telefonsalg

Telenorterror

Jeg hadde mye å gjøre før jul. Egentlig var det ikke så mye, men når jeg jobber mot tidsfrister, føler jeg meg stresset inntil jeg har fått kontroll på tiden. Jeg er systemutvikler. Programvaren som mine kolleger og jeg snekret sammen før jul, er i dag smør-og-brød for tusenvis av travle økonomer når fjorårets lønn- og regnskapstall skal avstemmes og rapporteres.

Å jobbe med systemutvikling innebærer at man må være konsentrert over lang tid for å nøste opp løse tråder i logikken. Hvis brannalarmen skulle gå mens vi er midt i en slik tankerekke, mister vi mye mer tid enn hva selve brannøvelsen krever. Det tar nemlig tid å komme inn i tankebanene igjen.

Det er selvfølgelig akkurat da en av mine telefoner ringer! Telenors kundeservice? Jeg tar telefonen og hører umiddelbart at det dreier seg om en eller annen form for telefonsalg. Jeg sier bryskt at jeg ikke er interessert, og legger på, slik at jeg kan fortsette arbeidet mitt. Jeg hører de andre rundt bordet humrer diskret.

Telenor ringer nemlig eksisterende abonnenter minst en gang i året for såkalt mer-salg. Det innebærer at du skal tvinges til å ta stilling til kompliserte abonnementsløsninger på sparket, ikke når det passer deg. Du skal tvinges ut av din tankerekke slik at telefonselgeren kan bruke de neste verdifulle minuttene dine på å lekse opp ett eller annet, – gjerne akkompagnert av en kunstig, nasal selgerstemme.

-Jeg er ikke interessert!

Telenor ringte igjen dagen etter. Nå fra et annet nummer. De var tydeligvis ikke fornøyd med mitt forrige svar. «Jeg er ikke interessert» er tydeligvis ingen gyldig grunn. Du skal snakke med vår selger enten du vil eller ikke. Men jeg er like standhaftig – og uvennlig.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bare kan gjøre meg vennlig i stemmen og si at jeg dessverre ikke har tid akkurat nå. Kanskje ville de skjønne hintet? Lese mellom linjene?

Jeg var ungkar. En mann ringte på døren å ville snakke med meg om Gud og sånt. Jeg skjønte at han kom fra Jehovas Vitner, men ikke ville si det sånn med en gang. Har du forresten hørt noen telefonselger selv si at han er telefonselger? De vil gjerne komme i snakk med deg før du skjønner at han er telefonselger – eller Jehovas Vitner.

-Jeg har dessverre ikke tid, sa jeg på en gem måte.

Dagen etter dukket mannen opp til samme tid – og fikk samme svar. På tredje dag ringte det igjen på ytterdøren. Nå hadde mannen fra Jehovas Vitner med seg en høytstående person. En slags forstander. Begge kledt i svart dress for anledningen. Forstanderen bar en svart «doktorveske» som så ordentlig amerikansk ut. Da en skinninnbundet bibel ble tatt frem, forsto jeg dette var dagen da de virkelig ville snakke med meg. Ingen flere unnskyldninger. Jeg måtte si, som sant var:

-Jeg er ikke interessert!

Da oppsto det en pause. Så utbrøt forstanderen høyt og klart med dommedagsstemme så det gjallet oppover alle etasjene i leiegården:

–Dette var din siste sjanse!

Så gjorde de helomvending og travet ut.

Poenget er at jeg hadde oppført meg klanderverdig. Jeg hadde skapt falske forhåpninger. Jeg hadde ikke uttrykt meg klart nok. Å ikke ha tid, betyr noe helt annet enn å si at du ikke er interessert. Å bruke jovial stemme, gir et galt signal når du egentlig ønsket å slenge døren i fjeset på fyren.

Telefonen ringer. Det er Telenor – igjen! Denne gangen avbryter jeg med å spørre uvennlig:

-Hva er det du vil?

-Snakke om abonnementet ditt, vel!

Stemmen tilhørte en ung dame. Jeg forestilte meg at hun var ugift og ukysset, – gledet seg til jul og trivdes med jobben sin.

