rotter

Det bor nye mennesker der nå

Jeg besøker ikke gravsteder særlig ofte. Det er fordi jeg ikke tror jeg vil finne noen sjeler der. Hvis sjelene fremdeles er aktive, finner jeg dem andre steder, – eller de finner meg.

– Det er fire graver her.

Damen på kirkeverge-kontoret listet opp navnene. Tippoldefar, oldefar og oldemor, morfar, tippoldemor, – og mormor, som døde sist, 26 år siden. Gravene rommer slekt og røtter til mange etterkommere. Det var kirken som tok initiativet til å finne gjenlevende familie etter at det i mange år hadde vært et manglende ledd. Det leddet var meg. Nå er kjeden komplett.

Jeg børstet litt mose fra gravstøtten og tenkte gode tanker, – for sikkerhets skyld. Man kan aldri vite. Det var en fin sommerdag i fellesferien. Det frodige Romerikslandskapet lå foran meg. Jeg tok en slurk vann og ga meg avgårde på sykkelen, den samme veien jeg syklet som guttunge. Fiskeplassen min. Det var to karer der nå. Nye mennesker. Jeg dro kjensel på husene langs veien. Jeg så nye mennesker der, også. Jeg vet ikke om de er etterkommere etter de som bodde der før, – eller om de er helt nye.

Det passet seg ikke å spørre. Jeg kunne bare observere. En grå mann på sykkel kan ta seg nesten helt inn på tunet uten å vekke oppsikt. Derfor parkerte jeg bilen noen kilometer unna og tok sykkelen fatt.

Målet for turen var det gamle, avsidesliggende småbruket der alle mine forfedre levde og arbeidet i mange generasjoner. Før krigen var det en husmannsplass. De hadde egne jorder med poteter, korn, fôr til kuer og griser, – høner, kattepus og bier. Det ble lange dager, for de måtte jo også arbeide på hovedgården. Alle bidro.

Mormor var den siste gjenlevende på gården. Vi hadde mange fine kjøreturer sammen – hun og jeg. Fri som fuglen med rullestolen i bagasjerommet og musikken på inne i bilen. Vi lyttet til kassetter som hun hadde spilt inn fra radioen. Melodier med lette danserytmer fra 50-tallet. Jeg husker en av de aller siste gangene jeg traff henne før dødsleiet. Da tok hun opp et emne vi ikke hadde snakket om tidligere. Noe hun hadde grublet på.

– Jeg veit at den eneste som kan ta over her, er deg, Terje. Det hadde jo kanskje vært det beste … Men, det går ikke. Det kan du ikke, veit du ….

Jeg visste at det hadde vært et samtaleemne i mange år før morfar døde. Ingen hadde sagt det direkte til meg. Det lå likevel i kortene. Det ble sagt via andre. Selv om jeg hadde odelsrett og god økonomi, hadde jeg det klart for meg, – det kunne aldri bli meg som skulle overta jorda. Jeg er hellig overbevist om at da ville de døde finne meg. Og de ville neppe vært glade.

Jeg følte meg utstøtt.

I de gamles øyne hadde jeg forlatt arbeiderklassen og gått over til «øvrigheta» da jeg tidlig valgte å bli akademiker. De levde nemlig med et inderlig hat til «øvrigheta». De som eide bankene, som sikret seg selv og lot småsparerne i stikken på tredvetallet, – sånn at oldeforeldrene mine mistet sparepengene som skulle kjøpe dem fri fra husmannskontrakten. Som gjorde dem til evige leilendinger.

Folkene på hovedgården tilhørte den forhatte øvrigheta. Jeg husker de siste gjenlevende. To stusselige gubber. Sånt blir det ikke så mange arvinger av. Så da siste gubbe ble fraktet ut med bena først, forsvant siste rest av øvrigheta. Men i morfars hode levde øvrigheta videre. Ikke i de nye menneskene som etter hvert slo seg ned på hovedgården. Men i mennesker som meg.

– Ikke faen om han skal ta over her!

Det var 26 år siden jeg hadde vært der. I dag, typisk utleiebolig. Mye skrot. Gårdsmalingen på det skrøpelige våningshuset var den samme som jeg selv en gang hadde vært med å male. Vinduene var de samme som ble satt inn året etter krigen, da oldefaren min overtok grunnen til en av landets siste husmannsplasser. Men det bor nye mennesker der nå. Og det er nye mennesker som dyrker jorda. Jeg kan bare observere. Jeg ønsker ikke å fortelle noen face-to-face hvorfor det ikke ble meg som tok over. Hvorfor jeg ble slektsleddet som med åpne øyne tillot at stedet forsvant ut av familiens hender.

