sønn

Rimi, russebuss og friår

Far og sønn snakker om hva sønnen skal gjøre etter videregående. Faren registrerer at mye har forandret seg siden han selv var russ. Kanskje det ikke bare er alder som skiller far og sønn? Det kan også være kulturforskjeller…

talk1– Det står i avisa at færre unge velger militæret. DU skal søke militæret, ikke sant?
– Nei
– Hva har du tenkt å gjøre når du blir ferdig med videregående da?
– Blir vel friår, tenker jeg
– Friår?! Mener du at du bare skal gå hjemme og slenge?
– Ja, jobbe litt, – også reise litt… Gjøre det jeg har lyst til.
– Hva har du tenkt å jobbe med da?
– Jobbe på Rimi. Det er kjempegodt betalt.
– Hva skal de andre gjøre for noe da?
– De skal ta friår de også
– Hæ?! Skal de også jobbe på Rimi?
– Ja det er vanlig det nå. Mange gjør det.
– Jammen, hvis du ikke har noe bedre å gjøre, kan du vel like gjerne søke til militæret. Da lærer du noe du kan ha nytte av senere i livet. Jeg var i tungtransporten, jeg – og fikk opplæring på lastebil og buss. Det kan komme til nytte en dag…
– Nei, jeg vil ikke i militæret. Jeg vil ha fri.
– Fri fra hva da? Du jobber da ikke SÅ hardt med skolen akkurat. Og karakterene er jo ikke noe å skrive hjem om, da!
– Jeg er SLITEN. Jeg vil ha fri når jeg er ferdig med skolen.
– Jammen, tenk da. Hvis du ikke får så gode karakterer og bare har gått hjemme og daffet, så må du kanskje jobbe på Rimi resten av livet! Du skulle ikke prøve å søke deg inn på noe praktisk, da? Så får du en ordentlig jobb!
– Pøh! – Kommer ikke på tale!
– Det var ingen som kunne ta friår da JEG var ung!

Mor blander seg inn i samtalen:

–  Det er sant som han sier. Det er vanlig med friår nå. Han må få lov til det.

Sønnen – spøkefullt:

– Ja, hør! Det er DU som er gammel. Det er annerledes nå enn det var i gamle dager. Dessuten så bodde du på landet!

Far forstår at et er en generasjonskløft mellom ham og sønnen.

– Du, forresten, fattern. Jeg skal på russebussmøte nå, jeg.

Far lener seg fremover og blir ivrig

– Har dere funnet noen god buss? Jeg ville valgt en gammel Volvo B58 med VBK-karosseri. Det er en enkel og grei doning!
– Vi snakker ikke om bussmerker.
Dere må aldri finne på å kjøpe en gammel bybuss med luftfjæring!
– Hva snakker du om?
– Altså luftfjæring er rådyrt å reparere, og biltilsynet er dritstrenge med å sjekke akkurat det.
– Vi snakker ikke om busser på den måten.
– Jammen, hva snakker dere om på russebussmøtene da, da?
– Vi snakker om hvilket tema vi skal velge, og kartlegge hvilke busser som har fått premier og sånn.

Mor blander seg inn – IGJEN.

– I dag må alle russebussene lage sin egen låt og så må de få sydd egne antrekk som matcher temaet på bussen. Det er DET som er viktig, da. Har du ikke skjønt det heller?
– Hmpf… Dere kan vel ikke kjøpe en buss uten at dere har gått over det tekniske. Dere MÅ jo det? Ellers risikerer dere å sitte med skjegget i postkassa på syttende mai.
– Slapp’a! Er det noe som må fikses på bussen, så fikser vi det. Det er ikke noe stress!

Far, med plirende øyne:

– O-k-e-e-e-y? Hvor hadde dere tenkt å få penger fra, da – om jeg tør spørre?

Vi skal jobbe på Rimi 🙂

Budstikka.no (03.02.2014): Militæret, nei takk!

Hva er best? Vett eller vest?

sandspollen4 skammel4I år kan ingen klage på båtsesongen. Knallsommer med mye sol, deilige badetemperaturer og klart vann. Det eneste man kunne ønsket seg var flere dager på sjøen.

I år var min sønns første år som lovlig kaptein. Han og kameraten tok båtførersertifikatet i fjor, og i år har ungdommene vært på turer i nærområdet. Før sesongen terpet jeg på hva han må gjøre i tilfelle «mann over bord». Jeg stoler på sønnen min. Kartplotteren sladrer for øvrig om hvor de pleier å gå: Plukke opp venner – kiosken på marinaen – deretter ankre opp i en vik for å bade.

Dødsulykkene til sjøs er et skår i båtgleden

Alle redningsvestene våre ligger på en hylle innerst i baugen på båten. Det er ingen av ungdommene som tar på seg vest en fin sommerdag. Selv bruker jeg vest bare i spesielle situasjoner, som regel  forbundet med fiske i ruskevær. Det er i det hele tatt et sjeldent syn å se voksne personer med vest på seg i motorbåt.

