skolebuss | La det være sagt!

Foto: Terje Bjørnstad

VG har i år laget en stor sak av bildrapssaker hvor det foreligger kritiske ulykkesrapporter fra Statens Vegvesen uten at disse er blitt fremlagt i retten. VG fremstiller saken slik at man får inntrykk av at Vegvesenet har tilbakeholdt opplysninger, og at berørte bilførere er dømt på feil grunnlag. Jeg forstår tabloidpressens motiv. Profilerte forsvarsadvokater har kastet seg på den samme bølgen. Populistiske politikere ser hvor vinden blåser, og hiver seg på bølgen, de også. Det stilles spørsmål om rettssikkerhet. Derfor har Riksadvokaten beordret gjennomgang av alle bildrapssaker de siste 10 år.

Det er en klok beslutning.

Men advokater og politikere burde vite at en rapport skrevet til ett formål, ikke uten videre kan benyttes til et annet. Jeg antar Vegvesenets opprinnelige formål var å peke på svakheter ved veinettet for å bedre trafikksikkerheten, – ikke forsvare involverte trafikanter i retten. I så fall ville konklusjonene sannsynligvis vært formulert annerledes. VGs oppslag har bidratt til at vegdirektøren nå skal gi alle som spør, tilgang til ulykkesrapportene. Da må fremtidige rapporter tilpasses et større publikum, og således være mindre egnet for dem som ønsker å bruke rapportene til å forbedre ulykkesstrekningene. Det vil du og jeg tape på.

Det bryr neppe VG seg noe om.

Hva med alle de bildrapsdømte menneskene VG har presentert med navn og bilde? Ulykkelige mennesker som vi alle kan assosiere oss med? Fellestrekket ved deres saker er at Vegvesenet har funnet feil på veien der ulykken skjedde. VG fremstiller det som den lille manns kamp mot Statens Vegvesen. I en slik sak støtter vi den lille mann – han eller hun som like gjerne kunne vært deg eller meg. Men det er lett å glemme at den «lille mann» i disse sakene er de etterlatte etter den trafikkdrepte.

Jeg ser en uheldig utvikling.

I tidligere tider la man mer stolthet i det å være sjåfør. Ikke det at de første sjåførene etter at bilsalget ble frigitt, var spesielt dyktige. Men å være sjåfør var frihet under ansvar. Da du valgte å sette deg bak rattet, påtok du deg et ansvar.

I dag betrakter man bilkjøring mer som en nødvendighet enn et valg. Vi sitter bak rattet rett og slett fordi vi må, ikke fordi vi kan. Forskjellen mellom valg og nødvendighet kommer til uttrykk i forhold til skyld ved ulykker. Hvis man forestiller seg at myndighetene bygger et samfunn der folk gjøres avhengige av bil, må det også tilrettelegges for bilkjøring. Vi forventer at det blir tilrettelagt trygge veier for oss. Satt på spissen kan man si at hvis det er en feil på veien – og det skjer en dødsulykke, er det ikke vår skyld.

Det er myndighetenes skyld.

Når man gir skyld til en etat, vesen eller annet myndighetsapparat, blir det ingens personlige ansvar. Å gi myndighetene skyld, er det samme som å si at «ingen» eller «alle» har skyld. Dette er et godt eksempel på pulverisering av ansvar. Det bidrar ikke til å få ned antall dødsulykker på veiene. Jeg lurer på når vi får første rettsak mot en bilfabrikant fordi den adaptive fartsholderen ikke forhindret sammenstøt, eller anti-innsovingsalarmen ikke hindret bilføreren fra å sovne bak rattet, og så videre.

Jeg tilhører «old school» bilførere. Jeg er ikke i tvil. Det er den som sitter bak rattet som har hovedansvaret. Like mye som den som står bak roret på danskebåten, eller bak spakene på ruteflyet. Jeg har kjørt mer enn de fleste, og jeg elsker fremdeles å kjøre bil. Jeg utelukker ikke at Statens Vegvesen kan ha skyld i at det oppstår ulykker, – men med unntak av de aller nyeste motorveiprosjektene, har jeg problemer med å finne en eneste veistrekning i Norge uten feil og mangler, som oftest dårlig vedlikehold. Det gjelder dessverre også helt nye veier.

Jeg har vært kjørelærer for mine barn. Det er åpenbart at jeg har gjort noe riktig, fordi de har ikke hatt behov for annet enn de helt obligatoriske kjørekursene. Jeg innprenter dem at det er du som er fartøysjef. Du har ansvaret. Det gjelder når du velger å passere et bekmørkt fotgjengerfelt i 50 km/t fordi det er det som er fartsgrensen der. Det gjelder når du velger å kjøre forbi skolebussen som står litt uoversiktlig i svingen, fordi du har lov til å passere der. Det gjelder når du velger å plassere bilen din i vogntogets blindsone og ligger der fordi han har vikeplikt.

Jeg kunne ha strukket det litt lenger. Hvis det går galt med deg i livet, – hvis du ikke greier å mestre livet, – hvem har da skylden? Skolevesenet, sosialvesenet, helsevesenet, rettsvesenet? Du kan anklage politikere som tilrettela forholdene du ble et offer for. Du støttes av profilerte advokater. Men det er likevel du som fikk ødelagt livet. Ansvaret ligger til syvende og sist hos deg selv. Det er du som må ta styringen.

Jeg er litt opptatt av dette, fordi jeg selv har opplevd en «stygg» barndom som sammenfaller godt med vitnesbyrd fra mennesker det har gått veldig galt med her i livet. Jeg har sett det på nært hold. Selv valgte jeg å ta styring. Hvis det likevel skulle gå galt og jeg skulle bli stilt for retten, vet jeg godt at jeg kan skylde på noe som vil gi meg mildere dom. Men det vil jeg ikke. Mitt liv er mitt ansvar.

🙂 Og det synes jeg man skal ta med seg ut i trafikken.

Det er første advent. Kjør forsiktig! Jeg legger ved et par bilder fra dagens koselige kjøretur med et ungt menneske bak rattet og «L» på bagasjelokket – og noen sannhetsord fra passasjersetet.