telefonterror

Telenorterror

Jeg hadde mye å gjøre før jul. Egentlig var det ikke så mye, men når jeg jobber mot tidsfrister, føler jeg meg stresset inntil jeg har fått kontroll på tiden. Jeg er systemutvikler. Programvaren som mine kolleger og jeg snekret sammen før jul, er i dag smør-og-brød for tusenvis av travle økonomer når fjorårets lønn- og regnskapstall skal avstemmes og rapporteres.

Å jobbe med systemutvikling innebærer at man må være konsentrert over lang tid for å nøste opp løse tråder i logikken. Hvis brannalarmen skulle gå mens vi er midt i en slik tankerekke, mister vi mye mer tid enn hva selve brannøvelsen krever. Det tar nemlig tid å komme inn i tankebanene igjen.

Det er selvfølgelig akkurat da en av mine telefoner ringer! Telenors kundeservice? Jeg tar telefonen og hører umiddelbart at det dreier seg om en eller annen form for telefonsalg. Jeg sier bryskt at jeg ikke er interessert, og legger på, slik at jeg kan fortsette arbeidet mitt. Jeg hører de andre rundt bordet humrer diskret.

Telenor ringer nemlig eksisterende abonnenter minst en gang i året for såkalt mer-salg. Det innebærer at du skal tvinges til å ta stilling til kompliserte abonnementsløsninger på sparket, ikke når det passer deg. Du skal tvinges ut av din tankerekke slik at telefonselgeren kan bruke de neste verdifulle minuttene dine på å lekse opp ett eller annet, – gjerne akkompagnert av en kunstig, nasal selgerstemme.

-Jeg er ikke interessert!

Telenor ringte igjen dagen etter. Nå fra et annet nummer. De var tydeligvis ikke fornøyd med mitt forrige svar. «Jeg er ikke interessert» er tydeligvis ingen gyldig grunn. Du skal snakke med vår selger enten du vil eller ikke. Men jeg er like standhaftig – og uvennlig.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bare kan gjøre meg vennlig i stemmen og si at jeg dessverre ikke har tid akkurat nå. Kanskje ville de skjønne hintet? Lese mellom linjene?

Jeg var ungkar. En mann ringte på døren å ville snakke med meg om Gud og sånt. Jeg skjønte at han kom fra Jehovas Vitner, men ikke ville si det sånn med en gang. Har du forresten hørt noen telefonselger selv si at han er telefonselger? De vil gjerne komme i snakk med deg før du skjønner at han er telefonselger – eller Jehovas Vitner.

-Jeg har dessverre ikke tid, sa jeg på en gem måte.

Dagen etter dukket mannen opp til samme tid – og fikk samme svar. På tredje dag ringte det igjen på ytterdøren. Nå hadde mannen fra Jehovas Vitner med seg en høytstående person. En slags forstander. Begge kledt i svart dress for anledningen. Forstanderen bar en svart «doktorveske» som så ordentlig amerikansk ut. Da en skinninnbundet bibel ble tatt frem, forsto jeg dette var dagen da de virkelig ville snakke med meg. Ingen flere unnskyldninger. Jeg måtte si, som sant var:

-Jeg er ikke interessert!

Da oppsto det en pause. Så utbrøt forstanderen høyt og klart med dommedagsstemme så det gjallet oppover alle etasjene i leiegården:

–Dette var din siste sjanse!

Så gjorde de helomvending og travet ut.

Poenget er at jeg hadde oppført meg klanderverdig. Jeg hadde skapt falske forhåpninger. Jeg hadde ikke uttrykt meg klart nok. Å ikke ha tid, betyr noe helt annet enn å si at du ikke er interessert. Å bruke jovial stemme, gir et galt signal når du egentlig ønsket å slenge døren i fjeset på fyren.

Telefonen ringer. Det er Telenor – igjen! Denne gangen avbryter jeg med å spørre uvennlig:

-Hva er det du vil?

-Snakke om abonnementet ditt, vel!

Stemmen tilhørte en ung dame. Jeg forestilte meg at hun var ugift og ukysset, – gledet seg til jul og trivdes med jobben sin.

-Jeg er ikke interessert!

samsung-mobil-retro-1Det vil si – jeg var ikke interessert i å bruke de neste ti minuttene på å diskutere muligheter for å endre mobiltelefon-abonnementet, uansett om jeg måtte spare penger på det. Hvis den unge damen hadde kunnet se telefonen og historikken på den, ville hun sett at det er 1 – én – utgående samtale pr måned. Ingen SMS. Ingen MMS. Ingen data. Ingen ting. Hun ville sett at det dreide seg om et bedriftsabonnement. Hun kunne spurt seg hvorfor en selvstendig næringsdrivende skulle kaste alt han hadde i hendene midt i «prime» kontortid for å diskutere noe som koster 150 kroner i måneden?

