sykle

Tøff-tøff sykkelvei

Man tager en nedlagt jernbanestrekning, og vips! Så har man en sykkelvei. 

I månedsskiftet til november tok jeg disse bildene på sykkeltur oppover nederste del av Tech-dalen. Mellom landsbyene Céret og Amelie-les-Bains ved Pyrenéene er det mulig å sykle på nedlagte jernbanespor som er omgjort til gang- og sykkelvei. Du sykler som et tog. Det finnes nemlig få muligheter til å hoppe av mellom «stasjonene». I så fall må du bære sykkelen din gjennom skogen.

Landskapet er en dal med ganske kupert terreng, men det er ikke noe problem. Den gamle jernbanetraseen er tilrettelagt for at toget skal gå uten unødvendige svinger og bakker. Du kommer med andre ord fort frem. Det vil si, jeg likte ikke betongdekket så veldig godt. Det gir en del vertikale humpe-dumpe bevegelser som gjør at man tvinges til å ta det rolig.

På andre siden av Amelie-les-Bains kommer man til et off-road grusdekke. Slik er dessverre mange av de merkede sykkelløypene i området. De egner seg ikke for smale sykkelhjul. Da går det bedre på veien. Tilbake, nedover dalen, fulgte jeg derfor hovedveien og suste uanstrengt i hastigheter mellom 42-44 km/t forbi de automatiske fartsmålerne.

🙂  Kjekt å kunne ta toget, men av og til vil jeg kjøre selv.

Reklame

Perthus – byen med en fransk og en spansk side

Langs hovedgaten tilhører høyre side Frankrike, mens venstre side er Spania. Krysser du gaten, går du over til et annet land. Jeg har syklet i grenseland.

perthus-3Politistasjonen på den franske siden ligger øverst i hovedgaten. Politikonstablene som patruljerer gaten, har kun jurisdiksjon på sin ene side av gaten.

Helt frem til den nye motorveien ble bygget på syttitallet, var dette franskmennenes «Svinesund». Da gikk all trafikk i byens hovedgate. Gamle postkort viser glade feriebilister som stanset opp for å handle billig tobakk og sprit – og alt annet som var billig.

I dag dundrer trafikken forbi på motorveien i stedet. Det kan Perthus glede seg over. Hele 16 000 vogntog passerer nemlig grenseposten hver dag! Det nye «Svinesund» ligger nå ved den spanske byen La Jonquera, et par kilometer lenger syd. Jeg synes utviklingen av grensestedet minner forbausende mye om vårt eget Svinesund.

På vei til Perthus fra min franske landsby Céret velger jeg å sykle den pittoreske veien over høydene ved Les Cluses. På oversiden dundrer motorveien A7. Nedenunder ormer den gamle hovedveien seg. Jeg liker ikke å sykle på yttersiden av den gamle hovedveien hvor veiskulderen av og til mangler, – og det er langt ned til bunnen av juvet …

For å få et overblikk over byen og fjellpasset sykler jeg opp til Fort de Bellegarde. Det er bratt, men så er vi da ennå i Pyreneene. Fra fortet får jeg øye på flere merkede sykkelstier mellom Frankrike og Spania, men de er ikke særlig egnet for oss som sykler på smale dekk.

Fortet har historie fra midten av 1600-tallet. Det er i god stand, – og tjente faktisk som fengsel for Gestapo under siste verdenskrig.

For en som ikke … eh … aldri er i shopping-modus, er det lite å gjøre i Perthus foruten å studere folkelivet. Jeg konstaterte at det er flere boliger på den franske siden enn på den spanske. Der finner du til gjengjeld de fleste butikkene og alt folkeliv. Denne lørdagen var det flest spanjoler i gatene. Jeg tenker: Hvordan kan spanjoler, som lever i et mekka med hensyn til sprit- og tobakkavgifter, sett med norske øyne, – finne enda billigere sprit og tobakk noe annet sted i hele verden?

På vei hjem sykler jeg den gamle hovedveien. Etter en enkel lunsj går veien i nedoverbakke, og jeg kunne følge biltrafikken uanstrengt helt til jeg måtte svinge av. Et høydepunkt for lett verkende lår.

🙂 Bli med å sykle i bilder gjennom et fransk-spansk september-landskap!

cluses-1
På vei opp høydene ved Les Cluses kan jeg studere den gamle hovedveien. Noen steder finnes rester etter den gamle romerveien.

 
cluses-3

På grensen mellom Frankrike og Spania langs motorveien A7 ligger denne menneskeskapte pyramiden med et monument på toppen. Anlegget ble bygget sammen med motorveien i 1976. Jeg har aldri sett folk ved pyramiden. Fra her vi står, hadde vi måtte krysset motorveien som er skjult av buskas.

 
perthus-1

Franske bygninger i Perthus.

 
perthus-5

Hovedgaten som var tidligere hovedvei mellom Frankrike og Spania. Venstre side av veien tilhører Spania, – høyre side Frankrike!

 
perthus-6

Tøff kilometer å sykle opp til Fortet …

 
perthus-7

En av inngangene ved fortet.

 
perthus-9

Ikke det verste stedet å stå vakt. Utsikt nordover mot Frankrike.

 
perthus-11

Mot spanskesiden av Pyreneene. Veiene i bakgrunnen er merkede sykkelstier.

 
perthus-13

Perthus sett fra fortet. Bebyggelsen vokste på begge sider av den gamle hovedveien.

 
perthus-17

Fortbebyggelse mot den spanske byen La Jonquera i bakgrunnen.

 
perthus-19

Slik fortet ser ut på innsiden av vollmuren vendt mot Spania.

