Jeg hadde mye å gjøre før jul. Egentlig var det ikke så mye, men når jeg jobber mot tidsfrister, føler jeg meg stresset inntil jeg har fått kontroll på tiden. Jeg er systemutvikler. Programvaren som mine kolleger og jeg snekret sammen før jul, er i dag smør-og-brød for tusenvis av travle økonomer når fjorårets lønn- og regnskapstall skal avstemmes og rapporteres.
Å jobbe med systemutvikling innebærer at man må være konsentrert over lang tid for å nøste opp løse tråder i logikken. Hvis brannalarmen skulle gå mens vi er midt i en slik tankerekke, mister vi mye mer tid enn hva selve brannøvelsen krever. Det tar nemlig tid å komme inn i tankebanene igjen.
Det er selvfølgelig akkurat da en av mine telefoner ringer! Telenors kundeservice? Jeg tar telefonen og hører umiddelbart at det dreier seg om en eller annen form for telefonsalg. Jeg sier bryskt at jeg ikke er interessert, og legger på, slik at jeg kan fortsette arbeidet mitt. Jeg hører de andre rundt bordet humrer diskret.
Telenor ringer nemlig eksisterende abonnenter minst en gang i året for såkalt mer-salg. Det innebærer at du skal tvinges til å ta stilling til kompliserte abonnementsløsninger på sparket, ikke når det passer deg. Du skal tvinges ut av din tankerekke slik at telefonselgeren kan bruke de neste verdifulle minuttene dine på å lekse opp ett eller annet, – gjerne akkompagnert av en kunstig, nasal selgerstemme.
-Jeg er ikke interessert!
Telenor ringte igjen dagen etter. Nå fra et annet nummer. De var tydeligvis ikke fornøyd med mitt forrige svar. «Jeg er ikke interessert» er tydeligvis ingen gyldig grunn. Du skal snakke med vår selger enten du vil eller ikke. Men jeg er like standhaftig – og uvennlig.
Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bare kan gjøre meg vennlig i stemmen og si at jeg dessverre ikke har tid akkurat nå. Kanskje ville de skjønne hintet? Lese mellom linjene?
Jeg var ungkar. En mann ringte på døren å ville snakke med meg om Gud og sånt. Jeg skjønte at han kom fra Jehovas Vitner, men ikke ville si det sånn med en gang. Har du forresten hørt noen telefonselger selv si at han er telefonselger? De vil gjerne komme i snakk med deg før du skjønner at han er telefonselger – eller Jehovas Vitner.
-Jeg har dessverre ikke tid, sa jeg på en gem måte.
Dagen etter dukket mannen opp til samme tid – og fikk samme svar. På tredje dag ringte det igjen på ytterdøren. Nå hadde mannen fra Jehovas Vitner med seg en høytstående person. En slags forstander. Begge kledt i svart dress for anledningen. Forstanderen bar en svart «doktorveske» som så ordentlig amerikansk ut. Da en skinninnbundet bibel ble tatt frem, forsto jeg dette var dagen da de virkelig ville snakke med meg. Ingen flere unnskyldninger. Jeg måtte si, som sant var:
-Jeg er ikke interessert!
Da oppsto det en pause. Så utbrøt forstanderen høyt og klart med dommedagsstemme så det gjallet oppover alle etasjene i leiegården:
–Dette var din siste sjanse!
Så gjorde de helomvending og travet ut.
Poenget er at jeg hadde oppført meg klanderverdig. Jeg hadde skapt falske forhåpninger. Jeg hadde ikke uttrykt meg klart nok. Å ikke ha tid, betyr noe helt annet enn å si at du ikke er interessert. Å bruke jovial stemme, gir et galt signal når du egentlig ønsket å slenge døren i fjeset på fyren.
Telefonen ringer. Det er Telenor – igjen! Denne gangen avbryter jeg med å spørre uvennlig:
-Hva er det du vil?
-Snakke om abonnementet ditt, vel!
Stemmen tilhørte en ung dame. Jeg forestilte meg at hun var ugift og ukysset, – gledet seg til jul og trivdes med jobben sin.
-Jeg er ikke interessert!
