Watch out for the silver hand!

Jeg er ikke flink til å se på TV. Jeg innser at vi som ikke følger med på TV, risikerer å havne utenfor i enkelte sosiale sammenhenger. Det dreier seg om en slags «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven»-effekt.

Jeg finner liten eller ingen glede av å se på TV.

Jeg ser likevel en god del på TV, og får med meg bruddstykker fra TV-apparater som pulserer rundt meg. Jeg synes TV er pasifiserende. Jeg vil ikke sitte som en flue på veggen å se hva andre gjør. Jeg vil mye heller være i en arena hvor jeg selv spiller en rolle, – som å skrive på PC, fikse noe i huset, gå en tur med hundene, prate med noen, dra på fjorden med lodd og agnline. Ett eller annet hvor jeg selv regisserer handlingen.

Kanskje finnes det en diagnose for sånne som meg?

Jeg liker spontan interaksjon med medmennesker, sydlandske armbevegelser og innlevelse, som Nils Arne Eggen og Christine Koht utfører. TV er et enveis kommunikasjonsmiddel som egner seg til hjernevasking og passivisering, – som et dårlig jobbmøte hvor noen diskuterer pavens skjegg i det uendelige, mens kaffekruset er tomt. Jeg grøsser ved tanken på å være på besøk hos noen, og vertinnen plutselig utbryter gledesstrålende:

-Nå skal vi se på Farmen, dere!

Da begynner jeg å tenke egoistiske tanker. Er jeg virkelig nødt til å kaste bort en hel time av den dyrbare tiden som resten av livet mitt er? Jeg kjenner hvordan jeg krymper meg hver gang de andre kommenterer handlingen. De har jo sett alle de foregående fjorten episodene. Jeg deler ikke noe av dette. For meg er deltakerne bare Herr X og Frk Y.

-I don’t know what the silver hand is …

Jeg er en godt middelaldrende mann. Jeg burde stått opp tidlig, gjort samvittighetsfullt unna alle dagens gjøremål før klokken fem, spist middag, tatt på meg tøfler, skjenket meg en kopp kaffe, ruslet ut i stuen med subbende steg, satt meg i lenestolen med bena på fotskammel, studert TV-oversikten, valgt kanal og latt meg forføre inn i TV-sendingene – en etter en, humret lavt og kommet med supplerende kommentarer. Hysj, far ser på TV!

Dette er selvfølgelig ikke meg.

Jeg gliser når jeg ser reklamefilmen «The Silver Hand» (Try/Apt). Mannen som gikk glipp av århundrets TV-episode, havner som en sosial outsider. Han greidde aldri å fatte hva «the silver hand»-greia egentlig var, fordi han aldri fikk med seg selve opplevelsen. Derfor ble han avskåret fra å delta i samfunnslivet, som for øvrig var overdrevent fiksert på «the silver hand». Skulende og vantro haltet han rundt uten venner.

Noen som kjenner seg igjen?

Mange TV-sendinger må oppleves. Du kan lese referater fra en fotballkamp i ettertid, men hvis du ikke opplevde kampen, kan du bare glemme å uttale deg når kollegene dine snakker om den i lunsjen. De diskuterer selvfølgelig ikke bare hva som skjedde, men hvordan de opplevde spillet og spillerne, – gjerne relatert til hendelser gjennom hele kampen.

Se kampen eller hold kjeft!

(Klippet fra dbtv)

Det nytter heller ikke å zappe seg rundt i kanal-jungelen for å få med seg de tingene folk kommer til å snakke om dagen etter. Skulle jeg for eksempel tilfeldigvis dumpe innom et par som «hadde seg» under dynen i Paradise Hotel, ville det hjulpet lite hvis jeg ikke hadde fått med meg resten av episoden. Jeg ville ha gått glipp av det forutgående spillet, kurtiseringen og plottet som gjorde at det som skjedde, skjedde.
 

La du merke til at jeg innledningsvis brukte ordet «flink» om å se på TV?

Mange vil kanskje hevde at TV-titting er en last, på linje med røyking og inntak av usunn mat. Jeg mener at vi bør børste støv av kultur-begrepet. Alle vet at fotball, teater og romaner er kultur.

Er Paradise Hotel kultur?

Jeg kjenner ikke Paradise Hotel, men på generelt grunnlag mener jeg at reality-serier kan komme under kultur-begrepet av flere årsaker. Det handler om et spill med premier hvor vinneren ikke vinner på grunn av flaks, men på grunn av sine ferdigheter – ofte av sosial karakter. Det dannes/skapes roller og story’er som har likhetstrekk med kiosk-romaner.

