Planleggingen er halve moroa

Mens andre er på sommerferie, har vi vært hjemme. Det er tungt å måtte stå opp tidlig og sykle til jobben når «alle» andre koser seg. Men når gradestokken viser gradene med ett siffer og regnskurene komme tett, smiler jeg for meg selv under regnjakken, for vi skal ha ferie litt senere på høsten. Da går ferden til De karibiske øyer. Vi er invitert til et bryllup med gjester fra flere verdensdeler.

Det blir kult.

Flybilletter og hotell må bestilles. Når hele familien på 4 voksne skal reise så langt, lønner det seg å sammenligne priser. Jeg vil ikke betale for mye, men heller ikke for lite. Er prisen for lav til å være sann, er den som oftest det.

Skal du bestille reise på nettet er det viktig å skaffe oversikt, finne god pris og velge trygg betaling.

Tenk også hvem du vil handle med. Foretrekker du å bruke et reisebyrå, eller kjøpe direkte fra flyselskapet eller hotellet?

Flybilletter på nett

Når jeg skal skaffe oversikt over fly, bruker jeg momondo.no. De sammenligner alt som finnes og skaffer deg en meget god oversikt. Momondo er en portal over store og små reisebyråer, og vil gjerne guide deg til en av disse. Når du handler, får Momondo «leads» av reisebyrået. Men jeg handler ikke fra Momondos reisebyråer. Min erfaring er at lavprisbilletter koster det samme over alt, og siden alle flyselskapene har trygge nettsteder, fullfører jeg like godt handelen direkte hos flyselskapet.

Gult kort til Momondo.no

Når momondo har bragt deg til «sitt» reisebyrå overtar reisebyrået ansvaret. Ikke bruk reisebyråer du ikke stoler på. Momondo sender deg gjerne til useriøse reisebyråer. Jeg bestilte billetter til påskeferien for hele familien via et reisebyrå Momondo sendte meg til, uten å tenke særlig mye over hvilket, – for jeg brukte jo Momondo. Stor var min overraskelse da mannen på flyplassen ga oss «sjanse-billetter» som kun kan brukes hvis noen ikke møter opp til gate. Det var ingen ting på reisebyråets sider som fortalte meg at jeg ikke hadde kjøpt ordentlige billetter.

Det var selvfølgelig for billig til å være sant.

Hoteller på nett

Hoteller kjøper jeg alltid via et reisebyrå. Jeg har gode erfaringer med å bruke Hotels.com, Expedia.no og Ticket.no. De gir deg god oversikt over hoteller, gode priser, rabatter og trygg betalingsløsning. Dessuten får du et støtteapparat i ryggen som gir trygghet ved eventuelle problemer.

En kollega fortalte at han hadde ankommet et syd-europeisk hotell en kveld med hele familien etter en lang togreise, og spurte om de hadde noe ledig. Resepsjonisten kikket på den søvnige familien og sa at, jo da, de hadde ledig, – men kun de aller dyreste rommene. Min kollega tok da frem smarttelefonen sin og fant ut at hotellet hadde mange ledige og billige rom. Han bestilte straks to rom på Hotels.com og viste bestillingsnummeret til den smarte resepsjonisten.

Reisebyråene tjener sine penger på salgsprosenter de får av hotellene, – prosenter som hotellene gjerne vil ha selv. Derfor ønsker hotellene at du benytte deres egne booking-sider i stedet for reisebyråene sine.

Til vår omtalte karibiske ferietur valgte jeg å bestille overnatting via British Airways’ nettside. Jeg hadde akkurat bestilt kostbare flybilletter, så hvorfor ikke? De lovet oss gode priser. Og det var de, – så gode at de var for gode til å være sanne, – nå bestilt og betalt. Jeg har kontaktet hotellet og de sier at alt er i den skjønneste orden. Likevel tror jeg at det ligger en hund begravd ett eller annet sted her, men aner ikke hvor.

Hadde flyselskapet en feil i programvaren sin?

Uken etter bestilte jeg noen andre flybilletter via Norwegian.no. Så dukket det igjen et tilbud opp på skjermen: Bestille hotell via flyselskapet? Basert på erfaringene med BA, tenkte jeg igjen «hvorfor ikke?» – men ble bare videresendt til Booking.com. Booking.com ser ut som et reisebyrå, men skiller seg ut ved at de lar de respektive hotellene fullføre transaksjonen, det vil si behandle kredittkortet ditt. Sannsynligvis blir dette billigere for hotellene, uten at det kommer gjestene til gode, hverken i pris eller tjenester. Oppstår det problemer, er du fullstendig prisgitt hotellet.

