sykling

Med leid elsykkel i Pyreneene

Jeg liker å sykle. Ikke bare hjemme, men også når vi er i Frankrike. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne sykle hele dagen. Men det går ikke. Da ville venner og familie aldri få glede av mitt nærvær. På den annen side skulle jeg ønske at venner og familie kunne være med meg på sykkeltur. Men folk som ikke sykler regelmessig, orker neppe å tilbakelegge mer enn en håndfull kilometer før en eller annen plage melder seg.

Løsningen finnes, og den heter elsykkel, eller nærmere bestemt Haibike SDURO. Vi leide den for en dag i byens sykkelsenter, Fun Bike Center utenfor Céret. De fikser det meste med sykkel. Og så har de nye elsykler til leie, primært for at folk skal kunne teste ut hva elsykkel er og for at turister, som oss, skal få anledning til å oppleve de vakre omgivelsene fra et sykkelsete.

Haibike SDURO

Haibike SDURO

Mine sykkelturer er på mellom 30-70 km avhengig av stigning, vind og dagsform. Haibike SDURO med Yamaha elmotor på kranken yter 250 Watt / 0,34 HK og har rekkevidde på 100 kilometer. Teoretisk skulle rekkevidden på en fulladet sykkel holde fint.

Opplegget var klart. Min gode venn, Jonny, ble testfører på Haibike’n, mens jeg syklet på en vanlig tursykkel, – en hybrid med smale dekk og girutveksling for landevei. Planen var å ta en rute jeg har syklet flere ganger, forbi Vivés opp på en liten fjellrygg ved Llauro og følge veien oppover denne til Oms, videre opp til Taillet og deretter kjøre bratt nedover til Céret. Høydeforskjellen er ikke avskrekkende, bare vel 600 meter, men terrenget går opp og ned hele tiden, slik at høydeforskjellen nok oppleves større enn hva den egentlig er.

Vi syklet side om side på vei fra Saint-Jean-Pla-de-Corts mot Vivés. Allerede i de innledende bakkene begynte jeg å puste og pese og sakke akterut, men ikke mer enn at vi kunne holde følge. Vi syklet innom Vivés og satte elsykkelen opp mot klokkeveggen på den gamle 800-talls kirken for fotografering. Jeg synes ikke den moderne sykkelen harmonerte med steinveggen. En gammel DBS halvracer ville gjort seg bedre. Jeg kan liksom ikke se for meg prest og nonner på en Haibike.

På vei opp mot Llauro fortalte jeg Jonny om den fantastiske utsikten vi kom til å få se der oppe. Jeg husker jeg sa noe om at «- man kan se milevis både nordover og sydover, helt dit hvor man fornemmer havet i en blågrå dis». Men like før vi kom opp, syklet vi rett inn i en tåkesky. Vi tok oss inn på liten bar, men kunne dessverre fastslå at tåken neppe kom til å slippe taket med det første. Ingen utsikt. Bare grått.

Men rødvin og kaffe var ikke å forakte.

Yamaha motor på kranken.

Yamaha motor på kranken.

Tåken gjorde veibanen våt, og brillene dugget. På vei opp til Oms tenkte jeg at vi burde hatt lys på syklene. Ikke godt å få øye på oss langs den smale, svingete fjellveien. I de bratteste stigningene måtte jeg ta en liten stopp for å få igjen pusten. Jonny stanset solidarisk, skjønt han merket ingen ting til stigningen. Jeg uttrykte misnøye med at tempoet var litt høyt. Elsyklisten hadde nemlig forsert bakkene på høygir uten å gire ned. Motoren hadde vært så trekkvillig at Jonny ikke så noen grunn til å skifte gir.

Da vi ankom Taillet hadde vi kommet over eller forbi tåken. Vi stanset for å ta bilder. Ennå var det 58 prosent igjen av batterikapasiteten på elsykkelen. Jeg skjønte da at den oppgitte rekkvidden på 100 kilometer faktisk var reell. For like etter at vi passerte den knøttlille fjellandsbyen, bar det nedover. Elmotoren hadde gjort sin jobb med glans. Nedover var det bare å stole på bremsene. Vel 13 kilometer sammenhengende svingete nedoverbakker ned til dalen under, ventet.

På vei mot Taillet.

På vei mot Taillet.

Men først var det tid for lunsj. Denne gangen medbrakt. Jonny hadde benyttet tidlige morgentimer til å kjøpe inn deilige skiver av Serranoskinke og ferske baguetter. Det er uhyre viktig ikke bare ha med drikkeflaske(r) men også proviant når man er på tur.

Da jeg syklet tilbake for å levere elsykkelen dagen etter, innså jeg hvor kjedelig elsykkel er på flat mark. Hastigheten blokkeres på rundt 30 km/t, – selv i medvind. Da føles elsykkelen fryktelig treg. Dagen før hadde vi syklet på veier der elsykkelen virkelig kom til sin rett. På de sjarmerende smale og svingete veiene var fartsbegrensningen akkurat passe.

Et par andre ting jeg ikke liker med elsykler, er det store setet. Det er litt kjerringaktig. Jeg liker heller ikke tyngden på sykkelen. Den stjeler litt av bevegelsesfriheten og dynamikken ved syklingen.

Leier du elsykkel, anbefaler jeg et spennende veivalg med stigninger. Det finnes heldigvis mange sånne veier rundt Céret. Husk imidlertid på at stigninger tapper batteriet mer enn sletteland. Det samme gjelder nok også kraftig vind. Vi tilbakela i underkant av 40 kilometer med sykkelen og da viste batterimåleren 48 prosent. Det skulle rundt regnet holde til en dagsetappe på 75 kilometer i kupert landskap. Når du planlegger turen bør du være nøye med å studere stigningene. Av og til er det bedre å sykle en omvei for få moderat stigning i stedet for å brenne alt krutt – og batterikapasitet – på en insane stigning på 15% eller der omkring.