-Jeg er ikke interessert!

samsung-mobil-retro-1Det vil si – jeg var ikke interessert i å bruke de neste ti minuttene på å diskutere muligheter for å endre mobiltelefon-abonnementet, uansett om jeg måtte spare penger på det. Hvis den unge damen hadde kunnet se telefonen og historikken på den, ville hun sett at det er 1 – én – utgående samtale pr måned. Ingen SMS. Ingen MMS. Ingen data. Ingen ting. Hun ville sett at det dreide seg om et bedriftsabonnement. Hun kunne spurt seg hvorfor en selvstendig næringsdrivende skulle kaste alt han hadde i hendene midt i «prime» kontortid for å diskutere noe som koster 150 kroner i måneden?

Samme kveld fikk jeg se One-Call-Eriksen opptre på TV. Han er en jovial kar på min alder, som vandrer rundt i sin egen TV-reklame før kveldsnyhetene og forteller om fordelene ved mobilselskapet sitt One Call. Jeg er mektig imponert av ganglaget hans! Hvordan får han til den elegante kne-bøyen? En gange som er en direktør verdig.

Han fikk en ny abonnent på flekken. Det er virkelig enkelt å bytte til One-Call. Et par raske mailer så kan du hente nytt simkort på Narvesen. Ikke tror jeg Eriksen kommer til å ringe meg på jobben heller – enn så lenge. Billig ble det også. 99 kroner i måneden, for å skaffe seg arbeidsro. Jeg måtte klype meg i armen. Tenk at det er blitt like enkelt å shoppe mobilabonnement, som diesel og doruller!

One-Call-Eriksen er hovedperson i sin egen reklame.

One-Call-Eriksen er hovedperson i sin egen reklame.

Dagen etter ringer Telenor igjen.

-Jeg tror nok ikke jeg er interessert, sa jeg og tilføyde triumferende at jeg hadde sagt opp abonnementet.

Det er det jeg gjerne vil snakke om. Den unge mannen ringte fra 0500, Telenors kundeservice.

-Jammen vær kort, da!

-Har du det travelt ???

-Ja, jeg har det travelt. Si hva du har på hjertet med en gang, er du snill!

-Jeg lurte på hvorfor? Hvorfor vil du si opp abonnementet?

Jeg fortalte ham at jeg har beholdt bedriftsabonnementet for at gamle kunder skal kunne nå meg – at jeg ikke brydde meg om kostnadene, men håpet at abonnementet kunne løpe i årevis uten noe som helst form for bryderi. Jeg fortalte at vi også har andre telefoner hos Telenor, som ikke er knyttet til mitt navn. Greier One-Call å levere mobiltjenestene uten å at jeg blir oppringt av deres telefonselgere, regner jeg med å flytte de andre telefonene over etter hvert, også. De abonnementene er nemlig svindyre!

Så ble det fort snakk om god jul og sånt …

Dette er ikke greit, Telenor!

Telenor bryr seg ikke om du og jeg har reservert oss mot telefonsalg i Brønnøysund-registrene. Det trenger de ikke, fordi alle nordmenn en eller gang har vært i et kundeforhold med Telenor, eller forgjengeren Televerket, som lenge hadde monopol på teletjenester. Derfor er det vanskelig for Forbrukerrådet og forfølge klager fra forbrukere som har reservert seg mot telefonsalg.

Etter store omorganiseringer rundt 2002 sitter konsernsjef Jon Fredrik Baksaas på toppen av en organisasjon med sterkt fokus på vekst og salg. De benytter det som fremdeles eksisterer av Telenors tidligere gode omdømme til å drive telefonsalg og dørsalg i stor skala. Senest på mandag hadde jeg to selgere fra Telenor-eide Canal Digital luskende rundt huset.

Å drive direktesalg via aggressivt telefon- og dørsalg bidrar til et skape et samfunn vi ikke ønsker. De aller fleste mennesker opplever pågående selgere i privatlivet og arbeidslivet som en plage. Det bidrar til et kaldere samfunn, fordi vi må beskytte oss mot spam i dagliglivet, gjennom løsninger for å filtrere innkomne telefoner, sjekke hvem som ringer på før man åpner, låse dører, og så videre. I kjølvannet av Telenors aggressive salgsmetoder, åpnes det muligheter for useriøse selgere og kriminelle.

😐 Det er dessverre mange år siden Telenor tok samfunnsansvar!