Jeg så et par gamle redskapshjul i det høye dødgrasset, – det som morfar ville ha slått – og som jeg ville har raket sammen og hesjet opp. Ingen ting skulle gå til spille.

Men alt skjedde så brått.

På Riksarkivet finnes det et bilde av en gammel dame som sitter i solveggen med rokken på det gamle småbruket. Det er tippoldemoren min.

Det var de nye menneskene som gjorde at det ikke forsvant.

Jeg tar sjansen på å dele bildet av tippoldemor (klikk på bildet for link til Riksarkivet, som eier rettighetene).

Vakkert landbrukslandskap.

Alléen som oldefar plantet, begynner å skrante etter så mange år.

Barndomshjem til salgs

Jeg tror alle har et spesielt forhold til barndomshjemmet sitt, selv om de ikke hadde noen rosenrød barndom. Det får meg til å tenke over fenomenet «røtter». Her om dagen fikk jeg se at barndomshjemmet mitt var til salgs.

childhoodHome5

I helgen dumpet jeg over barndomshjemmet mitt på Finn.no. Det så ut akkurat som det gjorde i min barndom da jeg var med faren min på tomta. Han bygde huset egenhendig uten å være i snekkerfaget. Han var 23 år. Jeg var 4. Jeg husker godt lukten av leire, tjærepapp, nytt treverk og våt sement.

Å se huset i dag vekker blandede følelser. Min barndoms familie fant aldri lykken i det lille huset ved skogkanten. Jeg føler derfor en blanding av vemod, sorg og glede over å studere salgsbilder av et hus med tidsriktige møbler og hvitmalte overflater. Jeg skulle ønske jeg kunne si til meg selv: «Det er bare et hus, Terje!» Men det greier jeg ikke. Det er barndomshjemmet mitt!

Barndomshjemmet som innbytteobjekt

Jeg tenker på mine egne voksne barn og deres barndomshjem. Om få år vil det ikke lenger være i familiens eie. Moren og faren deres har så vidt begynt å sondere boligmarkedet etter et heis-peis-og-garasje-prosjekt med tøffelavstand til dagligvarebutikk og pol. I det siste har barna gitt uttrykk for at de liker huset de bor i. De elsker barndomshjemmet sitt, og jeg skjønner at de kunne tenke seg å tilbringe voksenlivet sitt der også. Derfor føles det en tanke umoralsk å legge planer for å selge det. Det blir som å redusere barnas røtter til et simpelt innbytteobjekt, – som en rusten Toyota.

Jeg tenker litt over situasjonen. I Norge er det tradisjon å la gård og grunn følge samme familie i flere generasjoner. Det far, farfar og farfars far har bygget, slitt og kjempet for, går videre til neste ledd. På den måten får man dype røtter.

Hvor er røttene våre, egentlig?

Barnas røtter er ikke der jeg har mine røtter. Når jeg tenker etter, har jeg heller ingen følte røtter dit faren min hadde sine røtter. Jeg vet nemlig at han beholdt sine røtter hele livet, – ikke til stedet han bygde for sin familie, men et helt annet sted, – der furukronene suser i vinden, et stenkast unna åa som renner fra Värmlands läns dype skoger. Det var der han valgte sin siste hvile.

Hvor er mine røtter?  I det lille 60-tallsinspirerte Husbank-huset i skogkanten langs den støvete landeveien? Hvis jeg ble tvunget til å gi et svar, ville jeg nok innrømmet at det ikke er så langt unna sannheten. Det er de røttene jeg faktisk fornemmer. Som en laks som vender tilbake til elven han ble født i.

Hadde jeg derimot blitt spurt av VG hvor mine røtter lå, ville jeg ha tørket støv av historier om gamle småbruk som har gått i arv i generasjoner. Mine offisielle røtter er selvsagt langt mer spennende enn de jeg fornemmer.

Jeg vet ikke hvor dypt mine barns røtter stikker, men tror de er dypere enn vi foreldre aner. Jeg håper at salget av barndomshjemmet deres skal gjøre det mulig å bidra med et tilskudd til deres egne startboliger. Så håper jeg de aldri kommer til å føle seg rotløse.

