Hundemennesker

I helgen var vi på hundeutstilling. Jeg liker å gå på hundeutstilling. Heldigvis er jeg bare ledsager. Min oppgave er å ta med meg den eldste hunden og holde oss ute av syne når oppdretter Lars tar den minste hunden ut i ringen. Hvis «lillegutt» hadde fått øye på oss, ville han mistet fokus. I ringen er han på jobb sammen med Lars og ingen andre.

Mens jeg står i bakgrunnen av showet med kaffe og vaffel med jordbærsyltetøy, kikker jeg på de andre menneskene. De er hundemennesker. Mange har satt opp små telt mot sol, regn og vind. Der kan de sitte tålmodig hele dagen. Mange kjenner hverandre fra før, og terskelen for å slå av en prat er lav. Jeg liker det. Du møter ingen kald skulder selv om du ikke er regelmessig innom utstillingene. Trenger du en hundepose, eller en hundegodbit i en fei, får du låne av sidemannen. Man forteller om erfaringer. Mange av hundene er søsken, fettere og kusiner.

«Du har ikke kontakt med hunden din!»

Jeg husker de ordene godt. Det var i fjor, mens vi trente på å gå i ringen med hundene våre, at en annen hundeeier, – en godt voksen kar, – satte meg strengt på plass. Alt hadde gått riktig fint mellom hunden min og meg, men så hadde jeg mistet konsentrasjonen noen sekunder. Jeg hadde fått øye på noe opp ved lysarmaturet i taket. Det fikk hunden min straks til å miste fokus, noe den andre hundeeieren oppfattet.

Han var et hundemenneske.

Jeg observerer hundemenneskene, mens jeg funderer på om jeg er litt hundemenneske selv. Når jeg vandrer rundt i utstillingsområdet med hund, oppdager jeg nemlig at hundemenneskene gjør de samme tingene som meg. De kommuniserer med hundene sine. De snakker, lagers lyder, gjør bevegelser som hundene oppfatter og handler etter. Jeg vet at for å kommunisere med en hund, må du knekke en slags kode. Siden den ikke forstår norsk, må du bruke et forenklet språk. Først må du få den til å høre på deg, dernest forstå deg, og til slutt respektere deg. Har du lært deg å kommunisere med én hund, lærer du fort å kommunisere med en hund til.

Det er sånt hundemennesker er flinke til.

Jeg bor i en av Oslo-områdets nye bydeler, der alle boligene er nye og alle menneskene er nyinnflyttede. Jeg tror hundetettheten her er ganske stor. Siden boligene ligger i et naturområde, har flere i nabolaget benyttet anledningen til å skaffe seg hund og blitt nybakte hundeeiere.

Jeg synes det er kleint å møte noen fra nabolaget mitt som åpenbart ikke har kontroll på hunden sin. Mens jeg kommanderer hundene mine inn til min side, og går forbi med bestemte skritt, står den andre hundeieren fortvilet og tviholder sin utagerende og aggressive hund med hele rullebåndet ute. Fra mine hunder kommer det ikke en lyd, fordi jeg har jobbet med dem fra de var valper.

«Uff, det blir bare bråk når hundene våre møtes».

«Det er så dårlig kjemi mellom hundene våre».

Jeg vet ikke hva jeg skal svare.

De er ikke hundemennesker. De har ikke greidd å knekke koden for å kommunisere med hunden sin. De bruker pedagogiske og omsorgsfulle ord i et toneleie som hunden ikke forstår. Kanskje noen har fortalt dem at hunder finner seg til rette i livet på egen hånd?

Hunden er menneskets beste venn, sies det. De er avlet opp for å jobbe, – som å samle inn sauer, spore opp skadede dyr, hente nedskutte villfugler, eller jage frem kaniner og grevlinger fra jordgangene sine. De hundene som gjennom årtider er avlet frem for sådanne formål – og som representerer dagens hunderaser – vil ikke greie seg særlig godt uten å jobbe sammen med mennesker.

Hunder som ikke for noen utfordringer eller noen å kommunisere med, må derfor føle seg forvirret, alene og ignorert. Ikke rart at de blir utagerende og aggressive. Jeg tenker på mine egne hunder, hvor viktig det er for dem å føle tilhørighet og anerkjennelse i flokken.