🙂 De du møter på vei opp der, er enten rablende gale eller proffsyklister.

Fun Bike Center (Her kan du leie elsykkel)

Haibike SDURO RC spesifikasjoner

Her kan du leie elsykler i sommer.

Her kan du leie elsykler i sommer.


Fakta:
Pris for leie: € 35 pr dag. Leien omfatter ikke hjelm, så du må enten ta med deg en hjemmefra, eller kjøpe ny.

Elsykkelen kan låses og batteriet kan tas av og lades på for eksempel et hotellrom.

Rundt Céret finnes mange fine veier egnet for sykkel: Pyreneene, Alberès-fjellene, kystbyene Argelés, Colliour, Port-Vendres. Man kan også sykle over til Spania. Det er godt tilrettelagt for sykling slik at man ikke behøver å sykle langs hovedveiene. Sykkeltraseene er ikke merket på vanlige papirkart. De er likevel mulige å finne på Google Maps. Det er trygt å sykle langs bilveiene. Sykkelsporten er høyt ansett, og bilistene er generelt hensynsfulle mot syklister.

Søndag morgen er franskmennenes sykkeldag. Da fylles veiene med syklister, som gjerne slår av en kort prat på veien. Ingen skam å si at man er fra Norge og ikke prater så veldig godt fransk. Det er vanlig at syklister hilser på hverandre når de møtes. Man hilser gjerne også på turgåere.

Kombinér gjerne sykkelturen med lunsj. Den serveres mellom 12 og 3 på ettermiddagen. Etter det, serveres ingen mat. Av egen erfaring vil jeg advare mot å drikke mye vann fra springen. Kjøp flaskevann. Ta med nødproviant.

God tur!

Fra start. 100 km rekkevidde.

Fra start. 100 km rekkevidde.

Turen starter på slettelandet.

Turen starter på slettelandet.

Fjellvei.

Fjellvei.

Ved Oms var sikten dårlig.

Ved Oms var sikten dårlig.

58% igjen av batterikapasiteten før nedstigningen.

58% igjen av batterikapasiteten før nedstigningen.

I godt driv nedover.

I godt driv nedover.

Endelig ble det lunsjpause.

Endelig ble det lunsjpause.

Idyll.

Idyll.

Hvor vi syklet.

Hvor vi syklet.

Reiserute.

Reiserute.

Tøff-tøff sykkelvei

Man tager en nedlagt jernbanestrekning, og vips! Så har man en sykkelvei. 

I månedsskiftet til november tok jeg disse bildene på sykkeltur oppover nederste del av Tech-dalen. Mellom landsbyene Céret og Amelie-les-Bains ved Pyrenéene er det mulig å sykle på nedlagte jernbanespor som er omgjort til gang- og sykkelvei. Du sykler som et tog. Det finnes nemlig få muligheter til å hoppe av mellom «stasjonene». I så fall må du bære sykkelen din gjennom skogen.

Landskapet er en dal med ganske kupert terreng, men det er ikke noe problem. Den gamle jernbanetraseen er tilrettelagt for at toget skal gå uten unødvendige svinger og bakker. Du kommer med andre ord fort frem. Det vil si, jeg likte ikke betongdekket så veldig godt. Det gir en del vertikale humpe-dumpe bevegelser som gjør at man tvinges til å ta det rolig.

På andre siden av Amelie-les-Bains kommer man til et off-road grusdekke. Slik er dessverre mange av de merkede sykkelløypene i området. De egner seg ikke for smale sykkelhjul. Da går det bedre på veien. Tilbake, nedover dalen, fulgte jeg derfor hovedveien og suste uanstrengt i hastigheter mellom 42-44 km/t forbi de automatiske fartsmålerne.

🙂  Kjekt å kunne ta toget, men av og til vil jeg kjøre selv.

Sykle til Laroque-des-Albères

I serien «gammel mann sykler hvor han vil» er turen gått til Albères-fjellene. Det vil si, ikke oppe i selve fjellpartiet, men langs kanten av fjellene, der landsbyene ligger tett i tett.

la-rocha-5

Søndag morgen i Frankrike er tiden hvor syklistene erobrer veiene. Overalt hvor jeg sykler, ser jeg andre, glade syklister. Noen virker mer opptatt av å skravle enn å sykle. På sykkelstier over vinmarkene utveksles et «bonjour» i det man møtes, akkurat som nordmennenes «hei» når man møtes på skogsturer. Formålet med franskmenns sykkelturer er ofte lunsj. Jeg passeres av en lokal Vespa-klubb på vei til kysten, sannsynligvis for en bedre lunsj. Nypussede doninger knatrer langs idylliske landeveier. Jeg får blårøyken i neseborene.

Herlig!

Albères-fjellene strekker seg fra Middelhavskysten mellom Frankrike og Spania noen få mil inn i landet mot Pyrenéene. Her nede bor folk i landsbyer. De ligger tett i tett. Så snart du har forlatt én landsby, er du i den neste. Fra Le Boulou syklet jeg til Montesquieu-des-Albères, opp gjennom gamlebyen, mot kysten gjennom Villelongue-Dels-Monts til Laroque-des-Albères, deretter gjennom Saint-Génis-des-Fontaines tilbake til Le Boulou og etter hvert til min egen landsby, Céret. Det er små høydeforskjeller på denne ruten, så den er lett å sykle på en fin søndags morgen. I dette landskapet skal man ikke bevege seg særlig høyt opp, for å få storslagen utsikt mot fjellene og Middelhavet. Det øverste bildet viser utsikt fra Laroque mot Argeles-sur-mer. Når vinteren kommer, er det mye lunere under Albères-fjellene enn helt ute ved kysten.

