ulv

Nei til giftåte mot ulv!

Jeg er både for og i mot ulv. Men det er én ting jeg er absolutt i mot: Å legge ut giftåte i skogen, uansett hva hensikten måtte være. Det er en dårlig måte å drepe ulv på, og det dreper andre skapninger også.

defacto-11

I kveld har vi striglet dachsene våre. Vi har vært hos oppdretter og fått tips og hjelp med napping av pels. Strihårete dachser skal nappes, ikke klippes. Det ytterste pelslaget er nappet av med kyndige hender. Vi gjør det for at de skal fortsette å se ut som strihårede dachser og ikke små pudler, eller noe sånt. Under nappingen pratet vi stort sett om hunder. Våre hunder, – og andre hunder i oppdretterens store hundefamilie med base i den vakre Vestfold-naturen.

Jeg fikk dessverre høre at en av de andre hundeeierne nylig hadde mistet sin ett-og-et-halvt år gamle hund. Den hadde blitt forgiftet og ble syk i løpet av et døgn. Etter obduksjonen greidde ikke dyrlegen å finne ut hva hunden hadde fått i seg, fordi det allerede hadde kommet ut av tarmsystemet. Å uttale seg om dette konkrete tilfellet blir derfor ren spekulasjon fra min side.

Det er flere måter hunden din kan få i seg dødelig gift på. Typiske giftkilder er rottegift, giftig sopp eller søtlig frostvæske som lekker fra en bil. Men i dette tilfellet går mistanken mot noen som har lagt ut forgiftet åte i naturen for å drepe ulv. Hunden ble nemlig forgiftet i et område kjent for sin ulvebestand.

Jeg googler litt på temaet «giftåte» og «ulv» og ser at det ikke er uvanlig at hunder får i seg gift som er myntet på ulv. Jeg søker videre og finner at det heller ikke er uvanlig at beboere i ulvestrøk legger ut giftåte. Sannsynligvis er det store mørketall her.

Mine forfedre ble født og levde inne på Finnskogen mot Värmland. Farmor fortalte meg hvordan de følte seg beskyttet av skogen og naturen rett utenfor døren. Det fascinerte meg. Men hva om tryggheten ved å leve blant endeløse skoger, myrer og furumoer ble vendt om til utrygghet og frykt? Politikere, beslutningstakere og mediefolk fra Oslo, Asker og Bærum kan vanskelig forstå hvordan det føles å leve i områder med ulv. Forstå-seg-på’ere hevder at ingen mennesker er drept av rovdyr de siste hundre år.

Det er teorien.

Men hvordan er det i praksis? Når noen finner saueflokken sin helt stille en morgen, med ett av dyrene på bakken, blodig og opprevet. Når noen finner sin kjære familiehund skambitt. Når noen har bilder av ulv som streifer langs skogkanten sett gjennom eget kjøkkenvindu. Når noen finner ulvespor langs jordet. Hvem ville våge å sende familiens seksåring alene den korte veien til skolebussen?

Skal det å bo på plassene inne i de dype skogene være forbeholdt hyttefolk og spesielt interesserte?

Den lille dachsen som fikk i seg giften, døde en langsom og pinefull død. En god hund som var sportrenet og elsket av sin eier. En ulv ville lidt samme skjebne. Rever, harer og rovfugler likeså. Fra en dyrevenns synspunkt er det bedre å skyte dyrene enn å drepe dem med langsomtvirkende gift. Fra gjerningsmannens synspunkt er det selvfølgelig bekvemt at dyret dør et annet sted, uten rester av gift i magen. Sannsynligvis sørger naturen selv for at skrotten forsvinner uten noe fuzz fra myndighetenes side.

Jeg forstår det, men forsvarer det ikke. Å legge ut giftåte er en feig måte å leve på. Det er ikke bare sivil ulydighet. Det er miljøkriminalitet! Ulvedebatten er en politisk debatt. Skogens sønner (som meg selv) føler seg nok mest hjemme under åpen himmel, – ikke i politiske møter. Men det er faktisk det eneste stedet hvor kampen mot ulv kan og skal føres i et sivilisert land.

Så mens de andre er opptatt med å nappe den voksne hunden, tar jeg stolt med den nystriglete hvalpen ut i naturen på en liten tur.

🙂 Se så fin han har blitt!

defacto-23
Snart 7 måneder gammel. Liten hund på tur i liten skog.

 
defacto-15

«Er vi slekt, kanskje?» Vi hilser på en av mammaene i hundegården.

 
defacto-17

Så hilser mammen til kameraet også.

 
rakker-11

Kvalitetstid med den «store hunden» på kjøkkenet.

 
Dagbladet (08.04.2014): Vi har i mange år sett giftåter, ulovlig skutte dyr og ulver som er forsvunnet

Jul på skogen

Serine sto på trappehella med kun ei fjøslykt og en sopelime. Ulvene hadde kommet mellom husene nå. Inne i stua hadde a’ Serine unga sine. Ulvene ble stadig modigere…

serina

Jeg er så heldig at jeg har fått oppleve gammeldags jul med røtter i den gamle bondekulturen. Julen på en gammel husmannsplass inne i skogen fortoner seg nokså forskjellig fra vår urbane julefeiring i Oslo. Det er vel bare å erkjenne at det ikke finnes noe svar på hva som er den riktige julefeiringen, fordi julefeiringen er i konstant endring – som alt annet her i verden.

