Av og til lurer jeg på om jeg har gitt barna mine god nok oppdragelse.
Lurer vi ikke alle på det i blant?
Jeg er ubeskjeden nok til å hevde at de fleste tilbakemeldingene er positive. Men av og til kommer det små drypp over ting jeg har sagt eller gjort, som kanskje burde vært usagt og ugjort.
Vi er på vei tilbake til bilen etter å ha tatt reisevaksiner. Hele familien. Sønnen i huset har nettopp vært sammen med en guttegjeng på ett av Sydens populære feriemål for unge mennesker, etterfulgt av to strake døgn i sengen hjemme. Derfor har vi ikke fått pratet så mye sammen.
– Gikk det bra med alle der nede? Var det noen som måtte til legevakten? – spurte jeg.
– Det var flere som måtte på sykhuset, svarer min sønn
– Måtte du?
– Nei, ikke jeg, men flere ble banket opp.
– Hæh? Banket opp? Av hvem da?
– Av dørvaktene.
Det var ingen dramatikk eller opprørthet å spore hos min sønn, snarere en tanke påtatt likegyldighet. Hadde jeg opplevd at noen av mine kamerater hadde blitt banket opp på et utested, ville jeg vært skikkelig opprørt. På vei hjem, med den hjemkomne sønn bak rattet, dristet jeg meg til å spørre:
– Synes du det er ålreit at dørvaktene banket opp kameratene dine?
– Det er bedre å bli banket opp enn å få bot (ikke visste jeg at det var vanlig å få bot av dørvaktene, – men samma kan det være).
– Det er jo ingen som setter seg i respekt ved å gi 20 euro i bot, fortsatte min sønn. De får mer respekt når de banker deg opp.
Jeg publiserer denne dialogen fordi jeg tror den uttrykker gjeldende holdninger blant jevnaldrende gutter. Jeg forestiller meg veltrente, selvsikre vestkantgutter, høye på shots med bringebærsmak, manglende respekt for folk som utfører praktiske jobber og svart belte i dataspill, – egger hverandre opp til å teste dørvaktenes grenser. Jeg tviler ikke ett sekund på at en «halvbolet» lokal dørvakt i trang svart t-skjorte og sammenvokste øyenbryn vil utnytte en hver anledning til å vise muskler.
– Ble noen av dere alvorlig skadet, da? – spurte jeg bekymret.
– Bare blåmerker.
Egentlig bekymrer jeg meg ikke over hvilke fysiske skader guttene måtte ha pådratt seg. Det er slik det er, der ute i den store verden. Du må være bevisst med kroppsspråket ditt så du ikke ypper til bråk, men samtidig beholde en viss verdighet. Sånt lærer ikke 18-åringene hjemme eller på skolen. Det må erfares. Det er det som etter hvert blir livserfaring.
Jeg er mer bekymret for guttenes holdninger. Er det ålreit at dørvakter, eller andre tjenestemenn bruker vold? Er det ålreit at den sterke banker opp den svake? Er det ålreit at du selv banker opp noen, og når er det eventuelt OK? Gutter på 18 år har stemmerett og kan kjøre bil. De kan også bli stilt til doms for sine handlinger.
Det som virkelig bekymrer meg, er hvilket kvinnesyn unge menn får, – de som mener det sterke vinner over det svake. Hva skjer i møte med det svake kjønn. Tenk deg følgende scenario. En gjeng 18-åringer ankommer et overnattingssted og det viser seg at det ikke finnes nok senger der. Hvilket svaralternativ velger du?
a. Førstemann til mølla får seng.
b. Jentene har første rang på sengene.
c. Den sterkeste bestemmer.
Unge gutter ville svart a. Voksne menn ville svart b. Jeg tror dessverre det finnes 18-åringer som mener c er det beste svaret. Det er en farlig alder for gutter, spesielt de med sterkt ego. De er fysisk sterke, de mangler livserfaring samtidig som mannlige kjønnshormoner raser i kroppen. Det skal kjempes hardt for at ikke ego’et skal ta overhånd. Det beste ville være hvis de tok eksplisitt avstand fra vold.
Det får meg til å tenke på min farsrolle. Jeg lærte sønnen min å fiske, lappe sykkeldekk og kjøre bil. Men hva sa jeg, og hva gjorde jeg for å skape riktige holdninger til vold? Jeg er redd for at jeg både har sagt og gjort tåpelige ting opp gjennom årene. Jeg er ingen voldelig person, men har et komplisert forhold til vold. I perioder under barndommen ble jeg slått av noen hjemme som hadde problemer med å takle sitt eget liv i sykdom og rus. Det var ikke kult å gå på skolen hver dag med blåmerker og kløyvd leppe. Undersøkelser viser at mennesker som selv har blitt mishandlet som barn, lettere tyr til familievold i sine egne voksne liv, eller sagt på en måte: Har lavere sperrer mot å utøve vold mot egen familie. Det finnes sikkert også statistikk som viser at mennnesker som er vokst opp i rusbelastede hjem, har høyere sannsynlighet for selv å havne i et rusmiljø. Rus kan føre til vold.
Og vold avler vold.
I mine øyne er vold derfor forbundet med skam. Noe jeg innerst inne skulle ønske jeg var herre over, men som jeg frykter at jeg en dag ikke skal greie å kontrollere. Nesten som en frykt for å tisse på seg i offentlighet. Det kan skje uten at man er klar over det, en slags tilstand av bevisstløshet i gjerningsøyeblikket. Vold kan ikke kontrolleres. Tenk deg selv. Etter å fått deg en på trynet, vil de fleste av oss miste besinnelsen. Sånn er det bare.
For selv om jeg ikke aktivt har greidd å lære barna mine å ta fullstendig avstand fra vold, så plager det meg litt at jeg til tider kan ha gjort det motsatte, kanskje snakket positivt om vold, – og kanskje til tider ha oppført meg voldelig, eller skal vi si bøllete?
Da min datter begynte å øvelseskjøre, ville jeg forberede henne på at hun før eller siden ville treffe noen i trafikken som ville bli sint på henne, tute og gestikulere, og sånn.
– Da viser jeg bare finger’n, sa min datter.
– Nei, sa jeg forferdet. – Det må du ikke gjøre!
Da fikk jeg grei beskjed.
– Det er bedre at jeg viser finger’n enn at du går ut og banker’n opp.
😕 Hvor fikk hun det fra?
La det være sagt! 