Og virkeligheten kan være mer grusom enn oppdiktede historier.

En rik forretningsmann fortalte meg at det finnes tre typer mennesker: De som får ting til å skje. De som forstår at ting skjer, og de som får med seg at ting har skjedd. Flinke TV-tittere tilhører den gruppen som får med seg ting som skjer. Ikke bare som kalde fakta, men som opplevelser som krever uselviske innlevelser i andre menneskers liv og skjebner. TV-tittere er kanskje ikke så nøye med å skille mellom fakta og fiction, men i det store bildet er TV-tittere gode mennesker.

Selv er jeg ikke der. Jeg vil så gjerne være en som får ting til å skje. Skape en bølge. Jeg er IT-utvikler. Jeg har vært med – og er fortsatt med – i nyskapende utvikling, men har ikke greidd å skape noen bølger. Det var ikke jeg som utviklet Facebook, Google, LinkedIn, YouTube og de andre coole tingene som bølget over oss.

Det aner meg at personer, som meg, som er konsentrert av å skape sin egen bølge, ikke enser de bølgene som fortløpende ruller forbi. Hvis vi ikke lykkes i å skape vår egen bølge, hvor havner vi hen da?

Si «hei» til mister Silver Hand!

🙂 Hvilken type er du?

Klikk på bildet for å spille hele filmklippet

Roccambola (11.04.2015): Hvorfor er det uintellektuelt å se på Paradise Hotel?

Reklame

Trollene på nettet

Trollene er ikke snille vellykkede samfunnsstøtter som blir slemme etter nattens frembrudd. Hvor stor selvfølelse tror du de har? – de som sitter å lirer av seg hatefulle ord mot kvinner, homofile, muslimer, sosialister, syklister og andre som de ikke liker? Jeg tror de trenger noen å prate med.

Jeg liker svensk TV3s programidé Trolljägarna med Robert Aschberg. Jeg liker Aschbergs stil. Han pakker ikke inn ordene sine i bomull. Når han konfronterer noen, stikker han fingeren i øyet på dem – litterært sagt. Men han virker ærlig og jordnær, – en man kan snakke fortrolig med. Jeg kjenner ham ikke privat, men forestiller meg at hans terskel for å komme i prat med fremmede mennesker er nokså lav. Det skulle jeg ønske flere av oss hadde.

Det kalles å bryte is

Programmet Trolljägarna går ut på å oppsøke personer som sender hatske meldinger på nettet. Møte dem ansikt til ansikt. Budskapet er at ingen kan føle seg trygge i skjul av å være anonyme på nettet. De trollene Aschberg finner er temmelig uinteressante personer. Det er ingen «Dr. Jekyll and Mr. Hyde» der verdens mest elskverdige person forvandler seg til et troll om natten. Tenk hvilket scoop det ville vært!

Jeg visste det fra før. Jeg er nemlig selv over middels interessert i å legge inn kommentarer på nettavisenes Facebook-sider. Facebook-profilen min prydes av mitt eget portrett og fulle navn. Derfor må jeg være saklig. Ved et par tilfeller har jeg sett glimt av usaklige svar før avisens moderator har rukket å fjerne dem. Det forbauser meg hvor raskt jeg greier å spore opp forfatterens navn, alder, bosted, familieforhold, livssituasjon og så videre, – til tross for at det er benyttet anonyme Facebook-profiler.

Alt ligger på nettet

De menneskene jeg finner på nettet, ligner på de menneskene Robert Aschberg greier å spore opp. De er fryktelig lite interessante for offentligheten.

Jeg er klar over at det å snoke opp fremmede mennesker på nettet ligger litt i grenseland for hva man bør gjøre, – etisk sett. Det er langt i fra de smarteste trollene man finner ved «net-stalking», men det er levende troll som det er mulig å komme i kontakt med. Jeg kunne, som Robert Aschberg, «røyke» vedkommende ut på gaten i nærheten av sin bopel eller arbeidssted for å slå an en prat.

Trolljakt i mediene avler nye troll

Problemet med TV-programmet Trolljägarna er at mange av seerne valgte å søke opp trollene på egen hånd, sånn som jeg gjorde. Men de stoppet ikke med det. De sendte selv hatske meldinger til dem.

