En smak av USA på en søndag

«Grilling er lek med mat!», pleide svigerfar å si. I følge mennesker av Den Gamle Skole skulle middag tilberedes på kjøkkenet og serveres med kokte poteter og saus. Ellers regnes det ikke som ordentlig middag. Grilling i Norge i sin nåværende form er relativt nymotens. Selv om mennesker har tilberedt mat over kull i uminnelige tider, kan jeg ikke huske å ha sett hagegrill i de tusen hjem før på 80-tallet. I barbecuens hjemland, USA, har hagegrilling lenge vært en utbredt forlystelse.

Jeg ser det for meg. En forstad i USA på 50-tallet. Familiens vakre bungalow med en lekker Chevrolet parkert i oppkjørselen. Hammock, parasoll og hagestoler, – forventningsfulle barn, mor på vei ut med et serveringsbrett med små coca-colaer – og far som står og snur hamburgere på hagegrillen med stripete forkle, med en pipe i munnen. Grilling er så visst ikke lek og tøys!

På søndag stakk jeg en snartur innom NM i barbecue på Strand i Bærum. Jeg hadde akkurat vært en tur nedom båthavna for å hente en pakke grillpølser jeg hadde glemt igjen i båten fra kvelden før. Kjøttfulle kvalitetsgrillpølser riktignok, men sannsynligvis ikke gode nok til å nå til topps i selveste NM. Det hadde nylig vært et durabelig regnvær, og grillene var ikke klare ennå. Hele parken suste i et miljø preget av folk som er over middels interessert i grilling.

🙂 Når dukket egentlig de første hagegrillene opp i Norge?

Her betjenes en amerikansk smoker.

Veldig amerikansk. Spenn henger’n på pickup’en, kjøp biff og øl på super’n og lag grill-party der du vil!

Frittgående gissegisser lever en farlig tilværelse i grill-miljøer.

Publikum fikk sine oppgaver rettet i dommerteltet. Sjefsdommer var ingen ringere enn TV-chef Eyvind Hellstrøm.

En særdeles stemningsskapende dings, – men har ikke noe med grilling å gjøre.

Boder, folk, live musikk og stemning.

Levende musikk fra en ekte amerikansk eighteen Wheeler.

Gammelrockere med fin tolkning av Alan Jackson’s Mercury Blues.

Breaker, breaker, 1, 9 ….

Arrangementets hjemmeside

Yoder Smokers, grill-apparater for viderekommende

Reklame

Frankrike er ikke bare Côte d’Azur

Fransk strandliv forbindes ofte med Côte d’Azur og områdene rundt Cannes og Nice. Strendene mot syd-vest i Frankrike er heller ikke å forakte.

Strendene lengst syd i Frankrike ligger ved byen Argelès-sur-mer. Da snakker vi om strender med hoteller, restauranter og all den infrastruktur man behøver for å tilbringe en hel ferie på stranden. Du tar av ved første avkjøring etter å ha passert grensen fra Spania til Frankrike. Kjøretiden fra Barcelonas hovedflyplass er 2 timer.

«Dette er franskmennenes Larkollen», sier kona mi, i det vi har benket oss ned på stranda med strandstoler og en liten strandparasoll.
«Ja, for dette er ikke Tjøme», presiserer hun. «Tjøme i Frankrike, det er Cote d’Azur, det. Argelès-sur-mer er for vanlige franskmenn.»

Jeg beklager hvis noen føler seg tråkket på i vår sammenligning mellom feriesteder i Norge, men her i Argelès har det vært folksomt på campingene fra første dag etter at den franske skoleferien begynte. Utenom sommersesongen ligger byen nærmest øde. Hotellene, barene og restaurantene lever bare når det er liv på strendene.

… Og hvilket liv?

Denne delen av Frankrike er ikke kjent for sitt utsvevende natteliv. Det gjelder i grunnen alle byene her, men om sommeren er det natulig nok mer natteliv hvor feriegjestene bor. Mer enn stedene rundt, – men ikke still med de aller største forventningene. Dette er ikke Côte d’Azur!

… Og hvilke strender!