Nesten alle de forulykkede på sjøen kunne sannsynligvis vært reddet hvis de hadde brukt redningsvest. Dette er bakgrunnen for at det vurderes å innføre påbud om å ha på seg redningsvest i åpne fritidsbåter under fart. Strengt talt burde et påbud også gjelde når man ligger stille i tilfelle noen renner deg i senk.

Jeg ønsker virkelig at vi får ned dødstallene på sjøen, – men er usikker på om et påbud vil hjelpe.

Med et nytt påbud vil politiet bøtelegge familien Hansen fordi ingen brukte redningsvest da de flyttet båten for å ankre opp på andre siden av bukta. Gamle Syvertsen blir også stanset for å dorge etter makrell gjennom sundet i 3 knop uten redningsvest. Ungdommene som «drar på» med full gass gjennom skjærgården med «loppa» si, etter fest grytidlig en søndag morgen, bryr seg døyten om å ha på seg vester. Politibåten er ikke ute på denne tiden! Dessuten kan det være rus med i bildet, også.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg, som pappa, ville følt meg tryggere dersom jeg visste at ungdommene hadde på seg redningsvester. Men i valget mellom vest eller vett, har jeg overført så mye vett som det er mulig å overføre fra far til sønn. Jeg synes det riktig å begynne med vett. Så får politikerne bruke opplagstiden til å bestemme seg for om det blir et påbud om redningsvest eller ei.

Med dette sier jeg takk for båtsesongen 2013  🙂

Med to hender på rattet

«To hender på rattet» er et herlig uttrykk! Ti-på-to-grepet gir nemlig et optimalt grunnlag for å takle alle hendelser som måtte oppstå. I overført betydning betyr også «to hender på rattet» å ta styring over livet sitt. Det er spesielt viktig for unge som er på vei inn i voksenlivet.

drive1

Jeg elsker å være kjøreinstruktør for barna mine. Jeg føler at jeg, – som har kjørt både tunge og lette kjøretøy, – tilbrakt mange mil på veien og opplevd mange merkelige situasjoner, har mye å lære bort. Og ikke minst: – Jeg har jo selv begått mange feil!

Opprinnelig var formålet med øvelseskjøringen å spare penger. Mitt eldste barn tok førerkort med et minimum av kjøreskoletimer på grunn av alle timene hun har vært på veien med faren sin. I følge mine beregninger har vi hittil spart et femsifret beløp. Men når jeg dividerer besparelsen på antall timer vi har øvelseskjørt, blir timeprisen svært lav. Jeg innser at formålet med øvelseskjøringen er mer enn å spare penger.

Bilkjøring og livsvisdom

Selv om trafikkopplæring er viktig, så vet jeg at unge mennesker kommer til å møte større utfordringer enn trafikk når de tar steget inn i voksenlivet. Jeg lurer ofte på om barna mine vil greie å oppfatte eventuelle faresignaler, bremse og styre unna i tide. Vil de greie å rette opp hvis de får en skrens inn i livets faresone?

Jeg husker godt da jeg selv ble gammel nok til å kjøre bil. Mine oppvekstkår var ikke så mye å skryte av. Derfor var det en ubeskrivelig følelse å kunne legge to hender på rattet og dra avgårde uten å se seg tilbake. Selv tok jeg et viktig valg for resten av livet: Holde to hender på rattet. Når du beveger deg ut i den store verden med livets skyggeside på netthinnen, kan du lett havne i grøfta hvis du ikke holder et godt grep på rattet. I god fart kan nemlig rattet bli slått brutalt ut av hendene dine hvis du skulle treffe en liten stein i veien på et ubeleilig tidspunkt, for eksempel i en kurve.

Nå er mine egne barn i ferd med å bli voksne og selvstendige. De har ingen assosiasjoner om  livets skyggeside, og synes det er «kleint» å snakke om slike ting. Jeg kjenner min besøkelsestid. Jeg er fornøyd med å få de til å beherske bilkjøring og tilegne seg tilstrekkelige kunnskaper om hvordan de skal opptre i trafikken.

Å takle trafikken handler om å oppfatte faresignaler, respektere skrevne og uskrevne regler og innrette seg best mulig. Er du for ettergivende, blir du utnyttet. Er du for pågående, får du uvenner. Er du for uforsiktig kan du bukke under. Med andre ord er trafikken på mange måter et bilde av selve livet.

Det er her jeg får min lønn som pappa og ledsager i hundre timer på tomannshånd i den lille Hondaen med L-skilt på bakluka: Det er ikke sikkert de unge er klar over det, men jeg har lurt inn litt livsvisdom i trafikkundervisningen. For på veien har vi hatt mye tid til å prate om alt mellom himmel og jord.

Det er derfor godt å se at mitt eldste barn, som har flyttet ut i den store verden, holder to hender i et solid «ti-på-to grep» på rattet når hun kjører avgårde. Yngstemann, som fremdeles er under opplæring, får av og til følgende myndige påminnelse:

To hender på rattet, gutt! 🙂