Løsrivelsesprosessen

Endelig er det noen som fokuserer på å være storbarnsforeldre. Noen som tør å fortelle den usminkede sannheten. En hverdag som mange storbarnsforeldre opplever med redsel, skam og skyldfølelse, – ofte uten å ha noen å dele opplevelsene med.

Utsnitt fra et ungdomsbad

Først vil jeg takke VG-journalist Guro Hoftun Gjestad for hennes glimrende innlegg i VG om frustrasjonene ved å være storbarnsforeldre. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen!

Plutselig, og helt uventet, forsvinner de unge inn i sin egen sfære. De begynner å oppføre seg som marsboere som du ikke lenger greier å kommunisere med. De blir innadvendte. De møter ikke blikk. De snakker ikke. De bare grynter og kommer med ekle oppstøt. Hvis de tar del i familieaktiviteter, skal alt være tilrettelagt for dem, – hvis ikke får de ukontrollerte raseriutbrudd. Du lurer på om du må oppsøke psykologisk ekspertise. Kanskje de blir plaget på skolen uten at du vet om det? Men du får ikke vite noe.

De hører ikke på deg.

Innerst inne burde jeg ha forstått hva som ventet meg. Ved flere anledninger har jeg møtt andre foreldre som jeg kjenner godt, – som har vært på gråten. Jeg hørte hva de sa. Jeg så hvordan de hadde det. Men jeg forsto likevel ikke. Beklager. For det var jo sitt eget barn de snakket om, ikke sant? Ens eget barn forvandler seg da ikke til et uhyre over natten? Jeg skjønte rett og slett ingenting! Men det var før mine egne barn var kommet så langt i utviklingen …

Så skjer det. Helt uventet!

Jeg ser på meg selv som en god far. Jeg er meg selv på godt og ondt. Jeg spiller ingen kunstig «god far» rolle. Det de ser, er det de får. Det vet de. Jeg er også en autoritær far. Det jeg sier, er det jeg gjør. Det vet de også. Og jeg har alltid sagt at jeg vil stille opp for dem, uansett hvor enn i verden de måtte befinne seg – så lenge jeg lever.

Jeg er heldigvis ikke alene om å være storbarnsforeldre. Jeg kjenner flere foreldre som sliter med de samme problemene. Det er befriende å kunne høre og fortelle de samme historiene. Det er godt å ha noen å snakke med, og som forstår. Likevel skal jeg ikke skjule at jeg ennå føler skam og skyldfølelse, og et slags «dårlig far» stempel i pannen. For det er sikkert noen som aldri har opplevd dette. Noen som ryster på hodet og sier: «Slike foreldre får jammen spørre seg selv om de er så gode foreldre som de innbiller seg».

Greier noen å slippe unna den vanskelige ungdomstiden?

Når jeg oppsummerer alle tilfellene jeg kjenner til, er det et fenomen jeg stopper opp ved. Alle tilfellene dreier seg nemlig om familier med veldig tette, trygge bånd mellom barn og foreldre. Når den vanskelige tiden kommer, vendes alt det vanskelige mot de personene de unge er trygge på – 100 prosent trygge på. Forholdet til andre mennesker, derimot, fungerer tilnærmet som normalt. Det kan nesten virke som jo tettere og tryggere barnet har hatt det under oppveksten, jo vanskeligere blir det.

For det dreier seg om en mental løsrivelse.

Selv opplevde jeg aldri noen vanskelig og opprivende ungdomstid. Det har forundret meg, – spesielt etter at jeg ble storbarnspappa. Forklaringen ligger sannsynligvis i det faktum at jeg vokste opp under mer utrygge forhold. Da jeg var i samme alder, var familien min allerede splittet opp, og mine søsken var plassert i forsterhjem og adoptivforhold. Det var ingen ting å løsrive seg fra.

Det får meg til å spekulere i om unge, som ikke opplever den vanskelige tiden, kanskje allerede føler seg løsrevet fra foreldrene? Kanskje de løsrev seg på et tidligere tidspunkt, for eksempel når foreldrene skilte seg, eller noe annet skjedde?

Det er i hvert fall ingen tvil om at de vanskelige årene – løsrivelsesprosessen – er helt normal. Jeg vil hevde at den ikke bare er normal, men den er en viktig og nødvendig del av utviklingen. Jeg antar at barn trenger å løsrive seg mentalt fra foreldrene før de begynner sitt eget voksenliv.

Hva kan gå galt?

Som foreldre er det ikke så mye vi kan få gjort mens de unge svever der oppe som marsboere. Det er farlige år, ingen tvil om det. Labil mental tilstand, og store emosjoner, – spesielt knyttet til forelskelse og sånt. De kan ødelegge for seg selv. Men i moderat grad. Dårlig konsentrasjon og dårligere skoleresultater er vel nokså typisk, men ikke veldig alvorlig. De aller farligste skadene de kan påføre seg selv, er knyttet til rusmidler. Som storbarnsforeldre får vi sitte oppe og vente, og krysse fingrene for at det går bra denne gangen også.

