skyld

Når veien får skylden

av-vegen-1

Foto: Terje Bjørnstad

 

VG har i år laget en stor sak av bildrapssaker hvor det foreligger kritiske ulykkesrapporter fra Statens Vegvesen uten at disse er blitt fremlagt i retten. VG fremstiller saken slik at man får inntrykk av at Vegvesenet har tilbakeholdt opplysninger, og at berørte bilførere er dømt på feil grunnlag. Jeg forstår tabloidpressens motiv. Profilerte forsvarsadvokater har kastet seg på den samme bølgen. Populistiske politikere ser hvor vinden blåser, og hiver seg på bølgen, de også. Det stilles spørsmål om rettssikkerhet. Derfor har Riksadvokaten beordret gjennomgang av alle bildrapssaker de siste 10 år.

Det er en klok beslutning.

Men advokater og politikere burde vite at en rapport skrevet til ett formål, ikke uten videre kan benyttes til et annet. Jeg antar Vegvesenets opprinnelige formål var å peke på svakheter ved veinettet for å bedre trafikksikkerheten, – ikke forsvare involverte trafikanter i retten. I så fall ville konklusjonene sannsynligvis vært formulert annerledes. VGs oppslag har bidratt til at vegdirektøren nå skal gi alle som spør, tilgang til ulykkesrapportene. Da må fremtidige rapporter tilpasses et større publikum, og således være mindre egnet for dem som ønsker å bruke rapportene til å forbedre ulykkesstrekningene. Det vil du og jeg tape på.

Det bryr neppe VG seg noe om.

Hva med alle de bildrapsdømte menneskene VG har presentert med navn og bilde? Ulykkelige mennesker som vi alle kan assosiere oss med? Fellestrekket ved deres saker er at Vegvesenet har funnet feil på veien der ulykken skjedde. VG fremstiller det som den lille manns kamp mot Statens Vegvesen. I en slik sak støtter vi den lille mann – han eller hun som like gjerne kunne vært deg eller meg. Men det er lett å glemme at den «lille mann» i disse sakene er de etterlatte etter den trafikkdrepte.

Jeg ser en uheldig utvikling.

I tidligere tider la man mer stolthet i det å være sjåfør. Ikke det at de første sjåførene etter at bilsalget ble frigitt, var spesielt dyktige. Men å være sjåfør var frihet under ansvar. Da du valgte å sette deg bak rattet, påtok du deg et ansvar.

I dag betrakter man bilkjøring mer som en nødvendighet enn et valg. Vi sitter bak rattet rett og slett fordi vi , ikke fordi vi kan. Forskjellen mellom valg og nødvendighet kommer til uttrykk i forhold til skyld ved ulykker. Hvis man forestiller seg at myndighetene bygger et samfunn der folk gjøres avhengige av bil, må det også tilrettelegges for bilkjøring. Vi forventer at det blir tilrettelagt trygge veier for oss. Satt på spissen kan man si at hvis det er en feil på veien – og det skjer en dødsulykke, er det ikke vår skyld.

Det er myndighetenes skyld.

Når man gir skyld til en etat, vesen eller annet myndighetsapparat, blir det ingens personlige ansvar. Å gi myndighetene skyld, er det samme som å si at «ingen» eller «alle» har skyld. Dette er et godt eksempel på pulverisering av ansvar. Det bidrar ikke til å få ned antall dødsulykker på veiene. Jeg lurer på når vi får første rettsak mot en bilfabrikant fordi den adaptive fartsholderen ikke forhindret sammenstøt, eller anti-innsovingsalarmen ikke hindret bilføreren fra å sovne bak rattet, og så videre.

Jeg tilhører «old school» bilførere. Jeg er ikke i tvil. Det er den som sitter bak rattet som har hovedansvaret. Like mye som den som står bak roret på danskebåten, eller bak spakene på ruteflyet. Jeg har kjørt mer enn de fleste, og jeg elsker fremdeles å kjøre bil. Jeg utelukker ikke at Statens Vegvesen kan ha skyld i at det oppstår ulykker, – men med unntak av de aller nyeste motorveiprosjektene, har jeg problemer med å finne en eneste veistrekning i Norge uten feil og mangler, som oftest dårlig vedlikehold. Det gjelder dessverre også helt nye veier.

