livet. De tapte nesten alt i bankkrisen tidlig på tredvetallet. De rakk likevel å slå sammen og danne et godt småbruk mens de ennå var yrkesaktive. Hva skjedde med de andre husmennene?
Hva skjedde med a’ Serine og familien hennes på den lille plassen? Dro de inn til Kristiania som de andre gjorde – de som ikke lyktes med å løse inn plassene sine? Eller, var det de som hadde lyktes? Kanskje fikk de godt betalte jobber inne i hovedstaden?
Kanskje finnes det en byråkrat, advokat, trikkefører eller direktør i Oslo som har en ukjent fortid fra en plass inne i den tette granskogen? Et lite papirløst sted der det kun står igjen en hjørnestein og en svak fordypning der kjelleren var?
Gjenbruk: Når en plass ble forlatt, ble selvfølgelig tømmer og stein brukt til i andre bygninger i området.
Et stedsnavn eller en historie som er blitt fortalt i flere generasjoner, er verdifulle minner om gamle bosetninger. Like verdifull som fordums gods og gull!
La det være sagt! 