Har du tenkt over hvor dine røtter er?

Ikke de offisielle røttene, men de du fornemmer  😉

doorknob1

 

Mat til småfuglene

Selv om vinteren ennå ikke har kommet hit til Oslo så kommer den nok. Småfuglene holder på å fete seg opp til vinteren. Det er på høy tid å legge ut mat til dem nå.

birdy8

Alle fuglematere vet hva det dreier seg om. Fuglefrø, fettkuler, brødssmuler og –terninger ut på fôrbrett og ned i fôringsrør, – kanskje rett på bakken. Fuglefrøene har kommet inn i butikkenes vareutvalg igjen. Hittil i år har jeg kjøpt store poser frø på Jula og dyrebutikken på CC-Vest. Prisen er den samme over alt. Fra 16-20 kroner pr kilo. I grunnen er det samme pris om du kjøper en-kilos poser i butikken som i større kvanta.

Alle monner drar. Du kan legge ut mye fôr eller lite fôr. Jeg legger ut omtrent en kilo hver dag på to fôrstasjoner. Jeg har anskaffet et nytt rør med bare to sitteplasser for at frøene skal holde litt lenger. Det betyr mer kamp om maten, så jeg vurderer å anskaffe ett ekstra fôrrør. Se filmen jeg tok opp i dag fra mine fôrstasjoner.

Jeg bor i et tett villastrøk med mye gråspurver og pilfinker. Jeg vet at de ikke er særlig sjeldne, men det er de som lever her. Når kulda virkelig setter inn, kommer meisene innom. Av og til kommer en og annen «finpyntet» gjest innom, men da har jeg aldri noe fotoapparat for hånden. Vi har også skjærer, skogsduer og byduer i kosten.  Ja også et ekorn, da. Det kommer fra naboens store eiketre. Der bor også skjærene. Skjærene prøver å bygge rede i pipa vår, så jeg våger ikke fyre i peisen før jeg har fått dratt i gjennom pipa med en feiefjær. Det er høyt opp. Tror jeg utsetter det til i morgen…

Det er andre ulemper med å mate fugler også. Fuglefrø på bakken tiltrekker seg rotter. Vi har en rotte som kommer innom av og til. Det er samme rotta hver gang. Vi kjenner den igjen – og det skulle ikke forundre meg om den også kjenner oss! I veien hvor vi bor, går det underjordiske kanaler hvor det sannsynligvis vandrer rotter. Det er dessverre ingen drømmesituasjon for en fuglemater.

Sist vinter fikk vi erfare naturens grusomheter. En spurvehauk fanget en skogsdue i hagen vår. Duen ble drept og spist. Snøen var blodig og full av fjær og merker etter kamp. Uhyggelig! Det var stille her i flere dager! Ingen fugler. Et par uker etterpå fikk vi igjen besøk av spurvehauk. Jeg var utendørs og reparerte en bil, da to duer plutselig snittet meg. Jeg reiste meg opp og så en spurvehauk som forsøkte å fange en av dem. Duens ektefelle prøvde å avverge angrepet. Det hele utspant seg i hodehøyde rundt der jeg sto. Jeg viftet og ropte slik at hauken forsvant. Det som forundret meg, var at hauken ikke var større enn duen den forsøkte å fange!

Det er selvfølgelig mye glede med å mate fugler. På videoen har jeg fanget opp litt knuffing om fôret, men vanligvis går fuglelivet her i fred og fordragelighet. Skjærene og småfuglene lever side om side. Duene likeså. Meisene er gjester. De venter til det er ledig ved fôrplassene før de rykker inn. Fuglekvitringen er en fryd for øret. Vi hører det langt nede i veien når vi er på vei hjem. Når fôrstasjonene er tomme for frø, sitter fuglene i buskaset og da er kvitringen mer avventende inntil fôrsjefen kommer ut med nye forsyninger.

Jeg vet at fuglemating passer dårlig inn i et ungdommelig, hektisk, strømlinjeformet hverdagsliv i funkisstil og turbofart. Men få ting gleder mer enn fuglekvitter en dunkel høstdag 🙂

finplante

Noen av solsikkefrøene du mater fuglene med, vokser opp og blir til slike vakre blomster.