Gamlebyen i Laroque-des-Albères er bygget rundt en bratt kolle, nærmest en klippe, – et landskap som er naturlig formet som et fort. Men gamlebyen er ikke noe museum. Her bor det moderne familier. Husene er velholdte. Bilene står parkert nedenfor, fordi gatene ikke er utformet for biltrafikk. De egner seg ikke for sykling, heller. Men så er ikke avstandene særlig store.

Her er noen bilder fra søndagens sykkeltur.

🙂 Det er 26. oktober og noen-og-tyve grader.

villages-1
Landsbyene ligger tett som hagl. Utsikt fra Montesquieu-des-Albères mot Banyuls-dels-Aspres.

villages-3
Den vakre kirken i Montesquieu-des-Albères en søndag sent i oktober.

la-rocha-3b
På toppen av Laroque kunne man beskytte byen mot spanske inntrengere.

la-rocha-4c
Og helt på toppen, – det katalanske flagget.

la-rocha-7
Gate oppkalt etter Canigou-fjellet som er synlig i hele Pyrenées-Orientales.

la-rocha-6
Denne gaten i gamlebyen er ingen museumsgate. Her bor det moderne familier på begge sider.

la-rocha-1
Kirkebakken i Laroque.

la-rocha-9
Vel nede på sletten smakte jeg på medbrakte saftige mandariner. Albères-fjellene i bakgrunnen.

la-rocha-11
Det sies at denne veien med sine platan-trær er plantet av romerne. En perfekt sykkelløype!

Sykle til Llauro i agurktiden

DSC01931

Det er ferie. Det er agurktid. Det er formiddag. Ungdommene i huset sover ennå. Frokosten er inntatt. Ferske bakervarer og kaffe. Jeg har aldri vært i Llauro før. Det akter jeg å gjøre noe med! Jeg fyller vannflaske, setter på meg sykkelhjelmen, tar farvel med min kjære og drar ut i den store ukjente verden på min kjære sykkel.

Jeg føler meg som en 15-åring.

Hvor i huleste ligger Llauro hen? Det spiller ikke så stor rolle for denne historien. Det viktigste for meg er at byen finnes, og at jeg ikke ha vært der før. Jeg skal utforske noe. Jeg har et mål for de neste par timene. Noe som får tankene mine vekk fra alt annet. Når man bor litt tett i agurktiden er det godt å bevilge seg litt egentid.

Å sykle på lite trafikkerte landeveier i Frankrike er som en drøm. Alle bilister er hensynsfulle mot syklister. I stigningene må jeg vinke bilene forbi. Når jeg sykler på ukjente veier tar jeg det litt roligere enn ellers. Jeg må holde et tempo jeg kan leve med lenge, for jeg vet ikke hvor langt det er til målet. Jeg aner ikke hva jeg møter rundt neste sving og neste bakketopp. Underveis hviler jeg øynene på et fantastisk landskap.

Like ovenfor landsbyen Saint-Jean-Pla-de-Corts stikker jeg innom knøttelandsbyen Vivès for å ta bilder av kirken som er fra 700-tallet. Det er vakkert der, men ingen folk ute. Jeg føler meg som en landstryker som har kommet inn i et alt for fint slott. Deilig å komme ut på veien igjen.

Målet nås nesten for raskt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid. I landsbyen Llauro bor det bare 320 innbyggere. Velstelte eiendommer og friserte veikanter vitner om velstand. Jeg har utsikt til begge sider,  sørover og nordover så langt øyet rekker. Helt til det grønne landskapet går over i en gråblå dis der Middelhavet begynner. Jeg tar en god pause. Tenk om man kunne levd av utsikt!

Jeg tar den litt bredere veien nedover mot Céret. Jeg blir passert av et par Harley Davidson-karer. Også de på tur. Putretur. På en rett strekning møter jeg en strøken, rød MGB med toppen nede. Bak rattet sitter en enslig blond dame i ubestemmelig alder, med solbriller og Greta Garbo skaut. Jeg følger bilen med kulerunde øyne, som en 15-åring. På støtfangeren bak var det strappet fast to antikke kofferter. Belgiske kjennetegn. Alt var som hentet fra 1962.

På veien nedover kommer jeg opp i bilfart. Jeg holder samme fart som Audien foran meg. Jeg må bruke hele kjørefeltet i svingene. Litt skummelt å tenke på om jeg skulle få punktering på ett av de tynne dekkene, eller noe skulle komme i veien. Jeg greier likevel ikke å la være å smile.

🙂 Dette er livet i agurktiden!

DSC01916
I enden av denne gaten ligger en kirke fra 700-tallet.

 

DSC01913
Mens vi er i det sakrale hjørnet tar jeg med dette gravstedet langs veien, som minner meg om at vi trafikanter ikke er udødelige.

 

DSC01917
Stemningsbilde på veien mot Llauro.

 

DSC01919
Hvilken utsikt! Sydover mot Middelhavet ved Argelès. Klikk for større bilde.

 

DSC01922
Av en eller annen grunn følte jeg meg velkommen til denne lille landsbyen 🙂

 

DSC01926
Down-town Llauro.

 

DSC01924
En hvil i skyggen fra et stort tre. Her tror jeg vi ser nesten helt til Perpignan. Klikk for større bilde.

