strandparken | La det være sagt!

For et par uker siden mottok Bærum Kommune en email fra en innbygger med båtplass i Holtekilen nedenfor Strand Restaurant. I emailen uttrykker han irritasjon over at bier fra nærliggende bikuber har lagt igjen ekskrementer på båten hans!

Innsenderen stiller spørsmål ved at noen har tatt seg til rette på kommunal eiendom på denne måten. Bikubene er nemlig satt opp i Strandparken på Bærum Kommunes eiendom. I denne lille, idylliske parken kan du hvile øynene på Joseph Grimelands flotte skulpturer. Du kan sette deg ned på en av benken. Du kan dyppe tærne og kjenne på badetemperaturen. Mange tar med seg ettermiddagskaffen hit, eller finner ledig bord på Strand Restaurants terrasse. For det er her du finner eieren av de omtalte bikubene, kjendiskokk Tom Victor Gausdal som er en av driverne, og nå også birøkter.

Tommel opp!

Budstikka og Dagbladet grep fatt i emailen og laget en tabloid sak over en særdeles «bærumsk» båteier som hisset seg opp over bi-ekskrementer på båten sin. Jeg tok bryderiet med å finne frem båteierens email i kommunens postliste. Etter min mening virket ikke innlegget like hissig som avisene ga uttrykk for, – og rent prinsipielt har han jo et poeng:

Skal hvem som helst få dyrke poteter i parken? – Eller drive bruktbilforretning der, for den saks skyld?

Selvfølgelig ikke! Men ingen plasserer ut fire bikuber for å berike seg selv økonomisk. Å holde bikuber er langt fra noen «big business». Det er i høy grad en samfunnsnyttig gjerning.

Bærum trenger flere bier

Jeg har klikket meg inn på hjemmesiden til ByBi birøkterlag – et birøkterlag for urbane birøktere. Det er mye som truer biene, og det er konstatert en nedgang av bier. Ikke bare i verden og Europa, men også i Norge. Bier dør i hopetall av sykdommer, forurensning, og kanskje årsaker som ennå ikke er kartlagt. I følge Norges Birøkterlag er den viktigste årsaken til nedgangen i Norge at det er blitt færre birøktere.

Min morfar var birøkter. Bikubene sto tett i tett langs hele jordstykket bak våningshuset på Romerike. Han var småbruker uten tidsjag. Biene opptok ikke så mye av tiden hans uten om innhøstningene, men tam-bier er husdyr og krever at noen holder oppsyn. Den som driver med bier, tar pulsen på naturen. Skulle det skje noe med miljøet der du bor, vil nærmeste birøkter sannsynligvis være den første til å merke at noe er galt.

Naturen i urbane strøk

Byboere i fine klær, travle jobber og raske biler tenker kanskje at bier hører hjemme på landet – ikke blant Oslos boligblokker eller bak Bærums villahekker. Interesse for bier henger utvilsomt sammen med interesse for livet i naturen.

Når la du sist merke til en bie jobbe med å sanke nektar fra en blomst?

Å bo i by betyr ikke at man skal være avskåret fra bier og blomster, fugler og insekter, jord og meitemark, flaggermus, pinnsvin og grevlinger, for å nevne noe. Å holde bier i urbane strøk, er en måte å lokke til seg naturen på. Sammen med grønne fingre som får ting til å gro i kasser, bed og hager, – mating av småfuglene om vinteren og oppsetting av fuglekasser om våren. Like viktig om det er å beholde noen av trærne der vi bor, selv om de skygger for kveldssolen, – eller beholde små våtmarker selv om det er utklekningsanstalt for mygg og fluer.

Det handler om livskvalitet

I følge historien om biene og blomstene trenger alle blomstrende planter og trær å få besøk av bier. Uten bier ville jorden rett og slett blitt et mindre trivelig sted å være. Det ville rammet frukt- og grønnsaksavlingene. Ei heller ville det være mulig å lage vin. Jeg skjenker et glass avkjølt rosévin etter en fin tur med hundene mine og tenker den skrekkelige tanken: Ingen bier – ingen vin! Jeg finner plassen i en myk hagestol i skyggen av naboens eiketre, og mimrer over komiske øyeblikk fra min egen barndom.

– Jeg følte meg nemlig aldri trygg når jeg befant meg i bienes innflyvningstrasé. Som nevnt, befant morfars bikuber seg i enden av et jorde for å gi biene optimale forhold. Men i slåttonna, når timoteien foran bikubene skulle slås og henges til tørk på staur og ståltråd, var det ikke til å unngå at jeg fikk lyden av en ilter bie inn på det ene øret. En til! Og en til på det andre øret! Det hjalp lite å veive med armene. Disse biene var sendt ut for å ta meg, ingen tvil! Det er ikke bare i Donald Duck & Co at noen beiner av gårde med en hale av bier etter seg.

Det merkelige var at biene aldri angrep morfar som sto ved siden av meg. Jeg var en inntrenger, mens han var bienes konge.

🙂 I voksen alder er det en trøst å vite at bistikk skal være godt for gikta.

Dagbladet.no (02.06.2014) – Kjendiskokkens bier angriper nabo og skiter ned båten