vegvesen

Når veien får skylden

av-vegen-1

Foto: Terje Bjørnstad

 

VG har i år laget en stor sak av bildrapssaker hvor det foreligger kritiske ulykkesrapporter fra Statens Vegvesen uten at disse er blitt fremlagt i retten. VG fremstiller saken slik at man får inntrykk av at Vegvesenet har tilbakeholdt opplysninger, og at berørte bilførere er dømt på feil grunnlag. Jeg forstår tabloidpressens motiv. Profilerte forsvarsadvokater har kastet seg på den samme bølgen. Populistiske politikere ser hvor vinden blåser, og hiver seg på bølgen, de også. Det stilles spørsmål om rettssikkerhet. Derfor har Riksadvokaten beordret gjennomgang av alle bildrapssaker de siste 10 år.

Det er en klok beslutning.

Men advokater og politikere burde vite at en rapport skrevet til ett formål, ikke uten videre kan benyttes til et annet. Jeg antar Vegvesenets opprinnelige formål var å peke på svakheter ved veinettet for å bedre trafikksikkerheten, – ikke forsvare involverte trafikanter i retten. I så fall ville konklusjonene sannsynligvis vært formulert annerledes. VGs oppslag har bidratt til at vegdirektøren nå skal gi alle som spør, tilgang til ulykkesrapportene. Da må fremtidige rapporter tilpasses et større publikum, og således være mindre egnet for dem som ønsker å bruke rapportene til å forbedre ulykkesstrekningene. Det vil du og jeg tape på.

Det bryr neppe VG seg noe om.

Hva med alle de bildrapsdømte menneskene VG har presentert med navn og bilde? Ulykkelige mennesker som vi alle kan assosiere oss med? Fellestrekket ved deres saker er at Vegvesenet har funnet feil på veien der ulykken skjedde. VG fremstiller det som den lille manns kamp mot Statens Vegvesen. I en slik sak støtter vi den lille mann – han eller hun som like gjerne kunne vært deg eller meg. Men det er lett å glemme at den «lille mann» i disse sakene er de etterlatte etter den trafikkdrepte.

Jeg ser en uheldig utvikling.

I tidligere tider la man mer stolthet i det å være sjåfør. Ikke det at de første sjåførene etter at bilsalget ble frigitt, var spesielt dyktige. Men å være sjåfør var frihet under ansvar. Da du valgte å sette deg bak rattet, påtok du deg et ansvar.

I dag betrakter man bilkjøring mer som en nødvendighet enn et valg. Vi sitter bak rattet rett og slett fordi vi , ikke fordi vi kan. Forskjellen mellom valg og nødvendighet kommer til uttrykk i forhold til skyld ved ulykker. Hvis man forestiller seg at myndighetene bygger et samfunn der folk gjøres avhengige av bil, må det også tilrettelegges for bilkjøring. Vi forventer at det blir tilrettelagt trygge veier for oss. Satt på spissen kan man si at hvis det er en feil på veien – og det skjer en dødsulykke, er det ikke vår skyld.

Det er myndighetenes skyld.

Når man gir skyld til en etat, vesen eller annet myndighetsapparat, blir det ingens personlige ansvar. Å gi myndighetene skyld, er det samme som å si at «ingen» eller «alle» har skyld. Dette er et godt eksempel på pulverisering av ansvar. Det bidrar ikke til å få ned antall dødsulykker på veiene. Jeg lurer på når vi får første rettsak mot en bilfabrikant fordi den adaptive fartsholderen ikke forhindret sammenstøt, eller anti-innsovingsalarmen ikke hindret bilføreren fra å sovne bak rattet, og så videre.

Jeg tilhører «old school» bilførere. Jeg er ikke i tvil. Det er den som sitter bak rattet som har hovedansvaret. Like mye som den som står bak roret på danskebåten, eller bak spakene på ruteflyet. Jeg har kjørt mer enn de fleste, og jeg elsker fremdeles å kjøre bil. Jeg utelukker ikke at Statens Vegvesen kan ha skyld i at det oppstår ulykker, – men med unntak av de aller nyeste motorveiprosjektene, har jeg problemer med å finne en eneste veistrekning i Norge uten feil og mangler, som oftest dårlig vedlikehold. Det gjelder dessverre også helt nye veier.

Jeg har vært kjørelærer for mine barn. Det er åpenbart at jeg har gjort noe riktig, fordi de har ikke hatt behov for annet enn de helt obligatoriske kjørekursene. Jeg innprenter dem at det er du som er fartøysjef. Du har ansvaret. Det gjelder når du velger å passere et bekmørkt fotgjengerfelt i 50 km/t fordi det er det som er fartsgrensen der. Det gjelder når du velger å kjøre forbi skolebussen som står litt uoversiktlig i svingen, fordi du har lov til å passere der. Det gjelder når du velger å plassere bilen din i vogntogets blindsone og ligger der fordi han har vikeplikt.