Kilometervis med strender som består av beste type sand. Ikke så fin at den blir sølete, og heller ikke så grov at man ikke kan gå barbent på den. Den er riktignok tilkjørt, – valset sammen og jevnet ut etter alle kunstens regler om vinteren når det ikke er folk her. Tilkjørt sand betyr ofte at det ikke er særlig langgrunt. Når du skal bade, må du legge på svøm etter kun få skritt. Av den grunn er det ikke optimale badeforhold for de aller, aller minste barna.

På stranden er det franske stemmer som dominerer. Det er en del nederlendere her. De har ankommet med egne biler og bor på camping-plassene. Vi hører ofte norske stemmer også, men jeg tror ikke du treffer typiske norske charterturister her. Drar du til Cannes og Nice, vil du nok finne et større innslag av utlendinger.

Sjø, by, kultur og fjell

Det fine med Argelès er at dersom du blir lei av å virre rundt på strendene, kan du dra inn til «storbyen» Perpignan for å shoppe, gå på sightseeing eller innta et bedre måltid. Du kan besøke pittoreske småbyer som Collioure, Port-Vendres eller La-Roques. Du kan gå fotturer i Alberès-fjellet mot Spania og nedre del av Pyreneene på merkede turløyper.

Apropos turløype.

Det går en vakker sti langs kysten fra Argelès til Collioure. Stien er godt oppmerket. Du spaserer på en og en halv time og passerer flere badestrender. Ta med drikke og badetøy!

Å planlegge ferie i Argelès-sur-mer ordner du best på egen hånd. Du booker rimelige flyreiser til Barcelona med for eksempel Norwegian og Ryanair, bestiller leiebil og hotell selv, – eller campinghytte, leilighet eller strandhus.

🙂 Her får du nemlig mer ferie for pengene enn på Côte d’Azur!

Se hoteller på Finn.no

Se ferieboliger på franske Finn

Kilometervis med strender

Havneanlegg

Du er god plass hvis du beveger deg litt utenfor sentrum. Her Racou-stranden. (illustrasjonsfoto)

Tintin var her før oss. Innseilingen til Collioure.

Biene i Bærum

For et par uker siden mottok Bærum Kommune en email fra en innbygger med båtplass i Holtekilen nedenfor Strand Restaurant. I emailen uttrykker han irritasjon over at bier fra nærliggende bikuber har lagt igjen ekskrementer på båten hans!

Innsenderen stiller spørsmål ved at noen har tatt seg til rette på kommunal eiendom på denne måten. Bikubene er nemlig satt opp i Strandparken på Bærum Kommunes eiendom. I denne lille, idylliske parken kan du hvile øynene på Joseph Grimelands flotte skulpturer. Du kan sette deg ned på en av benken. Du kan dyppe tærne og kjenne på badetemperaturen. Mange tar med seg ettermiddagskaffen hit, eller finner ledig bord på Strand Restaurants terrasse. For det er her du finner eieren av de omtalte bikubene, kjendiskokk Tom Victor Gausdal som er en av driverne, og nå også birøkter.

Tommel opp!

Budstikka og Dagbladet grep fatt i emailen og laget en tabloid sak over en særdeles «bærumsk» båteier som hisset seg opp over bi-ekskrementer på båten sin. Jeg tok bryderiet med å finne frem båteierens email i kommunens postliste. Etter min mening virket ikke innlegget like hissig som avisene ga uttrykk for, – og rent prinsipielt har han jo et poeng:

Skal hvem som helst få dyrke poteter i parken? – Eller drive bruktbilforretning der, for den saks skyld?

Selvfølgelig ikke! Men ingen plasserer ut fire bikuber for å berike seg selv økonomisk. Å holde bikuber er langt fra noen «big business». Det er i høy grad en samfunnsnyttig gjerning.

Bærum trenger flere bier

Jeg har klikket meg inn på hjemmesiden til ByBi birøkterlag – et birøkterlag for urbane birøktere. Det er mye som truer biene, og det er konstatert en nedgang av bier. Ikke bare i verden og Europa, men også i Norge. Bier dør i hopetall av sykdommer, forurensning, og kanskje årsaker som ennå ikke er kartlagt. I følge Norges Birøkterlag er den viktigste årsaken til nedgangen i Norge at det er blitt færre birøktere.