Jul på skogen med tømmerstuer, skigard med fuglenek trædd over stolpene, fotspor i snøen rundt stabburet, pus som ligger og sover under svartovnen på kjøkkenet. Min mormor og morfar tok julen på alvor. Planleggingen begynte tidlig. Først måtte de velge ut hvilken av småbrukets tre griser som skulle få æren av å bli fetet opp til julegris. En frostfull høstmorgen kom «Bjarne slakter» på mopeden sin. Jeg lover deg: Lyden av stukken gris glemmer du aldri!

Min morfar har fortalt meg om julen i gamle dager. For ham skulle det være slik det alltid hadde vært. Han hadde lært av oldefar, som hadde lært av tipp-oldefar, som hadde lært av tipp-tipp-oldefar osv. Alle hadde røttene sine ved husmannsplassen på Romerike.

Juleforberedelsene fulgte tradisjonelle kjønnsroller. Det var vel kvinnfolkene som fikk den største byrden – både innendørs og i fjøset. Karene hadde jo sine pålagte oppgaver på hovedgården. På julaften gjaldt det å sørge for at det var lagt opp tilstrekkelig med ved. Siden veden ble brukt til matlaging måtte det beregnes ekstra mye ved i julen – og den måtte være finkløvd slik at husmoren enkelt kunne finjustere varmen. Det var viktig at veden rakk helt til tredje dags jul.

Jeg skal ikke utbrodere gammeldagse, uskrevne regler for julefeiringen. Det var da – nå er ! Her, – en times biltur fra Oslo sentrum snakket alle de gamle menneskene om «julkvællen» på samme måte som Alf Prøysen når han synger og forteller om julen i det gamle bondesamfunnet. I dag snakker ingen slik lenger, og julefeiringen i skogen er den samme som i byen.

Ett av de fineste juleminnene jeg har, er når morfar og jeg gikk en ettermiddagstur etter at vi hadde satt opp fuglenekene, – mens kvinnfolkene romsterte på kjøkkenet.

Julenekene skulle ikke settes opp før klokken tre på julaften fordi fuglene ikke skulle begynne å spise av maten før julehøytiden hadde begynt.

Turen gikk innom de andre husmannsplassene i området. Nå hadde det seg slik at det ikke lenger fantes hverken folk eller fe, – eller knapt nok noen hus igjen på de andre plassene. Men vi gikk likevel runden, – av gammel tradisjon.

En av de dårligste plassene lå i en helling vendt fra de andre bosetningene, og ganske langt unna hovedgården. Der er det helt gjengrodd, med tett granskog som vitner om at det var mange år siden det bodde folk der. Morfar fortalte den samme historien hvert år, – om a’ Serine som stod på dørhella med fjøslykt og en sopelime og prøvde å jage bort ulvene som hadde kommet mellom husene på eiendommen.

«Husj! Kom dere vekk!»

skrek hun. Ulvene var i flokk og viste ingen tegn til frykt. De ble stadig modigere.

«Ingen hørte a’ Serine der hu kauka og skreik. Inne i stua hadde hu’ unga sine. Husbonden gjorde sin fjøs-økt på hovedgården.»

Det var «julkvællen». Morfar gestikulerte og fortalte. Det var begynt å bli mørkt. Grantrærne så uhyggelige ut. Historien om kvinnen som kjempet mot ulvene for over hundre år siden føltes veldig sterkt når du selv sto på samme sted som hun hadde stått, til samme tid på døgnet – og kanskje samme dag i året.

Turen vår gikk videre. Som vanlig forbi rester etter et par andre gamle husmannsplasser. Vi rakk hjem slik at vi kunne høre kirkeklokkene når de ringte inn julehøytiden.

Mine oldeforeldre spinket og sparte hele livet. De tapte nesten alt i bankkrisen tidlig på tredvetallet. De rakk likevel å slå sammen og danne et godt småbruk mens de ennå var yrkesaktive. Hva skjedde med de andre husmennene?

Hva skjedde med a’ Serine og familien hennes på den lille plassen? Dro de inn til Kristiania som de andre gjorde – de som ikke lyktes med å løse inn plassene sine? Eller, var det de som hadde lyktes? Kanskje fikk de godt betalte jobber inne i hovedstaden?

Kanskje finnes det en byråkrat, advokat, trikkefører eller direktør i Oslo som har en ukjent fortid fra en plass inne i den tette granskogen? Et lite papirløst sted der det kun står igjen en hjørnestein og en svak fordypning der kjelleren var?

Gjenbruk: Når en plass ble forlatt, ble selvfølgelig tømmer og stein brukt til i andre bygninger i området.

Et stedsnavn eller en historie som er blitt fortalt i flere generasjoner, er verdifulle minner om gamle bosetninger. Like verdifull som fordums gods og gull!