-Har du ikke vært med på russebuss, har du ikke vært ordentlig russ! Jeg tror mange russ-in-spe føler det sånn. I Oslo Vest og Bærum er russebuss-tettheten større enn noe annet sted i landet.
Forberedelsene starter allerede i første klasse på videregående. Fra dag én begynner elevene å danne russebuss-lag. Konturene av russetiden tar form. Russebuss handler om mye mer enn en buss. Det er en virksomhet. Det skal velges et tema for bussen, designes et antrekk og lages en cool partylåt. Alt koster penger – mye penger, som skaffes gjennom småjobber, utført i grupper eller enkeltvis. For å være med på russebuss, er hver elev ansvarlig for rundt 30 000 kroner.
Russebuss-lagene er avhengige av å rekruttere medlemmer til å dele på kostnadene. Det er i den anledningen de såkalte russebuss-audition’ene kommer inn i bildet. Det gjelder de som kommer med i en senere fase av prosjektet. Det er vanlig at resten av busslaget stemmer over hvilke kandidater som skal få være med. Hvem vil ha med Henrik? Hvem vil ha med Charlotte? I en sånn setting er det selvfølgelig et nederlag ikke å bli stemt inn. Kanskje ikke Henrik og Charlotte er coole nok? – eller rike nok? I Asker fikk ei jente beskjed om å ta med foreldrenes ligningsattest på audition.
Er dette dråpen? Bør vi forby russebusser?
Russebuss-lagene kan avvise hvem de vil, med hvilken som helst grunn. Det blir omtrent som under en jobbsøkerprosess. Det er ikke sikkert at det er den best kvalifiserte som får jobben, altså den med de beste papirene. Jobben kan like gjerne gå til den som fungerer best sammen med de andre menneskene som jobber der. Like barn leker best. Utvelgelsesprosessen med russebuss-auditions er derfor svært viktig, selv om den i virkeligheten kan fortone seg som en klønete reality-serie.
Verken foreldre, lærere, politi eller andre foresatte og øvrighetspersoner kan bestemme sammensettingen av russebuss-lagene. Jeg vet ikke hva moren til jenta, – som ble bedt om å komme tilbake med foreldrenes selvangivelser, – tenkte, da hun kontaktet Politiet og lokalavisa. Jeg kjenner kun saken fra media, og kommenterer på grunnlag av det. Det er ikke lenger mulig for ivrige og velmenende mødre å arrangere play-dates for barna sine når de går på videregående.
Den menneskelige siden her kan selvfølgelig være vanskelig å håndtere, men jeg synes man bør gjøre en forretningsmessig betraktning av situasjonen. En alminnelig russebuss koster rundt en halv million kroner, eller mer. I tillegg kommer løpende utgifter i hundretusen-kronersklassen til drift, vedlikehold, profilering, leie av lydanlegg og så videre. Selv om innskuddslaget kan regne med å få tilbake mesteparten av innskuddet sitt ved salg av bussen, påtar de seg en betydelig økonomisk risiko. Ingen vet når en veteranbuss fra slutten av syttiårene tar kvelden for godt. Det er ingen tvil om at det er legitimt for russebusstyret å kartlegge om nye kandidater har økonomisk evne til å dekke sin del av eventuelle tap. I prinsippet gjøres samme vurdering når det tas opp nye partnere til et hvert business-fellesskap.
Men, å be om foreldrenes selvangivelse…?
Det aner meg at dette handler om «Tuppen og Lillemor» som vil danne sin egen eksklusive vestkants-klubb basert på status, glitter og stas. De som har andre (les: bedre) verdier enn dette, passer ikke inn. Like barn leker best.
Til deg som ikke er funnet rik nok, eller cool nok for et russebuss-lag: Russetiden – og livet for øvrig – er alt for kort til å kastes bort på folk man ikke passer sammen med.
Vær deg selv!
Hev deg over det!
Gå egne veier!
🙂 Tro det eller ei, – man kan ha en utmerket russetid uten å være med i et busslag.
Budstikka 22.11.2015: Russ (18) ble stemt ut av drømmebussen
– Det står i 
La det være sagt! 