Jeg har vært i Portugal med jobben.
Teambuilding. Det ga oss anledning til å snakke om det vi ikke har tid til å snakke om i arbeidstiden. En medarbeider presenterte en robot som han hadde laget på fritiden. En robot som kan se, snakke og utføre kommandoer formidlet gjennom en av de kommersielle nettjenestene jobben min leverer. Det var kult å se den lego-lignende skapningen. Synd at den ikke var opplært til å lytte. Den plapret nemlig ustanselig i munnen på sin Herre for å klage på ett eller annet.
Vi var i Lisboa.
Der fremføres det en spesiell type sang, kalt Fado. Det er en tradisjonell sangart uttrykt med intens innlevelse, lengsel, følelse, hjerte og smerte. Det finnes egne barer og scener hvor amatører fremfører Fado hver kveld. Det synges Fado i gatene. Jeg er fascinert av følelsene som uttrykkes, men grøsser når artistene ikke treffer tonene. Det hender ganske ofte, fordi følelsene har lett for å bli sterkere enn stemmen.
Vi var på bar.
«Hun jobber hele tiden».
En av mine kvinnelige kolleger ventet på en venninne fra Spania. De hadde leid en airbnb-leilighet i nærheten for helgen. Arbeidslivet i Europa er tøft, spesielt for de yngste. Det er vanskelig å få en fot innenfor. Skulle du være en av de utvalgte, kreves det mye av deg. Lange dager gjør at det blir vanskelig å finne tid og energi til aktiviteter utenom arbeidslivet, – som å holde kontakt med gamle venner. Det kan lett bli en ond sirkel.
Min datter jobber i London. Hennes lønn er som andre nyutdannede. Den dekker bare det aller nødvendigste. Et værelse i en trygg forstad, enkel mat, samt litt fritid. Den dekker hverken avdrag på Lånekassa eller større utskeielser. Den onde sirkelen er at hvis man ikke har råd eller tid til fritid, stjeler bare jobben enda mer av livet ditt.
Robotene kommer!
Det sies at neste store tekniske nyvinning er robotene. Hvis du tenker på fabrikkjobbene, så er de for lengst robotisert. Nå snakker vi om roboter som skal overta saksbehandlerne og kontoristenes jobber. Jobber som krever master, initiativ, samt evne til å jobbe selvstendig. Da vil mange av de som er innenfor arbeidslivet, ubønnhørlig ryke ut.
En taxi stanset utenfor.
Silregnet hadde tatt pause, men vannet sildret ennå langsomt og lydløst mellom brosteinene. Venninnen ankom baren med trillekoffert og et stort smil, – og hilste på alle – på hvert kinn. Stemningen var god. Den portugisiske verten satte på spansk musikk som hyllest til sine spanske gjester. Glemt var arbeidslivet.
På stragegimøtet vårt tidligere på dagen hadde lederen annonsert min sorti fra arbeidslivet. Ikke nå, men om tre årsoppgjør. Min jobb er å utvikle programvare. Det er ferskvare. Den varen som lages i dag, blir neppe brukt om tre år. Da er det nye ting på gang. Kanskje kollegene mine da blir satt til å utvikle roboter. Dingser som overtar jobbene til unge mennesker som akkurat har greidd å få en fot innenfor arbeidslivet.
Fado Vadio er en omreisende fado-sanger.
Det sies at sangarten Fado er skapt for å uttykke den sorg mange opplevde ved å miste sine kjære på sjøen. Portugal er i likhet med Norge en sjøfartsnasjon.
Når jeg bruker Google.translate, oversettes «fado vadio» til «f…… looser». Det er åpenbart feil. En god fado-sanger behandles med respekt, men blir neppe rik. Til det finnes det for mange av dem.
Neste gang jobben min kommer til Lisboa på teambuilding finner de kanskje den gamle kollegaen deres i hjørnet med Brugal Cola i glasset, klimprende på gitaren sin mens han øser ut hjerte- og smerte fra et fordums arbeidsliv.
La det være sagt! 