Telenor.no: Vårt samfunnsansvar

Svindlere på døren

Hvordan svindle eldre mennesker uten vold? Kle deg ut som en dørselger fra Canal Digital slik at du kommer inn i stuene. Lat som du leverer en tjeneste og forlang å ta kopi av bankkortet der og da. Ring gjerne offeret på forhånd og skap tillit. Jeg spør: – Trenger vi å beskytte slik virksomhet?

svindlere-pa-doren-1

Har du fått telefon fra Canal Digital i det siste? – Fra Get? – eller Microsoft? Det kan nemlig være noe galt med TV-en din eller PC’en din som må fikses. Du vet kanskje ikke så mye om sånt. Det gjør ikke noe. Vi hjelper deg!

Du og jeg vet selvfølgelig at man skal være på vakt. For damen som snakker til deg på indo-engelsk er selvfølgelig en svindler. Men hva med mannen som ringer fra Get? Hvordan visste han at vi hadde Get, forresten?

La oss høre hva han har å si!

Det gjorde en kvinne (87) fra sin aldersbolig på Gullhella i Asker. Den hyggelige mannen i andre enden av telefonen visste jo allerede at hun var Get-kunde! Nå ville han informere om at Get skulle legge om kanalene sine. Derfor ringte han rundt til kundene for å høre om noen trengte hjelp til å stille inn TV’ene sine. Ellers ville de få svarte skjermer. Før kvinnen visste ordet av det, sto den samme hyggelige mannen inne i stuen hennes. Som så mange andre, lignende historier endte det med at mannen svindlet til seg penger via bankkortet. I dette tilfellet dreide det seg om et sekssifret beløp.

Vi har lest sånne historier før. Og vi kommer dessverre til å fortsette å lese flere slike historier.

Problemet med telefonsalg og dørsalg er at det ikke er mulig å vite om personen virkelig er den han – eller hun – gir seg ut for å være.

Mannen som kom inn i stuen til kvinnen i aldersboligen, autentiserte seg ved å bære et Get-merke på jakken, – et merke som hvem som helst kunne laget. I en direkte-på-døren situasjon virket det godt nok. Her ville mange latt seg lure!

God kveld, vi kommer fra Canal Digital …

Jeg hadde besøk av to pent antrukne mennesker fra Canal Digital for et par år siden. I det de begynte å snakke, avbrøt jeg dem høflig, og spurte forundret: «Er dere dørselgere?» De fortsatte på leksa si. Jeg avbrøt dem på nytt med en håndbevegelse for å få de til å rygge litt bakover. Deretter gransket jeg dem og sa: «… Dørselgere? – Virkelig?» – og fikk den tunge ytterdøren til å lukke seg med et passelig smell.

1-0 til meg, tenkte jeg tilfreds.

Fire dager senere fikk jeg telefon fra kona mi mens jeg var ute. Hun fortalte at hun akkurat hadde bestilt ett eller annet nytt abonnement fra Canal Digital. De hadde vært på døren, – igjen!

OK så ble vi skuls, da!

Men jeg liker ikke dørsalg. Spesielt ikke når jeg leser i avisen om at falske Canal Digital selgere går rundt og utgir seg for å være dørselgere og svindler eldre for tusenvis av kroner. Da synes jeg det er grunn til å spørre:

Trenger virkelig Canal Digital å drive med dørsalg?

Dørsalg har eksistert lenge. Jeg tenker med et smil på handelsreisende som dro rundt i bygdene med sleipe salgstriks for å selge støvsugere. Men vi er i en annen tid nå. Samfunnet er ikke like trygt og oversiktlig lenger. Vi kan ikke stole på «et ærlig ansikt». Ved å drive dørsalg, åpner Canal Digital en mulighet for svindlere. Neste gang kona mi får besøk mens hun er alene, kan hun risikere å åpne opp for to luringer med Canal Digital skilt på brystet, men med helt andre hensikter enn å selge TV-abonnementer.

Jeg er klar over at det ikke er Canal Digital som svindler uskyldige mennesker. Heller ikke Get, Verisure, Sektor Alarm, eller andre tullebukker som ringer på dørene til folk for å gjøre en handel. men deres meningsløse salgsmetode gjør det lettere for svindlere å følge i deres fotspor. Canal Digital, som er eid av Telenor, burde innsett dette for lenge siden.

Vi trenger ikke telefonselgere heller.