Samme kveld fikk jeg se One-Call-Eriksen opptre på TV. Han er en jovial kar på min alder, som vandrer rundt i sin egen TV-reklame før kveldsnyhetene og forteller om fordelene ved mobilselskapet sitt One Call. Jeg er mektig imponert av ganglaget hans! Hvordan får han til den elegante kne-bøyen? En gange som er en direktør verdig.

Han fikk en ny abonnent på flekken. Det er virkelig enkelt å bytte til One-Call. Et par raske mailer så kan du hente nytt simkort på Narvesen. Ikke tror jeg Eriksen kommer til å ringe meg på jobben heller – enn så lenge. Billig ble det også. 99 kroner i måneden, for å skaffe seg arbeidsro. Jeg måtte klype meg i armen. Tenk at det er blitt like enkelt å shoppe mobilabonnement, som diesel og doruller!

One-Call-Eriksen er hovedperson i sin egen reklame.

One-Call-Eriksen er hovedperson i sin egen reklame.

Dagen etter ringer Telenor igjen.

-Jeg tror nok ikke jeg er interessert, sa jeg og tilføyde triumferende at jeg hadde sagt opp abonnementet.

Det er det jeg gjerne vil snakke om. Den unge mannen ringte fra 0500, Telenors kundeservice.

-Jammen vær kort, da!

-Har du det travelt ???

-Ja, jeg har det travelt. Si hva du har på hjertet med en gang, er du snill!

-Jeg lurte på hvorfor? Hvorfor vil du si opp abonnementet?

Jeg fortalte ham at jeg har beholdt bedriftsabonnementet for at gamle kunder skal kunne nå meg – at jeg ikke brydde meg om kostnadene, men håpet at abonnementet kunne løpe i årevis uten noe som helst form for bryderi. Jeg fortalte at vi også har andre telefoner hos Telenor, som ikke er knyttet til mitt navn. Greier One-Call å levere mobiltjenestene uten å at jeg blir oppringt av deres telefonselgere, regner jeg med å flytte de andre telefonene over etter hvert, også. De abonnementene er nemlig svindyre!

Så ble det fort snakk om god jul og sånt …

Dette er ikke greit, Telenor!

Telenor bryr seg ikke om du og jeg har reservert oss mot telefonsalg i Brønnøysund-registrene. Det trenger de ikke, fordi alle nordmenn en eller gang har vært i et kundeforhold med Telenor, eller forgjengeren Televerket, som lenge hadde monopol på teletjenester. Derfor er det vanskelig for Forbrukerrådet og forfølge klager fra forbrukere som har reservert seg mot telefonsalg.

Etter store omorganiseringer rundt 2002 sitter konsernsjef Jon Fredrik Baksaas på toppen av en organisasjon med sterkt fokus på vekst og salg. De benytter det som fremdeles eksisterer av Telenors tidligere gode omdømme til å drive telefonsalg og dørsalg i stor skala. Senest på mandag hadde jeg to selgere fra Telenor-eide Canal Digital luskende rundt huset.

Å drive direktesalg via aggressivt telefon- og dørsalg bidrar til et skape et samfunn vi ikke ønsker. De aller fleste mennesker opplever pågående selgere i privatlivet og arbeidslivet som en plage. Det bidrar til et kaldere samfunn, fordi vi må beskytte oss mot spam i dagliglivet, gjennom løsninger for å filtrere innkomne telefoner, sjekke hvem som ringer på før man åpner, låse dører, og så videre. I kjølvannet av Telenors aggressive salgsmetoder, åpnes det muligheter for useriøse selgere og kriminelle.

😐 Det er dessverre mange år siden Telenor tok samfunnsansvar!

Telenor.no: Vårt samfunnsansvar

Reklame

Mellom handel og svindel

Telefonsalg til veldedige formål faller mellom to stoler. Er det handel eller innsamling? – Eller kanskje bare svindel?

phone1

I dag har jeg vært veldig opptatt. Det ligger flere ubesvarte anrop på mobiltelefonen. Ett nummer går igjen fem ganger. Jeg aner ugler i mosen og sjekker med «Telefonterror.no», en internettportal der publikum kan rapportere telefonnumre som er brukt i forbindelse med telefonsalg. Ganske riktig! Her leser jeg at nummeret benyttes for å samle inn penger til flere forskjellige veldedige organisasjoner.

Jeg leser videre. Ett av innleggene fører meg til en reportasje på «Hegnar.no» om aktører som skor seg på telefonsalg til veldedige organisasjoner, herunder eieren av det telefonnummeret jeg holder på å etterforske.

Jeg humrer over artikkelen. Journalistene går eiere av telefonsalgfirmaene etter i sømmene. Tvilsomme formål, tvilsomme salgsmetoder, tvilsom redelighet i forhold til regnskap og økonomiske forhold. Jeg synes det er fint at pressen pirker bort i «rottebolene» slik at firmaene ikke får yngle fritt. Aktørene skal såvisst ikke få stå frem som hederlige samfunnsstøtter!

Er det galt i å samle inn penger til veldedige formål så lenge mottakerne ikke klager?

