sardiner

Lunsj i Frankrike

Mens vi nordmenn greier oss med tjue minutter og to brødskiver med makrell-i-tomat, kjører franskmennene et helt annet regime for lunsj! Vi har vært i Syd-Frankrike og «lunsjet» flere steder.

dejeuner1Lunsj i Frankrike serveres normalt mellom halv tolv og to. De fleste lunsjrestauranter stenger kjøkkenet etter lunsjserveringen er over, det vil si omtrent klokka tre. En av våre venner fortalte om den norske familien som gikk inn på en fransk restaurant klokka halv fire og ville bestille mat! Alle (franskmenn) vet jo at slikt ikke går an! Men, tilføyde vår venn og sukket, de var jo på McDonalds, da, så de fikk noe å spise, allikevel.

I vår franske landsby bor vi i nærheten av en barneskole. Når det er lunsj, kommer alle mødre eller besteforeldre og plukker opp sine barn/barnebarn. Det er lunsj, og da skal man ikke være på skolen – ikke på jobben heller for den saks skyld. Håndverkerne som flislegger naboens leilighet forsvinner også til lunsj. Mange butikker stenger, fordi de ansatte skal ha lunsj. Problemet er bare at ulike butikker stenger til ulike tider.

En fransk lunsjpause er på to timer. Såpass med tid behøver man. Svært mange franskmenn går nemlig ut og spiser. I vår landsby, Céret, er det mulig å bestille en tre-retters meny på restaurant Quattrocento for så lite som 10 euro. Du kan bytte ut desserten med et glass rødvin. For 10 euro får du ikke bare mat, men du sitter ved et hyggelig bord og nyter hyggelige omgivelser med venner eller kolleger.

Jeg vet at det ikke er pent å spionere på andre gjester, men hvem er det egentlig som spiser lunsj sammen ved nabobordene? Veldig ofte er det par – dame og herre – i kontorklær. Er det mann og kone tro? Nei, det kan det ikke være! En av dem må jo hente og levere barna på skolen! Kanskje bestemor henter barna, slik at far og mor kan spise lunsj sammen? Men jeg mistenker at mange av parene er kolleger. Ved å følge litt med på kroppsspråket ligger det ofte utilslørt flørting i luften. Nei, jeg får konsentrere meg om mitt eget lunsjselskap!

Et par ganger har vi tatt bussen til Perpignan, en by på størrelse med Oslo. Her er tempoet mye høyere ved lunsjtider. Det er flere kontorister, og mange som er på bytur. Selv om lunsjstedene har fulle hus, er det forbausende lett å få et bord til to. For det klart: Lunsj må alle ha!

I og med at alle spiser lunsj, får restaurantene mye trafikk. Å være kelner ved en travel lunsjrestaurant er et anerkjent yrke. Jeg tror dyktige servitører verdsettes høyere enn i Norge. Flere kelnere er menn på min alder.

dejeuner3

Parti fra Collioure

Et par uker i Syd-Frankrike på høsten har fått meg til å glemme de norske kneippskivene med makrell-i-tomat. Jeg er veldig glad i fisk – og bestiller det så ofte jeg kan. Her nede går det mest i cabillaud/morue som er en blanding mellom torsk og lyr. Av og til er den lettsaltet, andre ganger helt fersk. En annen fiskesort er Lotte, som har et litt grovere kjøtt. Og selvsagt finnes laks i alle varianter. En av de merkeligste fiskerettene fikk jeg servert i kystlandsbyen Collioure: Cabillaud en crêpe!

Som avslutning på lunsjen foretrekker jeg en asjett med ost, eller bare en kaffe. Det er selvfølgelig også mange deilige desserter å velge mellom. Siden vi er i Katalonia, er det verdt å nevne Crème Catalane.

Vi var en tur over grensen til Spania (Costa Brava). Her fikk jeg min absolutte favorittlunsj: Sardiner grillet på kull. Synd at jeg ikke finner denne retten i våre franske restauranter, men det har vel noe med råvaretilgangene å gjøre.

La meg avslutte med følgende ord: Grillede sardiner, olivenolje, hvitløk, brød, vann og rødvin … 🙂

dejeuner2

En lun søndag i Nord-Katalonia

Det er ingen tvil om at vi er i midten av november. Vi skimter snø på fjelltoppene og bladene gulner. Likevel finnes det plenty av lune steder!

