trafikkholdning

«To hender på rattet» er et herlig uttrykk! Ti-på-to-grepet gir nemlig et optimalt grunnlag for å takle alle hendelser som måtte oppstå. I overført betydning betyr også «to hender på rattet» å ta styring over livet sitt. Det er spesielt viktig for unge som er på vei inn i voksenlivet.

Jeg elsker å være kjøreinstruktør for barna mine. Jeg føler at jeg, – som har kjørt både tunge og lette kjøretøy, – tilbrakt mange mil på veien og opplevd mange merkelige situasjoner, har mye å lære bort. Og ikke minst: – Jeg har jo selv begått mange feil!

Opprinnelig var formålet med øvelseskjøringen å spare penger. Mitt eldste barn tok førerkort med et minimum av kjøreskoletimer på grunn av alle timene hun har vært på veien med faren sin. I følge mine beregninger har vi hittil spart et femsifret beløp. Men når jeg dividerer besparelsen på antall timer vi har øvelseskjørt, blir timeprisen svært lav. Jeg innser at formålet med øvelseskjøringen er mer enn å spare penger.

Bilkjøring og livsvisdom

Selv om trafikkopplæring er viktig, så vet jeg at unge mennesker kommer til å møte større utfordringer enn trafikk når de tar steget inn i voksenlivet. Jeg lurer ofte på om barna mine vil greie å oppfatte eventuelle faresignaler, bremse og styre unna i tide. Vil de greie å rette opp hvis de får en skrens inn i livets faresone?

Jeg husker godt da jeg selv ble gammel nok til å kjøre bil. Mine oppvekstkår var ikke så mye å skryte av. Derfor var det en ubeskrivelig følelse å kunne legge to hender på rattet og dra avgårde uten å se seg tilbake. Selv tok jeg et viktig valg for resten av livet: Holde to hender på rattet. Når du beveger deg ut i den store verden med livets skyggeside på netthinnen, kan du lett havne i grøfta hvis du ikke holder et godt grep på rattet. I god fart kan nemlig rattet bli slått brutalt ut av hendene dine hvis du skulle treffe en liten stein i veien på et ubeleilig tidspunkt, for eksempel i en kurve.

Nå er mine egne barn i ferd med å bli voksne og selvstendige. De har ingen assosiasjoner om livets skyggeside, og synes det er «kleint» å snakke om slike ting. Jeg kjenner min besøkelsestid. Jeg er fornøyd med å få de til å beherske bilkjøring og tilegne seg tilstrekkelige kunnskaper om hvordan de skal opptre i trafikken.

Å takle trafikken handler om å oppfatte faresignaler, respektere skrevne og uskrevne regler og innrette seg best mulig. Er du for ettergivende, blir du utnyttet. Er du for pågående, får du uvenner. Er du for uforsiktig kan du bukke under. Med andre ord er trafikken på mange måter et bilde av selve livet.

Det er her jeg får min lønn som pappa og ledsager i hundre timer på tomannshånd i den lille Hondaen med L-skilt på bakluka: Det er ikke sikkert de unge er klar over det, men jeg har lurt inn litt livsvisdom i trafikkundervisningen. For på veien har vi hatt mye tid til å prate om alt mellom himmel og jord.

Det er derfor godt å se at mitt eldste barn, som har flyttet ut i den store verden, holder to hender i et solid «ti-på-to grep» på rattet når hun kjører avgårde. Yngstemann, som fremdeles er under opplæring, får av og til følgende myndige påminnelse:

To hender på rattet, gutt! 🙂

Det er ikke pappaer som er flinkest til å fortelle barna sine om biene og blomstene, men de er veldig flink til å fortelle om faren ved å ligge i dødvinkelen på et vogntog!

Vi er ute og kjører med L-skilt – min datter på 18 bak rattet og jeg i passasjersetet. Takk til alle som har ligget tålmodig bak en sort, bulkete Honda Civic med L-skilt på bakluka og wunderbaum i speilet. Min tid som aktiv kjørelærer er snart over for denne gang. Nå fyller jeg plassen i passasjersetet bare fordi oppkjøringen må vente til etter sommerferien. Snart er mitt eldste barn i stand til å ratte seg rundt i verden på egen hånd!