Historien om «Tante Dagmar»

Tante Dagmar er dårlig til bens, så hun sender tusen kroner med sin elskverdige nabo slik at han kan gi disse til Frelsesarmeens innsamling nede i byen. Naboen beholder likegodt tusenlappen for bryderiet, han, – men stikker en hundrelapp ned i Frelsesarmeens innsamlingsgryte. Offiseren takker og gir et velsignende smil. Naboen smiler fra øre til øre, og tante Dagmar sover med ren samvittighet.

Det samme ville skjedd hvis tante Dagmar hadde sagt «ja» til en telefonselger for et veldedig formål. Telefonsalgfirmaet tar 80-90 prosent av giversummen – for bryderiet.

Hvem klager?

Den veldedige organisasjonen har fått et tilskudd på hundre kroner i sekken sin. De er fornøyde. Eierne av telefonselskapet smiler hele veien til banken, og tante Dagmar sover søtt! Ingen har gjort noe ulovlig. Det er ikke sikkert at telefonsalgselskapet er underlagt revisjonsplikt. Ved bokettersyn konsentrerer Fylkesskattekontorets revisor seg om merverdiavgift og skatt. Det er ikke forbudt å ta honorarer for utførte tjenester.

Men jeg har en ekkel mistanke.

Kan det tenkes at noen har etablert veldedige organisasjoner for å holde liv i telefonsalget? Altså to formål – ett offisielt og ett skjult? Jeg har sjekket et par organisasjoner hvor jeg har blitt ringt opp i løpet av det siste året. De har helt forskjellige formål, men forbausende like hjemmesider både utforming og innhold. Jeg er systemutvikler av yrke og leverer selv utforming og innhold til lignende sider. Mistanken styrkes ved at disse sidene ikke ser ut til å ha andre inntektskilder enn telefonsalg. Jeg vil ikke nevne navn, men oppfordrer andre til å tenke seg om.

Det er vel ingen som er så dumme at de gir veldedighet gjennom telefonselgere?

Jeg innrømmer at jeg selv har sagt ja til telefonsalg til veldedige formål. Jeg angrer. Mine donasjoner gjort meg til et evig offer for en rekke forskjellige telefonsalgfirmaer. Jeg står antakelig oppført med terningkast seks og påtegnelsen «Lettlurt». Jeg har nemlig funnet ut at  telefonnumrene på mobilen min stammer fra samme salgsselskap som jeg sa «ja» til ved følgende to anledninger for snart tyve år siden!

Første gang

Da mitt eldste barn var et par uker gammelt ble jeg «tilfeldigvis» oppringt av en telefonselger som samlet inn penger til en forening for krybbedød. Mens telefonselgeren leste opp manuset sitt, tenkte jeg på vårt lille nurk som lå og sov dypt og søtt i sengen sin.

Andre gang

Etter et par uker fikk jeg igjen en ny telefon fra en telefonselger som samlet inn penger til Foreningen for hjertesyke barn. Jeg hadde jo hørt om flere barn som var født med hjertefeil og priste meg lykkelig over at hjertet i vår lille hjerteknuser hamret i vei som det skulle!

I ettertid forstod jeg selvfølgelig at timingen med disse telefonsalgene neppe var noen tilfeldighet.

Viktigheten av godt manus

Telefonselgernes monolog er ikke tilfeldig sammensatt for anledningen. Hele budskapet er nøye formulert, og sannsynligvis finpusset etter utallige samtaler. Jeg ser for meg når det er «manusmøte» i telefonselgerfirmaet og hører latteren runge.

«High five for den altså! Dette kommer til å selge som hakka møkk! Den siste idiot er ennå ikke født!»

Det bringer tankene til Nigeria. Jeg ser for meg representanter fra det nigerianske næringslivet som sitter sammen og forfatter manus som skal mailes ut til «handelspartnere» over hele verden:

-“Dear Friend, Let me introduce myself. I am John Smith, a professional bankier in a big 5 Wall Street bank. I have an unclaimed deposit of $2,500,000,000.00 just waiting for you, my friend.”

Jeg har lest at flere nordmenn faktisk har latt seg lure – sannsynlig flere enn man aner!  I likhet med telefonsalg baserer Nigeriabrevene seg på ett godt manus og mange naive ofre. Hvis en liten prosent svarer «ja» så strømmer pengene inn. Etisk sett synes jeg begge bransjer er like forkastelige. Juridisk sett er de imidlertid på hver sin side av loven.

Jeg ønsker ikke at tante Dagmar skal slutte å donere penger til veldedige formål. Jeg vil at hun heretter skal sørge for å levere pengene selv og ikke stole på tvilsomme mellommenn.

Jeg er ikke i mot telefonsalg av varer og tjenester så lenge folk kan beskytte seg mot å bli oppringt. Telefonsalg til veldedige formål, derimot, bør tvinges inn i en system der det er mulig for givere, mottakere, myndigheter, presse å følge innsamlede midler hele veien fra giver til mottaker. De eneste som taper på en slik ordning er luringene som står som bak telefonsalgfirmaene.

😐 Er det forresten noen som egentlig liker telefonselgere?