Avisenes kompromiss mellom penger og etikk

Av og til lurer jeg på om nettavisene må ta litt av skylden for at trollene dukker opp. Jeg tror nemlig at troll er flittige brukere av avisenes Facebook-kommentarfelter. Jeg er forundret over hvor mange hatske kommentarer som faktisk får lov til å ligge ute. Når en kommentar begynner med å kalle noen for «idiot», er kommentaren i mine øyne så usaklig at den burde vært fjernet. Det samme gjelder kommentarer som er lagt inn av åpenbare anonymiserte Facebook-navn. At nettavisene likevel velger å publisere slike meldinger, forteller at avisene ønsker slike innlegg. Ved å kreve høyere saklighet, ville det blitt mindre aktivitet i kommentarspaltene og færre klikk, – og således mindre attraktivt for annonsørene.

Når jeg gir inntrykk av at jeg greier å spore opp anonyme nettbrukere, skyldes det at jeg har hatt litt flaks. Flere troll var nemlig yngre enn jeg trodde. Et datakyndig troll kan nokså enkelt leve i skjul på nettet for vanlige nettbrukere som deg og meg. Men jo mer skjult de er, jo mindre slagkraft får de. Jeg tror nemlig trollene liker å beholde samme identitet på nettet over tid – akkurat som en tagger nyter å se sin signatur på veggen. Jo lenger en identitet er i bruk, jo enklere er det for utenforstående å spore opp aktiviteter. Men alle funn av denne typen vil kun være indisier i juridisk forstand, og neppe holde som bevis.

Facebook og Twitter samarbeider ikke uten videre med norsk politi

Å skaffe bevis handler om å spore opp loggførte IP-adresser. Alle som er tilkoblet et datanett, har fått tildelt en IP-adresse. IP-adressen endres når du flytter deg, eller ber om å få tildelt ny IP-adresse i nettverket. Hvis en trolljeger greier å fange opp trollets IP-adresse på et bestemt klokkeslett, er det teoretisk mulig å finne vedkommendes datamaskin, – eller i hvilken husstand eller firma vedkommendes maskin befinner seg. Selv om gjerningsmannen kan skylde på andre i samme husstand, regnes IP-adresser som gode bevis. Men avsenders IP-adresse følger dessverre ikke med når du mottar meldinger via sosiale medier. Det er likevel ikke umulig for programutviklere å fremskaffe slike data fra Facebook via programmerbare grensesnitt.

Ved beslag av gjerningsmannens PC og ved innhenting av detaljerte logger fra nettverksleverandøren, for eksempel Telenor, vil politiet kunne sikre nødvendige spor. Problemet med denne type etterforskning er at den er tidkrevende. Dessuten vil det være vanskelig å skaffe logger fra Facebook og Twitter. Under etterforskningen av Sigrid-saken, møtte politiet en stund motstand hos Facebook. Det var sakens massive omfang og interesse som gjorde at Facebook omsider ga politiet innsyn.

Sannsynligvis vil seriøs etterforskning av nettroll være alt for tidkrevende i forhold til antatt forvoldt skade. Jeg kan ikke forestille meg at politiet noen sinne kommer til å jakte på nettroll uten at det er en del av en alvorlig kriminalsak. Og Facebook & Co kommer dessverre aldri til å «gi noe ved dørene» til norske etterforskere. Fremtidens trolljakt kan derfor komme til å skje utenfor politiets søkelys. Noen går kanskje sammen om oppgaven? Man kan vel ane konturene av et borgervern her. Kan Robert Aschberg oppsøke nettroll, kan andre gjøre det.

Troll tåler ikke dagslys

Alle nettbrukere bør likevel være klar over at noen kan få tak i dem og stille dem til doms hvis det skulle bli nødvendig. Men alle vet at det skal mye til før uniformert politi ringer på. Jeg tror likevel det hjelper å snakke med trollene. Vanlige skogstroll tåler som kjent ikke dagslys. Jeg tror trollene på nettet vil få problemer dersom noen oppsøker dem ansikt-til-ansikt og konfronterer dem med ugjerningene – får det opp i dagslys. Man behøver neppe være psykiater for å ane at det kan være en sammenheng mellom det å være troll og vise asosial adferd.

Jeg må innrømme at det kunne vært morsomt å sendt en SMS-melding til et troll om at en talefør kjendis som Robert Aschberg, sinnasnekker’n Otto, mesterkokk Hellstrøm eller Tom Nordlie var på vei for å prate om det som skjedde i natt. Men noe stort TV-show blir det neppe av de lysskye nettrollene.

😐 Bring trollene frem i dagslyset!