Flere dager etter at bestillingen min var bekreftet, fikk jeg en mail som forklarte at det var noe galt med betalingen min (uten å fortelle hva slags feil) og ba meg oppgi kortnummer på nytt, hvis ikke ville reservasjonen min bli kansellert. Har du sett det før? Det har jeg også.

«Nigeria-mail», tenkte jeg.

Skeptisk ringte jeg Booking.com’s kundesenter. Det står at de snakker ditt språk. Særlig! Jeg kom selvfølgelig til et call center i India. Den blaserte inderen jeg snakket med, sa at «of course» var mailen ekte. Det er ingen fare å oppgi kortnummeret på nettet. Men siden all håndtering av betaling var overført til hotellet, måtte kredittkortnummeret mitt sendes dit – på en usikret forbindelse.

Gult kort til Booking.com

Bruker du Booking.com bør du kun velge hoteller du kjenner fra før. Havner du i trøbbel er det ingen andre enn hotellet selv som kan hjelpe deg. Det finnes en drøss med klager på nettet hvor kunder er blitt trukket mer enn avtalt, måttet betale to ganger og lignende – feil som ligner forbausende mye på svindel. Hvem skal du ringe til? Jeg garanterer at du ikke vil komme noen vei med mannen ved det indiske call centeret.

Jeg kom i hvert fall ikke videre.

Dermed gikk jeg inn på reisebyrået Hotels.com og bestilte de samme rommene på nytt. Det tok 2 minutter, og jeg fikk de et par hundrelapper billigere enn via Norwegian og booking.com. Noen dager senere mottok jeg en hjemmelaget mail direkte fra hotellet om å oppgi flere opplysninger, siden jeg brukte en tredjeparts leverandør. Hotellet ville at jeg skal sende navn og passnummer i en vanlig e-mail. Det var noe ved mailen som fortalte meg at hotellet ikke likte å få bestillinger fra reisebyråer. Jeg synes jeg hører inderen på call centeret med sin indiske aksent si:

😮  «- Oh, there is the troublemaker again … »

Utsiktsferie?

Storbyferie?

Eller bare ferie?

Consumeraffairs.com: Problemer med Booking.com

DiamondDroid blogg (19.01.2012): Varning för Booking.com

Reklame

Svindlere på døren

Hvordan svindle eldre mennesker uten vold? Kle deg ut som en dørselger fra Canal Digital slik at du kommer inn i stuene. Lat som du leverer en tjeneste og forlang å ta kopi av bankkortet der og da. Ring gjerne offeret på forhånd og skap tillit. Jeg spør: – Trenger vi å beskytte slik virksomhet?

Har du fått telefon fra Canal Digital i det siste? – Fra Get? – eller Microsoft? Det kan nemlig være noe galt med TV-en din eller PC’en din som må fikses. Du vet kanskje ikke så mye om sånt. Det gjør ikke noe. Vi hjelper deg!

Du og jeg vet selvfølgelig at man skal være på vakt. For damen som snakker til deg på indo-engelsk er selvfølgelig en svindler. Men hva med mannen som ringer fra Get? Hvordan visste han at vi hadde Get, forresten?

La oss høre hva han har å si!

Det gjorde en kvinne (87) fra sin aldersbolig på Gullhella i Asker. Den hyggelige mannen i andre enden av telefonen visste jo allerede at hun var Get-kunde! Nå ville han informere om at Get skulle legge om kanalene sine. Derfor ringte han rundt til kundene for å høre om noen trengte hjelp til å stille inn TV’ene sine. Ellers ville de få svarte skjermer. Før kvinnen visste ordet av det, sto den samme hyggelige mannen inne i stuen hennes. Som så mange andre, lignende historier endte det med at mannen svindlet til seg penger via bankkortet. I dette tilfellet dreide det seg om et sekssifret beløp.

Vi har lest sånne historier før. Og vi kommer dessverre til å fortsette å lese flere slike historier.

Problemet med telefonsalg og dørsalg er at det ikke er mulig å vite om personen virkelig er den han – eller hun – gir seg ut for å være.