Det er søndag og vi befinner oss i landsbyen Céret i enden av Pyreneene helt syd i Frankrike. Nærmere bestemt 20 minutters spasertur nedenfor byens torv, i retning mot Djevelbroen – Cérets mest kjente landemerke.

Mens jeg ennå står i dusjen går min kone ned til den hyggelige bakerkonen på hjørnet for å kjøpe dagens baguette og to croissanter. Vår baker driver ingen storkapital industri. Alle bakervarene som tilbys er bakt av bakerkonens ektemann i de grytidlige morgentimene. På søndager er vareutvalget utvidet med fristende kaker. Så når jeg kommer inn på kjøkkenet ligger det en søt, delikat overraskelse i kjøleskapet. Jeg hører min kones formanende røst fortelle meg at den er til senere i dag – først er det frokost!

Nord-Katalonia omfatter den franske delen av Katalonia. Som kjent er Katalonia forbundet med Spanias nordøstlige hjørne mot Middelhavet og omfatter byene Tarragona, Barcelona og Girona på spansk side, samt byen Perpignan på fransk side. Personlig synes jeg at det er et sterkere katalansk preg her i nord, enn områdene i syd. I Céret er de katalanske røttene både synlige og levende.

Det er litt snodig at det arrangeres tyrefektning og oksefest hvert år på den franske siden av Katalonia (Ceret)! – I den spanske delen av Katalonia er tyrefektning forbudt…

Vi er invitert på biltur til den knøttlille landsbyen Sant Marti d’Empúries som ligger like nord for den spanske Middelhavsbyen L’Escala (Costa Brava). Landsbyen ligger like ved havet, men i ly for høstlig vind. Fra parkeringsplassen nedenfor går vi den smale hovedgaten opp til kirken. På «kirkebakken» forbereder en håndfull restauranter seg på innrykk av lunsjgjester når søndagsmessen i kirken ovenfor avsluttes. Vi rekker å få et lunt utendørs bord i novembersolen like før dørene i den monumentale kirkefasaden åpner seg. Folk strømmer ut.

Til min glede oppdager jeg at restauranten har sardiner på menyen. Min favorittlunsj består av ferske sardiner grillet med olivenolje og hvitløk, – servert med sitron, brød og rødvin. Dette bringer alltid frem et stort smil hos meg!

O herlige Middelhav!

Litt lenger ned fra kirken ved den kilometerlange stranden nord for L’Escala ligger de fredede restene av landsbyen Empurion som ble grunnlagt av katalanere rundt år 600. Katalanerne kom fra Hellas vel hundre år før maurerne dukket opp!

Empurion

Tilbake i Céret rekker min kone og jeg en rask ettermiddagstur langs den lille elven som renner nedover dalen. I det vi passerer den gamle Djevelbroen observerer vi en stim med ørret og en enslig svane langt der nede. Det er vanskelig å estimere størrelsen på ørretene fra der vi står. Vi kommer frem til at hvis svanen er fullvoksen, skulle ørretene være mellom 35-50 cm lange. Det er relativt god vannføring i elven nå og ørretene står og forsyner seg med mat som strømmen fører med seg.

Den gamle Djevelbroen er intet mindre enn et mesterverk!

Mot kvelden kryper temperaturen nedover, og det er nødvendig med ullgenser og fôret jakke før vi rusler ut i mørket. Etter en liten drink på «Bar El Pablo» for å samle troppene, havner det norske følget på restauranten «Al Catala». På denne tiden tar flere restaurantdrivere i Céret velfortjent ferie, og det medfører at restauranttilbudet til tider kan være litt begrenset. Kveldens restaurant er innredet i skarpe røde og varme farger som føles godt mot det kjølige høstmørket utenfor. Jeg velger en meny med andebryst som hovedrett. Det har en sprø stekeskorpe rundt det rødlige, saftige, viltsmakende kjøttet. Veldig god høstmat!

Det er nesten midnatt før vi låser oss inn i leiligheten igjen. Det middelaldrende ekteparet kan nå nyte søndagens siste time i sofaen foran TV-en. I kjøleskapet henter jeg frem en liten hvit eske med to delikate kakestykker. Den ene er en terte med deilig, friskt jordbærsyltetøy, den andre er butterdeig med vaniljekrem. Kakestykkene deles i to slik at vi begge får en bit av hver sort.

Jeg sender en takknemlig tanke til vårt lokale mann-og-kone bakeri og håper de aldri stenger!