Jobben som kjørelærer har gått overraskende lett! Først har hun måttet venne seg til pedalene og greie å ha kontroll på bilen rundt på en parkeringsplass, deretter innøve se-teknikk og bruk av speiler, forstå vikepliktsituasjonene, samt passe på dødvinkler ved feltskifte og kryss.

Jeg tror kjøreopplæringen går lettere når den unge har gode holdninger vedrørende trafikk og sikkerhet. Dette dannes i tidlige ungdomsår ved at foreldrene er gode forbilder ute i trafikken og gjør tiden i trafikken så hyggelig som mulig. Utskjelling av medtrafikanter, banning, stress, uvøren omgang med regler og ego-kjøring er dårlige eksempler. Din oppførsel som pappa (eller mamma) går i arv til den som begynner å øvelseskjøre. Enten du liker det eller ikke, er det du som er forbildet når kjøreopplæringen begynner. Tenk på at opplæringen skjer i dine hjulspor, og de unges holdninger til bilkjøring og trafikk dannes tidligere enn man tror.

Den som begynner å kjøre, bør vite at det er få situasjoner i trafikken som er 100% riktig eller 100% galt, det meste ligger midt i mellom. Heller ikke du kjører 100% korrekt. Ingen blir 100% perfekt, men alle kan bli bedre. Det er bare å kjøre og legge flausene bak seg.

Alle gjør tabber i trafikken.

Jeg har opplevd å ha de beste samtalene med barna mine mens vi kjører bil. Vi har snakket om ting som har skjedd, om det som skal skje, det vi har gledet oss til, eller gruet oss til, – venner og familie. En sjåførpappa kan få med seg mye informasjon som han ikke ville greidd å fange opp hjemme. Når bilen fylles opp med ungdommer fra ett eller annet arrangement kan han sanse gruppedynamikken, hvem som er hot – og hvem som er not – hvem som har fått kjæreste, hvem som har begynt å drikke og røyke osv. I bilen får pappa også ta del i frustrasjoner, svik, skuffelser og sårede følelser. Men i pappas bil skal det herske god atmosfære fra det øyeblikket ett av barna hopper inn og stiller om radioen fra P1 «Alltid nyheter» til «Kanalen med Oslos heteste låter».

Her er en uttalelse fra min datter:

-Du pappa! Alle venninnene mine har hatt en alvorsprat med foreldrene sine om hva de må passe seg når de er ute på by’n og sånt, men det eneste du har lært meg er at (med mørk stemme) JEG ALDRI MÅ LIGGE I DØDVINKELEN PÅ ET VOGNTOG!

Jeg husker godt den tiden jeg selv lærte å kjøre bil med min pappa. En høy, sindig mann som gav et inntrykk av vennlig autoritet. Med det litt tynne håret bakover gredd med Brylcreem, satt han allerede i passasjersetet når jeg kom bort til Saab-en. Han brukte å si:

– Jeg har koblet ut frihjulet, så det bare å starte opp! (Gammel-Saab-terminologi)

Saab-en krevde sin mann! Styringen var beinhard. Det var nesten umulig å vri på det store, tynne rattet mens hjulene sto helt stille. Rattgiret var slarkete og svampete, og krevde dyp konsentrasjon. Etter å ha fått spaken ut av det ene giret så gjaldt det å lirke den møysommelig inn i neste gir. Men V4-en brummet tøft når vi dro avgårde!

Vi kjørte ofte langt, så øvelseskjøringen skjedde over mange timer. Det var den gode praten som dominerte da, som nå.

-Du må regne med at alle medtrafikantene er idioter, men du må likevel behandle dem med respekt! Ikke stå på retten din hele tiden! Vær hensynsfull!

«My old Man» visste hva han snakket om. Med opptil 40 000 km bak rattet hvert år i privatbil lot han seg ikke hisse opp av bagateller. Han var hensynsfull mot alle, og kjørte aldri fort – men som han selv pleide å si – Radig.

Faren min er fremdeles mitt forbilde når det gjelder bilkjøring og jeg føler av og til at jeg fremdeles kjører i hans hjulspor. Jeg kommer dessverre til kort innenfor ett av de områdene han mestret best, nemlig det som kalles «temper control». Jeg jobber fortsatt stadig med saken. Jeg håper at jeg greier å overføre noen av hans holdninger og tips vedrørende bilkjøring og trafikk til mine barn – barnebarna som han dessverre aldri fikk oppleve.

🙂 Lurer på om det er noen hjulspor etter meg når min tid er over?