Jeg kunne ha strukket det litt lenger. Hvis det går galt med deg i livet, – hvis du ikke greier å mestre livet, – hvem har da skylden? Skolevesenet, sosialvesenet, helsevesenet, rettsvesenet? Du kan anklage politikere som tilrettela forholdene du ble et offer for. Du støttes av profilerte advokater. Men det er likevel du som fikk ødelagt livet. Ansvaret ligger til syvende og sist hos deg selv. Det er du som må ta styringen.

Jeg er litt opptatt av dette, fordi jeg selv har opplevd en «stygg» barndom som sammenfaller godt med vitnesbyrd fra mennesker det har gått veldig galt med her i livet. Jeg har sett det på nært hold. Selv valgte jeg å ta styring. Hvis det likevel skulle gå galt og jeg skulle bli stilt for retten, vet jeg godt at jeg kan skylde på noe som vil gi meg mildere dom. Men det vil jeg ikke. Mitt liv er mitt ansvar.

🙂 Og det synes jeg man skal ta med seg ut i trafikken.

Det er første advent. Kjør forsiktig! Jeg legger ved et par bilder fra dagens koselige kjøretur med et ungt menneske bak rattet og «L» på bagasjelokket – og noen sannhetsord fra passasjersetet.

Valkyrien er for lengst kommet i adventsskrud.

Valkyrien er for lengst kommet i adventsskrud.

Ungdomsbil med Wunderbaum og NRK MP3 på radioen i det vi passerer Radiohuset.

Ungdomsbil med Wunderbaum og NRK MP3 på radioen i det vi passerer Radiohuset.

Å kjøre bil er en herlig frihet.

Å kjøre bil er en herlig frihet.

VG.no (29.11.2014): 2005-2014, 300 bildrapssaker uten at ulykkesrapportene ble lagt frem

Overdrevne forventninger til ny E18

Det er ille at de timelange køene på E18 vest for Oslo strekker seg til langt ut på formiddagen. Verre er det at mange i fullt alvor tror at ny E18 vil løse alle trafikkproblemer i regionen.

e18-7

Alle ønsker seg ny E18

Budstikka.no publiserer daglig kjøretiden mellom Asker og Lysaker. Det er helt normalt å bruke over en time hver vei på grunn av kø. Hvis en av bilene får motorstopp, eller to morgentrette bilister dulter borti hverandre, kan man trygt legge til nok en halvtime.

Det er teoretisk mulig å beregne hva næringslivet taper på grunn av underdimensjonerte innfartsveier. Men hva taper private bilister? Jeg har selv vært der. Når jeg oppdaget at fem minutter ekstra morgentoalett medførte tjue minutter ekstra i bilkø, innså jeg det absurde i situasjonen. Vår løsning ble å flytte nærmere Oslo sentrum – en løsning jeg kan anbefale til alle, – men innser selvfølgelig at ikke alle kan bo i Oslo.

For dagens E18-bilister finnes det ingen gode alternativer. Bussene er overfylte og står delvis i kø de også. Lokaltogene er overfylte og upålitelige – særlig om vinteren. Sykling er vel kun for fryktløse galninger?

La oss tenke oss Espen fra Sætre, – samboer, to barn på 7 og 10. Han forlot sin idylliske bolig for en time siden, og nærmer seg nå Sandvika i familiens stasjonsvogn på vei til arbeidsplassen sin på Økern i Oslo. Han drømmer om ny E18 og håper politikerne får ut fingeren!

– Hvis dere tror at alle kan være på E18 i egen bil: Glem det. Vi må også gjøre noe med kollektivløsningene!

Ordene kommer fra Erna Solberg i forbindelse med et åpent møte i Asker i fjor vår. Selv om utsagnet ble nyansert noe, er påstanden korrekt – like mye i dag som når ny E18 står ferdig.

Hva kan Espen vente seg?

Frem til 2017-2018 kommer diskusjonen til å gå høyt. Alle berørte parter ønsker den nye veien i tunnel der de selv bor. I mellomtiden øker trafikken gradvis.

Under anleggsperioden, – si 2018 til 2030 (mine anslag) – vil stengninger, anleggstrafikk og omkjøringer medføre formidable køsituasjoner. Dette har vi sett ved lignende veiutbygninger på Østlandet.  Espen kommer aldri til å kunne beregne hvor lang tid reiseveien vil ta.

Tidligst åtte år fra i dag kan samferdselsministeren klippe over snoren til første del av ny E18. Da vil barna til Espen være selvstendige. Espen behøver ikke lenger bekymre seg for foreldremøter på skolen, barnas fotballkamper og andre aktiviteter som han sjelden rakk å delta på. Nå har Espen fått en ny strekning på E18, men oppdager at effekten av bredere vei er spist opp av økt biltetthet, – dels som følge av befolkningsvekst, og dels som følge av at flere har valgt bil i stedet for kollektivtrafikk.

E18 vil være en unntakssituasjon i mange år!

I følge en undersøkelse nylig utført av Transportøkonomisk institutt (TØI) må hver sjette bil bort fra E18 for at den skal fungere bedre i dagens rushtid. I følge forsker Nils Fearnley ved TØI har man tidligere sett at forbedringer i kollektivtilbudet først og fremst fanger opp gående, syklende og de som tidligere brukte mer kronglete kollektivtilbud – og således ikke gi noen effekt på biltrafikken.