Aftonbladet.se (01.04.2014): Her konfronteres Moas netthatere

Aftonbladet.se (28.04.2014): Trolljägarna anmeldt for æreskrenkelse

Dagsavisen (04.06.2014): Får trollene fram i sola

Berømt for å være berømt

Å delta i et realityshow kan gjøre deg til kjendis. Når du er blitt kjendis, kan du leve av å eksponere kjendislivet ditt for resten av verden, – og bli enda mer kjent. En selvforsterkende effekt.

Med to TV-glade damer i huset dukker det av og til opp underlige programmer på skjermen. Underlige for meg som er mann, – ikke for damene som ser på. Ett av disse programmene er Keeping Up with the Kardashians der vi følger medlemmer av Kardashian-familien gjennom deres forskjellige gjøremål. Det tar meg ikke lang tid å forstå at det vi egentlig ser på, er rike menneskers innholdsløse hverdagsliv.

Det er et realityshow.

Jeg ser en person som oppfattes som «far sjøl», – en ansiktsløftet, sminket, middelaldrende mann med kunstig hårfarge. Han snakker uten ansiktsmimikk, og alt han sier, virker dumt, arrogant og platt. Jeg kommenterer mine inntrykk til de to damene som sitter hjemme i hver sin sofa. Den ene forteller indignert om stefar Bruce og hans suverene merittliste. Så utbryter de i kor at han har mye penger, – noe jeg åpenbart ikke har.

Mamma Kardashian er en flott kvinne på min egen alder uten en eneste rynke i ansiktet. Hun virker mer rutinert foran kameraet enn de andre, og spiller en sentral rolle i programkonseptet. Deretter er vi på besøk hos en av døtrene og hennes mann. «Dum og dummere», tenker jeg. Det blir ikke bedre når vi treffer de andre barna i familien. Og apropos familie, så snakker vi selvfølgelig om moderne, kompliserte familieforhold. Jeg gremmes på vegne av dem selv, på damene mine som sitter og stirrer oppslukt, – og alle menneskene rundt omkring i verden som fyller tomheten i sine egne liv med følge andres liv på TV.

Hva er det med Kardashiene?

De er rike, vakre og berømte, – og har sikkert utført vellykkede ting i livene sine, – selv om gjøremålene deres i dag er av den trivielle sorten. Hvorfor deler de dagliglivene sine med oss? Er det noe de ønsker å fortelle oss, eller er de bare på jakt etter mer penger og mer berømmelse? En selvforsterkende effekt. Jo mer de viser seg frem på TV, jo mer berømte blir de, og pengene ruller jevnt og trutt inn. Jeg leste at en av døtrene drar inn en revisors årslønn pr episode.

Men Kardashiane var allerede rike før de begynte å filme. Hvorfor vil de egentlig eksponere sine privatliv på denne måten? For når man eksponerer private sider ved seg selv, utsetter man seg også for ubehagelig kritikk. Hvem som helst – hvert eneste lille troll der ute – kan kritisere hva som helst om Kardashiene. Deres utseende, antrekk, væremåte, sosiale liv – alt hva vi andre egentlig ikke har noe med.

Merkelig nok registrerer jeg at damene hjemme hos meg, ikke utviser noen som helst kritisk holdning til TV-yndlingene sine. De er derimot kritiske til meg, som kritiserer hovedpersonene og programkonseptet. Jeg kan visst like gjerne sette meg ut på terrassen å se gresset gro!

Rosablogging, rollespill og livsløgn

Jeg tenker at programmet i grunnen bare er en rosablogg fra Hollywood med et filmteam i ryggen. Det er ikke tekst og handling som er i fokus, men pene mennesker som viser frem dyre klær, moter, deilige hjem, eksklusive biler og fasjonable omgivelser. Seerne blir betatt av fine synsinntrykk, stemning og oppsett.

Noen har fortalt meg at programmene ikke er ekte reality. Handlingen skal visstnok være regissert. Forut for hvert program blir kameravinkler, bildeutsnitt og intriger avtalt. De som er med i serien, er altså skuespillere i sitt eget liksom-liv! Genialt! Ved å holde rollefiguren adskilt fra sitt egentlige jeg, er man ikke like sårbar for kritikk. Kritikken kan jo bare projiseres til rollefiguren!

Jeg har faktisk møtt mange mennesker på min vei som spiller sin egen rollefigur. Jeg kan faktisk ha gjort det selv ved noen anledninger. Rollespillere er mennesker som ønsker å være en annen – ofte finere og bedre person enn de faktisk er. Rett og slett en livsløgn. Det er vel i grunnen det Kardashiene gir oss.

Sjelden har sitatet fra Ibsens Vildanden vært mer passende:

🙄 Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham.