ungdomsfyll

Vold er ikke ålreit

translate Av og til lurer jeg på om jeg har gitt barna mine god nok oppdragelse.

Lurer vi ikke alle på det i blant?

Jeg er ubeskjeden nok til å hevde at de fleste tilbakemeldingene er positive. Men av og til kommer det små drypp over ting jeg har sagt eller gjort, som kanskje burde vært usagt og ugjort.

Vi er på vei tilbake til bilen etter å ha tatt reisevaksiner. Hele familien. Sønnen i huset har nettopp vært sammen med en guttegjeng på ett av Sydens populære feriemål for unge mennesker, etterfulgt av to strake døgn i sengen hjemme. Derfor har vi ikke fått pratet så mye sammen.

– Gikk det bra med alle der nede? Var det noen som måtte til legevakten? – spurte jeg.
– Det var flere som måtte på sykhuset, svarer min sønn
– Måtte du?
– Nei, ikke jeg, men flere ble banket opp.
– Hæh? Banket opp? Av hvem da?
– Av dørvaktene.

Det var ingen dramatikk eller opprørthet å spore hos min sønn, snarere en tanke påtatt likegyldighet. Hadde jeg opplevd at noen av mine kamerater hadde blitt banket opp på et utested, ville jeg vært skikkelig opprørt. På vei hjem, med den hjemkomne sønn bak rattet, dristet jeg meg til å spørre:

– Synes du det er ålreit at dørvaktene banket opp kameratene dine?
– Det er bedre å bli banket opp enn å få bot (ikke visste jeg at det var vanlig å få bot av dørvaktene, – men samma kan det være).
– Det er jo ingen som setter seg i respekt ved å gi 20 euro i bot, fortsatte min sønn. De får mer respekt når de banker deg opp.

Jeg publiserer denne dialogen fordi jeg tror den uttrykker gjeldende holdninger blant jevnaldrende gutter. Jeg forestiller meg veltrente, selvsikre vestkantgutter, høye på shots med bringebærsmak, manglende respekt for folk som utfører praktiske jobber og svart belte i dataspill, – egger hverandre opp til å teste dørvaktenes grenser. Jeg tviler ikke ett sekund på at en «halvbolet» lokal dørvakt i trang svart t-skjorte og sammenvokste øyenbryn vil utnytte en hver anledning til å vise muskler.

– Ble noen av dere alvorlig skadet, da? – spurte jeg bekymret.
– Bare blåmerker.

Egentlig bekymrer jeg meg ikke over hvilke fysiske skader guttene måtte ha pådratt seg. Det er slik det er, der ute i den store verden. Du må være bevisst med kroppsspråket ditt så du ikke ypper til bråk, men samtidig beholde en viss verdighet. Sånt lærer ikke 18-åringene hjemme eller på skolen. Det må erfares. Det er det som etter hvert blir livserfaring.

Jeg er mer bekymret for guttenes holdninger. Er det ålreit at dørvakter, eller andre tjenestemenn bruker vold? Er det ålreit at den sterke banker opp den svake? Er det ålreit at du selv banker opp noen, og når er det eventuelt OK? Gutter på 18 år har stemmerett og kan kjøre bil. De kan også bli stilt til doms for sine handlinger.

Det som virkelig bekymrer meg, er hvilket kvinnesyn unge menn får, – de som mener det sterke vinner over det svake. Hva skjer i møte med det svake kjønn. Tenk deg følgende scenario. En gjeng 18-åringer ankommer et overnattingssted og det viser seg at det ikke finnes nok senger der. Hvilket svaralternativ velger du?

a. Førstemann til mølla får seng.
b. Jentene har første rang på sengene.
c. Den sterkeste bestemmer.

Unge gutter ville svart a. Voksne menn ville svart b. Jeg tror dessverre det finnes 18-åringer som mener c er det beste svaret. Det er en farlig alder for gutter, spesielt de med sterkt ego. De er fysisk sterke, de mangler livserfaring samtidig som mannlige kjønnshormoner raser i kroppen. Det skal kjempes hardt for at ikke ego’et skal ta overhånd. Det beste ville være hvis de tok eksplisitt avstand fra vold.

Det får meg til å tenke på min farsrolle. Jeg lærte sønnen min å fiske, lappe sykkeldekk og kjøre bil. Men hva sa jeg, og hva gjorde jeg for å skape riktige holdninger til vold? Jeg er redd for at jeg både har sagt og gjort tåpelige ting opp gjennom årene. Jeg er ingen voldelig person, men har et komplisert forhold til vold. I perioder under barndommen ble jeg slått av noen hjemme som hadde problemer med å takle sitt eget liv i sykdom og rus. Det var ikke kult å gå på skolen hver dag med blåmerker og kløyvd leppe. Undersøkelser viser at mennesker som selv har blitt mishandlet som barn, lettere tyr til familievold i sine egne voksne liv, eller sagt på en måte: Har lavere sperrer mot å utøve vold mot egen familie. Det finnes sikkert også statistikk som viser at mennnesker som er vokst opp i rusbelastede hjem, har høyere sannsynlighet for selv å havne i et rusmiljø. Rus kan føre til vold.

Og vold avler vold.

I mine øyne er vold derfor forbundet med skam. Noe jeg innerst inne skulle ønske jeg var herre over, men som jeg frykter at jeg en dag ikke skal greie å kontrollere. Nesten som en frykt for å tisse på seg i offentlighet. Det kan skje uten at man er klar over det, en slags tilstand av bevisstløshet i gjerningsøyeblikket. Vold kan ikke kontrolleres. Tenk deg selv. Etter å fått deg en på trynet, vil de fleste av oss miste besinnelsen. Sånn er det bare.

For selv om jeg ikke aktivt har greidd å lære barna mine å ta fullstendig avstand fra vold, så plager det meg litt at jeg til tider kan ha gjort det motsatte, kanskje snakket positivt om vold, – og kanskje til tider ha oppført meg voldelig, eller skal vi si bøllete?

Da min datter begynte å øvelseskjøre, ville jeg forberede henne på at hun før eller siden ville treffe noen i trafikken som ville bli sint på henne, tute og gestikulere, og sånn.

– Da viser jeg bare finger’n, sa min datter.
– Nei, sa jeg forferdet. – Det må du ikke gjøre!

Da fikk jeg grei beskjed.

– Det er bedre at jeg viser finger’n enn at du går ut og banker’n opp.

😕 Hvor fikk hun det fra?

shell-1
Reklame

Løsrivelsesprosessen

Endelig er det noen som fokuserer på å være storbarnsforeldre. Noen som tør å fortelle den usminkede sannheten. En hverdag som mange storbarnsforeldre opplever med redsel, skam og skyldfølelse, – ofte uten å ha noen å dele opplevelsene med.

storbarnsforeldre

Utsnitt fra et ungdomsbad

Først vil jeg takke VG-journalist Guro Hoftun Gjestad for hennes glimrende innlegg i VG om frustrasjonene ved å være storbarnsforeldre. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen!

Plutselig, og helt uventet, forsvinner de unge inn i sin egen sfære. De begynner å oppføre seg som marsboere som du ikke lenger greier å kommunisere med. De blir innadvendte. De møter ikke blikk. De snakker ikke. De bare grynter og kommer med ekle oppstøt. Hvis de tar del i familieaktiviteter, skal alt være tilrettelagt for dem, – hvis ikke får de ukontrollerte raseriutbrudd. Du lurer på om du må oppsøke psykologisk ekspertise. Kanskje de blir plaget på skolen uten at du vet om det? Men du får ikke vite noe.

De hører ikke på deg.

Innerst inne burde jeg ha forstått hva som ventet meg. Ved flere anledninger har jeg møtt andre foreldre som jeg kjenner godt, – som har vært på gråten. Jeg hørte hva de sa. Jeg hvordan de hadde det. Men jeg forsto likevel ikke. Beklager. For det var jo sitt eget barn de snakket om, ikke sant? Ens eget barn forvandler seg da ikke til et uhyre over natten? Jeg skjønte rett og slett ingenting! Men det var før mine egne barn var kommet så langt i utviklingen …

Så skjer det. Helt uventet!