Jeg tenker: Det må da være mulig å få hver sjette bil bort fra E18! Hvem skal bort?

E18 befinner seg i en unntakssituasjon som krever ekstraordinære og upopulære tiltak. Dette er tiltak som må betraktes som en del av den totale veiutbyggingen – og finansieres gjennom det store utbyggingsprosjektet. For halvannet år siden uttalte Erna Solberg følgende:

– Vi trenger en felles utviklingsstrategi, også fra Oslo til Drammen. Når en slik strategi er på plass, må også staten være en medspiller og være med på forpliktende løsninger. Da må staten ikke lage detaljproblemer, men skjære igjennom i tråd med utviklingsplanene.

En strategi for å utvikle ny vei fra Oslo til Drammen må ikke bare handle om å bygge veier og tunneler, men også omfatte tiltak for å få hver sjette bil bort fra E18 for å redusere ulempene for de som er avhengige av å bruke E18 i utbyggingsperioden. Jeg tror en kombinasjon av buss og sykkel vil være mest realistisk.

Buss for bil

Jeg er fascinert over hvordan Jernbaneverket organiserer alternativ busstransport når banen er stengt for utbedringer. Utenbys busselskaper rykker mannsterke inn med flere titalls busser. Bussene merkes med «Buss for tog» og settes umiddelbart i trafikk. Fra midlertidige holdeplasser står mannskap i gule vester for å veilede folk.

Hvorfor ikke tilby tilsvarende løsning som unntakssituasjon for rushtids-bilister på E18? Tenk deg følgende: Staten leier noen jorder på Lier, Holmen og Vøyenenga der folk kan sette fra seg bilene og gå rett over på busser som kjører i skytteltrafikk til Asker, Sandvika, Skøyen, Nasjonalteateret og Oslo S. Alle skal få sitte. Vakter i gule vester veileder folk. Bussene må om nødvendig benytte bomstengte sideveier så de ikke står fast i trafikk og anleggsområder. I følge dagens trafikkmengde behøver man 50 bussturer i rushtiden for å nå målet, forutsatt at det kun sitter en person i hver bil.

I motsetning til et vanlig «park-and-ride» konsept, fraktes bilistene i egne, dedikerte busser. Ingen påstigning skal være mulig langs ruten, for å hindre at buss-for-bil-bussene blir overfylte.

Det er rimelig at passasjerene løser billett, men det må ikke bli slik at bussbrukerne alene skal finansiere dette tiltaket.

Tilrettelegg for sykkel før ny E18 bygges

I forslag til ny E18 er det tatt høyde for utvidet gang/sykkelvei – kanskje til og med en sykkel-ekspressvei? Jeg mener det er viktig at det tilrettelegges for sykkel på strekningen Holmen – Aker brygge i god tid før arbeidet med ny E18 påbegynnes, ellers får det liten effekt på å nå målet om å få bort hver sjette bil fra E18.

Tilretteleggingen må sikre at syklister kan sykle trygt og effektivt, uten konflikt med biler og fotgjengere. Det er det som skal til for at alminnelige syklister skal våge å bruke sykkel til daglig. Her er de største utfordringene å sikre syklistene i overgangene mellom skjermet vei og veibane, ved kryssing av vei og ved bruk av flerfelts rundkjøringer.

Jeg er klar over at Espen fra Sætre ikke har mulighet til å sykle. Men dersom tilstrekkelig mange beboere fra steder som Landøya, Blommenholm og Høvik, velger å sykle, vil Espen komme raskere på jobb. Jeg er derfor sikker på at han ikke har noe imot at hans bompenger blir brukt til å sikre syklister!

Sykkelparkeringer langs E18

Modell for tiltaket er sykkelparkeringene slik det er bygget ved Drammen Stasjon og planlagt ved Gjønnes (bane). Det bør etableres sykkelparkeringer langs jernbanestasjonene og på Aker Brygge. Dette vil gjøre kombinasjonen sykling-kollektivt mer attraktivt, spesielt for syklister som ikke våger å sykle i Oslos bytrafikk.

Det er lov å håpe

Men jeg er dessverre redd for at de store utbyggingsstrategiene kun kommer til å omfatte glansfulle prospekter over veianlegg, tunneler, broer og planfrie kryss. Sikkert også stilig beplantning og utsmykking, – kanskje en og annen skulptur. Norge kan sannelig ta seg råd til det!

Det forundrer meg ikke om prisen for redusert fremkommelighet det neste tiåret blir veltet over på brukerne. Jeg er ikke bekymret for næringslivet. Det er Espen fra Sætre som får min sympati.

Har vi råd til dette?

Sjelden har uttrykket «ei pølse i slaktetiden» vært mer treffende 🙂

e18-4

Budstikka (22.03.2012): Alle i egen bil på E18? Glem det!

Budstikka (30.08.2012): Hver sjette bil må bort fra E18

Olav Torvunds blogg (27.03.2012) Lite imponert av E18-rapport

Nyere oppdateringer:

Budstikka (01.09.2014): E18-utbygging gir 12 år med dårligere veier