 

DSC01933
Siste stemningsbilde før nedstigningen.

 

Kunsten å trakassere

Mange konflikter i trafikken oppstår fordi det finnes notoriske bråkmakere som trakasserer andre trafikanter. Ofrene er voksne menn i små biler og syklister.

rage1I sommer har mediene viet mye oppmerksomhet til syklister med hjelmkamera. Først publiserte Dagbladet.no videoen over en syklist som ble trakassert på vei nedover Kirkeveien. Deretter viste Dagsrevyen et innslag om sykkelkrigen på norske veier, der vi ser en syklist som tvinges over ende og faktisk blir drapstruet av en bilist.

Jeg har lenge vært ivrig tilskuer av YouTube-videoer som viser trafikkepisoder sett fra norske transportsyklisters hjelmkameraer. De fleste videoene viser dårlig samhandling mellom trafikanter, klønete kjøring, trafikkfarlige episoder, tuting og kjefting. Det er stor underholdning når du ikke selv er aktiv i situasjonen.

De som legger ut sykkelvideoer på YouTube skal imidlertid ha ros, – ikke bare for at de lager god underholdning. De bidrar til å spre viktig kunnskap, som for eksempel:

  • Peke på steder hvor det skulle ha vært bedre tilrettelagt for sykling.
  • Peke på sykkelfeller, steder og situasjoner syklister må passe seg for.
  • Forklare andre trafikanter hvorfor syklister velger å sykle som de gjør.
  • Vise hvor skremmende det føles fra sykkelsetet når bilister er uoppmerksomme eller gjør feil.
  • Formidle sykkellivets glede og frihet – og berusende vindsus i hjelmen.

Det som virkelig skaper underholdning, er når vi får se krigsscener med tuting og kjefting. Her mener jeg vi må kalle en spade for en spade: Tuting og kjefting i trafikken handler om simpel trakassering – ikke noe annet. Som regel er trakassøren en bilist, men i noen videoer er det syklisten som trakasserer bilisten, – men da i mildeste form, da trakassøren jo filmer seg selv og har anledning til å redigere filmen i ettertid.

Det forekommer mye trakassering mellom bilister også. Når jeg sitter bak rattet i en ny familiebil av tysk premium-merke, opplever jeg aldri trakassering. Situasjonen forandrer seg imidlertid merkbart når jeg velger å kjøre en liten konebil eller ungdomsbil.

Jeg er veldig følsom for trakassering. Jeg merker det med én gang, både i trafikken og andre steder. Jeg gjør alt jeg kan for å unngå situasjoner hvor jeg kan bli trakassert. Likevel hender det, og det oppleves ille – enten jeg kjører liten bil, eller sykler. Som regel blir jeg så perpleks at jeg ikke finner ord før flere timer etterpå.

Typisk trakassering mellom bilister:

  • Legge seg helt i rumpa på bilen foran og nærmest prøve å valse over forankjørende, som ikke kan kjøre fortere på grunn av annen trafikk. Trakassøren har ikke til hensikt å kjøre forbi.
  • På vei inn i rundkjøringer gir han uventet på gass for deretter å øse ut aggresjon over medbilisten som allerede hadde snuten inne i rundkjøringen.
  • Kjøre forbi og presse seg inn, tilsynelatende uten oversikt og plan over trafikkbildet fremover i veien.
  • Greier den lille bilen å smette inn foran ham, skal han få vite hvor David kjøpte øl!
  • Vise aggresjon når den lille bilen ligger i venstre felt. Det hjelper ikke at feltvalget skyldes at bilen skal svinge venstre i neste kryss.
  • Bruke horn over minste nøling i kryss.

Jeg har som regel ikke annet å sysle med når jeg kjører bil enn å overvåke trafikken. I tett trafikk oppdager jeg lett trakassører – selv om det ikke er meg de plager. Jeg liker å følge dem over lengere tid. Det hender at jeg må «elge» meg litt frem i trafikken selv, for å se hvordan trakassørene fortsetter å plukke ut sine ofre. Hvis jeg kjører samme strekning, til samme tid, over flere dager, finner jeg ofte igjen samme trakassør i trafikkbildet. Det er slike observasjoner jeg bygger på når jeg hevder det finnes notoriske trakassører i trafikken.

Hvem blir trakassert?

En voksen, mann i størrelse XL bak rattet på en eldre småbil trigger lysten hos trakassørene. En voksen mann på en spinkel sykkel gir samme effekt. Har syklisten tettsittende, fargerike sykkelklær på seg, er han mer synlig. I dagens velstands-Norge domineres ikke trafikkbildet av voksne menn i små, eldre biler. Det finnes langt flere syklister!

Syklister er lettere å trakassere enn bilister, fordi de er lettere å komme tett innpå. Man kan presse seg opp på siden av dem uten å risikere skade på egen bil.

Trakassøren, som selv er mann, foretrekker menn som er fysisk sterkere enn ham selv, men som kjører en doning som er vesentlig spinklere og langsommere enn sin egen bruktbil.

Hvem trakasserer?

Psykologer har nylig uttalt at «sykkelkrigen» holdes i live av karer med dårlig sexliv og undertrykt homoseksualitet. Det er lett å trekke slike slutninger. Det er sikkert flere enn meg som opplevde å bli plaget av en eldre gutt på skolen, for senere å finne ut at plageånden valgte å bli damefrisør! Men jeg tror psykologene tar feil. I 2013 behøver da vel ingen å undertrykke sin legning i Norge?