Jeg ser på meg selv som en god far. Jeg er meg selv på godt og ondt. Jeg spiller ingen kunstig «god far» rolle. Det de ser, er det de får. Det vet de. Jeg er også en autoritær far. Det jeg sier, er det jeg gjør. Det vet de også. Og jeg har alltid sagt at jeg vil stille opp for dem, uansett hvor enn i verden de måtte befinne seg – så lenge jeg lever.

Jeg er heldigvis ikke alene om å være storbarnsforeldre. Jeg kjenner flere foreldre som sliter med de samme problemene. Det er befriende å kunne høre og fortelle de samme historiene. Det er godt å ha noen å snakke med, og som forstår. Likevel skal jeg ikke skjule at jeg ennå føler skam og skyldfølelse, og et slags «dårlig far» stempel i pannen. For det er sikkert noen som aldri har opplevd dette. Noen som ryster på hodet og sier: «Slike foreldre får jammen spørre seg selv om de er så gode foreldre som de innbiller seg».

Greier noen å slippe unna den vanskelige ungdomstiden?

Når jeg oppsummerer alle tilfellene jeg kjenner til, er det et fenomen jeg stopper opp ved. Alle tilfellene dreier seg nemlig om familier med veldig tette, trygge bånd mellom barn og foreldre. Når den vanskelige tiden kommer, vendes alt det vanskelige mot de personene de unge er trygge på – 100 prosent trygge på. Forholdet til andre mennesker, derimot, fungerer tilnærmet som normalt. Det kan nesten virke som jo tettere og tryggere barnet har hatt det under oppveksten, jo vanskeligere blir det.

For det dreier seg om en mental løsrivelse.

Selv opplevde jeg aldri noen vanskelig og opprivende ungdomstid. Det har forundret meg, – spesielt etter at jeg ble storbarnspappa. Forklaringen ligger sannsynligvis i det faktum at jeg vokste opp under mer utrygge forhold. Da jeg var i samme alder, var familien min allerede splittet opp, og mine søsken var plassert i forsterhjem og adoptivforhold. Det var ingen ting å løsrive seg fra.

Det får meg til å spekulere i om unge, som ikke opplever den vanskelige tiden, kanskje allerede føler seg løsrevet fra foreldrene? Kanskje de løsrev seg på et tidligere tidspunkt, for eksempel når foreldrene skilte seg, eller noe annet skjedde?

Det er i hvert fall ingen tvil om at de vanskelige årene – løsrivelsesprosessen – er helt normal. Jeg vil hevde at den ikke bare er normal, men den er en viktig og nødvendig del av utviklingen. Jeg antar at barn trenger å løsrive seg mentalt fra foreldrene før de begynner sitt eget voksenliv.

Hva kan gå galt?

Som foreldre er det ikke så mye vi kan få gjort mens de unge svever der oppe som marsboere. Det er farlige år, ingen tvil om det. Labil mental tilstand, og store emosjoner, – spesielt knyttet til forelskelse og sånt. De kan ødelegge for seg selv. Men i moderat grad. Dårlig konsentrasjon og dårligere skoleresultater er vel nokså typisk, men ikke veldig alvorlig. De aller farligste skadene de kan påføre seg selv, er knyttet til rusmidler. Som storbarnsforeldre får vi sitte oppe og vente, og krysse fingrene for at det går bra denne gangen også.

Det verste som nemlig kan skje, er om vi foreldre ødelegger eller stenger returmulighetene. Det er nemlig mulig å ødelegge sitt foreldre-barn forhold for alltid gjennom handling og hatske ord i denne perioden. Det blir som å slå av lysene på runway’en for et fly under innflyvning. Det er synd. For like plutselig som barnet forsvant, er det tilbake, – som voksen. Du som er midt oppe i storbarnskrisen skal vite at ingen ting kan måle seg med den dagen det voksne «barnet» uoppfordret smiler til deg, møter blikket ditt, – og sier et vennlig «Hei» – helt uten videre, liksom.

🙂 Velkommen tilbake på jorda – som voksen!

Leder i VG (24.08.2014): Kjære storbarnsforeldre

VG (25.08.2014): Slik håndterer du de store barna

La det være sagt! (01.05.2013): Med to hender på rattet!

Øl til ungdommen?

Jeg mener foreldre ikke bør kjøpe øl til egne barn under 18. Men er det greit at venner kjøper øl til dem i stedet? Hvor strenge bør egentlig foreldre være?