Av samme grunn. Ingen kan være sikker på hvem som er i den andre enden. Dagens mulighet til å reservere seg mot telefonsalg fungerer ikke – og har aldri fungert etter hensikten. De som ringer, hevder bare at det dreier som et eksisterende eller tidligere kundeforhold, – noe ingen kan dokumentere på en tilfredsstillende måte.

Selv er jeg næringsdrivende og kan ikke reservere meg. Mange telefonselgere selger utelukkende til næringsdrivende, – såkalt business to business. Jeg må innrømme at jeg har – og har hatt kunder – som driver med telefonsalg. Jeg tjener altså selv penger på dette svineriet. Men når de ringer meg, lar jeg dem aldri få fremføre budskapet sitt. Jeg avbryter dem før de begynner på leksa si. Ofte hører jeg lyder fra callsenteret. Da åpner jeg samtalen med å fortelle «Du! Jeg er ikke interessert, jeg…» – før de får fortalt hva de heter.

Hvorfor ikke høre hva selgeren har å si?

En dag fikk jeg telefon fra en saklig herre som jobbet i et firma à la Dun & Bradstreet. De lagde firmarapporter. Han fortalte at de hadde funnet «ting» om firmaer som innehaverne neppe kjente til selv. «Og ditt firma …», fortsatte han. Jeg lyttet. Men jeg fikk aldri høre om firmaet mitt. Mannen fortsatte – hele tiden med en undertone av at han visste noe om mitt firma, – uten at jeg fikk vite hva det var. Med ett tilføyde han at han satte i gang opptak av samtalen for å dokumentere handelen. Jeg ble så perpleks at jeg ikke greidde å si noe før jeg et par dager senere fikk tilsendt en utskrift med siste tre års resultattall med en tilføyelse om at det ikke fantes noen anmerkninger. En rapport jeg selv kunne fått gratis på Fylkesskattekontoret! Svindelen lød på 3 990,- kroner og ble betalt med – (kremt) – glede.

😐 Lærepenger!

Budstikka (30.08.2014): Du er en svindler, tenkte jeg – men jeg var redd

Porsgrunns Dagblad (27.05.2014): Forsøkt svindlet av to personer som utga seg for å være fra Canal Digital

 

Du gir – hvem mottar?

Sitter du igjen med dårlig magefølelse etter å ha snakket med telefonselger fra blant annet 62001206? Hvem som helst kan drive innsamling til veldedige formål. Betal direkte til hjelpeorganisasjonene – ikke mellommennene! Ellers risikerer du at svært lite eller ingen ting går til formålet!

charity1

Vi får bilder og vitnesbyrd om en håpløs tilværelse for nesten syvhundre tusen mennesker uten livsnødvendigheter etter tyfonen «Haiyan». De hardest rammede områdene er øyene Samar, Leyte og Cebu. Flere norske filippinere kommer fra disse områdene, og har familiene sine der.

Tenk deg at det ringer på døren din en kveld. Du tøfler ut i gangen og lukker opp for en velkledd, veltalende, glatt ung mann i slutten av tyveårene. Han ser deg rett inn i øynene, smiler med hele ansiktet og forteller muntert at han kommer fra Flyktninghjelpen. Du rekker frem en tohundrelapp. Den unge mannen fomler nede i vesken sin og tar opp en innsamlingsboks. Du ser at boksen ikke har noen logo. Heller ikke mannen har noen kjennetegn som knytter ham til innsamlings­formålet.

Ville du lagt pengene i boksen?

For et par dager siden ble kona mi oppringt om kvelden av en telefonselger som presenterte seg fra Flyktninghjelpen. Han virket glatt og veltalende. Kona mi avslo samtalen. Magefølelsen var ikke riktig! Dagen etter ringte en annen, likedan selger og ville samle inn penger for Flyktninghjelpen. Da ble hun sint og sa: «Nå får dere gi dere! Dere ringte jo i går også!»

Jeg sjekket telefonnumrene. Den første telefonen stammet fra et helt nystartet A/S under bransjekode «Telefonsalg». Det er så ungt at det ennå ikke har rukket få anmerkninger på Telefonterror.no. Gründerne er to unge herrer i tyveårene. Hjemmesiden deres består av svada, bortsett fra kontakttelefonen som er registrert på et skjult nummer (!) med gateadresse i Oslo sentrum.