Feriebilder

fransk-vindu

Vindusskoddene er stengt. Reisen hjem forløp knirkefritt. Men feriefølelsen har ennå ikke sluppet taket i kroppen. Jeg sitter hjemme og går i gjennom feriebilder, – minner om fine sommerdager i Syd-Frankrike.

Jeg blir melankolsk over å innse at jeg befinner meg i livets avgangskull. Hittil har jeg vært heldig, men tenker på de som får tilværelsen snudd opp ned på et øyeblikk. Man hører stadig om triste skjebner. Derfor holder jeg livet høyere enn noensinne. Jeg vil nyte sanseinntrykkene, solen og vinden – glede meg over samværet med min familie og mine venner. Jeg håper det skal bli mange slike fine dager.

🙂 Lytt derfor til en lett aldrende mann når han med glimt i øyet forteller at meningen med livet er …

strikk-hopp
… Se på at folk du kjenner, hopper i strikk fra en nedlagt jernbanebro

eplekake
… En ettermidags spasertur med innlagt kafébesøk.

chez-steph
… Et langsomt middagsmåltid på en velkjent, lokal fortausrestaurant.

vinmarker-1
… Sykle langsomt gjennom vinmarkene.

rode-vindruer
… Inspisere druene hos din lokale vinbonde og leverandør.

bro-le-boulou
… Lukte på blomstene.

tech-dalen-1
… Stoppe og nyte utsikten så ofte man kan.

krusifiks
… Så får du kanskje leve lenge i dette landet 🙂

Sykle til Llauro i agurktiden

DSC01931

Det er ferie. Det er agurktid. Det er formiddag. Ungdommene i huset sover ennå. Frokosten er inntatt. Ferske bakervarer og kaffe. Jeg har aldri vært i Llauro før. Det akter jeg å gjøre noe med! Jeg fyller vannflaske, setter på meg sykkelhjelmen, tar farvel med min kjære og drar ut i den store ukjente verden på min kjære sykkel.

Jeg føler meg som en 15-åring.

Hvor i huleste ligger Llauro hen? Det spiller ikke så stor rolle for denne historien. Det viktigste for meg er at byen finnes, og at jeg ikke ha vært der før. Jeg skal utforske noe. Jeg har et mål for de neste par timene. Noe som får tankene mine vekk fra alt annet. Når man bor litt tett i agurktiden er det godt å bevilge seg litt egentid.

Å sykle på lite trafikkerte landeveier i Frankrike er som en drøm. Alle bilister er hensynsfulle mot syklister. I stigningene må jeg vinke bilene forbi. Når jeg sykler på ukjente veier tar jeg det litt roligere enn ellers. Jeg må holde et tempo jeg kan leve med lenge, for jeg vet ikke hvor langt det er til målet. Jeg aner ikke hva jeg møter rundt neste sving og neste bakketopp. Underveis hviler jeg øynene på et fantastisk landskap.

Like ovenfor landsbyen Saint-Jean-Pla-de-Corts stikker jeg innom knøttelandsbyen Vivès for å ta bilder av kirken som er fra 700-tallet. Det er vakkert der, men ingen folk ute. Jeg føler meg som en landstryker som har kommet inn i et alt for fint slott. Deilig å komme ut på veien igjen.

Målet nås nesten for raskt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid. I landsbyen Llauro bor det bare 320 innbyggere. Velstelte eiendommer og friserte veikanter vitner om velstand. Jeg har utsikt til begge sider,  sørover og nordover så langt øyet rekker. Helt til det grønne landskapet går over i en gråblå dis der Middelhavet begynner. Jeg tar en god pause. Tenk om man kunne levd av utsikt!

Jeg tar den litt bredere veien nedover mot Céret. Jeg blir passert av et par Harley Davidson-karer. Også de på tur. Putretur. På en rett strekning møter jeg en strøken, rød MGB med toppen nede. Bak rattet sitter en enslig blond dame i ubestemmelig alder, med solbriller og Greta Garbo skaut. Jeg følger bilen med kulerunde øyne, som en 15-åring. På støtfangeren bak var det strappet fast to antikke kofferter. Belgiske kjennetegn. Alt var som hentet fra 1962.

På veien nedover kommer jeg opp i bilfart. Jeg holder samme fart som Audien foran meg. Jeg må bruke hele kjørefeltet i svingene. Litt skummelt å tenke på om jeg skulle få punktering på ett av de tynne dekkene, eller noe skulle komme i veien. Jeg greier likevel ikke å la være å smile.

🙂 Dette er livet i agurktiden!

DSC01916
I enden av denne gaten ligger en kirke fra 700-tallet.

 

DSC01913
Mens vi er i det sakrale hjørnet tar jeg med dette gravstedet langs veien, som minner meg om at vi trafikanter ikke er udødelige.

 

DSC01917
Stemningsbilde på veien mot Llauro.

 

DSC01919
Hvilken utsikt! Sydover mot Middelhavet ved Argelès. Klikk for større bilde.

 

DSC01922
Av en eller annen grunn følte jeg meg velkommen til denne lille landsbyen 🙂

 

DSC01926
Down-town Llauro.

 

DSC01924
En hvil i skyggen fra et stort tre. Her tror jeg vi ser nesten helt til Perpignan. Klikk for større bilde.

 

DSC01933
Siste stemningsbilde før nedstigningen.