Min morfar var birøkter. Bikubene sto tett i tett langs hele jordstykket bak våningshuset på Romerike. Han var småbruker uten tidsjag. Biene opptok ikke så mye av tiden hans uten om innhøstningene, men tam-bier er husdyr og krever at noen holder oppsyn. Den som driver med bier, tar pulsen på naturen. Skulle det skje noe med miljøet der du bor, vil nærmeste birøkter sannsynligvis være den første til å merke at noe er galt.

Naturen i urbane strøk

Byboere i fine klær, travle jobber og raske biler tenker kanskje at bier hører hjemme på landet – ikke blant Oslos boligblokker eller bak Bærums villahekker. Interesse for bier henger utvilsomt sammen med interesse for livet i naturen.

Når la du sist merke til en bie jobbe med å sanke nektar fra en blomst?

Å bo i by betyr ikke at man skal være avskåret fra bier og blomster, fugler og insekter, jord og meitemark, flaggermus, pinnsvin og grevlinger, for å nevne noe. Å holde bier i urbane strøk, er en måte å lokke til seg naturen på. Sammen med grønne fingre som får ting til å gro i kasser, bed og hager, – mating av småfuglene om vinteren og oppsetting av fuglekasser om våren. Like viktig om det er å beholde noen av trærne der vi bor, selv om de skygger for kveldssolen, – eller beholde små våtmarker selv om det er utklekningsanstalt for mygg og fluer.

Det handler om livskvalitet

I følge historien om biene og blomstene trenger alle blomstrende planter og trær å få besøk av bier. Uten bier ville jorden rett og slett blitt et mindre trivelig sted å være. Det ville rammet frukt- og grønnsaksavlingene. Ei heller ville det være mulig å lage vin. Jeg skjenker et glass avkjølt rosévin etter en fin tur med hundene mine og tenker den skrekkelige tanken: Ingen bier – ingen vin! Jeg finner plassen i en myk hagestol i skyggen av naboens eiketre, og mimrer over komiske øyeblikk fra min egen barndom.

– Jeg følte meg nemlig aldri trygg når jeg befant meg i bienes innflyvningstrasé. Som nevnt, befant morfars bikuber seg i enden av et jorde for å gi biene optimale forhold. Men i slåttonna, når timoteien foran bikubene skulle slås og henges til tørk på staur og ståltråd, var det ikke til å unngå at jeg fikk lyden av en ilter bie inn på det ene øret. En til! Og en til på det andre øret! Det hjalp lite å veive med armene. Disse biene var sendt ut for å ta meg, ingen tvil! Det er ikke bare i Donald Duck & Co at noen beiner av gårde med en hale av bier etter seg.

Det merkelige var at biene aldri angrep morfar som sto ved siden av meg. Jeg var en inntrenger, mens han var bienes konge.

🙂 I voksen alder er det en trøst å vite at bistikk skal være godt for gikta.

Dagbladet.no (02.06.2014) – Kjendiskokkens bier angriper nabo og skiter ned båten

Strand Restaurant 2014

Urbane bikuber med innflyvningstrasé fra Fornebu

Hvor ille det kan gå hvis biene blir borte! (statue av Joseph Grimeland)

Natur i urbane strøk

Et godt ganglag

Hadde folk et bedre ganglag i 50-årene? Jeg har «studert» mannfolks ganglag  anno 2014. Det er ikke for å mobbe noen. Men flere kunne nok med fordel tilbrakt mer tid til fots!

Søndag, lav sol og minusgrader, et par centimeter med nysnø. Ideelle forhold for en spasertur! Første mål er båthavnen ved Strand Restaurant på Høvik for å sjekke båt i opplag. Denne søndagen er den fineste siden november. Derfor er det mange andre som også går tur, – ikke bare hunden min og jeg. De fleste er enten par eller familier. Det er ikke de samme menneskene vi møter når vi er ute og går de øvrige ukedagene.