Jeg har vært kjørelærer for mine barn. Det er åpenbart at jeg har gjort noe riktig, fordi de har ikke hatt behov for annet enn de helt obligatoriske kjørekursene. Jeg innprenter dem at det er du som er fartøysjef. Du har ansvaret. Det gjelder når du velger å passere et bekmørkt fotgjengerfelt i 50 km/t fordi det er det som er fartsgrensen der. Det gjelder når du velger å kjøre forbi skolebussen som står litt uoversiktlig i svingen, fordi du har lov til å passere der. Det gjelder når du velger å plassere bilen din i vogntogets blindsone og ligger der fordi han har vikeplikt.

Jeg kunne ha strukket det litt lenger. Hvis det går galt med deg i livet, – hvis du ikke greier å mestre livet, – hvem har da skylden? Skolevesenet, sosialvesenet, helsevesenet, rettsvesenet? Du kan anklage politikere som tilrettela forholdene du ble et offer for. Du støttes av profilerte advokater. Men det er likevel du som fikk ødelagt livet. Ansvaret ligger til syvende og sist hos deg selv. Det er du som må ta styringen.

Jeg er litt opptatt av dette, fordi jeg selv har opplevd en «stygg» barndom som sammenfaller godt med vitnesbyrd fra mennesker det har gått veldig galt med her i livet. Jeg har sett det på nært hold. Selv valgte jeg å ta styring. Hvis det likevel skulle gå galt og jeg skulle bli stilt for retten, vet jeg godt at jeg kan skylde på noe som vil gi meg mildere dom. Men det vil jeg ikke. Mitt liv er mitt ansvar.

🙂 Og det synes jeg man skal ta med seg ut i trafikken.

Det er første advent. Kjør forsiktig! Jeg legger ved et par bilder fra dagens koselige kjøretur med et ungt menneske bak rattet og «L» på bagasjelokket – og noen sannhetsord fra passasjersetet.

Valkyrien er for lengst kommet i adventsskrud.

Valkyrien er for lengst kommet i adventsskrud.

Ungdomsbil med Wunderbaum og NRK MP3 på radioen i det vi passerer Radiohuset.

Ungdomsbil med Wunderbaum og NRK MP3 på radioen i det vi passerer Radiohuset.

Å kjøre bil er en herlig frihet.

Å kjøre bil er en herlig frihet.

VG.no (29.11.2014): 2005-2014, 300 bildrapssaker uten at ulykkesrapportene ble lagt frem

Galt syn på fotgjengere

Nå i førjulstiden har det vært flere tilfeller der fotgjengere har blitt påkjørt i gangfeltene. Hvem har skylden? Legger vi for mye juridisk ansvar på bilførerne? Bør fotgjengerne få større ansvar? Jeg mener flere har et galt syn på fotgjengere! 

Foto: Morten How Lode. Klikk på bildet for youtube-film

Foto: Morten How Lode. Klikk på bildet for youtube-film

Direktør i Trygg Trafikk, Jan Johansen, uttaler til VG at fotgjengere ikke må hevde sin rett ved gangfeltene. Det var sikkert godt ment, men jeg er redd for at denne uttalelsen ikke ga noen som helst positiv effekt. Snarere tvert i mot. Etter leserkommentarene å dømme, ble Johansens uttalelse tatt til inntekt for å gi fotgjengere større juridisk ansvar når de krysser  gangfelt. Det betyr mindre risiko for bilførere som ikke stanser ved gangfelt, og mindre konsekvenser ved eventuelle påkjørsler, – særlig hvis det skjer uten vitner. I dag medfører påkjørsler i gangfelt uvilkårlig straff for den kjørende.

Uttalelsen bidrar også til å gi et galt syn på fotgjengere.

Fotgjengere er alle som ferdes til fots langs gater og veier. Det er tiåringer, det er tenåringer med musikk på øret, det er demente, det er folk som kan ha mange former for handicap. Det stilles i dag ingen formelle krav til å være fotgjenger, og det bør det heller ikke gjøre i fremtiden.

En drosjesjåfør jeg kjenner, sier han har et knep som aldri slår feil. Når han nærmer seg en situasjon hvor han har vikeplikt, ser han bare en helt annen vei uten å tøtsje bremsen. Ingen tør å trosse en Mercedes som ikke gir tegn til å bremse, og en sjåfør som tilsynelatende ikke har fått øye på deg. I møte med en tiåring foran et gangfelt vil bilføreren ta en lett seier. Drittsekk, tenker du kanskje. Det finnes mange bilførere som konsekvent forsøker å ignorere personer ved gangfelt.