Den neste telefonen stammet fra et helt annet telefonnummer som genialt nok ikke kan spores. Det finnes imidlertid et par karakteristikker på nettet om at nummeret benyttes til telefonsalg.

Det finnes ingen publisert info som knytter noen av firmaene til Flyktninghjelpen. Flyktninghjelpens flotte hjemmesider inneholder heller ingen opplysninger om telefonselgerne. De kunne ha publisert noe slikt som: «Flyktninghjelpen benytter nå firma X og Y til å drive innsamlingsaksjon til Filippinene». Hvis telefonselgerne hadde blitt sendt ut på gaten for å selge, så ville de sikkert vært behørig merket med logoer som representerte oppdragsgiveren. I 2013 er det enkelt, raskt og billig å sørge for at telefonlinjer og dataspor knyttes mot oppdragsgiver under en kampanje. Jeg synes det er mistenkelig – i beste fall uprofesjonelt.

Hvem er disse menneskene som ringer rundt omkring? Lykkejegere? De giroene som du eventuelt mottar i posten, går nok ikke direkte til Flyktninghjelpen. Call-sentere tar gjerne 80-90 % av innsamlede penger for å dekke sine salgskostnader. Innsamlingsformålet tar med glede det som blir igjen etter at filurene bak salgsfirmaene har betalt leasing på biler, anskaffelser av kostbart IKT utstyr og alt som travle «bisnisser» måtte trenge.

Vær varsom!

Hvem som helst oppfordres til å starte sin egen innsamling til Flyktninghjelpen. Mange vil kunne finne innsamlingssteder der de bor. Lokale foreninger, skolen, menigheten, barn som selger hjemmebakte småkaker langs veien, for å nevne noe. I følge Internett har det blitt startet opp flere gode innsamlinger.

Min «vær varsom plakat» dreier seg om å lytte til din egen magefølelse. Får du følelse av at noen har startet en innsamlingsaksjon for å stjele av lasset, synes jeg du bør gå videre eller avslutte samtalen.

Gi heller direkte, – eller ved neste korsvei!

Mellom handel og svindel

Telefonsalg til veldedige formål faller mellom to stoler. Er det handel eller innsamling? – Eller kanskje bare svindel?

phone1

I dag har jeg vært veldig opptatt. Det ligger flere ubesvarte anrop på mobiltelefonen. Ett nummer går igjen fem ganger. Jeg aner ugler i mosen og sjekker med «Telefonterror.no», en internettportal der publikum kan rapportere telefonnumre som er brukt i forbindelse med telefonsalg. Ganske riktig! Her leser jeg at nummeret benyttes for å samle inn penger til flere forskjellige veldedige organisasjoner.

Jeg leser videre. Ett av innleggene fører meg til en reportasje på «Hegnar.no» om aktører som skor seg på telefonsalg til veldedige organisasjoner, herunder eieren av det telefonnummeret jeg holder på å etterforske.

Jeg humrer over artikkelen. Journalistene går eiere av telefonsalgfirmaene etter i sømmene. Tvilsomme formål, tvilsomme salgsmetoder, tvilsom redelighet i forhold til regnskap og økonomiske forhold. Jeg synes det er fint at pressen pirker bort i «rottebolene» slik at firmaene ikke får yngle fritt. Aktørene skal såvisst ikke få stå frem som hederlige samfunnsstøtter!

Er det galt i å samle inn penger til veldedige formål så lenge mottakerne ikke klager?

Historien om «Tante Dagmar»

Tante Dagmar er dårlig til bens, så hun sender tusen kroner med sin elskverdige nabo slik at han kan gi disse til Frelsesarmeens innsamling nede i byen. Naboen beholder likegodt tusenlappen for bryderiet, han, – men stikker en hundrelapp ned i Frelsesarmeens innsamlingsgryte. Offiseren takker og gir et velsignende smil. Naboen smiler fra øre til øre, og tante Dagmar sover med ren samvittighet.

Det samme ville skjedd hvis tante Dagmar hadde sagt «ja» til en telefonselger for et veldedig formål. Telefonsalgfirmaet tar 80-90 prosent av giversummen – for bryderiet.

Hvem klager?