Jeg tror vi må se oss selv som en del av dyreriket, for eksempel som hannhunder. Jeg har observert at enkelte hannhunder i nabolaget har blitt utagerende ovenfor andre hannhunder. De trakasserer ikke hannhunder som er større og tisser høyere enn dem selv! Den utagerende hunden velger voksne hunder som han vet han kan kue uten fare for represalier. Den underliggende årsaken til at hunder blir utagerende, skyldes uklar rangordning, utrygghet og uro i forhold til sin egen flokk og leder.

Dermed kan man vel trygt si at trakassører er et case for psykologer?

Kameraer forebygger trakassering

I følge sykkelvideoene på YouTube er det få som blir så mye trakassert som transportsyklister. Det tror jeg er en av flere grunner til at flere velger å bruke hjelmkamera.

Jeg håper mediedekningen omkring hjelmkameraer bidrar til å gjøre trakassører oppmerksomme på at det kan være uklokt å la aggresjonen gå ut over første og beste mannlige syklist.

Som konfliktsky, helårs kontorsyklist – uten lycra og hjelmkamera – setter jeg pris på at transportsyklister med hjelmkamera fortsetter å sette fokus på syklistenes problemer og henge ut de verste trakassørene på YouTube. Jeg føler på samme måte som fire-åringen i Alf Prøysens, for anledningen lett omskrevne vise, «Romjulsdrøm» der han blir trakassert mens han går julebukk:

– da sku en hatt en bror i femte klasse
som rødde væg så folk fekk sykle i fred 🙂

Sykling i avisenes kommentarspalter

Hver gang avisene lager en reportasje om sykling, koker kommentarspaltene i Facebook over. Gjennomgangstemaet synes å være: Syklister ut av veibanen! Bør syklistenes rett til å sykle i veien revurderes?

Syklister i sitt rette element?

Når en avis ønsker litt action i kommentarspaltene legger de ut en tabloid reportasje om sykling. Sist leste artikkel var i tb.no som formidler følgende fornuftige advarsel fra Vestfold Politidistrikt:

Vis hensyn!

Advarselen var ment til både bilister og syklister. Få minutter etter begynner hylekoret i kommentarspaltene. Hvis temaet i en avisartikkel inneholder ordet «sykling», kan jeg love at følgende kommentar dukker opp:

«Syklistene må ut av veibanen!»

Hvorfor det er så få syklister som tar til motmæle? Kjære medsyklister: Hvis majoriteten av de som kommenterer i avisenes Facebook-spalter får viljen sin, må vi belage oss på å trille syklene våre på fortauet!

Nå vil nok mange ryste på hodene av innholdet i avisenes kommentarspalte, men det er hevet over en hver tvil at Ola og Kari Nordmann har sterke meninger om syklister i veibanen.

Hvorfor velger syklistene av og til å sykle i veibanen?

Sykling i veibanen er tillatt, så fremt det ikke dreier seg om motorvei eller vei som er skiltet med forbudsskiltet «Forbudt for syklende». Dette er fakta. En syklist kan faktisk selv velge hva som er mest hensiktsmessig. Veibane, sykkelfelt, gang- og sykkelsti eller fortau. Se denne morsomme opplysningsfilmen fra Trygg Trafikk.

Ofte faller syklistenes valg på veibanen. Dette valget er meget saklig formulert av Morten How Lode, som er en profilert transportsyklist i Oslo. Hvorfor jeg ikke sykler på sykkelsti

Å sykle i veibanen er faktisk en rett alle har. Påstanden «Syklister ut av veibanen!» er derfor like usaklig som å si: «Avstå fra forkjørsretten din!» Har du en «rett» i trafikken kan du velge om du vil bruke den eller ikke. Valget er ditt. Andre trafikanter kan ikke ta valget fra deg.

I går syklet jeg vestover i Markalleen på nedre Stabekk. Gatefeiingen er utført. Veibane og fortau er rene og fine, men i sykkelfeltet ligger det fremdeles mye løs grus! Jeg er glad jeg kunne velge veibanen. For to uker siden kælva jeg under oppbremsing på grus…

Et reelt diskusjonsemne

Jeg synes tiden er inne til å ta en diskusjon om syklistenes rett til å sykle på veien skal beholdes. Rent konkret bør det være mulig å forestille seg et forslag til en ny trafikkregel som forbyr sykling i veibane når det er tilrettelagt for sykling i eget felt eller gang- og sykkelsti. Hvis mange mennesker står frem og hevder at sykling i veibanen er et stort problem, vil politikerne komme på banen. Kanskje et slikt sykkelforbud etter hvert dukker opp på Samferdselsdepartementets bord?

Selv om jeg er sikker på at retten til å sykle i veibanen ikke kommer til å bli endret med det første, ønsker jeg at diskusjonen om syklisters rett til å sykle i veibanen ble løftet opp og ført i saklige diskusjonsfora – og da mener jeg ikke avisenes Facebook-spalter! En reell diskusjon der fordeler og ulemper ble grundig drøftet. Jeg er sikker på at dette ville blitt en engasjerende samfunnsdebatt. Stikkord vil være: Helse, miljø, sikkerhet, trivsel og livskvalitet, privatbilisme og kollektivtilbud, utbygging og vedlikehold av sykkelveinettet, for å nevne noe. Dette er i høyeste grad politikk! Er det noen politikere som våger å ta ballen?

Hvem er det som skriver i avisenes kommentarspalter?

Jeg liker konseptet på en interaktiv avis der leserne kan gi tilbakemeldinger, supplere informasjonsbildet, uttrykke meninger, stille spørsmål til andre lesere eller redaksjonen, og således kunne få innflytelse på hvordan avisen dekker denne og lignende saker.

