valp | La det være sagt!

Fredag etter påske var oppdretter Lars innom med en liten krabat som skal campere sammen med oss i tiden fremover. Hils på Pablo De Facto – 10 uker gammel!

Nå begynner vi å puste ut. Den store og den lille hunden har funnet tonen. Det er godt å se hvor gått samspillet mellom dem fungerer. De leker sammen, de utforsker ting sammen, de spiser sammen av hver sin matskål og når vi går tur, inntar den store hunden en myndig, beskyttende rolle overfor den lille, – i all vennlighet.

Jeg liker å se at den voksne hunden – som alltid har vært nederst på rangstigen – nå inntar en høyere posisjon i flokken. Han greier seg bra. Vi mennesker hjelper ham. Han får maten sin først, får gå først, får kos først, og så videre. Til gjengjeld passer han på nedover i rekkene. Han sender junior advarende, medlidende blikk når den lille gjør noe ulovlig, – som for å si: «Hei! Pass deg! Det der kommer menneskene til å gi deg juling for, altså!»

Det er åpenbart at den voksne hunden driver å oppdrar den lille.

Jeg prøver å få kommunikasjonen mellom herre og hund til å fungere så tidlig som mulig. Akkurat nå er det ikke så viktig hva jeg sier, men hvordan jeg sier det. Ros uttrykkes med ekstremt overdreven smørstemme. Ris uttrykkes med guttural knurrestemme – helt opp i ansiktet.

Min erfaring er at ros og ris forsterkes ved hjelp av kroppsspråk for å uttrykke anerkjennelse eller avvisning. Anerkjennelse vises ved kos og kroppskontakt. Avvisning vises for eksempel ved å dytte den lille foraktelig vekk med håndflaten når han biter, – etterfulgt av en kald skulder. Så lar jeg ham få lov til å innynde seg igjen. Det føles godt å være noens overhode!

Hjemme alene på dagtid

Våre hunder er rundt oss hele tiden når vi er hjemme, – morgen, middag, kveld og natt, – men ikke midt på dagen. Da er vi på jobb og skole. I dag var de to hundene hjemme alene sammen for første gang – fra 10 til 15. Før jeg dro hjemmefra, nappet jeg ut lampeledninger fra kontaktene og fjernet de dyreste skoene fra gangen. Dagen gikk heldigvis bra. Men det går ikke alltid like bra når man har valp i huset. Tepper blir gnagd på så de løsner i vevingen, kostbare møbler får nye frynser der det ikke skal være noen frynser. Hjørner, kanter og listverk får bitemerker. Damevesker og treningsbagger blir endevendt og smakt eller gnagd på. Det er vel bare å innse – et hundeeier-hjem kan aldri kan holdes helt strøkent. Det viktigste for oss nå, er å se at de to hundene tar vare på hverandre.

Alle liker Stabburets leverpostei

Spesielt hunder liker Stabburets leverpostei – den originale gule boksen fra Fredrikstad. Hundefrokost hos oss er brød med leverpostei skåret opp i biter. Jeg vet at Stabburets leverpostei inneholder for mye salt, sukker og muligens for mye tilsetningsstoffer for de små, firbente, – men det får ikke hjelpe! Hundene våre har alltid hatt god helse og fine tenner. Det eneste problemet for øyeblikket er at den store hunden er på diett. En dachs med valker er ikke særlig flatterende. Likevel får han brødskiven sin før morgenturen. Dagen blir ikke den samme uten Stabburets leverpostei.

For et par år siden gikk Orkla ut til publikum for å få inn nye barnebilder de kunne trykke på leverpostei-boksene. Det kom inn mange fine bilder av englebarn. Men ikke bare menneskebarn, – også hundebilder ble sendt inn. Det kan ikke utelukkes at mesteparten av omsatt leverpostei faktisk havner i små hundemaver, – ikke i mavene på små englebarn. Likevel har jeg hørt at produsenten for en hver pris ønsker å unngå at folk assosierer leverposteien deres med hundemat!

🙂 Ikke rart at utlendinger lurer på hvorfor nordmenn mater hundene sine fra bokser med bilder av små barn!