syd-Frankrike

Sykle til Laroque-des-Albères

I serien «gammel mann sykler hvor han vil» er turen gått til Albères-fjellene. Det vil si, ikke oppe i selve fjellpartiet, men langs kanten av fjellene, der landsbyene ligger tett i tett.

la-rocha-5

Søndag morgen i Frankrike er tiden hvor syklistene erobrer veiene. Overalt hvor jeg sykler, ser jeg andre, glade syklister. Noen virker mer opptatt av å skravle enn å sykle. På sykkelstier over vinmarkene utveksles et «bonjour» i det man møtes, akkurat som nordmennenes «hei» når man møtes på skogsturer. Formålet med franskmenns sykkelturer er ofte lunsj. Jeg passeres av en lokal Vespa-klubb på vei til kysten, sannsynligvis for en bedre lunsj. Nypussede doninger knatrer langs idylliske landeveier. Jeg får blårøyken i neseborene.

Herlig!

Albères-fjellene strekker seg fra Middelhavskysten mellom Frankrike og Spania noen få mil inn i landet mot Pyrenéene. Her nede bor folk i landsbyer. De ligger tett i tett. Så snart du har forlatt én landsby, er du i den neste. Fra Le Boulou syklet jeg til Montesquieu-des-Albères, opp gjennom gamlebyen, mot kysten gjennom Villelongue-Dels-Monts til Laroque-des-Albères, deretter gjennom Saint-Génis-des-Fontaines tilbake til Le Boulou og etter hvert til min egen landsby, Céret. Det er små høydeforskjeller på denne ruten, så den er lett å sykle på en fin søndags morgen. I dette landskapet skal man ikke bevege seg særlig høyt opp, for å få storslagen utsikt mot fjellene og Middelhavet. Det øverste bildet viser utsikt fra Laroque mot Argeles-sur-mer. Når vinteren kommer, er det mye lunere under Albères-fjellene enn helt ute ved kysten.

Gamlebyen i Laroque-des-Albères er bygget rundt en bratt kolle, nærmest en klippe, – et landskap som er naturlig formet som et fort. Men gamlebyen er ikke noe museum. Her bor det moderne familier. Husene er velholdte. Bilene står parkert nedenfor, fordi gatene ikke er utformet for biltrafikk. De egner seg ikke for sykling, heller. Men så er ikke avstandene særlig store.

Her er noen bilder fra søndagens sykkeltur.

🙂 Det er 26. oktober og noen-og-tyve grader.

villages-1
Landsbyene ligger tett som hagl. Utsikt fra Montesquieu-des-Albères mot Banyuls-dels-Aspres.

villages-3
Den vakre kirken i Montesquieu-des-Albères en søndag sent i oktober.

la-rocha-3b
På toppen av Laroque kunne man beskytte byen mot spanske inntrengere.

la-rocha-4c
Og helt på toppen, – det katalanske flagget.

la-rocha-7
Gate oppkalt etter Canigou-fjellet som er synlig i hele Pyrenées-Orientales.

la-rocha-6
Denne gaten i gamlebyen er ingen museumsgate. Her bor det moderne familier på begge sider.

la-rocha-1
Kirkebakken i Laroque.

la-rocha-9
Vel nede på sletten smakte jeg på medbrakte saftige mandariner. Albères-fjellene i bakgrunnen.

la-rocha-11
Det sies at denne veien med sine platan-trær er plantet av romerne. En perfekt sykkelløype!

Sykle til Llauro i agurktiden

DSC01931

Det er ferie. Det er agurktid. Det er formiddag. Ungdommene i huset sover ennå. Frokosten er inntatt. Ferske bakervarer og kaffe. Jeg har aldri vært i Llauro før. Det akter jeg å gjøre noe med! Jeg fyller vannflaske, setter på meg sykkelhjelmen, tar farvel med min kjære og drar ut i den store ukjente verden på min kjære sykkel.

Jeg føler meg som en 15-åring.

Hvor i huleste ligger Llauro hen? Det spiller ikke så stor rolle for denne historien. Det viktigste for meg er at byen finnes, og at jeg ikke ha vært der før. Jeg skal utforske noe. Jeg har et mål for de neste par timene. Noe som får tankene mine vekk fra alt annet. Når man bor litt tett i agurktiden er det godt å bevilge seg litt egentid.

Å sykle på lite trafikkerte landeveier i Frankrike er som en drøm. Alle bilister er hensynsfulle mot syklister. I stigningene må jeg vinke bilene forbi. Når jeg sykler på ukjente veier tar jeg det litt roligere enn ellers. Jeg må holde et tempo jeg kan leve med lenge, for jeg vet ikke hvor langt det er til målet. Jeg aner ikke hva jeg møter rundt neste sving og neste bakketopp. Underveis hviler jeg øynene på et fantastisk landskap.

Like ovenfor landsbyen Saint-Jean-Pla-de-Corts stikker jeg innom knøttelandsbyen Vivès for å ta bilder av kirken som er fra 700-tallet. Det er vakkert der, men ingen folk ute. Jeg føler meg som en landstryker som har kommet inn i et alt for fint slott. Deilig å komme ut på veien igjen.

Målet nås nesten for raskt. Jeg trodde det skulle ta lengre tid. I landsbyen Llauro bor det bare 320 innbyggere. Velstelte eiendommer og friserte veikanter vitner om velstand. Jeg har utsikt til begge sider,  sørover og nordover så langt øyet rekker. Helt til det grønne landskapet går over i en gråblå dis der Middelhavet begynner. Jeg tar en god pause. Tenk om man kunne levd av utsikt!

Jeg tar den litt bredere veien nedover mot Céret. Jeg blir passert av et par Harley Davidson-karer. Også de på tur. Putretur. På en rett strekning møter jeg en strøken, rød MGB med toppen nede. Bak rattet sitter en enslig blond dame i ubestemmelig alder, med solbriller og Greta Garbo skaut. Jeg følger bilen med kulerunde øyne, som en 15-åring. På støtfangeren bak var det strappet fast to antikke kofferter. Belgiske kjennetegn. Alt var som hentet fra 1962.

På veien nedover kommer jeg opp i bilfart. Jeg holder samme fart som Audien foran meg. Jeg må bruke hele kjørefeltet i svingene. Litt skummelt å tenke på om jeg skulle få punktering på ett av de tynne dekkene, eller noe skulle komme i veien. Jeg greier likevel ikke å la være å smile.

🙂 Dette er livet i agurktiden!

DSC01916
I enden av denne gaten ligger en kirke fra 700-tallet.

 

DSC01913
Mens vi er i det sakrale hjørnet tar jeg med dette gravstedet langs veien, som minner meg om at vi trafikanter ikke er udødelige.

 

DSC01917
Stemningsbilde på veien mot Llauro.

 

DSC01919
Hvilken utsikt! Sydover mot Middelhavet ved Argelès. Klikk for større bilde.

 

DSC01922
Av en eller annen grunn følte jeg meg velkommen til denne lille landsbyen 🙂

 

DSC01926
Down-town Llauro.

 

DSC01924
En hvil i skyggen fra et stort tre. Her tror jeg vi ser nesten helt til Perpignan. Klikk for større bilde.

 

DSC01933
Siste stemningsbilde før nedstigningen.