Det vil si – jeg var ikke interessert i å bruke de neste ti minuttene på å diskutere muligheter for å endre mobiltelefon-abonnementet, uansett om jeg måtte spare penger på det. Hvis den unge damen hadde kunnet se telefonen og historikken på den, ville hun sett at det er 1 – én – utgående samtale pr måned. Ingen SMS. Ingen MMS. Ingen data. Ingen ting. Hun ville sett at det dreide seg om et bedriftsabonnement. Hun kunne spurt seg hvorfor en selvstendig næringsdrivende skulle kaste alt han hadde i hendene midt i «prime» kontortid for å diskutere noe som koster 150 kroner i måneden?
Samme kveld fikk jeg se One-Call-Eriksen opptre på TV. Han er en jovial kar på min alder, som vandrer rundt i sin egen TV-reklame før kveldsnyhetene og forteller om fordelene ved mobilselskapet sitt One Call. Jeg er mektig imponert av ganglaget hans! Hvordan får han til den elegante kne-bøyen? En gange som er en direktør verdig.
Han fikk en ny abonnent på flekken. Det er virkelig enkelt å bytte til One-Call. Et par raske mailer så kan du hente nytt simkort på Narvesen. Ikke tror jeg Eriksen kommer til å ringe meg på jobben heller – enn så lenge. Billig ble det også. 99 kroner i måneden, for å skaffe seg arbeidsro. Jeg måtte klype meg i armen. Tenk at det er blitt like enkelt å shoppe mobilabonnement, som diesel og doruller!
One-Call-Eriksen er hovedperson i sin egen reklame.
Dagen etter ringer Telenor igjen.
-Jeg tror nok ikke jeg er interessert, sa jeg og tilføyde triumferende at jeg hadde sagt opp abonnementet.
–Det er det jeg gjerne vil snakke om. Den unge mannen ringte fra 0500, Telenors kundeservice.
-Jammen vær kort, da!
-Har du det travelt ???
-Ja, jeg har det travelt. Si hva du har på hjertet med en gang, er du snill!
-Jeg lurte på hvorfor? Hvorfor vil du si opp abonnementet?
Jeg fortalte ham at jeg har beholdt bedriftsabonnementet for at gamle kunder skal kunne nå meg – at jeg ikke brydde meg om kostnadene, men håpet at abonnementet kunne løpe i årevis uten noe som helst form for bryderi. Jeg fortalte at vi også har andre telefoner hos Telenor, som ikke er knyttet til mitt navn. Greier One-Call å levere mobiltjenestene uten å at jeg blir oppringt av deres telefonselgere, regner jeg med å flytte de andre telefonene over etter hvert, også. De abonnementene er nemlig svindyre!
Så ble det fort snakk om god jul og sånt …
Dette er ikke greit, Telenor!
Telenor bryr seg ikke om du og jeg har reservert oss mot telefonsalg i Brønnøysund-registrene. Det trenger de ikke, fordi alle nordmenn en eller gang har vært i et kundeforhold med Telenor, eller forgjengeren Televerket, som lenge hadde monopol på teletjenester. Derfor er det vanskelig for Forbrukerrådet og forfølge klager fra forbrukere som har reservert seg mot telefonsalg.
Etter store omorganiseringer rundt 2002 sitter konsernsjef Jon Fredrik Baksaas på toppen av en organisasjon med sterkt fokus på vekst og salg. De benytter det som fremdeles eksisterer av Telenors tidligere gode omdømme til å drive telefonsalg og dørsalg i stor skala. Senest på mandag hadde jeg to selgere fra Telenor-eide Canal Digital luskende rundt huset.
Å drive direktesalg via aggressivt telefon- og dørsalg bidrar til et skape et samfunn vi ikke ønsker. De aller fleste mennesker opplever pågående selgere i privatlivet og arbeidslivet som en plage. Det bidrar til et kaldere samfunn, fordi vi må beskytte oss mot spam i dagliglivet, gjennom løsninger for å filtrere innkomne telefoner, sjekke hvem som ringer på før man åpner, låse dører, og så videre. I kjølvannet av Telenors aggressive salgsmetoder, åpnes det muligheter for useriøse selgere og kriminelle.
😐 Det er dessverre mange år siden Telenor tok samfunnsansvar!
La det være sagt! 