Hvem eier gresset?

I nesten hele mitt liv har jeg vært opptatt av å skaffe meg egen eiendom. Det startet en gang i ungdommen da jeg bodde på hybel. Jeg var i mange år det svenskene så treffende kaller inneboende. Mens jeg leide værelse hos andre mennesker, drømte jeg om egen eiendom omgitt av stor hage, et sted der jeg kunne være i fred, der ingen kunne låse seg inn når det passet dem og der ingen kunne jage meg bort.

Privatliv

Drømmen gikk raskt i oppfyllelse og på få år fikk jeg så mye penger mellom hendene at jeg kunne skaffe meg flere eiendommer. En kinesisk filosof har visstnok uttalt at dersom du eier mer enn 7 ting er det ikke du som eier tingene, men de som eier deg. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Nå handler det ikke lenger om penger, men hvilket liv jeg vil leve. Det har ingen hensikt å eie mange ting, bare for å eie dem, – hvis du skjønner hva jeg mener.

Ta for eksempel gress. Det vokser over alt. Jeg trenger ikke eie gress. Jeg kan gå ut i skogen, på landet og finne gress som dekkes av allemannsretten. Før eide jeg hus og hage. Nå har jeg flyttet til et hjem uten hverken gress eller hage, men jeg er langt i fra gressløs. Utenfor, og kloss inntil leilighetens langside adskilt med en smal veranda med rekkverk, ligger en av Oslo-områdets fineste parker, Nansenparken på Fornebu. Vi våkner til snadringen fra endene i andedammen rett utenfor soveromsvinduene. Av og til forstyrres nattesøvnen av maskinene til anleggsgartnerne som jobber for kommunen. Selv om de bråker fælt, er det som musikk i mine ører. Da jeg eide gresset selv, var det jeg som måtte klippe.

Siden jeg er ute i parken en time hver dag sammen med hundene mine, får jeg mye tid til å filosofere over det å dele gress med andre mennesker. Alle jeg deler de flotte parkområdene med, er påfallende rene, pene og rike. Det er organisert joggegrupper for unge mødre med sports-barnevogner og nakne, flate mager, middelaldrende ektepar i powerwalk med god armsving og målrettet blikk, barske menn på flotte, nye sykler som neppe har vært utenfor parken, og enslige damer og herrer som fant ut at det var på tide å skaffe seg hund – en liten Fiffus – da de flyttet inn i parken.

Det er påfallende å se hvor like menneskene rundt meg egentlige er. De faller alle inn i kategorien «ren, pen og rik». De gangene jeg oppdager unntak, er det sannsynligvis mennesker som jobber for noen som er «rene, pene og rike». Jeg har selvfølgelig ikke noe i mot å dele gresset med så flotte mennesker, men tenker at området rundt parken er langt i fra ferdig utbygget. Det ligger an til at ny boligmasse kan bli tettere, med rimeligere boenheter, slik at flere mennesker kan få anledning til å flytte inn. Det kan bety at vi som er rene, pene og rike om få år kanskje må dele parken med mennesker som er mindre rene, pene og rike, for eksempel sosialklienter, alenemødre på trygd, innvandrere og andre stigmatiserte grupper. Når det kommer flere mennesker hit, vil området bli mer attraktivt også for de som står helt nederst på den sosiale rangstigen, som tiggere, uteliggere, rusmisbrukere og andre slitne mennesker. De vil helt sikkert nyte de vakre parkområdene sånn som oss andre en sensommerdag.

Jeg ser for meg konsekvensene. Tagging på betongen, forsøpling langs stiene, tiggere utenfor dørene. Vil rene, pene og rike mennesker akseptere dette? Neppe. Men man bør tenke seg om.

Hvem eier gresset?

Den nye bebyggelsen på Fornebu er bygget etter annet konsept enn øvrige deler av Oslo vest og Bærum. Det finnes nemlig ingen private hager, – ja, bare noen knøttsmå gresslapper utenfor boliger som ligger på bakkeplan. Det mangler imidlertid ikke på grøntområder. Området består av plener, svaberg, små kuller, trær og busker i alle fasonger, vannspeil, fontener, våtmark, blomsterenger, anlegg for sportsaktiviteter av ymse slag, hundeluftegård, og så videre. Alt hva man måtte begjære i et paradis. Og enn så lenge er kapasiteten god.

Det hele er en modell over et skandinavisk sosialdemokrati. Parkanlegget vedlikeholdes av Fornebu Driftsforening, KLP og Bærum Kommune, via penger som betales inn i fellesomkostninger og skatt. Man kan si at hver enkelt betaler etter evne og benytter godene etter behov. Selv er jeg storfornøyd og betaler avgifter og skatter med glede.

Problemet som kan oppstå, er selvfølgelig også av sosialdemokratisk art. Hvis anlegget belastes av mange mennesker uten evne til å betale, men som til gjengjeld krever stor plass i parken, vil andre kunne oppleve å måtte betale mer for å holde anlegget rent og pent, kanskje i form av en ekstra avgift eller skatt. Hvis ikke, vil dagens vedlikeholdsbudsjett ikke være tilstrekkelig til å holde parken like vakker som i dag. Kanskje vil store deler av fellesskapets penger forsvinne til å fjerne tagging og glasskår, i stedet for sirlig kantklipp og kunstnerisk buskeklipp.