Mannen som kom inn i stuen til kvinnen i aldersboligen, autentiserte seg ved å bære et Get-merke på jakken, – et merke som hvem som helst kunne laget. I en direkte-på-døren situasjon virket det godt nok. Her ville mange latt seg lure!

God kveld, vi kommer fra Canal Digital …

Jeg hadde besøk av to pent antrukne mennesker fra Canal Digital for et par år siden. I det de begynte å snakke, avbrøt jeg dem høflig, og spurte forundret: «Er dere dørselgere?» De fortsatte på leksa si. Jeg avbrøt dem på nytt med en håndbevegelse for å få de til å rygge litt bakover. Deretter gransket jeg dem og sa: «… Dørselgere? – Virkelig?» – og fikk den tunge ytterdøren til å lukke seg med et passelig smell.

1-0 til meg, tenkte jeg tilfreds.

Fire dager senere fikk jeg telefon fra kona mi mens jeg var ute. Hun fortalte at hun akkurat hadde bestilt ett eller annet nytt abonnement fra Canal Digital. De hadde vært på døren, – igjen!

OK så ble vi skuls, da!

Men jeg liker ikke dørsalg. Spesielt ikke når jeg leser i avisen om at falske Canal Digital selgere går rundt og utgir seg for å være dørselgere og svindler eldre for tusenvis av kroner. Da synes jeg det er grunn til å spørre:

Trenger virkelig Canal Digital å drive med dørsalg?

Dørsalg har eksistert lenge. Jeg tenker med et smil på handelsreisende som dro rundt i bygdene med sleipe salgstriks for å selge støvsugere. Men vi er i en annen tid nå. Samfunnet er ikke like trygt og oversiktlig lenger. Vi kan ikke stole på «et ærlig ansikt». Ved å drive dørsalg, åpner Canal Digital en mulighet for svindlere. Neste gang kona mi får besøk mens hun er alene, kan hun risikere å åpne opp for to luringer med Canal Digital skilt på brystet, men med helt andre hensikter enn å selge TV-abonnementer.

Jeg er klar over at det ikke er Canal Digital som svindler uskyldige mennesker. Heller ikke Get, Verisure, Sektor Alarm, eller andre tullebukker som ringer på dørene til folk for å gjøre en handel. men deres meningsløse salgsmetode gjør det lettere for svindlere å følge i deres fotspor. Canal Digital, som er eid av Telenor, burde innsett dette for lenge siden.

Vi trenger ikke telefonselgere heller.

Av samme grunn. Ingen kan være sikker på hvem som er i den andre enden. Dagens mulighet til å reservere seg mot telefonsalg fungerer ikke – og har aldri fungert etter hensikten. De som ringer, hevder bare at det dreier som et eksisterende eller tidligere kundeforhold, – noe ingen kan dokumentere på en tilfredsstillende måte.

Selv er jeg næringsdrivende og kan ikke reservere meg. Mange telefonselgere selger utelukkende til næringsdrivende, – såkalt business to business. Jeg må innrømme at jeg har – og har hatt kunder – som driver med telefonsalg. Jeg tjener altså selv penger på dette svineriet. Men når de ringer meg, lar jeg dem aldri få fremføre budskapet sitt. Jeg avbryter dem før de begynner på leksa si. Ofte hører jeg lyder fra callsenteret. Da åpner jeg samtalen med å fortelle «Du! Jeg er ikke interessert, jeg…» – før de får fortalt hva de heter.

Hvorfor ikke høre hva selgeren har å si?

En dag fikk jeg telefon fra en saklig herre som jobbet i et firma à la Dun & Bradstreet. De lagde firmarapporter. Han fortalte at de hadde funnet «ting» om firmaer som innehaverne neppe kjente til selv. «Og ditt firma …», fortsatte han. Jeg lyttet. Men jeg fikk aldri høre om firmaet mitt. Mannen fortsatte – hele tiden med en undertone av at han visste noe om mitt firma, – uten at jeg fikk vite hva det var. Med ett tilføyde han at han satte i gang opptak av samtalen for å dokumentere handelen. Jeg ble så perpleks at jeg ikke greidde å si noe før jeg et par dager senere fikk tilsendt en utskrift med siste tre års resultattall med en tilføyelse om at det ikke fantes noen anmerkninger. En rapport jeg selv kunne fått gratis på Fylkesskattekontoret! Svindelen lød på 3 990,- kroner og ble betalt med – (kremt) – glede.

😐 Lærepenger!