Situasjonen er dessverre slik at kommentarfeltene domineres av usaklige og asosiale innlegg, kommentarer om andre debattanters utseende, eller innlegg som er overdrevent uvennlige, arrogante og belærende. Forsøk på å poste innlegg som begynner med «Idiot» burde automatisk bli avvist!

Jeg tror det finnes folk som tråler nettavisene etter saker og personer de kan angripe. Åpner man Facebook-profilen til de som poster de mest hatske innleggene, ser man at de ofte stammer fra personer som har få venner, bor landlig og tilbringer mesteparten av tiden sin hjemme. Flere innlegg stammer fra fiktive profiler, til tross for at moderatorene forsøker å avvise slike innlegg.

Dessverre ser det ut som om temaet «sykling» er ett av flere, svært folkelige temaer som virker som en magnet på denne gruppen debattanter. Når bråkebøttene raljerer i diskusjonsforumet uteblir selvfølgelig de saklige innleggene.

– Sier jeg, som har fått den tvilsomme tittelen «Toppkommentator» på avisenes diskusjonssider… 😀

Da kan det være det samme!

Det handler om å leve sunt, eller rettere sagt: Kampen om å forsøke å leve sunt. Det er en kamp jeg tror vi alle sliter med. Problemet er at mange setter seg håpløst høye mål. Det er det lille du gjør hver dag som teller! Faktisk hver eneste dag så lenge du lever.

dogsandwine

Når målene settes utenfor praktisk rekkevidde, ender det med at man fortsetter med å trene kun når man har lyst. Og har man ikke lyst, er man inaktiv. Jeg har lest at inaktivitet er like farlig som å røyke. Satt litt på spissen så blir det slik:

Kan jeg ikke gå ned 8 kilo på to uker, sier du? Kommer jeg ikke i form til å løpe Marathon til våren? Ja, da kan det være det samme!

Min innfallsvinkel til sunn livstil handler ikke om å gå ned 8 kilo eller løpe Marathon. I mitt tilfelle handler det om å få bukt med arvelige, unormalt høye kolesterolverdier og høyt blodtrykk.

Man skal ikke lese mange livsstilartikler før man forstår at høyt kolesterol og høyt blodtrykk er forbundet med negative personlige egenskaper som fedme, grådighet, lettsindighet, latskap, arroganse, selvgodhet og dumhet. Alle vet at konsekvensene er en tidlig og dels selvforskyldt død på grunn av infarkt, slag eller blodpropp. Arv nevnes ikke like ofte i livsstil-sammenheng.

Min far og farfar døde begge mens de ennå var unge menn. Takket være dagens medisiner har jeg nå overlevd dem med god margin! Med denne bakgrunnen er jeg tvunget til følge en sunn livsstil, samtidig som jeg hater både selvpining og askese. Jeg elsker god mat og har aldri hatt lyst til å løpe Marathon. Det handler om livsstil – kosthold, mosjon og rødvin.

Kosthold

Jeg har hørt en kostholdsekspert si følgende:

Det er ikke det du spiser i mellom jul og nyttår som gjør at du legger på deg. Det er det du spiser fra nyttår til jul.

God mat og drikke hver dag er direkte knyttet til høy livskvalitet. Det er ikke bare selve maten, men måltidene og samværet med familie og venner. For meg blir det bare viktigere og viktigere. Jeg forsyner meg godt av fatene, men passer på å leve etter følgende kostholdsregel som jeg har snappet opp fra Dr. Barry Sears, kjent for sin Sonediett:

Du bør spise 3 måltider og 2 snacks pr. dag. Hvert måltid skal bestå av en neve proteiner, en neve karbohydrater og en «dæsj» med fett. Selv om formuleringen er litt uappetittelig, så er regelen veldig nyttig for meg.

For det første inneholder den et veldig godt mengdemål. «En neve» fungerer like godt over alt og når som helst. Det kreves ingen nøye utregning. Jeg tillater meg en ekstra stor neve hvis jeg er sulten, men jeg vet godt når jeg forsyner meg med mer enn én neve.

Regelen påvirker meg til å tenke gjennom hva jeg spiser. Hva som er protein, karbohydrater og fett er veldig enkelt. Smaken av «syndig» fett er viktig for at man skal få følelsen av å ha spist et fullverdig måltid.

Snacks tolker jeg som frukt, eller knekkebrød med gulost og seranoskinke. Snacks fyller inn mellom måltidene og har som oppgave å sørge for jevnt blodsukker.

Selv om dette ikke er en diett som medfører at kiloene renner bort umiddelbart, så vil den sørge for nokså korrekt matinntak 360 dager i året.

Mosjon

Jeg vil gjerne understreke at alle treningstiltak er viktige, men i likhet med kosthold, er det de daglige tiltakene som teller mest. Daglige (regelmessige) tiltak må være slik at de ikke kan velges bort uten at man er sengeliggende med feber eller brukket ben. For meg er daglige mosjonstiltak knyttet til sykling og hundelufting.

Jeg sykler til jobben. Begynner jeg å velge bort syklingen på grunn av dårlig vær, er jeg redd for at terskelen for å sykle stadig senkes. Dessuten, når man sykler sjeldnere, blir det hardere å tråkke. Det merker jeg godt mandager etter en bedagelig helg. Jeg har ikke lang vei til jobben. Likevel passer jeg på å «gi på» for å få høy puls – spesielt når jeg er på vei hjem. Syklingen er mitt helsebarometer som jeg tror vil melde i fra tidlig om eventuelle snikende kardiale symptomer. Og skulle «pumpa» stanse mens jeg sitter på sykkelen, kommer hjelpen raskere enn om jeg hadde vært hjemme eller på kontoret.