Så, i det jeg svinger inn stien som fører meg ned til andedammen, der jeg og hundene mine bor, tenker jeg: Dette er jo et velstandssamfunn i miniatyr, et Norge, eller Europa nord for Middelhavet. Hvis vi, som er rene, pene og rike ikke ønsker å få skitne, slitne og fattige mennesker på dørmatten, må vi enten forlate vår sosiale samfunnsform til fordel for et kaldere samfunn med private hager og høye gjerder som stenger fremmede ute. Eller så må vi gi de nye plass i parken og legge forholdene til rette for at de trives der. Kanskje de kan hjelpe til med å holde parken ren og pen?

🙂 Det er ingen vits i å eie gresset.

Reklame

Ravner i vårnatten

Er det noen vits i at vanlige foreldre går natteravn? Betyr det noe at amatører vandrer rundt med refleksvester? Kan ikke folk passe på sine egne barn? – La meg fortelle om min første vakt som natteravn!

Vi parkerte ved Fornebu Golfsenter utenfor Oslo, uniformerte oss med natteravn-vester, tok med natteravn-sekken og bega oss utover mot Storøya. Vi var på leting etter ungdommer. Dette var like før den massive Fornebu-utbyggingen, mens det ennå var et naturområde. Det var mørkt langs gangveiene, men vi så det lysnet når vi nærmet oss stranden. «Vi» var en av mammaene på skolen og meg. Det var egentlig ikke vi som skulle gått natteravn denne kvelden, men vi stilte likevel opp på kort varsel.

Aller første gang som natteravn

Da vi kom frem, ble vi møtt av noen unge jenter. De så helt blåfrosne ut. En stjerneklar aprilnatt blir fort kald når solen er borte, og jentene var kledt for innendørs party. Det dannet seg en stor gjeng rundt oss. Unge mennesker i alderen 15-17 år. De var veltalende og skikket seg eksemplarisk. Alle foreldre kunne være stolte.

Det var vanskelig å telle hvor mange vi var der ute, men i følge lokalavisen var det over 200. Jeg la merke til litt knuffing mellom enkelte av guttene. Blandingen av øl og ungdomshormoner kan være vanskelig å håndtere. Jeg kjente ingen av dem. Det var kanskje like greit. En og annen halvfull ølflaske eller ølboks kom susende gjennom luften. Best å passe på, tenkte jeg.

Imens pratet vi masse. Både alvor og spøk, – vanlig festsnakk, ungdomssnakk og voksenprat. Jeg vet ikke hvor lenge vi sto der. Vi, som var natteravner og voksne, følte ingen behov for å ringe politiet. I hvert fall ikke ennå.

Men politiet kom likevel

I racerfart braste politibilene i lav høyde innover de smale gangstiene. «Idioter!» tenkte jeg. Så unødvendig provoserende og farlig! De kunne vel ha parkert bilene og spasert utover som vi gjorde? Trodde de at vi var en gjeng skapsprengere? Diskret begynte vi å bevege oss mot en sti som var for smal for biler. En liten folkevandring snek seg hviskende og forskremte i mørket tilbake til bebyggelsen. Jeg følte meg som en turistguide som skulle få med meg en busslast eller to hjem. Mens vi gikk i mørket, lå den andre gangstien badet i lys fra den ene politibilen etter den andre. Store stasjonsvogner med fjernlys og blålys. Jeg så også noen andre biler, som jeg etterpå forsto var kommunale biler med folk som jobbet med ungdommer.

Fra hovedveien kunne vi natteravner følge med hvordan kommunens folk jobbet. De var profesjonelle. Noen av dem så ut som ungdommer selv. Det hører sikkert til jobben. En flokk ungdommer satt frosne, fulle og søvnige i veikanten og ventet på siste buss inn til byen.

Svisj … knas!

En halvfull ølflaske gjennom luften, rett i asfalten. Og én til. Men ingen brydde seg om sånt nå. En leddbuss til Oslo ble holdt tilbake og fylt opp til randen med ungdommer og et par ungdomsarbeidere, som for øvrig betalte for skyssen. Langt over tiden kjørte bussen avgårde med politieskorte innover mot byen. Stakkars bussjåfør!

En normal natt for lokale natteravner?

To helt vanlige foreldre – uten sosionomutdannelse – kunne ta kvelden. Hva kan vel sånne som oss stille opp med?

Natteravner i regi av en lokal ungdomsskoles FAU, består av foreldre som har satt av en kveld til å henge rundt på steder hvor ungdommene ferdes. De skal ikke rekke noen ting. De har det ikke travelt. De prater lavmælt med alle og er utadvendte. De hjelper noen ungdommer til å finne bussen sin. De synes det er hyggelig å holde dem med selskap til bussen kommer. Noen ungdommer sitter ved kinoen og drikker øl. De er ikke gamle nok til det, men får likevel en kameratslig hilsen. Det hender at noen blir kjørt hjem hvis de føler for det. Natteravnene slår gjerne av en prat med russebuss-sjåføren som venter på at ungdommene får tisset i skogkanten. Det er vel stort sett det som skjer i løpet av natten. Ikke særlig spennende, tenker du kanskje. Det er derfor jeg fortalte om min aller første vakt. Man vet aldri hva som kan skje når man går natteravn.

Men sammen skaper vi trygghet  🙂

Natteravn.no