Det verste som nemlig kan skje, er om vi foreldre ødelegger eller stenger returmulighetene. Det er nemlig mulig å ødelegge sitt foreldre-barn forhold for alltid gjennom handling og hatske ord i denne perioden. Det blir som å slå av lysene på runway’en for et fly under innflyvning. Det er synd. For like plutselig som barnet forsvant, er det tilbake, – som voksen. Du som er midt oppe i storbarnskrisen skal vite at ingen ting kan måle seg med den dagen det voksne «barnet» uoppfordret smiler til deg, møter blikket ditt, – og sier et vennlig «Hei» – helt uten videre, liksom.

🙂 Velkommen tilbake på jorda – som voksen!

Leder i VG (24.08.2014): Kjære storbarnsforeldre

VG (25.08.2014): Slik håndterer du de store barna

La det være sagt! (01.05.2013): Med to hender på rattet!

Reklame

Kongolandsbyen

I forbindelse med feiringen av grunnloven for 100 år siden var en av hovedattraksjonen den såkalte «Kongolandsbyen». Her kunne man komme innenfor å se hvordan afrikanere så ut og hvordan de levde. Besøkstallene var svimlende høye! Bli med inn i Kongolandsbyen anno 2014!

«Det ser jo akkurat ut som Kardemomme by, jo!», hører jeg en barnestemme rope. Mange småbarnsfamilier har lagt turen sin til Frognerparken i Oslo på denne fine søndagen. Grillosen forteller om folk som koser seg. Japanske turister guides over broen der «sinnataggen» står. Men ingen av de utenlandske turistene tar svingen innom Kongolandsbyen. En litt merkelig portal av finérplater er reist foran en gruppe stråhytter. Det flagges med norske og belgiske flagg. Kongo var som kjent en belgisk koloni for 100 år siden. Jeg tror den belgiske ambassaden har protestert mot at deres flagg brukes her, men jeg har vanskelig for å tro at de ikke var delaktige i prosjektet for 100 år siden.

Skamfulle minner?

Det var nemlig akkurat for 100 år siden at det akkurat her, – i forbindelse med 100-års markeringen av grunnloven, – ble etablert en afrikansk landsby. En zoo med levende mennesker. Utstillingen ble besøkt av hele 1,4 millioner mennesker på en tid da Norges totale befolkning var på 2 millioner! Og jeg, som har levd i mer enn et halv hundreår, har aldri hørt om dette! For utstillingen må jo ha vært en suksess av dimensjoner! – i hvert fall sett fra arrangørenes side.

I følge dagens arrangører, KORO – Kunst i Offentlige Rom – er formålet med utstillingen at vi ikke skal glemme det som skjedde for 100 år siden, – og for å skape en debatt om hvordan vi betrakter og behandler utlendinger i dag.

Jeg merker at folk er stille, litt høytidelige når de er inne i anlegget. Jeg tror kunstnerne har lykkes i å frembringe skamfulle minner i oss.

Ingen hjemme? 

Dagens inngangsportal er utformet for å se eksakt lik den som var reist for 100 år siden. Men jeg antar at hele anlegget da var gjerdet inn, slik at kun betalende gjester fikk se innbyggerne og hvordan de levde. I dag er det ingen beboere i landsbyen, bare gjester. Jeg lurer på om det opprinnelig var planlagt at noen skulle bo her? Det ville skapt en mer bisarr stemning. Uansett ville det ikke være så enkelt å få til av praktiske grunner.

Jeg tar en «selfie» ved inngangen til en av hyttene. Tenk om jeg satte opp sykkelen min mot hytteveggen, tok med en termos med kaffe og hvetekringle og satte meg i døråpningen som en beboer?

Hvordan gikk det med beboerne i 1914?

Jeg vet ikke om kunstnerne noen sinne kommer til å lykkes med å dra i gang en stor diskusjon. Jeg har tittet litt i nettavisene og ser at prosjektet er omdiskutert. Min første tanke er at det jammen har skjedd mye på 100 år. Det vil man sikkert si om nye hundre år. Jeg tenker litt på hvordan det gikk med beboerne her etter at utstillingen var ferdig. Verden var jo i krig. Kom de seg trygt hjem? Fikk noen oppholdstillatelse i Norge? Finnes det gjenlevende som kan fortelle om en oldemor eller oldefar som var med på dette?

🙂 Vi er alle små mennesker

Inngangsportalen. Det er lagt ned arbeid i å gjenskape det samme inntrykket man hadde for 100 år siden.

Anlegget fra baksiden med forsamlingshytten i midten.

Staselig hytte med oppforet tregulv. Høvdingens hytte?

Treplugg og hesjetråd er festemidler som kunne vært brukt for 100 år siden, og som duger fint i dag også.