Hver dag lufter jeg familiens to strihårete hann-dachser, en på tolv år og en på tre – populært kalt «guttene». Er jo litt morsomt også. En middelaldrende mann med en lett militant gange kommanderer de kortbente hundene sine: «Kom an, gutter!» Guttene er nemlig usedvanlig disiplinerte. Det er full oppstilling i entreen før vi går, og pote-inspeksjon når vi kommer hjem. De vet at hver tur er på minimum en klokketime, ofte en halvtime lengere. Vi rekker over et stort område på den tiden og kan observeres over store deler av Oslo Vest og bygdene vestenfor.

Gange er etter min mening en god form for mosjon.  Med hunder skjer tempoet litt på hundenes premisser, men vi har flere korte partier hvor vi kan løpe, særlig opp bratte kneiker. Mens jeg vandrer kan jeg filosofere, meditere, eller løse jobbrelaterte problemer. Jeg tror mosjonsgange er sunt for sjelen også. Jeg får ikke høy puls, men jeg merker godt at jeg har brukt kroppen. Hvis jeg en sjelden gang er forhindret fra å gå turen med guttene, føler jeg meg utilpass i hele kroppen og kan vel kanskje rett og slett bli litt slem og grinete. Jeg antar at de som jogger regelmessig har det på samme måte.

Rødvin

Dersom man skal mosjonere hver dag, uansett vær, uansett absolutt alt, så må man ha en belønning! Belønningen min er ett glass rødvin. Men «nøkkelen» til dette glasset er å ha gått en tur på minimum en time. Over flere år har det blitt slik at det føles galt å drikke rødvin uten først å ha gått tur!

Guttene får selvfølgelig også en godbit når vi har kommet i hus.

Mosjon på hverdagsbasis kan være mange ting. Hvis du ikke kan sykle til jobben foreslår jeg å bruke en holdeplass som ligger et ekstra kvarters gange unna, eller parkere et kvarter unna dit du egentlig skal. Kanskje bilen står tryggere der, og du tvinger deg til litt ekstra mosjon. Men for at slikt skal kunne inngå som del av din livsstil må du tvinge deg til å gjøre det hver dag – uansett hvilken form du er i, eller hva slags vær det er ute!

«Hva sa du? Et kvarter er ikke noe for deg? Hva skulle du, sa du? Birkebeiner’n? Sykle Trondheim Oslo? Sentrumsløpet? OK, du rekker ikke å trene i kveld, nei. Du får vente til det blir litt varmere i været, og du får mindre å gjøre på jobben, og ingen andre aktiviteter på kvelden! Jeg skjønner det. Eller så kan det jo være det samme! … NOT!»

dogsinsnow2Apropos sunn livsstil med kosthold og mosjon. Nevnte jeg at regelmessig og moderat inntak av rødvin faktisk havner på listen over sunne, livsforlengende tiltak?

La det være sagt!

Frihet med billigsykkel!

Når sykkelen koster like mye som en liten bruktbil kan du ikke bare sette den fra deg hvor som helst uten at det bekymrer deg. Med billigsykkel, derimot, er du fri som fuglen!

Her om dagen var jeg hos tannlegen. Da jeg skulle parkere sykkelen oppdaget jeg at jeg manglet sykkellås. Med sykkellåsen hjemme i garasjen og tannlegetime om 5 minutter var det ikke annet å gjøre enn å sette fra meg sykkelen ulåst. Jeg forsøkte å gjemme den innerst mot veggen, innenfor et par andre sykler på det lille sykkelstativet.

Full nedboring av tann nummer 5, avstøpning til ny krone og montering av midlertidig krone tar faktisk en hel klokketime i tannlegestolen. Lukten av svidd bensubstans borer seg tidvis gjennom nesen!

Mens jeg lå i tannlegestolen kunne jeg prise meg lykkelig for at jeg ikke eier noen kostbar sykkel. Min sykkel er en simpel billigsykkel, kjøpt brukt. Jeg betalte faktisk ikke mer for sykkelen enn jeg betalte for de nye, fine sykkelhanskene mine! De lå heldigvis trygt inne på venterommet.

I mitt voksne liv har jeg kjøpt to flunkende nye sykler, og begge har dessverre blitt stjålet etter kort tid! Jo dyrere sykkel, jo mer oppfinnsomme ser det ut til at sykkeltyvene blir!

Selv om det begynner å bli en del år siden, husker jeg min siste, nye sykkel som om det var i går! Jeg var stolt som en hanekylling hver gang jeg dro avgårde, eller svingte opp foran blokken der vi bodde den gangen.

Det var vanskelig å skjule lykkefølelsen. Jeg fikk et fjollete smil i ansiktet hver gang jeg satte meg på den nye, fine statussykkelen min og kjente hvor godt samspillet mellom «Man and Machine» fungerte. Men fliret ble raskt tørket bort.

Jeg hadde ikke eid den nye sykkelen mer enn et par uker før den ble stjålet. Tyveriet var skremmende kløktig og profesjonelt utført. Det uhyggelige med tyveriet var at jeg følte at tyven må ha hatt mulighet til observere meg og mitt fjollete lykkesmil på nært hold og kartlagt mine daglige vaner. Sykkelen var godt forsikret, men jeg har aldri våget å kjøpe ny sykkel igjen. Ingen vits i å eie en sykkel man må låse fast til sengestolpen om natten!

Etter endt tannlegetime sto sykkelen min heldigvis på samme sted – fremdeles ulåst. Ingen hydrauliske skivebremser. Ingen dempergaffel. Ukul rødfarge. Ukult merke. Made in Taiwan. Totalt uinteressant for alle andre, men «priceless» for en som nettopp har kommet seg ut av tannlegestolen med innbilt elefantsyke etter lokalbedøvelsen. «Elefantmannen» var glad for å slippe å måtte ta bussen!