Den veldedige organisasjonen har fått et tilskudd på hundre kroner i sekken sin. De er fornøyde. Eierne av telefonselskapet smiler hele veien til banken, og tante Dagmar sover søtt! Ingen har gjort noe ulovlig. Det er ikke sikkert at telefonsalgselskapet er underlagt revisjonsplikt. Ved bokettersyn konsentrerer Fylkesskattekontorets revisor seg om merverdiavgift og skatt. Det er ikke forbudt å ta honorarer for utførte tjenester.

Men jeg har en ekkel mistanke.

Kan det tenkes at noen har etablert veldedige organisasjoner for å holde liv i telefonsalget? Altså to formål – ett offisielt og ett skjult? Jeg har sjekket et par organisasjoner hvor jeg har blitt ringt opp i løpet av det siste året. De har helt forskjellige formål, men forbausende like hjemmesider både utforming og innhold. Jeg er systemutvikler av yrke og leverer selv utforming og innhold til lignende sider. Mistanken styrkes ved at disse sidene ikke ser ut til å ha andre inntektskilder enn telefonsalg. Jeg vil ikke nevne navn, men oppfordrer andre til å tenke seg om.

Det er vel ingen som er så dumme at de gir veldedighet gjennom telefonselgere?

Jeg innrømmer at jeg selv har sagt ja til telefonsalg til veldedige formål. Jeg angrer. Mine donasjoner gjort meg til et evig offer for en rekke forskjellige telefonsalgfirmaer. Jeg står antakelig oppført med terningkast seks og påtegnelsen «Lettlurt». Jeg har nemlig funnet ut at  telefonnumrene på mobilen min stammer fra samme salgsselskap som jeg sa «ja» til ved følgende to anledninger for snart tyve år siden!

Første gang

Da mitt eldste barn var et par uker gammelt ble jeg «tilfeldigvis» oppringt av en telefonselger som samlet inn penger til en forening for krybbedød. Mens telefonselgeren leste opp manuset sitt, tenkte jeg på vårt lille nurk som lå og sov dypt og søtt i sengen sin.

Andre gang

Etter et par uker fikk jeg igjen en ny telefon fra en telefonselger som samlet inn penger til Foreningen for hjertesyke barn. Jeg hadde jo hørt om flere barn som var født med hjertefeil og priste meg lykkelig over at hjertet i vår lille hjerteknuser hamret i vei som det skulle!

I ettertid forstod jeg selvfølgelig at timingen med disse telefonsalgene neppe var noen tilfeldighet.

Viktigheten av godt manus

Telefonselgernes monolog er ikke tilfeldig sammensatt for anledningen. Hele budskapet er nøye formulert, og sannsynligvis finpusset etter utallige samtaler. Jeg ser for meg når det er «manusmøte» i telefonselgerfirmaet og hører latteren runge.

«High five for den altså! Dette kommer til å selge som hakka møkk! Den siste idiot er ennå ikke født!»

Det bringer tankene til Nigeria. Jeg ser for meg representanter fra det nigerianske næringslivet som sitter sammen og forfatter manus som skal mailes ut til «handelspartnere» over hele verden:

-“Dear Friend, Let me introduce myself. I am John Smith, a professional bankier in a big 5 Wall Street bank. I have an unclaimed deposit of $2,500,000,000.00 just waiting for you, my friend.”

Jeg har lest at flere nordmenn faktisk har latt seg lure – sannsynlig flere enn man aner!  I likhet med telefonsalg baserer Nigeriabrevene seg på ett godt manus og mange naive ofre. Hvis en liten prosent svarer «ja» så strømmer pengene inn. Etisk sett synes jeg begge bransjer er like forkastelige. Juridisk sett er de imidlertid på hver sin side av loven.

Jeg ønsker ikke at tante Dagmar skal slutte å donere penger til veldedige formål. Jeg vil at hun heretter skal sørge for å levere pengene selv og ikke stole på tvilsomme mellommenn.

Jeg er ikke i mot telefonsalg av varer og tjenester så lenge folk kan beskytte seg mot å bli oppringt. Telefonsalg til veldedige formål, derimot, bør tvinges inn i en system der det er mulig for givere, mottakere, myndigheter, presse å følge innsamlede midler hele veien fra giver til mottaker. De eneste som taper på en slik ordning er luringene som står som bak telefonsalgfirmaene.

😐 Er det forresten noen som egentlig liker telefonselgere?

Damen fra Redningsselskapet

Hvis du tror du kan støtte en god sak ved hjelp av telefonsalg, kan du risikere å gå på et skjær!