Det juridiske ansvaret for å stanse ved gangfelt ligger i dag hos bilføreren. Kjører man mot et gangfelt skal bilføreren forsikre seg om at det ikke befinner seg fotgjengere på vei over, eller som er i ferd med å ta seg over. Selv ved minste tvil, skal farten avpasses slik at han om nødvendig kan stoppe. I travle førjulsgater kan ubetenksomme fotgjengere dukke raskt opp foran deg i gangfeltet. Det betyr at bilførere må passere gangfeltet i gangfart. Det spiller ingen rolle om bilen bak tuter. Det er ditt ansvar og din risiko.

Hva er bilførerens konsekvenser?

En oppdiktet førjulsgrøsser:

Jeg er Terje, en middelaldrende mann.
Alle mine drømmer i livet har gått i oppfyllelse.
Jeg er velstående, jeg bor i et hyggelig strøk, jeg har en kjernefamilie som jeg elsker – og som elsker meg, jeg har et meningsfylt arbeid, jeg nyter respekt der jeg ferdes.
Det er snart jul.
Jeg suser nedover veien i min statusbil full av elektronikk, fargeskjermer, skinnseter og søt julemusikk over BOSE-anlegg…

— BONK —

… Hva var det? … En rose i frontruten! … Ligger det en livløs kropp bak bilen min? … Gangfelt? Her? Min skyld?… …

Nå, Terje! Hvordan tror du resten av livet ditt vil arte seg?
Førerkortbeslag? Soning? Ryktene? Selvrespekt? Flytting? Bytte jobb? Familieoppløsning?

Dette for å vise at konsekvensene for begge parter er ubetalelige – også for bilfører. Noen vil nok hevde at konsekvensene for bilfører etter en ulykke er urimelig høye.

Det er ikke min drosjevenn som er den største risikoen for påkjørsler i gangfeltene. Faktisk synes jeg yrkessjåfører er flinke til å forholde seg til gangfelt. Den største faren er bilførere som har feil se-teknikk og ikke bryr seg om å lese trafikkbildet. Disse bilførerne befinner seg blant middelaldrende og eldre bilførere.

På sin måte har de også et galt syn på fotgjengere.

Å lese trafikkbildet er å forestille seg hvordan trafikkbildet vil se ut etter få sekunder. Da er det mulig å tilpasse farten mot rundkjøringer og gangfelt på en udramatisk måte, ofte uten å måtte stanse i det hele tatt. Mange synes dette er vanskelig. De kobler ut og konsentrerer seg om baklysene til bilen foran. Alt for mange bilførere kjører slik.

Har du spilt fotball, vet du vet du at det er din fordel å kunne bedømme hvor ulike spillere  vil befinne seg de kommende sekundene. I bilen er det likedan. Når du ser at en person kommer til å nå gangfeltet samtidig med deg, bør du avpasse farten, eventuelt stoppe og vinke fotgjengeren over. Det er den beste løsningen.

Noen gir på gass for å komme over først. Det er den nest beste løsningen.

Noen bryr seg ikke om å lese trafikkbildet i det hele tatt. Det er den dårligste løsningen. Det er denne gruppen av bilførere vi må passe oss for, når vi skal krysse et gangfelt.

Jeg har dessverre opplevd flere slike bilførere ved gangfeltene nå  i desember. Involverte fotgjengere har alle vært forsiktige når de krysset gangfeltet. Jeg har liten tro på at moren med sitt lille barn, som nylig ble påkjørt i et gangfelt i Molde, hevdet sin rett i trass. Det samme gjelder de andre tilfellene som er omtalt nå i desember, herunder den fatale påkjørselen ved gangfeltet i Enebakkveien 235 der den involverte bilføreren var i 70-årene.

Det er tankeløst av Trygg Trafikk å fortelle fotgjengere noe vi allerede vet. Trygg Trafikks direktør, som har tidligere fartstid fra Norges Automobilforbund, bør heller formidle til bilførerne – sine gamle medlemmer – hva den reelle risikoen faktisk er – uten innpakning og sminke, slik jeg gjorde det i dette innlegget. Fortelle at risikoen reduseres betydelig dersom farten inn i gangfeltene reduseres. Jeg tror det ville hatt større effekt.

Kjære fotgjenger: Bruk refleks, gjør deg synlig og kryss gangfeltet bestemt, men varsomt. Så skal alle sammen snart få feire jul igjen  😉

VG (15.12.2013): Livsfarlig for fotgjengere å hevde sin rett

Pressemelding fra Trygg Trafikk: Vil stille krav til fotgjengerne