«Du har ikke kontakt med hunden din!»

🙂 Jeg skulle ønske jeg kunne si det med et hundemenneskes tyngde.

PS: «Minstegutten» oppførte seg pent og fikk det sertifikatet som gjenstår for å kunne bli champion. Det eneste som gjenstår er sporprøve 2. Flink gutt!

Hundeshowet gikk av stabelen ved det idylliske Reidvintunet på Hillestad i Vestfold, fullspekket med historie fra forrige århundre. Jeg har tatt med noen bilder fra denne flotte sommerdagen.

Ringside med hundene.

Minstegutt fikk sitt sertifikat.

Reidvintunet er et bygdetun med historiske bygninger.

Den gamle skolestua.

Slik det så ut for hundre år siden.

Gamle gjenstander i skolestua.

Den gamle Eidsfossbanen og Hvittingfossbanen krysset her.

Ramnes stasjon var en liten varmestue langs Eidsfossbanen.

Dikter og forfatter Kåre Holt utenfor sin dikterstue.

Mølledammen – en gang lå det en vassdrevet sag her.

Storegutt så showet sammen med meg fra låvebrua.

Et riktig flott arrangement. Takk til VestBusk Dachshundklubb!

Reklame

Hunder og englebarn

Fredag etter påske var oppdretter Lars innom med en liten krabat som skal campere sammen med oss i tiden fremover. Hils på Pablo De Facto – 10 uker gammel!

Nå begynner vi å puste ut. Den store og den lille hunden har funnet tonen. Det er godt å se hvor gått samspillet mellom dem fungerer. De leker sammen, de utforsker ting sammen, de spiser sammen av hver sin matskål og når vi går tur, inntar den store hunden en myndig, beskyttende rolle overfor den lille, – i all vennlighet.

Jeg liker å se at den voksne hunden – som alltid har vært nederst på rangstigen – nå inntar en høyere posisjon i flokken. Han greier seg bra. Vi mennesker hjelper ham. Han får maten sin først, får gå først, får kos først, og så videre. Til gjengjeld passer han på nedover i rekkene. Han sender junior advarende, medlidende blikk når den lille gjør noe ulovlig, – som for å si: «Hei! Pass deg! Det der kommer menneskene til å gi deg juling for, altså!»

Det er åpenbart at den voksne hunden driver å oppdrar den lille.

Jeg prøver å få kommunikasjonen mellom herre og hund til å fungere så tidlig som mulig. Akkurat nå er det ikke så viktig hva jeg sier, men hvordan jeg sier det. Ros uttrykkes med ekstremt overdreven smørstemme. Ris uttrykkes med guttural knurrestemme – helt opp i ansiktet.

Min erfaring er at ros og ris forsterkes ved hjelp av kroppsspråk for å uttrykke anerkjennelse eller avvisning. Anerkjennelse vises ved kos og kroppskontakt. Avvisning vises for eksempel ved å dytte den lille foraktelig vekk med håndflaten når han  biter, – etterfulgt av en kald skulder. Så lar jeg ham få lov til å innynde seg igjen. Det føles godt å være noens overhode!

Hjemme alene på dagtid

Våre hunder er rundt oss hele tiden når vi er hjemme, – morgen, middag, kveld og natt, – men ikke midt på dagen. Da er vi på jobb og skole. I dag var de to hundene hjemme alene sammen for første gang – fra 10 til 15. Før jeg dro hjemmefra, nappet jeg ut lampeledninger fra kontaktene og fjernet de dyreste skoene fra gangen. Dagen gikk heldigvis bra. Men det går ikke alltid like bra når man har valp i huset. Tepper blir gnagd på så de løsner i vevingen, kostbare møbler får nye frynser der det ikke skal være noen frynser. Hjørner, kanter og listverk får bitemerker. Damevesker og treningsbagger blir endevendt og smakt eller gnagd på. Det er vel bare å innse – et hundeeier-hjem kan aldri kan holdes helt strøkent. Det viktigste for oss nå, er å se at de to hundene tar vare på hverandre.