Hvorfor er det slik at man i 2012 må ty til kilovis med uhåndterlige stållenker for å sikre en liten sykkel? Dette er jo et sikringskonsept som stammer fra middelalderen! Neste års snobbesykler burde bli levert med en trådløs nøkkel som ga fra seg et diskret «Bip-bip» når man trykket på den – slik at sykkelen kunne stå trygt utenfor døren i selskap med låste Audi’er og BMW’er!

Nå studerer jeg Finn.no for å finne enda en billigsykkel. Med én billigsykkel på veien og én billigsykkel i bakhånd kan jeg virkelig sette fra meg sykkelen min hvor jeg vil, når jeg vil – og fortsette mine ærend fri som fuglen!

– MEN DE NYE, VARME OG FINE SYKKELHANSKENE MINE SKAL INGEN FÅ STJELE FRA MEG!

En ganske alminnelig syklist

Er det jeg som er blitt gammel når lurer på hvor det er blitt av syklister med sykkelklyper, sykkelveske og handleposer på styret?

Husker du da du var 15? Sykkelen tok deg dit du skulle, – til skolen, til vennene dine, til badestranden, til butikken på hjørnet, til fotballtreningen, til musikkøvelsen – hverdag og fest. Og du var slett ikke alene på veien. De fleste ungdommene i nabolaget var også ute med syklene sine, slik at dere kunne slå følge å prate på veien.  Avstander på 12-13 km var innenfor sykkelrekkevidde.

Nå er du voksen. Du har bil som dekker alle dine daglige transportbehov. Sykkelen? – Joda, den brukes dann og vann.

– «Det hender jeg tar meg en treningstur på kvelden, vet du!»

For folk flest er sykkelen endret fra «transportmiddel» til «treningsapparat». De som sykler til og fra jobb er heldige fordi de kan bruke sykkelen både som treningsapparat og transportmiddel!

Selv tilhører jeg den lille gruppen som bare bruker sykkelen som transportmiddel – altså ikke som treningsapparat. Det gjelder å ta seg fra A til B på sykkel kjapt og effektivt med så lite kraftanstrengelse som mulig.

Jeg er en middelaldrende, gråhåret herre som sykler som om jeg fremdeles skulle være 15 – året rundt. Og jeg er slett ikke alene der jeg sykler på sykkelveien mellom Lysaker og Oslo sentrum. Morgen og ettermiddag omdannes nemlig sykkelveien til å bli byens største spinning hall!  Det føles som om jeg er midt i et treningsstudio. Men jeg skal jo ikke trene – jeg er på vei mellom hjemmet og kontoret!

Jeg ser meg rundt og lurer på hvor det er blitt av de alminnelige syklistene? De som sykler med kurv eller handleposer på styret, sykkelveske på siden, i vanlige bukser med sykkelklype på høyre legg. Hvor er dere? I København kan man se dem over alt i rushtiden. Det samme i Kina – men det er kanskje ikke sammenligningsbart da mange kinesere sikkert ville ha kjørt bil hvis de hadde råd og mulighet til å kjøpe egne biler.

Den alminnelige syklist er ingen prektig «Übermensch» som spiser havregrøt kl. 05.30 og hopper i trikot, gir sin fortryllende kone et kyss før han sykler 1,5 mil til jobben, tar en rask dusj og jobber resten av dagen som forretningsadvokat eller børsmegler på Aker Brygge. Den alminnelige syklist er rett og slett et helt alminnelig menneske med furer i ansiktet og morgenhoste. Mange av dem sykler ukorrekt – ofte med for kort avstand mellom sete og pedaler, bruker feil gir og er gjerne litt ukonsentrerte i trafikken. Hverdagssyklisten kler seg i alminnelige klær og skotøy – som egner seg for sesongens regn, sol og sølevann – men er ikke matchende og slettes ikke moteriktig. De sykler på velbrukte sykler som gir fra seg små klynk når de blir pint i bakkene. Hvorfor er det ikke flere slike mennesker på vei til jobben?

Det finnes dessverre mange grunner for ikke å sykle til jobben som for eksempel:

(pust inn)

Det er for langt, for mange bakker, mangler dusjmulighet på jobben, må levere barn i barnehagen, skal handle på veien, trenger bil i jobben, har parkeringsplass på jobben, liker å kjøre bil, har ikke syklet på mange år, har vondt i ryggen, våger ikke å sykle i trafikken, har ikke tid, har punktert, dårlig vær, er i dårlig form, vil ikke ødelegge treningsopplegget mitt, sykler allerede nok som jeg gjør…

(pust ut)

Det finnes sikkert over tusen grunner til å velge annet transportmiddel enn sykkel. Alle har selvfølgelig ikke mulighet til å sykle til jobben, men jeg påstår at mange flere alminnelige syklister kunne ha syklet og hatt stor glede av det. Frihetsfølelsen er enorm, lårmuskulaturen styrkes og man skal ikke se bort i fra at sykling på sikt også kan ha god innvirkning for sinnet!

Etter St .Hans har det kommet flere alminnelige syklister ut på veien. Det synes jeg er veldig hyggelig, – ja så hyggelig at jeg har lyst til å sykle opp på siden, legge hånden på skuldra å si – «Så hyggelig at du også tok sykkelen i dag, da!» – men jeg er redd for at det ikke blir flere alminnelige syklister av den grunn…

Kjære du som var ute og syklet da du var 15! Kan ikke du også være med å sykle til jobben i morgen, da?