Jeg morer meg over å klassifisere typiske mannlige turgåere:

Først er det «sinnataggen». Hans positur er lik statuen med samme navn. Armene truende ut til siden. Han går nesten i passgang. Bena lett hjulbent. Nesten som en sumobryter klar til kamp. Byens utkastere går ofte slik, men noen av dem har faktisk så store biceps at de rett og slett ikke får armene inn til kroppen. De jeg møter på søndagstur, tynges ikke av muskler, for å si det sånn.

Deretter har vi «hælgjengeren» som går på hælene. Brystkassa er spent frem, skuldrene er senket, og armene henger ledig litt bakover. Hodet opp og frem. De som ofte går sånn, er formenn i borettslag eller viktige inspektører.

Til slutt vil jeg nevne «Frankenstein» som går med stive knær. Bena er som tømmerstokker. Gangen er bredbent, men av og til kan det virke som om bena svikter innover ved knærne. De som går sånn er ofte overvektige. Dette er derfor en vanlig gangart blant menn med grilldress på kjøpesentre.

Det finnes flere karakteristikker, og selvfølgelig alle de som går helt all right – uten særtrekk. Årsaken til at jeg trekker frem noen typiske gangarter, er, – at til tross for at de er svært utbredt, er de lite effektive hvis beina skal brukes som fremkomstmiddel. Mange av mine søndagsturgåere har nok ikke ambisjoner om å gå mer enn et par kilometer. De tenker ikke på beina sine som et fremkomstmiddel.

Hvem bruker beina som fremkomstmiddel?

Jeg har kikket på en del YouTube-filmer fra Nord-Koreanske gater og veier. Der har kun velstående mennesker råd til sykkel. Absolutt ingen privatbiler. Folk går – og det er artig å se hvordan de bruker beina effektivt som fremkomstmiddel. God armsving, lange steg og godt sig. Man kommer frem så raskt som mulig, med så lite krefter som mulig. Alle har et riktig godt ganglag!

I Norge tror jeg man finner godt ganglag hos mennesker som bruker kollektivtransport daglig, som enten er tvunget – eller selv velger – å gå en drøy etappe hver dag. For eksempel mellom Nasjonalteateret og Bislett. Går du effektivt, holder du nesten følge med trikken.

Jeg har en del gamle bilder fra Oslo i 50-årene. Det er en fornøyelse å studere ganglaget på ulike mennesker. Siden privatbiler ikke var alminnelig utbredt, måtte folk gå mye mer. Og det kan man faktisk se på ganglaget. God armsving, lange steg, godt sig – de samme prinsipper som ligger til grunn for skigåing og svømming.

Ganglaget røper deg!

Jeg synes det er interessant å studere bildene fra 50-årene. Man kan se hvem de forskjellige menneskene er. Ikke bare på måten de er kledt på, men også på ganglaget. Herre i betydelig stilling? Bonde? Ung og usikker? Ung og fremadstormende? Bare vis meg hvordan du går!

Det sies at ganglaget ditt røper om du er en god elsker eller ikke. Tollerne ved Oslo Lufthavn kan bruke ganglaget for å finne ut om du prøver å skjule noe. Jeg tror ganglaget kan røpe sorg, angst, usikkerhet og bitterhet. Det kan helt sikkert røpe selvsikkerhet, munterhet og forelskelse.

Gå tur hver dag!

Jeg går søndagstur hver dag. Den lille dachsen min behøver sikkert ikke mer enn et kvarter. Jeg, derimot, trenger minst en time. Sånne som meg, som har stillesittende arbeid, er nødt til å bruke en del av fritiden på å gå!

Denne søndagen la hunden og jeg hjemturen innom kyststien fra Holtekilen til Oksenøya, innom det gamle flytårnet på Fornebu og hjem til Lysaker.

Jeg vet ikke hvor sunt det egentlig er å gå daglig. Ikke får du høy puls, og ikke blir du ordentlig svett. Min begrunnelse for å gå mye, er at jeg føler det er bra for både kropp og sjel. Jeg får orden på en del tanker mens jeg går. Jeg tror jeg ville ha vært en slemmere ektefelle, far og kollega om jeg ikke hadde gått så mye. Dessuten har jeg konstatert at folk som går mye, ofte blir svært gamle – og faktisk i stand til å nyte de siste årene.

Og så får man så fint ganglag, da  🙂

Plagsomme snøklumper både i bartene og på labbene!