Alle liker Stabburets leverpostei

Spesielt hunder liker Stabburets leverpostei – den originale gule boksen fra Fredrikstad. Hundefrokost hos oss er brød med leverpostei skåret opp i biter. Jeg vet at Stabburets leverpostei inneholder for mye salt, sukker og muligens for mye tilsetningsstoffer for de små, firbente, – men det får ikke hjelpe! Hundene våre har alltid hatt god helse og fine tenner. Det eneste problemet for øyeblikket er at den store hunden er på diett. En dachs med valker er ikke særlig flatterende. Likevel får han brødskiven sin før morgenturen. Dagen blir ikke den samme uten Stabburets leverpostei.

For et par år siden gikk Orkla ut til publikum for å få inn nye barnebilder de kunne trykke på leverpostei-boksene. Det kom inn mange fine bilder av englebarn. Men ikke bare menneskebarn, – også hundebilder ble sendt inn. Det kan ikke utelukkes at mesteparten av omsatt leverpostei faktisk havner i små hundemaver, – ikke i mavene på små englebarn. Likevel har jeg hørt at produsenten for en hver pris ønsker å unngå at folk assosierer leverposteien deres med hundemat!

🙂 Ikke rart at utlendinger lurer på hvorfor nordmenn mater hundene sine fra bokser med bilder av små barn!

To hunder. Duracell-hunden til høyre.

Full fart!

Alltid i hælene på storebror

To hunder i sofaen

I flere år har vi hatt to hunder. Men i høst måtte den eldste hunden dessverre avlives. Nå er yngstemann igjen alene. Alene og alene? Er det ikke nok å ha en menneskefamilie?

Jeg tror de lykkeligste hundene er de som regelmessig omgås andre hunder. Jeg vet at mange har et godt menneske/hund forhold. Det har vi også. Likevel tror jeg hunder foretrekker å ha flere firbente hunder i samme husstand. Ikke bare tobente.

Våre to hannhunder var samboere i nesten fire år – helt uten problemer med rang og roller. Den eldste opptrådte stolt, modig og myndig – akkurat som den broderte hunden på sofaputen. Den yngste kom fra en kennel hvor unghundene hadde som oppgave å varsle flokken mot inntrengere. Den rollen tok han med seg til oss. Det var han som ble vakthund. Men når en reell fare dukket opp, stilte han seg alltid bak den eldste. Da vi streifet langs stier og veier alle tre, opptrådte vi alltid som én flokk. Kommandolinjen gikk fra meg ned til eldste hund – og derfra videre til den unge hunden – og vice versa. Hvis den unge hunden ble heftet av borrer, torner og isklumper, ga han beskjed til den eldste hunden, som gjorde alt for å fange min oppmerksomhet og stanse meg, slik at jeg fikk hjulpet til. Man kan si vi var et godt og velfungerende team!

Den største fordelen med å ha to hunder er alle timene menneskene i familien er på jobb og skole. To hunder har selskap i hverandre. Da kan de sove i samme sofa. En hundeeier vi kjenner fra sene kveldsturer, har alltid hatt flere hunder i huset. Han erfarte at eldre hunder oppdro de yngre hundene slik de selv en gang hadde blitt oppdratt. Vi har gjort likedanne observasjoner. Man skal ikke undervurdere hundespråket.

Jeg har lyst på en hund til. Det må selvfølgelig vedtas i Familieråd. I dag har far og ikke-hjemmeboende datter rottet seg sammen om å skaffe en hund til. De andre to familiemedlemmene kommer kanskje til å stemme i mot. Det femte medlemmet på fire ben har dessverre ikke stemmerett i Familieråd!

Det er selvfølgelig også ulemper forbundet med å ha flere hunder. Det blir mer bøss inne i huset. Det blir dyrere å leie kennelplass når menneskefamilien drar på ferie i utlandet, eller ta de med på fly til for eksempel Frankrike. Men så har de det til gjengjeld så mye bedre når de får bo på samme rom. Det kan selvfølgelig oppstå sjalusi og lederstrid mellom de to hundene. Det er viktig at flokkens øverste leder opptrer som hunde-psykolog og passer på å hjelpe naturen. Hunden med høyest rang må alltid komme i første rekke – få servert sin matskål og belønning først.

Det skal bli spennende å se hva Familierådet kommer frem til  🙂

Klikk deg inn på Kennel Larhjelm hvis du vil se flotte bilder av strihårede dachser, eller vurderer å anskaffe en selv

To god venner. (De var litt langhårete på dette bildet).