Budstikka (30.08.2014): Du er en svindler, tenkte jeg – men jeg var redd

Porsgrunns Dagblad (27.05.2014): Forsøkt svindlet av to personer som utga seg for å være fra Canal Digital

 

Du gir – hvem mottar?

Sitter du igjen med dårlig magefølelse etter å ha snakket med telefonselger fra blant annet 62001206? Hvem som helst kan drive innsamling til veldedige formål. Betal direkte til hjelpeorganisasjonene – ikke mellommennene! Ellers risikerer du at svært lite eller ingen ting går til formålet!

Vi får bilder og vitnesbyrd om en håpløs tilværelse for nesten syvhundre tusen mennesker uten livsnødvendigheter etter tyfonen «Haiyan». De hardest rammede områdene er øyene Samar, Leyte og Cebu. Flere norske filippinere kommer fra disse områdene, og har familiene sine der.

Tenk deg at det ringer på døren din en kveld. Du tøfler ut i gangen og lukker opp for en velkledd, veltalende, glatt ung mann i slutten av tyveårene. Han ser deg rett inn i øynene, smiler med hele ansiktet og forteller muntert at han kommer fra Flyktninghjelpen. Du rekker frem en tohundrelapp. Den unge mannen fomler nede i vesken sin og tar opp en innsamlingsboks. Du ser at boksen ikke har noen logo. Heller ikke mannen har noen kjennetegn som knytter ham til innsamlings­formålet.

Ville du lagt pengene i boksen?

For et par dager siden ble kona mi oppringt om kvelden av en telefonselger som presenterte seg fra Flyktninghjelpen. Han virket glatt og veltalende. Kona mi avslo samtalen. Magefølelsen var ikke riktig! Dagen etter ringte en annen, likedan selger og ville samle inn penger for Flyktninghjelpen. Da ble hun sint og sa: «Nå får dere gi dere! Dere ringte jo i går også!»

Jeg sjekket telefonnumrene. Den første telefonen stammet fra et helt nystartet A/S under bransjekode «Telefonsalg». Det er så ungt at det ennå ikke har rukket få anmerkninger på Telefonterror.no. Gründerne er to unge herrer i tyveårene. Hjemmesiden deres består av svada, bortsett fra kontakttelefonen som er registrert på et skjult nummer (!) med gateadresse i Oslo sentrum.

Den neste telefonen stammet fra et helt annet telefonnummer som genialt nok ikke kan spores. Det finnes imidlertid et par karakteristikker på nettet om at nummeret benyttes til telefonsalg.

Det finnes ingen publisert info som knytter noen av firmaene til Flyktninghjelpen. Flyktninghjelpens flotte hjemmesider inneholder heller ingen opplysninger om telefonselgerne. De kunne ha publisert noe slikt som: «Flyktninghjelpen benytter nå firma X og Y til å drive innsamlingsaksjon til Filippinene». Hvis telefonselgerne hadde blitt sendt ut på gaten for å selge, så ville de sikkert vært behørig merket med logoer som representerte oppdragsgiveren. I 2013 er det enkelt, raskt og billig å sørge for at telefonlinjer og dataspor knyttes mot oppdragsgiver under en kampanje. Jeg synes det er mistenkelig – i beste fall uprofesjonelt.

Hvem er disse menneskene som ringer rundt omkring? Lykkejegere? De giroene som du eventuelt mottar i posten, går nok ikke direkte til Flyktninghjelpen. Call-sentere tar gjerne 80-90 % av innsamlede penger for å dekke sine salgskostnader. Innsamlingsformålet tar med glede det som blir igjen etter at filurene bak salgsfirmaene har betalt leasing på biler, anskaffelser av kostbart IKT utstyr og alt som travle «bisnisser» måtte trenge.

Vær varsom!

Hvem som helst oppfordres til å starte sin egen innsamling til Flyktninghjelpen. Mange vil kunne finne innsamlingssteder der de bor. Lokale foreninger, skolen, menigheten, barn som selger hjemmebakte småkaker langs veien, for å nevne noe. I følge Internett har det blitt startet opp flere gode innsamlinger.

Min «vær varsom plakat» dreier seg om å lytte til din egen magefølelse. Får du følelse av at noen har startet en innsamlingsaksjon for å stjele av lasset, synes jeg du bør gå videre eller avslutte samtalen.

Gi heller direkte, – eller ved neste korsvei!

Damen fra Redningsselskapet

Hvis du tror du kan støtte en god sak ved hjelp av telefonsalg, kan du risikere å gå på et skjær!