Mobiltelefonen ringer. Jeg er på jobb og hører med en gang at det er en telefonselger i andre enden. Det er nemlig slik at telefonselgernes datamaskiner ringer nestemann på listen før selgeren selv er klar, slik at offeret må vente noen irriterende sekunder på å bli betjent. Å legge på umiddelbart medfører bare at man blir ringt opp dagen etter.

«Det er N.N. fra Det norske Redningsselskap» sier en myndig kvinnestemme i andre enden. «Snakker jeg med Terje Bjørnstad?» fortsetter hun. Det er i denne fasen man har muligheten til å avbryte samtalen med telefonselgeren. På dette tidspunktet bruker jeg å svare «Ja» på en brysk måte og raskt tilføye:

– «Men jeg er ikke interessert!»

I dag tok jeg et øyeblikks betenkningstid fordi jeg stusset over hvem telefonselgeren hevdet at hun representerte. Hadde ikke jeg akkurat betalt årets regninger til Redningsselskapet, da? Totalmedlemskap, avgift for oppføring i Småbåtregisteret, og jammen tror jeg at jeg hadde sendt med en ekstra støttegiro på 210 kroner også!

Jeg fikk derfor bare frem «Ja» i et tonefall som ikke akkurat innbød til videre handel. Dette gav den myndige damen i den andre enden anledning til å fortsette.

– «Jeg tilbyr deg å være med å støtte Redningsselskapet med 180 kroner i måneden, så skal jeg ikke plage deg mer»

Det var faktisk det hun sa! – Ikke plage meg mer! Ordlyd og tonefall lød mer som en trussel enn et tilbud. Jeg måtte derfor spørre damen om dette hadde noe å gjøre med de regningene jeg akkurat hadde betalt til Redningsselskapet? Totalmedlemskapet? Avgift til Småbåtregisteret? I andre enden var det taust. Damen forsto ingen ting av hva dette var, og tanken streifet meg at hun selvfølgelig ringte fra et call-senter der overskuddet gikk til Redningsselskapet. Der hersker det vel for tiden en fordeling på ca. 90-10 i call-senterets favør.

«Jeg er IKKE interessert», svarte jeg høyt og tydelig. Det kom et «Eh…» fra andre siden så la jeg på. Jeg ble likevel sittende å fundere en stund. Først tenkte jeg at damen i telefonen faktisk jobbet for Redningsselskapet og hadde notert at Herr Bjørnstad hadde betalt lusne 210 kroner i støtte og dermed var kvalifisert til å bli plaget. Akkurat som hjemløse tiggere i New York: Hvis du gir de noen småmynter i forbifarten kommer de etter deg, legger armen kameratslig rundt deg og takker for sympatien. Deres egentlige formål er å plage deg litt så du fisker frem en 5-dollarseddel for å komme deg i sikkerhet!

Samme kveld er jeg på vei hjem fra en liten dorgetur. Etter å ha passert sundet mellom Ostøya og Borøya og satt kurs mot Sarbuvollen skotter jeg bort på Redningsselskapet hovedkontor ved siden av Veritas. Er det lys i kontorene, tro? Kanskje damen fra Redningsselskapet jobber overtid i kveld? Kanskje pønsker hun ut morgendagens utspekulerte salgstaktikk?

Fordi jeg liker å fiske, er jeg oftere på sjøen enn de fleste båteiere. Her i Indre Oslofjord skjer det flere uhell på sjøen hver sesong. Jeg har ved enkelte anledninger opplevd å være på fjorden når det har skjedd en ulykke og følt stor lettelse når jeg kan se at redningsapparatet, herunder Redningskøyta allerede er på plass. Jeg vet at en dag kan jeg selv havne i en nødsituasjon der mennesker havner i sjøen. Jeg vet at Redningsselskapet baserer stor del av sin virksomhet på frivillig mannskap og frivillige givere – vanlige mennesker som deg og meg. Det er også vanlige mennesker som deg og meg – våre pårørende eller noen vi kjenner, som faktisk blir reddet av Redningsselskapet. Om du er kritisk til hvilke formål du skal støtte, eller kritisk til hva pengene blir brukt til, da skal du gi din støtte til Redningsselskapet!

Det er i dette lyset jeg spør meg: Er Redningsselskapet kjent med hvilken skade useriøse telefonselgerne kan påføre dem?