I forrige uke var jeg til stede ved min datters graduation-seremoni i England. I ekte Harry Potter-stil fikk studentene utdelt sine vitnemål. Som stolt pappa opplever jeg at en viktig milepæl er nådd: Min datter er blitt akademiker.
Jeg er ikke bare stolt, men lettet.
Jeg tenker tilbake på min egen skoletid. Mange gikk rett fra videregående til gode jobber i bank, finans, forsikring og databehandling – en snarvei til akademisk fremtid, spør du meg. I dag, nesten 40 år senere, er terskelen hevet. Ingen dører står åpne for årets avgangskull fra videregående allmennfaglige linjer, med unntak av enkle jobber innen dagligvarehandel og telefonsalg.
For 40 år siden ble avgangselevene fra allmennfaglige linjer regnet som akademikere etter russefeiringen. Men kompetansekravene i næringslivet er blitt strengere, – og jeg har med egne øyne sett hvordan under-skolerte akademikere møter veggen, forsvinner stille ut bakveien, eller får pakka ved fusjoner og nedbemanninger. Du må minst ha en bachelor i lomma for å kunne kalle deg akademiker. Det er det som bør feires, ikke russetiden.
Derfor er jeg lettet.
Likevel er jeg bekymret for utviklingen. Er vi i ferd med å stille for høye formelle krav til fremtidens akademikere? Min nevø holder på med sin andre bachelor. Han sier at det vil være nødvendig å ta en master også, – for å få seg jobb, banklån, eget hus, familie og en fremtid. Jeg hører andre som mener de bør ha to masterutdannelser, for å få en trainee-stilling i næringslivet.
Hvorfor søker arbeidsgivere etter mastere når en bachelor, med litt praksis, kunne gjort samme nytte?
Det er mastersyken.
En nyutdannet akademiker uten erfaring er langt fra noen ekspert. Hans eller hennes bachelor-/masteroppgave er sjelden direkte overførbar til fremtidige jobbsituasjoner. En nyutdannet kandidat har grunnleggende forståelse av konsepter, strukturer og prinsipper, som gjør det mulig å se ting i et større perspektiv. Det er det som gjør vedkommende til akademiker. Mens praktikeren fikser problemet, greier akademikeren å lage en løsning. En akademiker med master har bare vist ekstra interesse og selvdisiplin til å fordype seg i et faglig emne eller en spesialisering.
Jeg synes det var minnerikt å overvære min datters graduation-seremoni. Den høytidelige rammen, kostymene og prosedyrene fikk stedet til å ligne på «Galtvort» – Harry Potter’s høyere skole for hekseri og trolldom. Det typisk britiske gråværet bidro til stemningen. Under de lange talene fikk jeg anledning til å studere programmet. Vår seremoni-dag var viet matematikk- og økonomistudenter. De regnes som ganske tunge fag. Jeg la merke til at universitetet også tilbyr masterstudier innen overflatiske og generelle fag – fag jeg ikke ville vektlagt særlig mye, hverken som student eller arbeidsgiver.
Det finnes en master for alt, også … unnskyld uttrykket … dill-dall.
Siden jeg har «barn» i utdannelsessystemet ser jeg en tendens jeg tror er uheldig for landet. Nesten ingen vi kjenner, velger yrkesrettede fag. Yrkesfag har lav status i Oslo-området. Jeg tror mange frykter konkurransen fra utenlandske gjestearbeidere, spesielt fra tidligere Øststater. Det bidrar til å holde lønnsnivået nede, og forsterke lavstatus-preget. Jeg er bekymret for at det i fremtiden kan bli vanskelig å oppfylle etterspørselen innen praktiske yrker, mens vi får overtallighet ikke bare av akademikerne, men «wannabe-akademikere». Jeg frykter at mange unge søker seg til akademiske yrker uten å være tilstrekkelig motivert og uten ha evner til å fullføre nødvendige studier, – bare for å ende i arbeidsledighetskøen eller helsekøen. Det bekymrer meg fordi det ikke bare gjelder andres barn, men også mine egne.
🙂 Derfor er jeg lettet for at min datter tar fatt på masterstudier til høsten.
Universitas.no (28.01.2015): Mastersyken er ikke kurert
Det innkalles herved høyt og klart til graduation-seremoni i den store universitetsaulaen.
Et plenum av notabiliteter overværer seremonien.
Stolte foreldre på vei til samling under lærdommens pauluner.
La det være sagt! 