Kunstneriske detaljer på portalen.

En selfie i solveggen. Kanskje en fremtidig beboer?

KORO – Kunst i Offentlige Rom. Prosjektets hjemmeside

Arbeidernes klassereise

Litt naivt spør jeg meg: Hvor er arbeiderne? Hvorfor er betegnelsen «arbeider» utradert? Jeg tror det handler om en gedigen klassereise.

For omtrent 50 år siden var jeg med faren min på 1. mai i Tønsberg. Han var sveiser og medlem av «Jern og Metall». Sammen med arbeidskamerater fra Kaldnes Mekaniske Verksted skulle de fylle gatene. Jeg er ikke sikker på hva de andre jobbet med, men jeg er sikker på at de ville nikket anerkjennende til å bli identifisert som arbeidere. Dette var deres dag. Alle hadde pyntet seg. Ingen skulle behøve å skamme seg over å være arbeider.

Det var ikke hver dag faren min gikk i hatt og frakk.

Norge har aldri hatt noe sterkt klassesamfunn sammenlignet med kontinentet. Til det har vi for få prinsesser, grever og baroner. Men for 50 år siden fantes det fortsatt spor etter klasser – eller båser. Vi hadde en arbeiderklasse, et borgerskap, – og så akademikerne og gårdbrukerne. I dag er klasseskillene helt hvisket ut. Hvis du hadde spurt tilfeldige mennesker på gaten om de identifiserer seg som arbeider, tror jeg nesten alle ville svart «nei». I hvert fall den yngre garde. Noen ville nok ikke engang forstått spørsmålet, eller akseptert at man skulle sette noen i bås.

Jeg tror også mange av de som sto under parolene på årets 1. mai ville gitt samme svar, – men de ville nok tilføyd at markeringen gjøres i solidaritet med de svake og undertrykte. Også arbeiderne på Kaldnes Mekaniske Verksted gikk for 50 år siden med paroler om samhold og fellesskap – myntet på de som hadde dårligere kår enn dem selv. Slik har arbeiderbevegelsen alltid vært.

Mitt brudd med arbeiderklassen

Jeg husker godt at faren min i fullt alvor sa at jeg ikke kunne regne med å ta høyere utdannelse fordi vi ikke hadde råd. Jeg visste godt at det bare var sprøyt! Alle kunne ta utdannelse i 60-årene, bare man gikk inn for det. Det visste ikke faren min. Men jeg forsto at utdannelse uvilkårlig ville bety et brudd med arbeiderklassen. Gutta på Kaldnes ville neppe likt å bli assosiert med en ung ingeniørspire eller økonom med «fine» papirer. Dette var før 68-generasjonens intellektuelle innflytelse. Utdannede mennesker endte opp som akademikere, – ikke arbeidere. Slik var det bare, – basta! Derfor forberedte jeg meg på en klassereise.

Det var ikke bare jeg som tok en klassereise. «Alle» utdannet seg – eller skal vi si – ble utdannet. Vår tids arbeidere har blitt akademikere, spesialister, ledere, medeiere,  konsulenter, og Gud vet hva. Med andre ord, en klassereise av dimensjoner!

En faktor som bidro til at så mange unge mennesker endte på skolebenken, var at arbeidsmarkedet for konfirmanter rett og slett ble borte over natten.

Klassereise med bismak

Min klassereise skulle begynne på gamle Tønsberg Gymnas. En høstdag stilte lektor Garvik (la oss kalle ham det) seg opp ved vinduet for å dele ut konvolutter til elever som hadde fått grunnstipend. Stipendene var behovsprøvde, basert på den enkeltes bosituasjon og foreldrenes økonomi. Alle kunne søke, men få hadde gjort det. Jeg tror lektor Garvik var en tanke fordomsfull. Han festet de runde lesebrillene sine møysommelig rundt ørene slik at han kunne lese opp hver enkeltes navn sammen med tildelt beløp. Stemmen hans var sarkastisk. Klassen lo.

Jeg tenkte: – Ingen trenger vel å vite hva hver enkelt mottar i behovsprøvd støtte!

Lektor Garvik leste de med lavest beløp først. Så kom han til eleven som fikk mye mer støtte enn alle andre. Det var meg. Med hodet bøyd i skam under klassens hånlatter, forsto jeg at det ikke var borgerklassen som hadde gitt unge mennesker her i landet muligheter til å utdanne seg under like betingelser!

Det er derfor jeg holder lav profil på 1. mai. Du ser ikke meg jobbe i hagen, eller pusse båten på denne dagen. Jeg gjør det av respekt for alle de som pyntet seg og samlet seg i gatene under arbeiderbevegelsens paroler. Til tross for at ingen bryr seg, kan jeg opplyse om at jeg heller ikke identifiserer meg som arbeider.

Men jeg har mye å takke arbeiderbevegelsen for  🙂