Pulled Porc smaker godt sammen med øl - og fotball på TV

Pulled Porc smaker godt sammen med øl – og fotball på TV

– Jeg vil lære meg å like øl!

Husets tyveåring, nylig hjemkommet fra studier i England, har et klart mål for sommeren.

– Alle vennene mine drikker øl, bare ikke jeg – for jeg liker ikke øl. Øl er jo så billig i England! – Og så er det ikke så mye alkohol i øl som i vin.

To gode poenger! Billigere og mindre alkohol. Kveldens tema under en av de tidligere fotballkampene ble derfor:

Hvordan kan man bli hekta på øl?

Far foreslår å prøve et populært, kostbart, utenlandsk ølmerke som kan drikkes rett fra flasken med en «twist of lime» trykket ned i flaskehalsen. Fire øl er kjøpt inn. Blir det vellykket? Hvis ikke må vi prøve mildere drinker. «Shandy» er halvparten øl og halvparten sitronbrus eller lignende, – som ingefærøl. «Snake Bite» er halvparten øl (stout eller lager) blandet med vanlig alkoholholdig sider. Men mange britiske puber serverer ikke «Snake Bite» fordi det skjuler ølsmaken så godt at den kan gjøre folk avhengige av alkohol. Men drinken serveres over alt ellers.

– Det er Tuborg som er best! – kommer det verdensvant fra husets 17-og-et-halvt-åring.

– Hvordan vet du det? Du er jo ikke 18 ennå, sier søsteren.

Hva gjør man som foreldre til en 17-og-en-halvt-åring som bruker nummer 45 i sko? Kjøper man øl til ham, eller lar man ham ordne seg selv? For 17-åringer får jo tak i øl, uansett. Jeg vet det hersker mange meninger blant foreldre om dette. Som foreldre kjøper vi ikke øl til 17-åringen, men er likevel ikke veldig restriktive. Det kan vel hende at det har ligget en og annen pose med noen boksøl på et vaskerom eller i en garasje?

Mitt budskap til de unge er at jeg ikke bryr meg om de har drukket øl.

– Øl blir du bare full av til du kaster opp. Men hold deg unna sprit og piller!

På «house parties» er ett av pille-langernes beste salgsargument at du kan få en rus uten at foreldrene dine merker noe. Jeg har hørt sanne historier om ungdom som er funnet sovende utendørs fordi de var fulle og ikke våget å gå hjem. Mitt poeng er at unge aldri må være redd for å komme hjem, eller ringe for å bli hentet. Selv er jeg nattmenneske, og alltid våken når de kommer hjem. De får et muntert «Hei-hei» når de kommer hjem. Munterheten skyldes lettelse over at de er hjemme. Ingen granskende blikk eller alkotest. Det skal ikke så mange ord til for å forestille seg hvordan kvelden har gått.

Tror du at dine barn aldri blir fristet med sprit og piller?

I mine barns skolemiljøer er store ungdomsfester blitt stengt av politiet, enten på grunn av mistanke om narkotikahandel eller fyll. Det er derfor grunn til å tro at dette også forekommer på fester som ikke er blitt stengt av politiet. Som pappa kan jeg ikke forhindre at mine barn blir fristet med sprit og piller.

Jeg mener at foreldre ikke bør være alt for fordømmende og restriktive til alkohol. Da risikerer de at barna deres flipper ut på alkohol senere i livet, for eksempel under studiedagene. Det sies at barn som skjenkes hjemme, drikker mer alkohol enn de som aldri får smake alkohol hjemme. Hos oss har ikke det vært noe stort tema. Hvor kult er det egentlig å sitte å drikke sammen med foreldre dine før du har fylt 18?

Jeg bruker å si at voksne barn før eller siden skal lande inn i voksenlivet. Som pappa synes jeg det er viktig å gjøre landingen deres så myk som mulig, men barna må gjennomføre landingen selv. Min oppgave er å få stilt dem inn mot rullebanens «gliding slope», slippe taket og la det stå til.

🙂 Det blir omtrent som å slippe barnet av gårde på tohjulsykkel første gang uten å holde.

En øl rett fra fryser'n

En øl rett fra fryser’n