Mobiltelefonen ringer. Jeg er på jobb og hører med en gang at det er en telefonselger i andre enden. Det er nemlig slik at telefonselgernes datamaskiner ringer nestemann på listen før selgeren selv er klar, slik at offeret må vente noen irriterende sekunder på å bli betjent. Å legge på umiddelbart medfører bare at man blir ringt opp dagen etter.

«Det er N.N. fra Det norske Redningsselskap» sier en myndig kvinnestemme i andre enden. «Snakker jeg med Terje Bjørnstad?» fortsetter hun. Det er i denne fasen man har muligheten til å avbryte samtalen med telefonselgeren. På dette tidspunktet bruker jeg å svare «Ja» på en brysk måte og raskt tilføye:

– «Men jeg er ikke interessert!»

I dag tok jeg et øyeblikks betenkningstid fordi jeg stusset over hvem telefonselgeren hevdet at hun representerte. Hadde ikke jeg akkurat betalt årets regninger til Redningsselskapet, da? Totalmedlemskap, avgift for oppføring i Småbåtregisteret, og jammen tror jeg at jeg hadde sendt med en ekstra støttegiro på 210 kroner også!

Jeg fikk derfor bare frem «Ja» i et tonefall som ikke akkurat innbød til videre handel. Dette gav den myndige damen i den andre enden anledning til å fortsette.

– «Jeg tilbyr deg å være med å støtte Redningsselskapet med 180 kroner i måneden, så skal jeg ikke plage deg mer»

Det var faktisk det hun sa! – Ikke plage meg mer! Ordlyd og tonefall lød mer som en trussel enn et tilbud. Jeg måtte derfor spørre damen om dette hadde noe å gjøre med de regningene jeg akkurat hadde betalt til Redningsselskapet? Totalmedlemskapet? Avgift til Småbåtregisteret? I andre enden var det taust. Damen forsto ingen ting av hva dette var, og tanken streifet meg at hun selvfølgelig ringte fra et call-senter der overskuddet gikk til Redningsselskapet. Der hersker det vel for tiden en fordeling på ca. 90-10 i call-senterets favør.

«Jeg er IKKE interessert», svarte jeg høyt og tydelig. Det kom et «Eh…» fra andre siden så la jeg på. Jeg ble likevel sittende å fundere en stund. Først tenkte jeg at damen i telefonen faktisk jobbet for Redningsselskapet og hadde notert at Herr Bjørnstad hadde betalt lusne 210 kroner i støtte og dermed var kvalifisert til å bli plaget. Akkurat som hjemløse tiggere i New York: Hvis du gir de noen småmynter i forbifarten kommer de etter deg, legger armen kameratslig rundt deg og takker for sympatien. Deres egentlige formål er å plage deg litt så du fisker frem en 5-dollarseddel for å komme deg i sikkerhet!

Samme kveld er jeg på vei hjem fra en liten dorgetur. Etter å ha passert sundet mellom Ostøya og Borøya og satt kurs mot Sarbuvollen skotter jeg bort på Redningsselskapet hovedkontor ved siden av Veritas. Er det lys i kontorene, tro? Kanskje damen fra Redningsselskapet jobber overtid i kveld? Kanskje pønsker hun ut morgendagens utspekulerte salgstaktikk?

Fordi jeg liker å fiske, er jeg oftere på sjøen enn de fleste båteiere. Her i Indre Oslofjord skjer det flere uhell på sjøen hver sesong. Jeg har ved enkelte anledninger opplevd å være på fjorden når det har skjedd en ulykke og følt stor lettelse når jeg kan se at redningsapparatet, herunder Redningskøyta allerede er på plass. Jeg vet at en dag kan jeg selv havne i en nødsituasjon der mennesker havner i sjøen. Jeg vet at Redningsselskapet baserer stor del av sin virksomhet på frivillig mannskap og frivillige givere – vanlige mennesker som deg og meg. Det er også vanlige mennesker som deg og meg – våre pårørende eller noen vi kjenner, som faktisk blir reddet av Redningsselskapet. Om du er kritisk til hvilke formål du skal støtte, eller kritisk til hva pengene blir brukt til, da skal du gi din støtte til Redningsselskapet!

Det er i dette lyset jeg spør meg: Er Redningsselskapet kjent med hvilken skade useriøse telefonselgerne kan påføre dem?