Jeg er både for og i mot ulv. Men det er én ting jeg er absolutt i mot: Å legge ut giftåte i skogen, uansett hva hensikten måtte være. Det er en dårlig måte å drepe ulv på, og det dreper andre skapninger også.
I kveld har vi striglet dachsene våre. Vi har vært hos oppdretter og fått tips og hjelp med napping av pels. Strihårete dachser skal nappes, ikke klippes. Det ytterste pelslaget er nappet av med kyndige hender. Vi gjør det for at de skal fortsette å se ut som strihårede dachser og ikke små pudler, eller noe sånt. Under nappingen pratet vi stort sett om hunder. Våre hunder, – og andre hunder i oppdretterens store hundefamilie med base i den vakre Vestfold-naturen.
Jeg fikk dessverre høre at en av de andre hundeeierne nylig hadde mistet sin ett-og-et-halvt år gamle hund. Den hadde blitt forgiftet og ble syk i løpet av et døgn. Etter obduksjonen greidde ikke dyrlegen å finne ut hva hunden hadde fått i seg, fordi det allerede hadde kommet ut av tarmsystemet. Å uttale seg om dette konkrete tilfellet blir derfor ren spekulasjon fra min side.
Det er flere måter hunden din kan få i seg dødelig gift på. Typiske giftkilder er rottegift, giftig sopp eller søtlig frostvæske som lekker fra en bil. Men i dette tilfellet går mistanken mot noen som har lagt ut forgiftet åte i naturen for å drepe ulv. Hunden ble nemlig forgiftet i et område kjent for sin ulvebestand.
Jeg googler litt på temaet «giftåte» og «ulv» og ser at det ikke er uvanlig at hunder får i seg gift som er myntet på ulv. Jeg søker videre og finner at det heller ikke er uvanlig at beboere i ulvestrøk legger ut giftåte. Sannsynligvis er det store mørketall her.
Mine forfedre ble født og levde inne på Finnskogen mot Värmland. Farmor fortalte meg hvordan de følte seg beskyttet av skogen og naturen rett utenfor døren. Det fascinerte meg. Men hva om tryggheten ved å leve blant endeløse skoger, myrer og furumoer ble vendt om til utrygghet og frykt? Politikere, beslutningstakere og mediefolk fra Oslo, Asker og Bærum kan vanskelig forstå hvordan det føles å leve i områder med ulv. Forstå-seg-på’ere hevder at ingen mennesker er drept av rovdyr de siste hundre år.
Det er teorien.
Men hvordan er det i praksis? Når noen finner saueflokken sin helt stille en morgen, med ett av dyrene på bakken, blodig og opprevet. Når noen finner sin kjære familiehund skambitt. Når noen har bilder av ulv som streifer langs skogkanten sett gjennom eget kjøkkenvindu. Når noen finner ulvespor langs jordet. Hvem ville våge å sende familiens seksåring alene den korte veien til skolebussen?
Skal det å bo på plassene inne i de dype skogene være forbeholdt hyttefolk og spesielt interesserte?
Den lille dachsen som fikk i seg giften, døde en langsom og pinefull død. En god hund som var sportrenet og elsket av sin eier. En ulv ville lidt samme skjebne. Rever, harer og rovfugler likeså. Fra en dyrevenns synspunkt er det bedre å skyte dyrene enn å drepe dem med langsomtvirkende gift. Fra gjerningsmannens synspunkt er det selvfølgelig bekvemt at dyret dør et annet sted, uten rester av gift i magen. Sannsynligvis sørger naturen selv for at skrotten forsvinner uten noe fuzz fra myndighetenes side.
Jeg forstår det, men forsvarer det ikke. Å legge ut giftåte er en feig måte å leve på. Det er ikke bare sivil ulydighet. Det er miljøkriminalitet! Ulvedebatten er en politisk debatt. Skogens sønner (som meg selv) føler seg nok mest hjemme under åpen himmel, – ikke i politiske møter. Men det er faktisk det eneste stedet hvor kampen mot ulv kan og skal føres i et sivilisert land.
Så mens de andre er opptatt med å nappe den voksne hunden, tar jeg stolt med den nystriglete hvalpen ut i naturen på en liten tur.
🙂 Se så fin han har blitt!
La det være sagt! 